Nå sprekker det opp! Det er ikke mye jeg ser når jeg kikker ut gjennom vinduet mitt her på rehab. Men nå kommer det blå himmel! Da jeg satte meg med kaffekobben for en halvtime siden var det tjukk tåke. Nå sprekker det opp, og jeg skal ut 😊
8 øyeblikk en fredagsettermiddag.
Ta vare på stunda.
Og ta vare på pausene.
Hver dag teller.
Hver time teller.
Kjenn på øyeblikkene.
Hvor skal vi i dag?
Eller rettere sagt: hvor skal vi bade i dag? Ja altså, jeg vet at det ikke er badetirsdag. Og å innføre badetorsdag er ikke så fryktelig aktuelt egentlig når vi nå begynner å nærme oss slutten av oktober.
Neida. I dag skulle det bades et eller annet sted på Helgelandskysten. Så vidt jeg mener å ha hørt ikke så langt sør for Bodø.
Brr, tenker du vel da. Men jeg og bildedokumentasjonen kan berolige alle med at badinga foregikk inne og i omkring 33 grader varmt vann. Men med utsikt til Helgelandskysten. Med den påkrevde badehetta, selvfølgelig. Og med alarmknapp tilgengelig.
Og jeg kan faktisk ikke slippe tanken på å en gang trykke på knappen. Virker den? Og hva skjer? Hvem kommer? Og vil vedkommende si «ka farsken»?
Fordi jeg ikke liker deg?
Som de fleste vet så befinner jeg meg på rehabilitering. På et senter litt utenfor allfarvei, der vi til enhver tid er minst en 60-70 personer, kanskje, og der vi er sammen på treninger, aktiviteter, spiser måltider sammen og sitter i stua og skravler og drikker kaffe. Vi er som et eget lite samfunn. Vi er i bobla.
Hver kveld hører jeg folk som prater og går på rommene sine ved 22-23-tida om kvelden. Jeg bor ved heisen og siste lyd fra den kommer rimelig fast kl 22.57. Like etter at jeg har hørt de siste røykerne skravlet seg fra røykebua, forbi vinduet mitt og inn. Det skal nemlig være stille på huset fra kl 23.
I går kveld var det quiz i stua. Det er en ukentlig happening. Og det fins ei meget driftig altmuligdame på huset som er fast primus motor for mye. Også quiz. Jeg liker vanligvis å bruke huet. Og jeg må innrømme at jeg liker å konkurrere også. I alle fall når jeg vinner eller i det minste ikke blir fullstendig overkjørt.
Så hva gjorde jeg? Jo jeg satt på rommet. Som jeg alltid gjør om kvelden. Og jeg koste meg. Jeg hadde te i koppen. Jeg hadde hentet meg kveldsmat i spisesalen og jeg hadde sagt god natt til et par stykker før jeg stakk av. Jeg hadde bok og nett-tv. Og jeg har tv om jeg vil se det. De fleste kvelder vil jeg ikke.
Er det fordi det ikke fins trivelige folk å snakke med her? Er det fordi jeg ikke vil ha noe med de andre å gjøre? Er det fordi jeg ikke liker dem? Overhodet ikke. Det er ytterst få av disse 60-70 individene som ikke går an å slå av en prat med, så vidt jeg vet.
Dette handler ene og alene om mitt relativt enorme behov for alenetid. Fra kl 08.00 om morgenen og fram til rundt klokka 20.00 om kvelden har jeg folk rundt meg mange timer. Jeg spiser fire måltider om dagen i en frokostsal full av folk og snakker mye med borddamene mine og andre som krysser min vei. Jeg er på minst en 2-3 felles treninger eller aktiviteter i løpet av dagen. Også sammen med fra to til 35 andre. I går hadde jeg for eksempel en passe lang gåtur sammen med ei meget talefør og trivelig dame. Det var faktisk mange med på turen, men de andre gikk så fort og skulle gå såpass langt at vi slang etter i eget tempo. Jeg har timer hos fysioterapeut og sykepleier. Jeg har takket nei til legetime. Jeg syns i grunn jeg hadde sett nok av dem det siste året. Jeg skravler stadig med halvkjente og nye folk i salongen og jeg liker å høre om andres liv og tanker. Jeg er med andre ord som regel ikke uinteressert.
Men jeg er rett og slett kje når klokka nærmer seg 20.00. Hver kveld. Og det selv om jeg, etter pålegg fra fagfolk og egen erfaring om at det er lurt, både har ligget i senga og sittet stille i en stol på rommet mitt mange ganger i løpet av dagen. Mellom måltider og aktiviteter da.
Så kjære medpasient: det er ikke deg, det er meg! Det er ikke fordi jeg ikke liker deg. Det er rett og slett fordi jeg er slik skrudd sammen. Jeg trenger massevis av alenetid for å hente meg inn. Jeg trenger å sitte i denne stolen. Jeg trenger å ligge i senga. Og jeg trenger å gå på tur til skogs helt alene for meg selv. Hver gang jeg går ut døra på rommet mitt er jeg påskrudd. På et rimelig høyt turtall, vil jeg si. I forhold til det livet jeg har levd de siste par årene og ikke minst de siste månedene så er jeg både ekstremt aktiv og ufattelig sosial. Men det fordrer altså for min del at timene på rommet eller alene på tur ute kommer jevnt. Og etter klokka åtte om kvelden så virker jeg ikke.
Så det er ikke fordi jeg ikke liker deg! Det er rett og slett fordi jeg må på lading. Ofte. Det er slik med litt godt brukte og vindskjeve batterier slik som mitt.
Lag deg en god dag! Og husk å lade!
Lille speil på veggen der…
…hvem er vakrest i landet her? Jo det skal jeg svare deg på. Høsten akkurat nå. Høsten er vakrest i landet her. I alle fall i dag. Blankere oktoberdag enn den vi har hatt herover i dag, skal du lete lenge etter tror jeg.
Atter en vakker dag har sola gått opp over vannet og kjempet seg gjennom morgentåka som lå som et tykt bomullsteppe rundt alt og alle. Og sola fikk overtaket og jagde tåkemysteriet på flukt. Resten av dagen har vært blank som det reneste speil. Sola har varmet og nå er den i ferd med å si takk for seg for denne dagen og er akkurat på vei ned over åsen. ‘
Fortsatt over det speilblanke vannet der gule og grønne trær brisker seg og speiler seg stolt i den glassklare vannflata.
Jeg puster inn den friske lufta. I ettermiddag satt jeg ved bålet og fikk litt etterlengtet røyklukt og mindfullness av å titte inn i flammene.
La hver dag telle, ble jeg minnet om i dag. Denne har i alle fall kommet med gullkant og vært så blank at den nesten teller dobbelt! Lag deg en god onsdagskveld!
Enda en tirsdag.
De kommer da visst på løpende bånd disse tirsdagene. Og dermed kommer tirsdagsbadene som julekvelden på kjærringa rett som det er. I dag altså; ny tirsdag og nytt tirsdagsbad. Veien har vært glatt og blitt gruset for første gang i høst og frostrøyk og rim ligger over landskapet stort sett hver morgen. Ubønnhørlig høst. På grensa til vinter.
Og jeg bader. I dag fikk jeg tilbud om varmtvannsbasseng… Flyte litt rundt i 33 + eller noe slikt og rett i varm dusj etterpå. Og jeg valgte: innsjø! Rett og slett et slags «iskaldtvannsbasseng». Et stort ett.
Det visste jo ikke den som inviterte. At det var tirsdag og tirsdagsbad, altså 😉. Jeg visste det for så vidt ikke helt selv heller. Før det liksom skjedde.
Hva innebærer tirsdagsbad? Jo, blant annet:
T – Taktil. All taktil sans kan med fordel skrus av når tirsdagsbad skal gjennomføres i oktober.
«Just do it!»
I – Is. Iskaldt er det. Men vannflata er foreløpig isfri.
R – Rutine. Rutinene for tirsdagsbad begynner å sitte. Hva som skal på og av til enhver tid,
rekkefølgen på «hæling» og dokumentasjon…Det blir en rutine. Veldig greit å ikke somle!
S – Snø måtte jeg vasse gjennom for å bade på denne tida i fjor. Spennende når det skjer i år.
D – Dukkert. Kan det også kalles. Selv om jeg ikke dykker. Orker ikke hjernefrys og bløtt hår i timesvis
etterpå.
A – Anger. Jeg angrer aldri på et bad. Jeg kan irritere meg over at jeg av ulike årsaker lot være. Men
jeg angrer aldri på et gjennomført.
G – Godt. Godt vil jeg påstå at det er. Galskap er også nevnt.
S – Svømming. Det blir ikke så mange svømmetakene per bad på denne tida av året. Sånn ca to.
B – Badesko har blitt standardutstyr. Ullsokker kan fungere i nødsfall hvis badeskoa er glemt, men
med overfølsomme og til dels spastiske føtter så er slike sko gull verdt!
A – Arbeidskrevende. Tirsdagsbad blir mer og mer arbeidskrevende utover høsten. Det har med antall plagg som skal av og på å gjøre…
D – Deilig er følelsen jeg kjenner etterpå. Vel gjennomført, blodsirkulasjon i farta og avslappet i
kroppen.
Tirsdagsbad, altså. Utendørs. Også denne tirdagen.
Enda en mandag i oktober.
Enda en mandag i oktober går mot slutten. Jeg er tilbake i bobla. Det vil si tilbake på rehabiliteringssenteret etter helgeperm. Og jeg har i alle fall deler av dagen bedrevet sånn noenlunde det samme som jeg gjorde tilsvarende mandag for et år siden. Blant annet sittet på en stubbe og sett på utsikten.
Det er definitivt høst. Det er vått og lufta er ganske skarp. På veien opp til rehabiliteringssenteret hadde de gruset veien i dag. Det var nok glatt i dag tidlig. Verden går i dvale men tur, kortere eller lengre, blir det uansett. Derfor deler jeg mine noe skogspoetiske tanker fra et år siden i dag også:
Dugnad.
I dag våknet jeg til bilder av hvitt dryss på alle fjell og i høyereliggende strøk. «Det snøøør!», var omkvedet. Ikke så veldig overraskende. Helt på sin plass, egentlig, siden det jo var vinterdagen på fredag (14.oktober) og vi nå engang bor i Norge. Med fire årstider og akkurat nå ubønnhørlig høst.
Ikke desto mindre så passet det dermed meget bra at denne søndagen var en planlagt dugnadssøndag på bruket. En høstdugnad.
Så i dag har kjøretøyet mitt blitt vinterskodd. Det kjennes som det var akkurat i tide da jeg jo skal vende tilbake til høyereliggende strøk allerede i morgen tidlig.
Alt av visne blomster, busker og kratt i hagen er slått ned og kjørt bort med trillebår. Blomsterpotter er tømt og ryddet vekk og støtter av alle slag er satt bort på et lurt sted.
Opptil flere av oss hadde lyst på. Dermed ble det også bakt kanelsnurrer.
Og formiddagskaffen ble vel fortjent både kokt og inntatt ved bålpanna. Endatil med hyggelig og impulsivt kaffebesøk.
Ut av bobla.
I helga skal jeg ha treningsfri. Jeg skal forlate bobla, altså rehabiliteringssenteret, og stikke en tur på høstferie. Hjem. Det skal bli bra. Det blir godt å komme ut av bobla og inn i noe som minner om hverdag. I alle fall om vanlig helg.
Fysisk skal kroppen få fri. Jeg ser ikke bort fra at det blir en skogstur, men da blir formålet kun bål og kaffe. Ikke trim. Hvilehelg. Jeg satser på det.
Kroppen får hvile, men ikke hodet. Det hviler stort sett aldri. Det surrer og går oppi der rimelig jamnt. Og det dreier seg mye om det her:
Hva skal jeg gjøre med dette her? Livet, altså, slik det utarter seg for tida.
Hvor MYE skal jeg slippe til?
Hvor mye tanker og følelser skal jeg kjenne på?
HVORDAN skal jeg klare å slippe de til?
NÅR skal jeg slippe til tanker og følelser?
Er det noen som kan hjelpe meg med det?
Hvordan vil det påvirke meg?
Hva kan bli bedre av det?
Hva kan bli verre av det?
Hvordan skal jeg forholde meg til dette traumet som jeg har vært og er igjennom?
Hvordan balansere trening, hverdagsaktivitet og hvile hjemme?
Hvile hjemme og hvile her er veldig forskjellig. Kommer jeg til å fikse det?
Hvor mye av kreftene skal jeg bruke på meg selv og hvor mye skal jeg bruke på jobb eller husarbeid?
Hva forventer jeg?
Hva er realistisk å forvente?
Kommer jeg meg i jobb igjen?
Forventes det av verden at jeg kommer i jobb igjen?
Skal jeg forvente at jeg gjør det? Og i tilfellet når? Og med hva?
Spørsmålene er utallige. Og for en som ikke er overvettes glad i det uforutsigbare så gjelder det å ikke bli overveldet. Gjett om «ta en dag av gangen» er et relevant omkved for denne her. Balansen mellom akkurat det å tørre å planlegge, samt å leve her og nå og fra dag til dag, er et kunststykke.
Akkurat nå venter jeg på ukas siste fysioterapitime. Så blir det helgeperm. Og fysisk ferie. Forhåpentligvis litt psykisk også! Jeg skal ut av bobla en tur igjen. Både skummelt og godt i grunn 😊 Lag deg ei god helg!
En ny dag.
God morgen! En ny dag venter deg og meg. La oss gjøre noe godt ut av den uansett hvilket sted vi er i livet, hva vi driver med og hvilke utfordringer dagen og livet bringer! Det skylder vi oss selv og om ikke annet så er det akkurat slikt noe vi kan gjøre noe med!
Lag deg en god dag!
