Du kan vel trygt si at det er i meste laget for en slik som meg. I alle fall på asfalt og i løpet av noen få timer. Men om det er verdt det, så gjør det i grunn ikke så mye. Dessuten så finnes det stort sett en benk eller noe det går an å sitte på i umiddelbar nærhet nesten overalt. Slike ting oppdager en når en får bruk for dem! Det er ikke farlig å bli sliten. Og i og med at mitt funksjonsnivå må antas å være rimelig lavt i uoverskuelig framtid, så kan ikke slike hensyn tas for alvorlig. Det vil si at vi, jeg, prøver å få gjennomført så mye av det som er planlagt som mulig. Og så hviler jeg etterpå. Sånn som i dag.
I går fikk mora mi 70-års -gaven sin. Det var en bytur med undertegnede samt avleggeren med togtur til «by’n», innlagt vaffelfest hos sistnevnte, vandring og utforsking i Botaninsk Hage samt Afternoon Tea med full pakke. Som den svima jeg er så hadde jeg jo glemt hva det var hun egentlig hadde blitt lovet i gave, men det var dette jeg husket og dermed slik det ble.
Det ble en fin dag og jubilanten og vi andre var fornøyd. Så vidt jeg vet. Vi klarte å bestille perfekt sommervær, kjemikaliene i skrotten gjorde ikke mer ut av seg enn jeg klarte å overvinne, hagen var vakker og velduftende, vaflene gode, selskapet trivelig og teseremonien både smakfull og avslappende.
Etter inntak av te og mat så var vi såpass fornøyd at det ble togtur hjem rimelig umiddelbart. Og enda en gang har jeg klart å oppholde meg en hel dag i hovedstaden uten å shoppe noe som helst. Var ikke innom en butikk engang. Hvis ikke de 100 grammene med eksklusiv te som ble med hjem regnes med, da.
I dag hviles det. Jeg er tilbake i kø på sykehuslabben. Satser på at te og makroner kun slår positivt ut på blodprøvene 😉
