Enda en mandag i oktober går mot slutten. Jeg er tilbake i bobla. Det vil si tilbake på rehabiliteringssenteret etter helgeperm. Og jeg har i alle fall deler av dagen bedrevet sånn noenlunde det samme som jeg gjorde tilsvarende mandag for et år siden. Blant annet sittet på en stubbe og sett på utsikten.
Det er definitivt høst. Det er vått og lufta er ganske skarp. På veien opp til rehabiliteringssenteret hadde de gruset veien i dag. Det var nok glatt i dag tidlig. Verden går i dvale men tur, kortere eller lengre, blir det uansett. Derfor deler jeg mine noe skogspoetiske tanker fra et år siden i dag også:
I dag våknet jeg til bilder av hvitt dryss på alle fjell og i høyereliggende strøk. «Det snøøør!», var omkvedet. Ikke så veldig overraskende. Helt på sin plass, egentlig, siden det jo var vinterdagen på fredag (14.oktober) og vi nå engang bor i Norge. Med fire årstider og akkurat nå ubønnhørlig høst.
Ikke desto mindre så passet det dermed meget bra at denne søndagen var en planlagt dugnadssøndag på bruket. En høstdugnad.
Så i dag har kjøretøyet mitt blitt vinterskodd. Det kjennes som det var akkurat i tide da jeg jo skal vende tilbake til høyereliggende strøk allerede i morgen tidlig.
Takk til disse to som gjorde den tyngste jobben.
Alt av visne blomster, busker og kratt i hagen er slått ned og kjørt bort med trillebår. Blomsterpotter er tømt og ryddet vekk og støtter av alle slag er satt bort på et lurt sted.
Har gjort sitt for denne gang. Sees neste år.
Opptil flere av oss hadde lyst på. Dermed ble det også bakt kanelsnurrer.
Og formiddagskaffen ble vel fortjent både kokt og inntatt ved bålpanna. Endatil med hyggelig og impulsivt kaffebesøk.
I helga skal jeg ha treningsfri. Jeg skal forlate bobla, altså rehabiliteringssenteret, og stikke en tur på høstferie. Hjem. Det skal bli bra. Det blir godt å komme ut av bobla og inn i noe som minner om hverdag. I alle fall om vanlig helg.
Fysisk skal kroppen få fri. Jeg ser ikke bort fra at det blir en skogstur, men da blir formålet kun bål og kaffe. Ikke trim. Hvilehelg. Jeg satser på det.
Kroppen får hvile, men ikke hodet. Det hviler stort sett aldri. Det surrer og går oppi der rimelig jamnt. Og det dreier seg mye om det her:
Hva skal jeg gjøre med dette her? Livet, altså, slik det utarter seg for tida.
Hvor MYE skal jeg slippe til?
Hvor mye tanker og følelser skal jeg kjenne på?
HVORDAN skal jeg klare å slippe de til?
NÅR skal jeg slippe til tanker og følelser?
Er det noen som kan hjelpe meg med det?
Hvordan vil det påvirke meg?
Hva kan bli bedre av det?
Hva kan bli verre av det?
Hvordan skal jeg forholde meg til dette traumet som jeg har vært og er igjennom?
Hvordan balansere trening, hverdagsaktivitet og hvile hjemme?
Hvile hjemme og hvile her er veldig forskjellig. Kommer jeg til å fikse det?
Hvor mye av kreftene skal jeg bruke på meg selv og hvor mye skal jeg bruke på jobb eller husarbeid?
Hva forventer jeg?
Hva er realistisk å forvente?
Kommer jeg meg i jobb igjen?
Forventes det av verden at jeg kommer i jobb igjen?
Skal jeg forvente at jeg gjør det? Og i tilfellet når? Og med hva?
Spørsmålene er utallige. Og for en som ikke er overvettes glad i det uforutsigbare så gjelder det å ikke bli overveldet. Gjett om «ta en dag av gangen» er et relevant omkved for denne her. Balansen mellom akkurat det å tørre å planlegge, samt å leve her og nå og fra dag til dag, er et kunststykke.
