I dag måtte jeg gå til skogs og skamme meg. Ganske kraftig. Denne meldingen tikket nemlig inn nøyaktig klokken 12.19:

«Hei. Har du glemt meg? Hadde time i dag kl 12. Mvh fysioterapeuten»…

For andre gang på to uker!

Og for andre gang time klokken 12. Mens jeg tenkte klokken 13. Da hjalp det heller ikke at jeg egentlig var klar, sekken med løse deler pakket og jeg bare ventet på at det skulle passe å dra. 13 minutters kjøring pluss parkering og buksering inn ville sendt meg langt inn i nestemann sin time. Så: greit.

Og jeg gremmes. For en slik som meg som ikke forsover meg, ikke kommer for sent til avtaler, ikke glemmer viktige ting (det kan selvfølgelig diskuteres hva som er viktig og hva som kan glemmes uten skam) og anser meg selv for rimelig ryddig og pålitelig så gjør slike blemmer fysisk vondt. Selv om det i utgangspunktet er så bagatellmessig som det nesten er mulig å få det. Helt ekstremt i retning i-lands-problematikk egentlig. For det går i grunn bare ut over meg sjøl. Og jeg får ny time.

Jeg som har husket blodprøver, legetimer, spesialistavtaler, ultralyd, mr-bilder, ct-biler med og uten kontrast av ulike slag, behandlingstimer og møter og skrytt av at jeg inntil videre har full kontroll er direkte flau når samme fagperson må sende denne sms-en til meg. To ganger på mindre enn to uker!

Hau! Men, ikke så ille at det ikke er godt for noe. Jeg var så skamfull at jeg rett og slett måtte finne på noe. Så etter å ha ringt aktuelle fysioterapeut og vrøvlet ut av meg en klein unnskyldning samt bestilt nye timer for neste uke (wish me luck!), så stakk jeg av. Jeg fikk meg en ørliten skogstur før sola ble borte bak åsen. Med 12 blå så ble det ikke så lenge, men jeg skammet meg såpass hardt at jeg holdt varmen!

Fatigue, hjernetåke, alderdomsglemskhet…ikke vet jeg! Men skamfull og frustrert blir jeg! Nå er det lagt inn varsling på telefonen før timene neste uke. Forhåpentligvis til riktig klokkeslett.