“Har DU dårlig matlyst!?!”

Akkurat det utsagnet har jeg ledd mye av. Det kom til meg i et selskap i slutten av mai. Omtrent 48 timer før jeg ble innlagt på sykehuset med feber og en kraftig reaksjon på kreftmedisinene jeg hadde startet på. Og med dårlig matlyst.

«Har DU dårlig matlyst?» Et helt betimelig spørsmål slik jeg ser det. Men muligens en smule korttenkt. Selv om jeg ikke har vært fornærma av spørsmålet så mye som et sekund. Men moro av det har jeg hatt. Ja, jeg hadde ufattelig dårlig matlyst. Men jeg hadde ikke hatt det lenge nok til at det syntes, for å si det sånn. Jeg fylte ut både bunad og det meste ellers. Om mulig fylte jeg dem ut enda bedre enn vanlig på grunn av at jeg var litt oppblåst grunnet bivirkninger av medisin.

Så jeg så ikke akkurat matlei ut. Men det var jeg. Og jeg er det fortsatt. Litt variabelt, men jeg som normalt sett spiser en god del og tar for meg av alt mulig med i overkant god appetitt, er fortsatt ikke spesielt matfrisk.

Det synes fortsatt ikke utenpå. Et par kilo lettere kan det nok hende jeg er, men så lenge det eneste jeg faktisk har lyst på er boller, snacks, lakris og sjokolade, så holder jeg formen, for å si det sånn! Og jeg fyller fortsatt ut det meste av klær. Jeg er stort sett kvalm både før og etter måltider og har ikke akkurat lyst på mat, men jeg har så langt ikke opplevd at en neve potetgull har gitt dårlig resultat.

Men det går da visst stadig bedre. Fredag fikk jeg servert julebuffet. Og det var ikke en hvilken som helst julebuffet. Der var det ALT. Og mye av alt. Det bugnet av kald og varm mat av alle slag som kan assosieres med norsk jul. Det eneste de ikke serverte var juletorsk. Og så så jeg ingen kalkun. Flere meter med desserter var det også.

For en med dårlig matlyst kan noe slikt faktisk oppleves som skremmende. Og jeg tenkte flere ganger at det der kom til å være perler for svin for en slik som meg. I-lands problematikk som jeg ikke er direkte stolt over, uten tvil. Men rimelig overveldende og på grensa til skremmende var konseptet for meg denne gangen. Men med ei spiseskje av hvert, hard prioritering med mine valg, og god tid så fikk jeg smakt på veldig mye. Inkludert dessert.

At jeg nå har bygd opp matlysta igjen såpass at jeg faktisk av og til kan orke opp til to brødskiver på en gang hjelper nok også for mitt forhold til julebuffet. Jeg orker ikke det hver dag, men bare innimellom er et stort framskritt. Og jeg er ikke så bekymret for om jeg får smakt på alt godt som serveres i jula lenger heller. Det årner seg. Dessuten går det lite mat for tida da. Og det gjør jo ingenting så dyr som den er!

Så ja, JEG har dårlig matlyst! Og det syns ikke. Akkurat som fryktelig mange varig syke ellers. Det er ikke alt som foregår på innsida som synes så veldig godt utapå!

Mandag kom jeg inn hos tannlegen og det ble stor ståhei. «Hva har du gjort?», var spørsmålet akkompagnert av store øyne. Jeg hadde akkurat vært hos fysioterapeut og fått bandasjert leggen på grunn av lymfødem etter kreftoperasjon. Og jeg var jo ikke direkte lettbent, selv til meg å være. Den bandasjen går helt nedi skoen og ser i grunn mest ut som en gips. Jeg fikk forklart at det gikk helt fint og kom meg opp i tannlegestolen.

Men ellers ser jeg vel i utgangspunktet helt frisk ut. Og det er jeg takknemlig for.

Jeg leser stadig kronikker og oppslag om varig syke folk som får kjeft fordi de parkerer på handicapparkeringer eller går på doer med rullestolmerke på. Det er bra å passe på at de som virkelig trenger det får disse plassene og tilbudene. Det er helt nødvendig for hverdagen deres. Men du som tar på deg jobben som parkerings- og/eller handicapdo-politi: Kan du virkelig se utapå folk hva de sliter med? Kan du se hvem som er sjuk og hvem som er frisk? Kan du SE om jeg eller Kari har behov for akkurat denne doen i dag? Ikke det nei. Da kan du nok ikke se hvem av Kari og meg som har dårlig matlyst heller, nødvendigvis.

Jeg har to bein og to armer og bruker dem i alle fall innimellom til noe fornuftig.  Jeg har bare dårlig matlyst. Blant annet. Og det tåler jeg ei god stund til, ser det ut til. Men husk: det er ikke bare de som SER dårlige ut eller har hjelpemidler som synes som er sjuke. Og spør heller dersom du lurer på noe; i stedet for å anta og kommentere.

Neste gang MS-en min tvinger meg til å kaste meg inn på nærmeste rullestol-do og du kommenterer så får du motspørsmålet: «Er DU dopoliti? Virkelig?». Jeg kjenner jeg gleder meg litt…

Jeg klarte ikke å spise opp alt dette, men godt var det.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg