Det sa en medpasient til meg i kveld. Etter at jeg entusiastisk hadde fortalt om ettermiddagsturen jeg hadde tatt før kveldsmaten ble servert. Og selvfølgelig vist fram noen av bildene jeg hadde tatt. Ikke alle. Da hadde vi holdt på enda.
Noen vil si at jeg er flink til å gå. Spesielt på et sted som dette. I alle fall går jeg en del. Fortsatt. Jeg går fordi jeg vil. Og fordi det gir. Og jeg går
FORDI JEG KAN!
I dag trente jeg tre økter på formiddagen. Det ble både styrketrening og tøying. Og så ble det roing. Med utsikt over vannet. Ikke helt Olaf Tufte, men han kan jo brukes som inspirasjon. Ei økt med avspenningsøvelser ble det også. Variert og fint.
Men det største gliset kom altså ikke før i ettermiddag. Det kom da jeg stakk en liten tur til skogs og fikk med meg det som var av solnedgang og fargeeksplosjon på en dag som har hatt nok av gråvær, regn og vind.
Da jeg opprinnelig dro på rehabilitering i februar, så hadde jeg med meg gave og kort til meg selv. På kortet hadde jeg blant annet skrevet:
Du er sterk.
Du kan gå.
Du er offensiv.
Heia deg.
Til Heidi, fra Heidi.
Jeg går. Og veien blir til hvis jeg fortsetter å gå.
Likte bildet av deg, fin harmoni. Likte også solnedgangbildet, of course – riktig fin kveld ønskes deg 🥰
Takk. Likte meg der 😉 Lag deg en fin kveld!
Jeg går og, om jeg er flink? Vet ikke.
Nydelig bilde av solnedgangen.
Veien blir til hvis jeg går. Så da går jeg da;-) Noen ganger inn i solnedgangen!