Friluftsheidi

Noe av dagens trimtur var av det litt nyttige slaget. Altså, tur er jo nyttig både for hode og kropp hver gang. Og ikke minst for humøret. Men denne hadde enda en dimensjon.

Og så innbringende da gitt!  Hele sju kroner. Og en corona.

Langs min snaue 500 meter lange eiendomsgrense mot vegen, kalt åker og juletrefelt for meg men veggrøft for deg, plukket jeg med meg ymse. Panten var ikke så mye å skryte av. Hadde den som kastet valgt å la ølbokser og brusbokser være hele i stedet for å klemme dem flate før de kastet dem ut av bilvinduet så kunne inntektene ha beløpt seg til minst tre ganger så store summer. Pant på ispapir og sjokoladepapir hadde også vært innbringende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dere som putter sneipene tilbake i sigarettpakka for så å kaste den langs veien når pakka er full, ja for det må være mer enn en av dere med de mengdene, jaja… Jeg tenker at bilen må være helt på randen full for at det ikke da går an å ta med den pakka med sneiper til nærmeste søppelkasse. De greiene der råtner ikke, folkens.

Gjengen på 5 som hadde spist gourmet og drukket godt på maccer’n hadde vært rimelig synkrone. Drikkebegerne hadde de i alle fall kastet ut bilruta i kor. De lå på rad og rekke med bare noen meters mellomrom. Matbeholderne ligger vel hos en eller annen litt lenger nedi veien her, for de har jeg ikke sett noe til. Naturlig nok var dere vel ferdige med å spise fra dem litt før…

Iblandet litt bildeler, udefinerbart papir og andre greier, samt en tom corona, så ble det et par poser ekstra i dunken her. Og sju kroner i pant. Hvis jeg husker å ta de med i butikken da. Den ene flaska måtte tømmes for noe grønnblanke greier som definitivt ikke hadde noe med cola å gjøre. Det var ikke spylevæske…. Kanskje det hadde vært mer innbringende å selge innholdet heller enn å pante flaska?

Du som får akutt behov for å tømme søpla di i fart og da selvfølgelig utelukkende på andres eiendom; hva om åkeren min skulle brukes til dyrefor!? Dyrefor iblandet metallbiter fra boksen du kastet ut vinduet? Hva om rådyra som holder til langs veien gnafser i seg sigarettesken med alle sneipene, eller om haren som hopper forbi slafser i seg et par pent brukte snusposer? Spiller ingen rolle for deg, kanskje? For kjøttet du spiser kommer jo fra kjøledisken på Kiwi. Og du som kaster i fra deg glassflasker ut gjennom bilvinduet. Du får jo ikke pant på den uansett, jeg vet det. Men hva skjer med glass og tørt gress når sola steker? Eller hva skjer med den, uansett om det er tobeint eller firbeint, som tråkker på glasskårene av den knuste flaska? Eventuelt med den firbeinte som spiser glasskåret?

Folk som kaster søpla si ut gjennom bilvinduet eller «mister» den langt til fjells er noe av det mest ignorante og tullete jeg vet. Det kan du ta deg en corona på. Men ta med flaska hjem. Hverken jeg, Dagros eller Bambi har bruk for den.

I dag er det sånn omtrent to uker siden dette innlegget ble skrevet. Forrige dagen så jeg en boks til borti der. RedBull, tror jeg. Jeg rakk ikke å ta den før det ble harvet. Forhåpentligvis holder den seg mellom asfalten og åkeren, så kan jeg ta den til høsten. Da blir det et par kroner til…

Denne er til akkurat DEG som trenger den i dag!

Heggen blomstrer i “hjemmeskogen” 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har hatt bloggpause. Ja, det er nok lurt å si i fra, tenker jeg. Sånn at de som ikke har lagt merke til det er fullt oppdatert! Jeg har ikke ansett at mitt bloggfravær på noen som helst måte trengte noen offentliggjøring på forhånd. Ikke at det ville sette noen dype spor, eventuelt noe stort tomrom heller, så dette har ikke vært noe «annonsert» bloggpause. Jeg har bare ikke blogget. Men da kjenner jeg at det vel er greit å si i fra at jeg har hatt pause. Så vet folk det, lissom.

Huet har ikke følt for blogging, rett og slett. Det har vært behov for å bruke energien både i kropp og hue til noe annet. Og det har jeg gjort. Og jeg har skrevet om det. Men ikke publisert. Så da vet alle hva som kommer: gamle men upubliserte innlegg skrevet etter innfallsmetoden gjennom de siste par ukene. Og dermed rimelig uaktuelle også. I alle fall enkelte av dem. Som innlegget fra før i dag: et 17.mai og bunadsinnlegg. Nesten ei uke «for sent» og i alle fall lenge etter at andre bloggere har delt fra seg om den o store dagen.

