Det er på tide å gi litt applaus på en mandag. Til meg selv: jeg hadde nemlig et kort øyeblikk av klarsynthet før i dag. Et øyeblikk der jeg kjente at jeg faktisk var en smule fornøyd med det lille jeg hadde oppnådd i løpet av dagen. Og ja, jeg vet den ikke er over, men resten av dagen har jeg kun planer om å fortsette å fyre i ovnen og slappe av.
Men på tross av at jeg ikke kravlet ut av senga før klokka hadde passert 0900 og at det jeg egentlig skulle ut på ble avlyst og jeg dermed åpenbart ikke behøvde å forte meg så har jeg fått til noe. Både noe jeg trengte å gjøre, noe jeg før eller siden måtte gjøre og noe jeg hadde lyst til å gjøre.
Jeg som har lært at jeg skal planlegge etter LYST-, MÅ-, BØR-prinsippet, prioritert etter nevnte rekkefølge, gjorde vel ikke akkurat det. Men mandagen ble en bra miks.
Jeg fikk trent intervall på ellipsemaskina for første gang etter covid. DET var IKKE gøy. Og jeg ble svimmel. Og kvalm. Og kje. Men nå er første økta gjort, så da er det vel bare å fortsette?
Jeg ordnet noen hjemmelagde julegaver. De ble nesten som planlagt. Og det er fint nok. Nå mangler bare å pakke inn og fordele godene.
Jeg har ryddet hjemmekontorpulten min. Den fløt over av gamle sykehusinnkallelser, notater, epikriser, kvitteringer og regninger, iblandet et antall ferdige og halvferdige julegaver. Nå er det ryddig. Julegavene er ennå ikke pakket inn, men de er i det minste mulig å finne igjen da haugen av Kiwi-kvitteringer, innkallinger og alskens rot er ryddet.
Dette var en haug med MÅ- og BØR-greier som det i grunn var ganske så godt å få unna. Den siste er en aktivitet i LYST-kategorien!
Jeg har brukt mandagsettermiddagen til å se en film. En film jeg har sett før. Så ekstra unyttig og rett og slett ikke godt for noe som helst annet enn rekreasjon. Det er ikke vanlig sysselsetting her i huset å se film en tidlig mandagsettermiddag. Ikke en annen hverdag heller, egentlig. Men i dag gjorde jeg det. Og det er jeg fornøyd med. Dermed ble det en god ukestart.
Kort applaus for det!
Mye av dagen har dreid seg om å bruke en del av dette…
Før. Nå har The Mad Hatter gått videre. Hattemakeren har inntatt en kvinnelig utgave og ikke minst materialisert seg sjøl på et julebord i de dype skoger. Friluftsheidi har tatt over.
I fjor kjørte nevnte julebord og ikke minst julebordskomiteen tema «Hollywood». Jeg måtte «på låner’n» i kjole- og fjærboaskapet hos en venninne. I år var det «Disney». Ta inspirasjon fra en hemmelig Disney-film og se om dine medgjester kan gjette hvilken film du «spiller» var utfordringen. Det ble nettshopping, det.
Og selvfølgelig så måtte det handle om Johnny Depp. Det har lett for det, når jeg skal kle meg ut. Jeg har årevis på baken som litt ekstravagant sjørøver type Pirates of the Carribeean på karneval i barnehagen. Og nå altså hattemaker. Det eneste som er litt ugreit er at han der Depp alltid skal bruke så mye ansiktssminke i de rollene sine… Jeg hater å fylle hele fjeset med sparkel og heftgrunn! ikke var småbruket i besittelse av riktige kulører sparkel heller. Men med den hatten så var fjeset stort sett usynlig hele kvelden, så bekymringen for manglende «utkledning» i fjeset var rimelig ubegrunnet.
Ellers passet rollen perfekt! Ikke bare på grunn av Johnny. Selv om det selvfølgelig passet ut ifra min fascinasjon av hans roller. Noe annet som passet skremmende godt var filmen. Og deler av temaet. I historien om «Alice in Wonderland» snakkes det om at Alice og flere andre har mistet «myeheten» sin. Hvem er Alice, og hvilke handlinger velger hun å gjøre? Hva er “rett” og “galt”? Og for hvem? Hun strever med livsvalg og problemstillingen er sterkt forenklet at hun står i skvisen mellom å gjøre det som forventes av henne, i den tida hun lever, eller å følge hjertet sitt. Har hun mistet seg selv siden forrige gang hun var i Wonderland?
