Familien jeg møtte lørdag ettermiddag var definitivt ikke stressa. I alle fall oppførte de seg som om de var fullstendig herre over situasjonen. De samlet seg et par meter i fra oss intrengerne og svømte en annen vei. Rolig og bedagelig og alt så helt og holdent harmonisk ut.
Ikke tenker jeg på han som akkurat skulle slå lens på andre sida av vannet akkurat da min hengekøyedate sprettet korken på bobleflaska heller. Selv om han også skvatt. Det hadde nok aldri vært så mye trykk på tanken at det skulle poppe på den måten, gitt. Og vi lo.
Harmonisk virket ikke han jeg møtte på skogsturen i dag. Han skvatt såpass at han rett og slett ramla ned og styrtet rett i bakken fra en 3-4 meters høyde. Noe liknende har jeg aldri sett av den arten! Heldigvis var han rimelig lett og tok fallet finfint. Han kunne i alle fall fare oppover stammen igjen etterpå og kom seg på den måten til trygg grunn. For seg.
Her hadde den skvetne kommet seg opp igjen.Blåmeisen passer samvittighetsfullt på.
Blåmeisen som alltid ligger og trykker i kassa når jeg kikker oppi, hadde nok ungene sine trygt under vingene. Meisen skvatt nok litt også. Men valgte å bli der. Hen hadde tross alt ansvaret for de små.
Fiolene tok livet med ro og skjøttet sin jobb med å stå der og være pene på fortreffelig vis. Helt uten dramatikk, så det ut til.
Fiol.Maaaaat, sa kjøttmeisungene.
I kassa på veggen her hjemme hadde fuglen fløyet, for å si det sånn. Mulig den skvatt. Ungene fikk bare et mobilkamera stukket inn under taket da de trodde de skulle få mat. Så da lukket de gapet rimelig kjapt. Regner med at kjøttmeisen har såpass harmonisk grunnpsyke at den tør å komme tilbake.
Den som skvatt mest var i alle fall han som i utgangspunktet var totalt utilgjengelig for friluftsheidi i alle fall. Nemlig ekornet.
Jeg er ikke så veldig vanskelig å få med. Ikke på hengekøyeovernatting ei godværshelg i juni i alle fall. Ikke ellers i året heller, kanskje, når jeg tenker meg om. For andre uke på rad ble jeg invitert til heng. Hengekøyetur. Skogsdate. Nattinaturen. Uteovernatting. Kall det hva du vil, jeg dukker opp. Med diger sekk. Og er rett og slett på grensa til euforisk for å bli invitert! Muligens noe slitsom.
Gårkvelden, natta og morgenen ble utsøkt trivelig. Vi kunne sende musikkønsker til nabocamperne over vannet og vi koste oss såpass med mat at vi rett og slett måtte bære det meste av den sjokoladen vi hadde med oss de 50 meterne tilbake til bilen.
Takk for turen! Nå er det jo en tradisjon. Neste date er allerede berammet. Jeg gleder meg!
Å være samboer med en museumsgjenstand….unnskyld, jeg mente selvfølgelig museumsansatt (!!!) kan medføre enkelte greier. En av konsekvensene kan være at det ofte handler om museer, og da helst der det finnes gamle hus, når paret skal på hotelltur. Aller helst gamle hus med vesentlig innslag av laftetømmer, flistak eller spesiell byggestil ellers.
Så slik er det jo så klart for friluftsheidi og småbrukeren. Som museumsansatt, LANGT under normalalder for å bli betegnet museumsgjenstand, er småbrukeren det som trygt kan kalles spesielt interessert. I hus, spesielt trehus og tømmer. Hver gang undertegnede kjenner seg ferdig med å innånde historie, tjærelukt og se for seg livet slik det var på husenes «tid» så passer hun på å tilbringe noen minutter på en beleilig benk eller ei trapp. For småbrukeren har jo bare så vidt begynt. Og slikt blir det selvfølgelig mye bilder av også. Friluftsheidi har jo bare akkurat så mye tålmodighet til å sitte uvirksom på en benk.
Det ble mange museumsgjenstander på denne turen. Mest hus. Og ingen av gjenstandene var småbrukeren.
Gamle Hvam museum. Undertegnede hadde gått over til fokus på flora…ikke tømmer.
Klokketårnet ved Søsterkirkene på Granavolden.
Granavolden sett fra Prestegårdshagen.Granavolden.Stenhuset.Mariakirken sett fra restauranten på Granavolden gjestgiveri.Nabolaget.Søsterkirkene i solnedgang.Miste av fokus igjen. Fjell i sikte!Hadeland folkemuseum.Utsikt mot Tingelstad gamle kirke fra Halvdan Svarte sin gravhaug(i følge sagnet…).En typisk detalj å henge seg opp i.Hvem var de, de som kom før oss?Tingelstad gamle kirke.