Det har vært kjemisk fritt for pausefisker i denne pausa. Ingen fisker men en og annen aha-opplevelse har det vært. Noen forventede også. Hva vet bare jeg 😉 . Men friluftsheidi har pauset seg til skogs, selvfølgelig. Vel, akkurat pause vil jeg nok ikke kalle akkurat den turen som er dokumentert på bildene. Det var årets lengste, så langt. Jeg øver nemlig. På å gå lengre enn før. Jeg skal jo på topptur. Og jeg fucker nemlig både cancer og ms. Og det gjør jeg ved blant annet å gå. Denne dagen ble det rekord. Og den rekorden satt i et par dager. Som forventet. Jeg så både rådyr, hauk og firfisle. Men ingen pausefisk. Det er det nok lite av på Glittertind også 😉

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag, for å være en smule mer dagsaktuell, så ble en del av forberedelsene til Glittertind gjort på romaskina. Det er fint når beina (beinet i og for seg) ikke vil gå lenger. Og jeg tenkte nesten ikke på Olaf Tufte i det hele tatt, altså…men med både dictusbånd, kompresjonsplagg og armbånd så ble det både #fuckcancer og #fuckms. Men ingen pausefisk. Og det er “bare” 190 km igjen til Glittertind.

I alle fall ikke til bunadpolitiet. I vår har det florert med innlegg og meninger på sosiale medier. Er det lov å bruke solbriller til bunad? Er det ok med andre sko enn bunadsko? Hva om du trenger jakke? Det er noen som til og med påstår at det ikke er lov med løst hår! Det skal være oppsatt, forståss. Og ikke minst: hva med broderte og mønstrete bunaskjorte i stedet for den tradisjonelle hvite linskjorta?

Jeg har bestemt meg for ikke å ha noen mening. I alle fall ikke om hva andre gjør og så sant ingen spør meg direkte. Jeg kjenner det ikke er så fryktelig viktig for meg.

Undertegnede unngikk glatt hele diskusjonen og hele kostebinderiet. Hu unngikk både stryking, pussing av søljer og ikke minst dytting av mage og resten av skroget inn i noe litt for trangt i ull og lin…. For det ble skogstur. Også denne 17.maien. Uten bunad og bunadskjorte. Hun unngikk til og med å blogge om dagen da “alle” andre gjorde det😉🇧🇻

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og så kaldt som det blåste – nordavind fra alle kanter, tror jeg – så var det fryktelig ålreit med ulltrøye og allværsjakke framfor linskjorte. I stedet for mønstrete skjorte også, tipper jeg.

Men søljene var på. Et par i alle fall. Så sei itt’nå tel pol’ti – i alle fall ikke bunadspolitiet.

(uttrykket “sei itt’nå…” er selvfølgelig knabbet fra en annen rebelsk handling…)

Med tog i fugleperspektiv og såpass med zoom så spiller det forsåvidt ingen rolle hvilken skjorte disse har…

Gratulerer med dagen alle sammen. Dagens øyeblikk på småbruket ble nrk-innslag fra Tokyo:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hipp hurra for den 17. som nå har bikket 18. for disse🇧🇻🇯🇵!

Det gjelder å holde seg på den riktige sida. Ikke sant?

Her jeg bor så er den «riktige sida» uløselig knyttet til Mjøsa. Jeg holder heldigvis til på den rette sida. Den «gærne sida» ser jeg i horisonten. Det er greit. Sånn på avstand 😉

Det kan også være en god ide å holde seg på den riktige sida av loven. Være lovlydig, som det heter. Om det dreier seg om å kjøre etter forhold og fartsgrense, følge retningslinjer i det samfunnet vi alle er en mer eller mindre velvillig del av, eller betale sin skatt med ulik grad av glede. Være på riktig side av lover, regler og retningslinjer rett og slett.

Heier du på et fotballag så gjelder det også å være på riktig side. Eller? Nei det er kanskje såkalte medgangssupportere det. «Riktig side» som supporter handler vel om å stå lojalt ved sitt lags side uansett resultat. Dette har jeg forsvinnende liten greie på, så det jet tror er riktig side kan like godt være feil side. Eller feil jorde…

Det gjelder å være på «riktig side» i krig også. Det var det mange av våre forfedre som opplevde her i landet på 40-tallet og i tida etter. Den «vanlige» russer som har jobb i vesten opplever nok den problemstillingen rimelig ofte i hverdagen og har ganske sikkert møtt både forventinger og krav om å proklamere seg på «riktig side» de siste åra. Det er ingen av oss som naturlig og mer eller mindre automatisk befinner oss på det som majoriteten i verden opplever som “riktig side” som misunner dem.