Å miste seg selv er vel akkurat det jeg driver og strever med om dagen. Kroppen min har satt meg i en posisjon der jeg både brått men også sakte men sikkert har mistet mye av det som definerte meg selv og det jeg ville være. Som Alice, og hattemakeren, strever jeg for å ta tilbake det jeg kan ha kontroll over på tross av utfordringer. Jeg leter også etter «myeheten» min. Og da kan det faktisk være behov for en gal, forvirret og noe stresset hattemaker. Både i Wonderland og på småbruket.
Flere av oss måtte se en film vi aldri hadde sett før da julebordskomiteen utfordret oss. Noen kjente historien sin godt. Andre måtte virkelig lese seg opp. Jeg var bare glad jeg både fikk et tema jeg hadde ørlite granne kjennskap til fra før, OG at jeg fikk mulighet til å velge meg en karakter som opptrår MED bukse. Og selv om både Løvenes konge og Zevs fra Herkules møtte på julebord uten bukse, så hadde vel en bukseløs Donald vært ugreit på alle måter! DET får bli en annen gang. Hilsen Den Gale Hattemakeren, Johnny og friluftsheidi!
I dag måtte jeg gå til skogs og skamme meg. Ganske kraftig. Denne meldingen tikket nemlig inn nøyaktig klokken 12.19:
«Hei. Har du glemt meg? Hadde time i dag kl 12. Mvh fysioterapeuten»…
For andre gang på to uker!
Og for andre gang time klokken 12. Mens jeg tenkte klokken 13. Da hjalp det heller ikke at jeg egentlig var klar, sekken med løse deler pakket og jeg bare ventet på at det skulle passe å dra. 13 minutters kjøring pluss parkering og buksering inn ville sendt meg langt inn i nestemann sin time. Så: greit.
Og jeg gremmes. For en slik som meg som ikke forsover meg, ikke kommer for sent til avtaler, ikke glemmer viktige ting (det kan selvfølgelig diskuteres hva som er viktig og hva som kan glemmes uten skam) og anser meg selv for rimelig ryddig og pålitelig så gjør slike blemmer fysisk vondt. Selv om det i utgangspunktet er så bagatellmessig som det nesten er mulig å få det. Helt ekstremt i retning i-lands-problematikk egentlig. For det går i grunn bare ut over meg sjøl. Og jeg får ny time.
Jeg som har husket blodprøver, legetimer, spesialistavtaler, ultralyd, mr-bilder, ct-biler med og uten kontrast av ulike slag, behandlingstimer og møter og skrytt av at jeg inntil videre har full kontroll er direkte flau når samme fagperson må sende denne sms-en til meg. To ganger på mindre enn to uker!
Hau! Men, ikke så ille at det ikke er godt for noe. Jeg var så skamfull at jeg rett og slett måtte finne på noe. Så etter å ha ringt aktuelle fysioterapeut og vrøvlet ut av meg en klein unnskyldning samt bestilt nye timer for neste uke (wish me luck!), så stakk jeg av. Jeg fikk meg en ørliten skogstur før sola ble borte bak åsen. Med 12 blå så ble det ikke så lenge, men jeg skammet meg såpass hardt at jeg holdt varmen!
Fatigue, hjernetåke, alderdomsglemskhet…ikke vet jeg! Men skamfull og frustrert blir jeg! Nå er det lagt inn varsling på telefonen før timene neste uke. Forhåpentligvis til riktig klokkeslett.
Stikker til skogs og skammer meg litt.Slapp å få på slik i dag da…DET balanserer på grensa mellom en lettelse og litt ugunstig, egentlig.
Akkurat det utsagnet har jeg ledd mye av. Det kom til meg i et selskap i slutten av mai. Omtrent 48 timer før jeg ble innlagt på sykehuset med feber og en kraftig reaksjon på kreftmedisinene jeg hadde startet på. Og med dårlig matlyst.
