God morgen! En ny dag venter deg og meg. La oss gjøre noe godt ut av den uansett hvilket sted vi er i livet, hva vi driver med og hvilke utfordringer dagen og livet bringer! Det skylder vi oss selv og om ikke annet så er det akkurat slikt noe vi kan gjøre noe med!
Lag deg en god dag!
Kvinne, 49, forsvant på liggesykkel denne ettermiddagen. Sist sett i nærheten av rehabiliteringssenteret. Ikledd blå jakke og blå lue, samt fett glis!
Dusør utloves til tips som fører til gjenfinning av sykkel. Den er verdt store summer!
Forresten, hun dukker nok opp igjen når batteriet på sykkelen er tomt. Eventuelt når hun blir sulten! Men da i verste fall uten sykkel.
Det er meg det da, liksom. I dag er det tirsdag igjen. Og tirsdagsbad. Også på rehabilitering. Og FOR et badevær! Minusgrader på morgenkvisten, med islagte biler og sur vind, men strålende sol.
Etter såkalt manuell lymfedrenasje hos fysioterapeuten i formiddag. Med påfølgende kommando om å ta med meg ei flaske vann og gå og legge meg i senga, så så det ikke akkurat ut som bading skulle bli en selvfølge. Men i og med at det var fritt fram for aktivitet etter lunsj, sola skinte og timeplanen var tom, så…
Dermed ble det tirsdagsbad og jeg er fornøyd. Og så er det jo sånn at vi som bader i oktober gjerne får hele badeplassen for oss selv. Til og med i strålende vær. Herlig. Og badevannet? Omtrent som i fjor på denne tida tenker jeg:
Det sa en medpasient til meg i kveld. Etter at jeg entusiastisk hadde fortalt om ettermiddagsturen jeg hadde tatt før kveldsmaten ble servert. Og selvfølgelig vist fram noen av bildene jeg hadde tatt. Ikke alle. Da hadde vi holdt på enda.
Noen vil si at jeg er flink til å gå. Spesielt på et sted som dette. I alle fall går jeg en del. Fortsatt. Jeg går fordi jeg vil. Og fordi det gir. Og jeg går
FORDI JEG KAN!
I dag trente jeg tre økter på formiddagen. Det ble både styrketrening og tøying. Og så ble det roing. Med utsikt over vannet. Ikke helt Olaf Tufte, men han kan jo brukes som inspirasjon. Ei økt med avspenningsøvelser ble det også. Variert og fint.
Men det største gliset kom altså ikke før i ettermiddag. Det kom da jeg stakk en liten tur til skogs og fikk med meg det som var av solnedgang og fargeeksplosjon på en dag som har hatt nok av gråvær, regn og vind.
Da jeg opprinnelig dro på rehabilitering i februar, så hadde jeg med meg gave og kort til meg selv. På kortet hadde jeg blant annet skrevet:
Du er sterk.
Du kan gå.
Du er offensiv.
Heia deg.
Til Heidi, fra Heidi.
Jeg går. Og veien blir til hvis jeg fortsetter å gå.
«Den stien tror jeg kanskje ikke at du skal gå», sa fredagens guide og kikket på staver, snublefot og svett panne. På meg, altså. Ok, sa jeg. Og tenkte i mitt stille sinn at det kommer jeg sikkert til å prøve på. Såpass kjenner jeg meg sjøl.
I dag kom søndagen. Søndager her på rehab, slæsj treningsleir, er fridag. Den dreier seg i grunn kun om mat tre ganger om dagen. Ellers er den satt av til hviledag. Eller tur. Det står det i ukeplanen min et eller annet sted, tror jeg. Så regner jeg med at det er opp til hver enkelt å definere begrepet hviledag. For så vidt begrepet tur også.
I dag ble det definitivt turdag på undertegnede. Og skrittrekord for hele uka. Det er hviledagen sin det. I alle fall for hodet. Og i alle fall når turen innebærer både bål, utsikt, bålkaffe og sjokolade. Og jammen kom det ikke selskap til formiddagskaffen ruslende oppover brattbakken akkurat da jeg hadde tent opp bålet. «Tusseplassen» var erobret!
Drøye 3,5 kilometer oppoverbakke med en del stein og røtter, bekker og bratter som skulle forseres var tungt. Det innrømmer jeg. Men jeg bestemte tidlig at jeg ikke ville gå den stien nedoverbakke, så opp måtte jeg. Da var det ikke noe alternativ å snu. Ned igjen valgte jeg en annen vei og det viste seg at den var like bratt, om ikke brattere. Naturlig nok i og med at jeg skulle tilbake dit jeg kom fra og at denne var bittelitt kortere enn oppturen. Men jeg kom meg ned igjen også. Og det var nok et godt og riktig veivalg for denne turgåeren. Så hvis hviledag kan defineres med mestring, så er ukeplanen oppfylt. Også i dag.
Takk for turen, friluftsheidi. Du klarte det! Rakk til og med middagen som har noe en smule institusjons- og pensjonistaktig over seg der den serveres fra trettentredve….
Her på rehab’en er det helg. Det betyr ikke nødvendigvis ren latskap. Her kjøres 6-dagers uke, så dagen i går brakte med seg tre fellestreninger og en tur til skogs i frisk luft. Og ei bukse! Og ikke ei hvilken som helst bukse. Det var ei «Klæbo-bukse». Utfyllende forklaring kommer.
Det har det visst med å oppstå ting i skrotten når en opererer ut for eksempel lymfeknuter. Og ofte spesielt når det går infeksjon i skiten etterpå. Så jada, bring it on! Noe relativt utrivelig og sånn passe plagsomt kalt lymfødem kan dukke ubedt opp. Altså i dette tilfellet et lymfesystem i beinet som ikke helt fikser overgangen og dermed ikke drenerer avfallet sitt skikkelig! Med påfølgende tjukt, hardt og både stivt og tungt bein. Passer godt å ha det i et høyrebein som er sånn relativt umulig å ha med å gjøre fra før grunnet smadret signalsystem. Også kalt multippel sklerose.
