Når lufta har gått helt ut av ballongen, skrotten er vond og energinivået er såpass lavt at jeg egentlig lurer på om jeg orker å trekke pusten enda en gang….ja da er handlingslammelsen total.
Jeg lurer på når jeg egentlig skal ta fatt på alt det jeg en eller annen naiv gang tenkte at «det kan jeg gjøre til vinteren». Hmm. Jeg kan velge og vrake i mer eller mindre interessante, nødvendige og potensielt morsomme aktiviteter. Både skrivejobber, rydde- og ordnejobber og denne:
Men i en tilstand av fullstendig apati så er det ikke så mye som frister. Jeg gidder ikke lese i boka mi en gang.
NEIVELDASÅ! Passe lei av meg selv og passe lei av varig sykdom, og slett ikke fordi jeg har behov for å røre meg eller at jeg har så innmari lyst så tyr jeg til det jeg så ofte gjør: frisk luft. Stikk i strid med at skrotten tilsynelatende skriker etter å ligge i fosterstilling under et pledd på sofaen. Jeg er lei av pleddet. Sofaen også.
En halvtime i skogen ble det. Med hodelykt og truger. Minus 8, lett snøvær, men stjerner allikevel! Så vidt jeg kunne se i nysnøen så var det kun et par rådyr, et ekorn og noen mus som hadde virret rundt nedi der før meg det siste døgnet.
«Hjalp det?», spurte småbrukeren da jeg kom inn igjen. «Njæææ, det ble da vel i alle fall ikke verre», svarte jeg. Og skogen; den er usigelig vakker også i mørket. Hilsen handlingslammet og lettere apatisk friluftsheidi som på en måte klatret over dørstokkmila. Nå er jeg tilbake i sofaen…