«Har DU dårlig matlyst?» Et helt betimelig spørsmål slik jeg ser det. Men muligens en smule korttenkt. Selv om jeg ikke har vært fornærma av spørsmålet så mye som et sekund. Men moro av det har jeg hatt. Ja, jeg hadde ufattelig dårlig matlyst. Men jeg hadde ikke hatt det lenge nok til at det syntes, for å si det sånn. Jeg fylte ut både bunad og det meste ellers. Om mulig fylte jeg dem ut enda bedre enn vanlig på grunn av at jeg var litt oppblåst grunnet bivirkninger av medisin.
Så jeg så ikke akkurat matlei ut. Men det var jeg. Og jeg er det fortsatt. Litt variabelt, men jeg som normalt sett spiser en god del og tar for meg av alt mulig med i overkant god appetitt, er fortsatt ikke spesielt matfrisk.
Det synes fortsatt ikke utenpå. Et par kilo lettere kan det nok hende jeg er, men så lenge det eneste jeg faktisk har lyst på er boller, snacks, lakris og sjokolade, så holder jeg formen, for å si det sånn! Og jeg fyller fortsatt ut det meste av klær. Jeg er stort sett kvalm både før og etter måltider og har ikke akkurat lyst på mat, men jeg har så langt ikke opplevd at en neve potetgull har gitt dårlig resultat.
Men det går da visst stadig bedre. Fredag fikk jeg servert julebuffet. Og det var ikke en hvilken som helst julebuffet. Der var det ALT. Og mye av alt. Det bugnet av kald og varm mat av alle slag som kan assosieres med norsk jul. Det eneste de ikke serverte var juletorsk. Og så så jeg ingen kalkun. Flere meter med desserter var det også.
For en med dårlig matlyst kan noe slikt faktisk oppleves som skremmende. Og jeg tenkte flere ganger at det der kom til å være perler for svin for en slik som meg. I-lands problematikk som jeg ikke er direkte stolt over, uten tvil. Men rimelig overveldende og på grensa til skremmende var konseptet for meg denne gangen. Men med ei spiseskje av hvert, hard prioritering med mine valg, og god tid så fikk jeg smakt på veldig mye. Inkludert dessert.
At jeg nå har bygd opp matlysta igjen såpass at jeg faktisk av og til kan orke opp til to brødskiver på en gang hjelper nok også for mitt forhold til julebuffet. Jeg orker ikke det hver dag, men bare innimellom er et stort framskritt. Og jeg er ikke så bekymret for om jeg får smakt på alt godt som serveres i jula lenger heller. Det årner seg. Dessuten går det lite mat for tida da. Og det gjør jo ingenting så dyr som den er!
Så ja, JEG har dårlig matlyst! Og det syns ikke. Akkurat som fryktelig mange varig syke ellers. Det er ikke alt som foregår på innsida som synes så veldig godt utapå!
Mandag kom jeg inn hos tannlegen og det ble stor ståhei. «Hva har du gjort?», var spørsmålet akkompagnert av store øyne. Jeg hadde akkurat vært hos fysioterapeut og fått bandasjert leggen på grunn av lymfødem etter kreftoperasjon. Og jeg var jo ikke direkte lettbent, selv til meg å være. Den bandasjen går helt nedi skoen og ser i grunn mest ut som en gips. Jeg fikk forklart at det gikk helt fint og kom meg opp i tannlegestolen.
Men ellers ser jeg vel i utgangspunktet helt frisk ut. Og det er jeg takknemlig for.
Jeg leser stadig kronikker og oppslag om varig syke folk som får kjeft fordi de parkerer på handicapparkeringer eller går på doer med rullestolmerke på. Det er bra å passe på at de som virkelig trenger det får disse plassene og tilbudene. Det er helt nødvendig for hverdagen deres. Men du som tar på deg jobben som parkerings- og/eller handicapdo-politi: Kan du virkelig se utapå folk hva de sliter med? Kan du se hvem som er sjuk og hvem som er frisk? Kan du SE om jeg eller Kari har behov for akkurat denne doen i dag? Ikke det nei. Da kan du nok ikke se hvem av Kari og meg som har dårlig matlyst heller, nødvendigvis.