Så dermed inkluderer rehab og treningsleir også ei Klæbo-bukse. Altså et remedie som jeg kler på meg som ei bukse og som ved hjelp av strøm og luft masserer og klemmer føtter, legger, knær, lår, hofter og mage i et slags system. Og som etter planen skal hjelpe lymfesystemet med avfallshåndteringa. Så da er det bare å iføre seg maskineriet med jevne mellomrom, la det gjøre jobben sin en halvtimes tid og satse på at det ikke sitter et skjult kamera på veggen.
Etter dagens treningsøkter og pulsatoropphold så fikk jeg besøk. Og da fikk jeg vite at de greiene der var ei «Klæbo-bukse». Det kunne nevøen som er oppdatert på slikt fortelle meg. Han bruker visst også slik. Sliter trolig med avfallet da. Det er greit. Klæbo og meg, liksom. Jeg har allerede Johaug-ullundertøy og Northug-hansker….og nå jammen Klæbo-bukse! Tenk hvilken form jeg kommer til å få om kort tid! Stay tuned, sier jeg bare.
I morgen er det fullmåne. Denne er fra forrige kvelden, og ikke riktig så full (hehe!). Lag dere ei god helg alle sammen! Månelyst eller ikke.
I dag har jeg fått spesialoppvartning. Og da tenker jeg ikke på en relativt interessant time med fysioterapeuten. Det får jeg taste litt om en annen gang. Jeg tenker på ettermiddagens lille utflukt.
På tur i styrtregnet på onsdag så fikk jeg tilbud om privat guiding på en egnet tursti. Det var en av de ansatte som sa at hun gjerne kunne følge meg på tur fredag klokka 15 for da gikk hun av vakt. Bare hvis jeg ville og det passet da!
Gjett om det passet! Og gjett om jeg var takknemlig for den ekstraservicen. Det var mildt sagt et tilbud en som meg ikke kunne si nei til. Vi fikk med oss to andre også, så vi var tre spesielt interesserte pluss den dyktige og velvillige guiden vår.
Det ble over 4 kilometer på vei, sti og gjennom hamning. Inn i granskogen og ut på andre sida. Til og med utsikt både til vannet og til Spåtind fikk vi. Det er slikt spesielt interesserte kan få gleden av når en får slik ekstraservice. For ei dame!
Takk for turen! Jeg rakk middagen!
Jeg er så glad i dag!
Time hos kreftlegen er rimelig spennende innimellom. Denne gangen var det telefontime. Innimellom alt opplegget her på rehab’en. Jeg benket meg på rommet, prøvde å lese bok og ventet i spenning. Det er aldri godt å vite når oppringinga kommer.
Telefonen kom bare en halvtime på overtid og alt ble fryd og gammen!
Dette betyr mye! Det betyr at skuldrene kan senkes ei god stund framover. Fokuset kan innstilles på å få kroppen opp og gå igjen. I alle fall noe og til en viss grad. MS-kroppen kan få både oppmerksomhet og utfordringer. I adrenalinrusen etter den beskjeden så satte jeg ny rekord i gangtest hos fysioterapeuten her. Hun hang på med pulsmåler og oksygenmåler. Og hadde ikke opplevd noen som gikk hverken så fort eller langt på den tilmålte tida noen gang, sa a. Barneskirenn!
Det betyr også at jeg etter all sannsynlighet får gjennomført dette rehabiliteringsoppholdet fullt ut. Uten avbrudd og med fullt fokus! Det er SÅÅÅ bra!
Og det betyr at det fint går an å planlegge for litt mer enn ei uke om gangen framover. Det er også ganske ålreit! Og i skrivende stund fikk jeg akkurat en overraskende og positiv beskjed til, så denne dagen kan ikke sies å være noe annet enn god.
Så i dag har jeg gått rundt med et salig glis rundt munnen siden klokka var 10.30…. Hurra hei og hopp, jeg er så glad i dag 😊
«Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det mandag…?», synger vi i barnehagen.
Neida det er ikke mandag. Og det er ikke en helt vanlig tirsdag heller. Det er «kalkulert overdrivelsestirsdag» i dag. Og her sitter jeg og er alt for sliten til å ha lyst på kveldsmat. Dermed så har jeg bestemt at onsdagen blir en slags hviledag. I alle fall en noe «snillere dag».
For i dag bød denne rehab’en på følgende for friluftsheidi: frokost, morgentrening, gåtur, formiddagstrening, lunsj, gåtur med innlagt badetirsdag, forsøk på hvile, middag, time hos fysioterapeut, spinning, kveldsmat…i alle fall om ei stund. Den blir inntatt en gang utpå kvelden, for denne pasienten var alt for kje til å ha matlyst da den ble servert. Så da ble det matpakke.
Som de fleste vet så er jeg god på overdrivelser. I dag var ikke noe unntak. Denne gangen var det helt kalkulert. «Hvor ille kan det gå, liksom?». Og når tilbudet om en spinningtime kom litt utpå dagen så la den seg i grunn bare oppå. Huet er fornøyd, kroppen skriker i protest. Jeg tipper det går over.
Og det viktigste: badetirsdag! I regnvær. Med ca 10 grader i lufta. Og knapt det i vannet, kjentes det ut som. Det var godt med en varm dusj i kveld. Og om ei stund blir det kveldsmat. Bra jeg har kalkulert med en snill dag i morgen! Så får vi se da, hvor ille det kan gå…