Akkurat nå venter jeg på ukas siste fysioterapitime. Så blir det helgeperm. Og fysisk ferie. Forhåpentligvis litt psykisk også! Jeg skal ut av bobla en tur igjen. Både skummelt og godt i grunn 😊 Lag deg ei god helg!
Soloppgangen lover godt for ei nydelig høsthelg. Og den er som livet: lag på lag. Både sola og vannet er der, men både skyer og morgendis pakker de inn. Lag på lag.
God morgen! En ny dag venter deg og meg. La oss gjøre noe godt ut av den uansett hvilket sted vi er i livet, hva vi driver med og hvilke utfordringer dagen og livet bringer! Det skylder vi oss selv og om ikke annet så er det akkurat slikt noe vi kan gjøre noe med!
Det er meg det da, liksom. I dag er det tirsdag igjen. Og tirsdagsbad. Også på rehabilitering. Og FOR et badevær! Minusgrader på morgenkvisten, med islagte biler og sur vind, men strålende sol.
Etter såkalt manuell lymfedrenasje hos fysioterapeuten i formiddag. Med påfølgende kommando om å ta med meg ei flaske vann og gå og legge meg i senga, så så det ikke akkurat ut som bading skulle bli en selvfølge. Men i og med at det var fritt fram for aktivitet etter lunsj, sola skinte og timeplanen var tom, så…
Dermed ble det tirsdagsbad og jeg er fornøyd. Og så er det jo sånn at vi som bader i oktober gjerne får hele badeplassen for oss selv. Til og med i strålende vær. Herlig. Og badevannet? Omtrent som i fjor på denne tida tenker jeg:
Det sa en medpasient til meg i kveld. Etter at jeg entusiastisk hadde fortalt om ettermiddagsturen jeg hadde tatt før kveldsmaten ble servert. Og selvfølgelig vist fram noen av bildene jeg hadde tatt. Ikke alle. Da hadde vi holdt på enda.
Noen vil si at jeg er flink til å gå. Spesielt på et sted som dette. I alle fall går jeg en del. Fortsatt. Jeg går fordi jeg vil. Og fordi det gir. Og jeg går
FORDI JEG KAN!
I dag trente jeg tre økter på formiddagen. Det ble både styrketrening og tøying. Og så ble det roing. Med utsikt over vannet. Ikke helt Olaf Tufte, men han kan jo brukes som inspirasjon. Ei økt med avspenningsøvelser ble det også. Variert og fint.
Men det største gliset kom altså ikke før i ettermiddag. Det kom da jeg stakk en liten tur til skogs og fikk med meg det som var av solnedgang og fargeeksplosjon på en dag som har hatt nok av gråvær, regn og vind.
Fornøyd ja 🙂
Da jeg opprinnelig dro på rehabilitering i februar, så hadde jeg med meg gave og kort til meg selv. På kortet hadde jeg blant annet skrevet:
Du er sterk.
Du kan gå.
Du er offensiv.
Heia deg.
Til Heidi, fra Heidi.
Jeg går. Og veien blir til hvis jeg fortsetter å gå.
Lengter ut. Fargefest mellom regndråpene.En overraskende solnedgang.Rød for andre gang denne sesongen.
«Den stien tror jeg kanskje ikke at du skal gå», sa fredagens guide og kikket på staver, snublefot og svett panne. På meg, altså. Ok, sa jeg. Og tenkte i mitt stille sinn at det kommer jeg sikkert til å prøve på. Såpass kjenner jeg meg sjøl.
I dag kom søndagen. Søndager her på rehab, slæsj treningsleir, er fridag. Den dreier seg i grunn kun om mat tre ganger om dagen. Ellers er den satt av til hviledag. Eller tur. Det står det i ukeplanen min et eller annet sted, tror jeg. Så regner jeg med at det er opp til hver enkelt å definere begrepet hviledag. For så vidt begrepet tur også.