Neida, undertegnede har ikke tenkt å endre bloggnavnet. Det er og blir friluftsheidi, det vettu. Selv om det i perioder handler like mye om noe helt annet som om friluft. Denne bloggeren har imidlertid mentalt befunnet seg på andre sida av jordkloden i et par måneder. I alle fall delvis. Ikke bare har hu skremmende oversikt over hva klokka er der borte i Japan, men også om det er varmt eller kaldt. Et par jordskjelv har hu også registrert. Selv om de ikke akkurat har florert i verdensnyhetene. Heldigvis.
Men altså i dag; Tokyo-bloggen.
Det handler selvfølgelig om avleggeren som nå holder på med blant annet økonomistudier. I skrivende stund ved Sofia-universitetet i Tokyo. Det leses og gjennomføres prøver og eksamener. En smule ute av takt med norske semestertider. I Tokyo er det nemlig ikke sommerferie i juni, juli og august. Da er det full rulle og semesterslutt er ikke før i månedsskiftet juli-august.
Mitt Tokyo er sett gjennom øynene til avleggeren. Bildene er derfor også uten unntak hennes. Kirsebærtrærne har nå blomstret ferdig, maten smaker fortsatt himmelsk og parkene er på japansk vis både velordnede, ekstremt frodige og til og med tilrettelagt for joggere; med oppbevaringskap, dusjer og all service du kan forestille deg at du kunne ha bruk for. Alt du kunne tenke deg å ha bruk for ellers, og ganske mye til finnes også i Tokyo. Tapeautomat der du putter på penger og får taperull tilbake og slikt.
Trening foregår selvfølgelig i de nevnte parkene og ikke minst i karatedojo’en. Med stort sett all instruksjon på japansk så er det visst bare å henge på. Takket være en god japansk venn her i Norge ble kontakt med sensei og klubb opprettet og en overnattingstur hjem til mammaen sto også på menyen. En liten og spennende smakebit av Japan utenfor Tokyo.
På hybelhuset mottar beboerne frokost servert av flere frokostverter hver dag. Senga kan bli skiftet på med jevne mellomrom og «husmora» vil gjerne ha oversikt over om du skal sove hjemme eller borte den natta. De er gode på andre regler også. Blant annet streng kjønnssegregering der du enten bor på «jentegang» eller «guttegang». Ikke gå feil! Det gjelder å sette seg inn i regelverket selv om det består av fire sider. Mulig det må være sånn når det er såpass mange folk samlet på et område.
Det kryr av folk! Når t-banevognene buler av passasjerer og det ikke ser ut som det er mulig å presse inn en bitteliten student til – ja da får japanerne trøkt inn 30 personer til i den vogna. Uvant for en hedmarking fra de store skoger. Greit da at Japan og Tokyo er et av stedene i verden med minst kriminalitet. Fryktelig mange, men hjelpsomme og serviceinnstilte, sier avleggeren.
Opplevelsene er mange, varierte og lærerike. Det er det ingen tvil om. Og innblikk i livet som utvekslingsstudent er jeg så heldig å få via bilder og videosamtaler på sosiale medier.
I dag fyller avleggeren 24. Hipp hurra og gratulerer med dagen! Feiring foregår med halvveis-eksamen, musicalforestilling med japansk venninne i rollebesetningen og en bedre middag med besøkende samboer og studievenner fra USA og Norge.
Jeg blogger og betrakter. Og er bare bittelitt misunnelig 😊
Alle bilder er tatt av OØE.
De leker ikke park i Tokyo:
17.mai i parken og på NRK.
Det trenes med Naka sensei:
Nam nam:
Japansk versjon av Fjordland…
Det urbane studentlivet:
En tur til forstaden, også kalt “hjemme hos”-innslag:
Grillfest “hjemme hos”.
Denne ble mistet og var borte et døgn. Så kom den tilbake til eier med alle pengene i. Japan, altså!
Tempelet:
Heldigvis er verden mindre nå enn den var før. I alle fall digitalt. Og Disneyland er Disneyland om det er i Florida, Paris eller Tokyo:
I fjor på denne dagen så gikk jeg mer eller mindre rett fra bunadsskjorte til sykehusskjorte. Rett fra to konfirmasjoner til innleggelse på sykehus. Jeg tror aldri jeg kommer til å anbefale konfirmasjoner med høy feber og bivirkninger av kreftmedisin i skrotten, men det lot seg visst gjennomføre. Med nok febernedsettende for de timene det sto på. Selv om jeg som beskrevet havnet på sykehus rett etterpå.
Og oppover gikk det. Såpass fort at to dager etter utskrivelsen så satt jeg på et fly nordover og fikk med meg konfirmasjon nummer tre. MED sodd og kaker.
Om det i lange perioder har gått sakte oppover så har det i alle fall gått nettopp oppover. I dag, ett år etter, så reiser jeg på jobb en tur. Ikke mange timene, men jobb. Ikke sykehus. Ikke før på fredag ;-P. Og da ikke for å legges inn, tipper jeg.
Så “bank i bordet” – 31.mai 2023 er foreløpig ekstremt mye bedre enn den i ’22. Selv om det ikke blir noen roadtrip i år heller.