Men som sagt; jeg bor på riktig side! I dag var det rett og slett rimelig overtydelig. På «riktig side» av elva var det bart. Sola varmet i bakken stien var bar og nesten tørr, og det bugnet av blåveis, hestehov og hvitveis. Det var godt å leve. På «gæli side» var det ikke riktig så stas. Is og snø dominerte på bakken. Stien lå under mange centimeter av det hvite stoffet og den som skulle bevege seg langs den måtte forsiktig sette beina i de frosne fotsporene til en eller annen sta figur som hadde trosset løssnøen før i vinter eller vår. Det er mange dager igjen før det er mulig å bevege seg tørrskodd på den sida.

Så foreløpig så gjelder det å holde seg på riktig side. Her også. I denne sammenhengen på solsida. Der er det strålende vår med intens aktivitet blant maur og meis. Blomstring og lysegrønne knopper på bjørka er det også tilløp til. Her er det bare å sette seg ned og ta et dypt åndedrag eller flere. Og nyte. Nyte den riktige sida, vår og liv.

Og med inspirasjon fra et bilde som zoeticworld delte her: https://zoeticworld.blogg.no/jeg-mista-over-et-halvt-dogn.htmltp://, så har jeg lagt meg ned i lyngen i dag og pustet vår og frisk luft. Det er jo en favorittøvelse for meg og kan ofte hjelpe meg fra «the dark side» og over til «riktig side».

Utsikt som oppnås ved ligging i lyngen. Får ofte huet over på “riktig side” for min del.

I dag har det vært turdag igjen og dagens lette terreng bidro sterkt til at det nå er «bare» 224 kilometer igjen til Glittertind. Så langt som jeg har gått i dag har jeg ikke beveget meg på to bein noen gang i år. Antakelig ikke i fjor heller.

Det er langt igjen, jeg skjønner det. På alle måter. Men alle monner drar. Alle turer bidrar og alle dager teller. Takk for turen til sherpaen som bærer sekken, som vanlig.

I dag ble det lekt kysseleken på jobben. Og det var mange som var med. Foregår det ikke slikt på jobben din, sier du? Det gjør det på min. Helt uten noe ramaskrik, metoo-opprør eller noe annet fuzz. Litt drama kan det jo alltids bli. Muligens sjalusi om det skulle dra seg til med at feil 5-åring blir kysset eller noen andre komplikasjoner. Men blant de eldste i barnehagen er det ikke en helt uvanlig lek.

Den leken er det aldri noe spørsmål om vi voksne vil være med på. DER går nok grensa, liksom. Vi bør helst ikke vise for tydelig at vi ser på heller. Dette har vi ikke noe med 😉

«Skal vi leke kysseleken?», ytret den ene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

«Ja, men er det greit om jeg ikke kysser?», sa den andre.

«Jada», sa førstemann, en hel gjeng potensielle kyssere eller ikke ble rekruttert, og leken var i gang. De som overhodet ikke ville bli «fanget» tok beina fatt og løp alt de maktet da «kysserne» prøvde å innhente dem. Og hun som ikke ville kysse? Hun var med. Det er som regel jentene som styrer slike show. Så risikoen for å bli overrumplet av en 5-årig smågutt med kyssemunn var forsvinnende liten. Om vegringen mot kyssing kommer som senskade, eventuelt vane, av sosial distanse etter covid-livet vites ikke. Disse her var tross alt bare tre år da vi havnet i den gata. Ei heller om det var et forsøk på en viss form for hevding av intimsone, moralsk integritet eller om hun rett og slett ikke hadde lyst til å kysse på akkurat de kandidatene som var til stede.

Men det som var fint: det var null problematisering rundt temaet. At det gikk an å leke kysseleken uten kyssing var en selvfølge. Helt udramatisk og ikke noe å lage styr over! Ingen ble krenka, alle fikk være med, og moro så det ut at det var.

Så ja, det er greit om du ikke kysser! Jeg så forresten ingen som egentlig gjorde det…. Et tips til både russ og realitydeltakere muligens?

Foto: pixers.no

Om det var et forsøk på å flykte fra hverdagen, tankekjør og livet som av og til tar en litt heftig vei eller om det var for å feire at aprilmålet mitt var nådd vet jeg ikke. Mulig det igjen kun var behovet for å utfordre seg litt, eller «krattsjuka», som småbrukeren kaller det. Denne gangen tror jeg det var litt av det meste. Selv om den opprinnelige planen var å feire.

