Å sitte i ei snauhøgging med ei furu som ryggstø.
Se ut over de sju blåner og skogsvannet som glitrer i solskinnet langt der nede.
Med kaffe i koppen og lyden av ei halvslapp flue som har våknet til liv i furubarken.
Ellers er det helt, helt stille.
En mandag i oktober.
Til og med jeg kan bli poetisk av slikt.
Snart, om ei stund kanskje,
skal jeg tråkke hjemover over frostgrå mark
der stien har ligget i skyggen hele dagen.
Kanskje jeg møter på småfuggelen som brukte seg så fælt da jeg passerte på vei opp.
Kanskje jeg stopper opp og snuser ut i lufta med øynene igjen.
Snuser på høstlufta.
Og kanskje leser jeg litt Børli i kveldingen…
2 kommentarer
Poetisk og innmari vakkert
Det er vakkert ute