Jeg har to bein og to armer og bruker dem i alle fall innimellom til noe fornuftig. Jeg har bare dårlig matlyst. Blant annet. Og det tåler jeg ei god stund til, ser det ut til. Men husk: det er ikke bare de som SER dårlige ut eller har hjelpemidler som synes som er sjuke. Og spør heller dersom du lurer på noe; i stedet for å anta og kommentere.
Neste gang MS-en min tvinger meg til å kaste meg inn på nærmeste rullestol-do og du kommenterer så får du motspørsmålet: «Er DU dopoliti? Virkelig?». Jeg kjenner jeg gleder meg litt…
Jeg klarte ikke å spise opp alt dette, men godt var det.
Det finnes så mye glitter i verden. Spesielt på denne tida av året. Det fins juleglitter på juletreet. Det fins glitrende pynt på gater og torg. Det fins glitterkjoler på rød løper og uten løper. Det fins glitrende og forventningsfulle barneøyne. Og det fins glitrende lys både i vinduer og på juletrær og julehus rundt omkring. Det glitrer i bobler i blanke glass og det strøs et juleglitrende slør over det meste av det vi omgir oss med i alle fall hele denne måneden.
Jeg er innehaver av både glittersko og glitrende neglelakk. Tro det eller ei. Og i fjor møtte jeg også opp på julebord i glitrende kjole. Alle tre «glitterhistoriene» er helt sanne, og enda slapp jeg å gå i hobbyhylla mi og finne strøglitteret. Det blir forresten et helt eget lys i blikket på ungene i barnehagen når akkurat det finnes fram. Strøglitter. Er du fire år så kan det aldri bli nok av det.
Jeg håper så mange barneøyne som mulig kan glitre denne julen på tross av familiens dårlige råd. Og jeg håper alles øyne glitrer litt ekstra når de ser glitrende og strømkrevende julelys i hagene rundt omkring. Det er ikke gull alt som glitrer. Men det hører liksom med i advents- og juletida. Spesielt glitrende øyne. Snø som glitrer i julelysene liker vi også, men det får vi se om blir noe av.
Mitt favorittglitter er hverdagsglitteret. Og det er heldigvis helt gratis. I dag klarte jeg endelig å stable meg en tur til skogs slik at jeg fikk se det. Og såpass flaks hadde jeg at akkurat i dag så kom sola og lagde ekstra mye glitter i skogen. Takk for at jeg kan nyte gratis hverdagsglitter og frisk luft. 11 minus gir gode glitterforhold ute i friluft😉
Og du: husk å skinne litt, gjerne med et smil, så kanskje litt av glitteret ditt drysser på den du møter på din vei. DET er hverdagsglitter det!
Et litt møkkete vindu kan glitre vakkert i desembersola.Om du legger deg ned kan du se at glitter kan være tungt å bære.Elva har også tatt glitterkanter på.Skogen er full av bling.Disse hadde ikke pyntet seg, men skapte et glitrende møte da friluftsheidi var på hjemtur.
Jeg gikk på en smell her om dagen. En bloggsmell. Alt som var av inspirasjon, motivasjon og gjennomføringsevne hadde bare smuldret opp og blitt borte. Det var tomt. Ingen energi, ingen selvtillit og slett ikke noe behov for å meddele noe som helst. Det måtte vel skje før eller senere. Og akkurat nå kjennes det ut som det vil ta sin tid å komme seg opp av granathullet.
På blogg så foregår det. Det er julebord, pinnekjøtt, baking, julebad og adventskalendere. For å nevne noe. Og det er fint. Fint å lese om tradisjoner og å la seg inspirere. I alle fall kan det være inspirasjon for framtida. En eller annen gang. Ikke denne jula antakelig, men neste, kanskje?
