«Den stien tror jeg kanskje ikke at du skal gå», sa fredagens guide og kikket på staver, snublefot og svett panne. På meg, altså. Ok, sa jeg. Og tenkte i mitt stille sinn at det kommer jeg sikkert til å prøve på. Såpass kjenner jeg meg sjøl.

I dag kom søndagen. Søndager her på rehab, slæsj treningsleir, er fridag. Den dreier seg i grunn kun om mat tre ganger om dagen. Ellers er den satt av til hviledag. Eller tur. Det står det i ukeplanen min et eller annet sted, tror jeg. Så regner jeg med at det er opp til hver enkelt å definere begrepet hviledag. For så vidt begrepet tur også.

I dag ble det definitivt turdag på undertegnede. Og skrittrekord for hele uka. Det er hviledagen sin det. I alle fall for hodet. Og i alle fall når turen innebærer både bål, utsikt, bålkaffe og sjokolade. Og jammen kom det ikke selskap til formiddagskaffen ruslende oppover brattbakken akkurat da jeg hadde tent opp bålet. «Tusseplassen» var erobret!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Drøye 3,5 kilometer oppoverbakke med en del stein og røtter, bekker og bratter som skulle forseres var tungt. Det innrømmer jeg. Men jeg bestemte tidlig at jeg ikke ville gå den stien nedoverbakke, så opp måtte jeg. Da var det ikke noe alternativ å snu. Ned igjen valgte jeg en annen vei og det viste seg at den var like bratt, om ikke brattere. Naturlig nok i og med at jeg skulle tilbake dit jeg kom fra og at denne var bittelitt kortere enn oppturen. Men jeg kom meg ned igjen også. Og det var nok et godt og riktig veivalg for denne turgåeren. Så hvis hviledag kan defineres med mestring, så er ukeplanen oppfylt. Også i dag.

Takk for turen, friluftsheidi. Du klarte det! Rakk til og med middagen som har noe en smule institusjons- og pensjonistaktig over seg der den serveres fra trettentredve….