Og noen ganger må jeg bare ta med kroppen min og hodet mitt og gå inn i skogen. Og så må jeg bli der ei stund. Sånn er det bare. I går kjente jeg at det var minst to uker på overtid. Den ustabile og lite troverdige våren får ta noe av skylda. Noen kaller det «vårens vakreste eventyr». Jeg syns i alle fall det er stas.

En ting er sikkert; av de 5 turene for å bivåne fugleleik jeg kan huske å ha tatt de siste årene, så er dette den eneste jeg har tatt iført truger. Og det er den eneste som har foregått så sent som i mai. En selvmotsigelse, men allikevel et fakta. Det er fortsatt snø i fugleterrenget. Noen steder ganske mye. Så kombinasjonen med dårlig motorikk og tung sekk fordret stødige truger som bar meg oppå all det lumske underlaget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Behovet for å ha såpass mye grunnleggende greier å beskjeftige meg med at hodet fikk litt pause er ivaretatt. Det er alltid sånn når camp skal settes og alt skal tilrettelegges for å få en rimelig behagelig uteovernatting. Slurv fører som regel til ubehageligheter utpå natta. Frysing, å måtte stå opp for å gå på do, glemt hodelykt, regn eller snø i hengekøya….you name it. Jeg har prøvd det meste.

I natt gikk det bra. Selv uten tak. Og selv om skogen var rimelig knyst stille klokka 03.30 så var det full konsert klokka 03.40. Og slik holdt det på. Ikke så mange å se, men et par tre som holdt det gående helt til lenge etter det var lyst og friluftsheidi hadde inntatt morgenkaffen.

Jeg fikk det til i år igjen. I fjor ble det ikke noen skogsnatt med fugleleik på denne tida. Men i år er mestringen tilbake. I alle fall fikk jeg til dette! Og hodet har fått litt andre ting å tenke på noen timer.  Så da gjør det ikke så mye at kroppen kjennes en smule mørbanket ut.

Og forresten: nå er det igjen bare 234 km til Glittertind 😉

2452 eller 2457. Nei, det handler ikke om hvor langt jeg har gått i dag, eller hvor langt det er til butikken. Det handler selvfølgelig ikke om noen sin høyde hverken med eller uten møkkete sokker heller. Jeg er omkring 164 cm, så å komme seg til over 2000 er et gap. Og det gjør meg nok ikke akkurat høy og mørk tipper jeg. Men det gir mestring. Det er i alle fall planen. Og om det er 57 eller 52 eller det høyeste eller ikke spiller ingen rolle. Det er utfordringen som er viktig for meg.

I går lurte noen på hvilket fjell det egentlig var jeg på død og liv skulle opp på. Snøhetta ble foreslått. Godt forslag egentlig. Snøhetta har stått og står fortsatt på den høye og mørke ønskelista. Den med de en smule langhårete målene.

Men Snøhetta skal ikke til pers i år. Nei; friluftsheidi skal til Glittertind. Og 52 eller 57 meter er visst regnet med og uten isbre. For det har noen sagt at er en ganske grei tur. Til topptur å være vel og merke. Bratt, så klart. Det ligger liksom i prisen når det er snakk om topptur. Men ikke så hysterisk lang, i alle fall ikke for funksjonsfriske. Og så gulrota mot slutten: jeg har blitt lovet at med rumpeakebrett i sekken så kan vi sette oss og ake de fleste av kilometerne ned igjen. På breen!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

DET tror jeg er genialt. Og latterlig moro. I alle fall hvis jeg kan stroppe fast høyrebeinet som på det tidspunktet helt sikkert er mer i veien enn brukelig. Stroppe det fast slik at det ikke krøller seg i veien for farten i «akebakken», les på breen. I dag har jeg til og med bestilt tilpasning av mer ganghjelpemiddel, så kanskje jeg får noe som kan komme til nytte på turen?

Dato er bestemt og jeg har startet både trening og nedtelling. Det som mangler er jo alternative turer. Skal en til fjells må en regne med at været har litt å si. Og snør det horisontalt, tåka ligger tett og dørstokkmila er avskrekkende, så må det finnes alternativer. Alternativer der været spiller mer på lag. Så et par andre fjelltopper må på plass. Antakelig et atskillig lettere alternativ også. Det er helt umulig å forutse hva som kan skje med kapasiteten til denne skrotten på fire måneder.

Planen er å gå til topps! Nesten til toppen av Norge. Ikke bare opp trappa til 2.etasje…

Glittertind påstås det…