Jeg har også vært på julebord i helga. Småbrukeren og jeg tok en hotellovernatting med innlagt julebuffet av det ekstravagante slaget. Det var faktisk den flotteste buffeten jeg noen gang har sett. Og det ble julehandel på turen også. Og dagen etter forberedte jeg neste julebord. Det foregår ikke før neste helg, men jeg startet altså forberedelsene i går. Med å se en film. Akkurat hva filmtitting og julebord har å gjøre med hverandre kommer det et blogginnlegg om neste helg, tenker jeg. Research til julebord. Her går vi all in…
Nåja, det var vel stort sett det energien har blitt brukt til de siste par dagene. Og når ledningen på utejuletrelysene i dag røk tvers av under oppheng, ja da tok juleforberedelsene brått slutt her på bruket. Det var tomt for energi og det ble ikke lys.
Nå ser jeg fram mot ei uke med 7 avtaler, seks av dem helserelatert… Det er såpass overveldende for den versjonen av meg selv jeg er for tida, så energien må kanaliseres og økes. Helst fort! Når den kommer så blir det nok blogg også. Akkurat som det blir jul 😉
Hvis budsjettet mitt for julehandel hadde blitt ganget med 20 eller noe, så kunne jeg sikkert kjøpt dette…Men pinnekjøtt fikk jeg. Julebord med småbrukeren var innertier!
…er nok definitivt avleggeren. Hun er den peneste og smarteste også, altså. Det er bare å innse realitetene.
I fjor på denne tida, spesielt sent i går kveld og i løpet av dagen i dag, så stressa jeg rundt. Garantert. Akkurat som alle andre år. Jeg skulle jo tross alt pakke inn og henge opp 12 gaver til avleggeren, ikke 24, det slutta jeg med for enda noen år siden. Også etter forslag fra den fornuftige, som nok mistenkte at hun kunne kommet til å bli ansett for stor til kalender om hun ikke innførte en ekstra motivasjon for mora. Og jeg skulle pakke inn og rigge til en ølkalender til småbrukeren. I alle fall en halv en.
Og det med halve kalendere handler jo om at jeg på den måten fikk kalender sjøl også, ikke sant. Pakke fra avleggeren annenhver dag og øl fra småbrukeren annenhver dag. Vinn vinn.
I år ble det ferdigkjøpt ølkalender. Det sparer i grunn både avleggeren og meg for mye jobb. Lettvint. Ikke veldig billig, men det har det aldri vært å ordne det sjøl heller.
Den fornuftige avleggeren var tidlig ute med sitt forslag i år. «I stedet for å kjøpe kalendergaver til hverandre så kan vi vel heller bruke de pengene når vi skal på tur», sa hun. Fornuftig! Akkurat som da hun innførte delekalender der hun kjøpte annenhver pakke til meg og jeg annenhver til henne. Så da har jeg bestilt tur, da. Det hadde jeg jo for så vidt gjort lenge før forslaget om å skippe årets adventskalender kom. Og billig: nei det driver vi ikke med! Visst!
Innsats- og arbeidsbesparende derimot; DET er det! Så det er bare å takke den fornuftige av oss. Det er vel ingen tvil om at hvile og lading er bedre for denne skrotten enn pakking og henging! Selv om de jeg kjenner som driver med både 48 og 72 pakker alltid har påstått at jeg ikke vet noe som helst om hvordan det er. Hverken å ha unger eller å drive med adventskalender. God 1. desember!
Det er morosamt med jula for dessa som (ikke) er små…
I går var det kake og blomster og pakker og oppmerksomhet. I dag er jeg tilbake på venteplass 6. Og både radiologisk og blodprøver. Blant annet. 50 + 1.
Og snart er det adventstid og jul. Det blir tradisjonen tro et par lettvinte løsninger i år også. Fint med slike tradisjoner. Lettvinte. Til alles tilfredshet og glede. 50 + 1 og en ferdigkjøpt adventskalender i år. Gleder meg til 50 + 4! DA er det advent!
Det ryktes at jeg fyller år. Rundt tall. I dag. På bursdagen min i år skal jeg spise kake. Har du lyst på og stikker innom så får du også! Vil du i tillegg eller i stedet støtte Kreftforeningen, vipps #2277 eller MS-forbundet, vipps #96977 så kan det gjøres her uten at det står på det «o’ store internettet» hvor mye du har spandert!