I dag ble det definitivt turdag på undertegnede. Og skrittrekord for hele uka. Det er hviledagen sin det. I alle fall for hodet. Og i alle fall når turen innebærer både bål, utsikt, bålkaffe og sjokolade. Og jammen kom det ikke selskap til formiddagskaffen ruslende oppover brattbakken akkurat da jeg hadde tent opp bålet. «Tusseplassen» var erobret!
Drøye 3,5 kilometer oppoverbakke med en del stein og røtter, bekker og bratter som skulle forseres var tungt. Det innrømmer jeg. Men jeg bestemte tidlig at jeg ikke ville gå den stien nedoverbakke, så opp måtte jeg. Da var det ikke noe alternativ å snu. Ned igjen valgte jeg en annen vei og det viste seg at den var like bratt, om ikke brattere. Naturlig nok i og med at jeg skulle tilbake dit jeg kom fra og at denne var bittelitt kortere enn oppturen. Men jeg kom meg ned igjen også. Og det var nok et godt og riktig veivalg for denne turgåeren. Så hvis hviledag kan defineres med mestring, så er ukeplanen oppfylt. Også i dag.
Takk for turen, friluftsheidi. Du klarte det! Rakk til og med middagen som har noe en smule institusjons- og pensjonistaktig over seg der den serveres fra trettentredve….
Jadda! Kom fram!“Jeg tror kanskje ikke du skal gå oppover der.”Snart kaffe.Alle veier fører til….eller fra “Tusseplassen”.Nedturen gikk blant annet langs denne ruta.
Her på rehab’en er det helg. Det betyr ikke nødvendigvis ren latskap. Her kjøres 6-dagers uke, så dagen i går brakte med seg tre fellestreninger og en tur til skogs i frisk luft. Og ei bukse! Og ikke ei hvilken som helst bukse. Det var ei «Klæbo-bukse». Utfyllende forklaring kommer.
Det har det visst med å oppstå ting i skrotten når en opererer ut for eksempel lymfeknuter. Og ofte spesielt når det går infeksjon i skiten etterpå. Så jada, bring it on! Noe relativt utrivelig og sånn passe plagsomt kalt lymfødem kan dukke ubedt opp. Altså i dette tilfellet et lymfesystem i beinet som ikke helt fikser overgangen og dermed ikke drenerer avfallet sitt skikkelig! Med påfølgende tjukt, hardt og både stivt og tungt bein. Passer godt å ha det i et høyrebein som er sånn relativt umulig å ha med å gjøre fra før grunnet smadret signalsystem. Også kalt multippel sklerose.
Så dermed inkluderer rehab og treningsleir også ei Klæbo-bukse. Altså et remedie som jeg kler på meg som ei bukse og som ved hjelp av strøm og luft masserer og klemmer føtter, legger, knær, lår, hofter og mage i et slags system. Og som etter planen skal hjelpe lymfesystemet med avfallshåndteringa. Så da er det bare å iføre seg maskineriet med jevne mellomrom, la det gjøre jobben sin en halvtimes tid og satse på at det ikke sitter et skjult kamera på veggen.
Etter dagens treningsøkter og pulsatoropphold så fikk jeg besøk. Og da fikk jeg vite at de greiene der var ei «Klæbo-bukse». Det kunne nevøen som er oppdatert på slikt fortelle meg. Han bruker visst også slik. Sliter trolig med avfallet da. Det er greit. Klæbo og meg, liksom. Jeg har allerede Johaug-ullundertøy og Northug-hansker….og nå jammen Klæbo-bukse! Tenk hvilken form jeg kommer til å få om kort tid! Stay tuned, sier jeg bare.
Klæbo-bukse med friluftsheidi inni. Vifter med tærne før apparaturen strammer til.Jaddagitt! Fikk viklet meg ut igjen etterhvert. Besøk og begrepsoppklaring på rommet.