Leste du boka «Den hemmelige hagen» da du var barn? Jeg syns den var ganske kjedelig den første gangen jeg prøvde, tror jeg. Men begrepet «hemmelig hage» har tiltalt meg siden. Jeg faller rett som det er for fristelsen til å kikke over gjengrodde murer og inn gjennom gamle smijernsporter. En vet jo aldri hva som befinner seg der inne.
Tidligere i mai fant jeg en hemmelig hage. Den var jo ikke mer hemmelig enn at det sto skilt utenfor og til og med et «Velkommen inn» på grinda. Det var så definitivt en vårhage. Ikke så grønn og frodig enda, med andre ord. Men blomstene begynte å komme. Og de ulike elementene i hagen skapte både stil og rom.
Og som ikke det var nok; hagen inneholdt og beskrev en historie. Den inneholdt en gravplass.
For et par hundre år siden så døde prestens svigerdatter i barselseng da hun fødte tvillingjenter. Tvillingjentene døde også. Jeg fikk ikke med meg om det var under fødsel eller at de døde som små. Tre jenter, altså. Presten søkte om å få gravlegge datter og barnebarn i hagen. Og han fikk lov. I dag står de store jernkorsene der som minne om jentene. I tillegg er presten selv gravlagt der. Og under blomstrer blåveis og juleroser.
Den som sitter på benken eller i lysthuset nederst i hagen og myser litt med øynene kan nesten se for seg lange skjørt og flagrende gevanter slik jentene i hagen beveget seg rundt for så mange år siden. Eller slik de hadde fått lov til å løpe rundt mellom bærbusker, blomster og store flotte trær om de hadde fått leve.
Og hagen, hemmelig eller ikke, blomstrer for jentene sine hver sommer.
Historien bak korsene gjorde inntrykk.Vakker hage til og med før det ble skikkelig sommer. Gran prestegårdshage.
En gang skal være den første. I år deltok jeg på min aller første MGP-fest. Eurovisjonsfest eller Grand Prix-fest om du vil. Akkurat det har for min del ikke vært aktuelt noen gang før. Og de siste 10-20-åra har jeg vel strengt tatt ikke sett på sirkuset på tv heller. Det som var en happening på Nrk da det var den eneste kanalen vi hadde og Carola og Vanessa Paradis herjet har liksom tapt seg litt. Jeg har drevet med andre ting.
Så er spørsmålet:
Har jeg gått glipp av noe? Svaret på det er nei.
Trenger jeg å se flere eurovisjonssendinger? Bør det bli en fast tradisjon? Svaret er nei og nei.
Trenger jeg flere fester i godt selskap? Jaaaa, det tror jeg faktisk at jeg godt kan trenge.
Og selv om neglelakken var spesiallagt for den glamorøse anledningen. Og resultat av et desperat og noe stresset forsøk på å finne noe som helst glitrende til kveldens event et kvarters tid etter at jeg egentlig skulle dratt – ja så egnet den seg visst på moseplukking i skogen dagen derpå også. Det var visst Sverige som vant. Det fant jeg ut etter at jeg kom hjem. Jeg holdt så vidt gjennom sangnummerne og måtte kaste inn håndkleet før avstemmingen begynte. Da var jeg mer enn fornøyd.
Men moseplukking med glitterneglelakk dagen derpå var innafor. Og hva den neglelakkerte skal med mosen? Den skal bli tetning mellom laftestokker, ama. Skikkelig grand prix…
Tipper det ikke er siste gang jeg plukker etasjemose. Men det kan godt være siste gang jeg gjør det med glitterneglelakk. Eller neglelakk generelt. Og jeg ser ikke bort fra at det var både første og siste gang jeg så noe særlig på eurovisjonen.
Liker å leve farlig…rett under dartskiva, for eksempel 😉
Denne uka har inneholdt mye. Den har vært full av kontraster. Både de dypeste daler, tårer og smerte, men også mestring, gode opplevelser og ikke minst et par positive overraskelser. Og ting det går an å glede seg til.
I dag gledet jeg meg til å hente posten. Og da det ble en skogstur mellom henting og åpning av nevnte post så ble det god tid til å glede seg til å åpne brevet som lå der også. Når fikk du sist et personlig brev med håndskrevet adresse og årntli’ frimerke liksom? Det skjer ikke meg ofte i alle fall. Men i dag inntraff det.
Og innholdet passet så godt at det var nesten skummelt. Uka har vært full av øyeblikk. Tusen takk for sommerhilsen Happy!
Et sjeldent innslag i postkassa: personlig brev med håndskrevet konvolutt og frimerke!Så fort gjort det er å la øyeblikket passere uten å legge merke til det. Fordi vi gleder oss eller gruer oss. Eller bekymrer oss for enden. Takk for påminnelsen, Happy.
Endelig var jeg på rett sted til rett tid. I utgangspunktet med rett vær til og med. Bortsett fra at det var kun 10 varmegrader i lufta og rimelig fart i vindkastene. Lufttørking var mulig, men ikke direkte behagelig!
Vindkast og mye luft i full fart generelt gjorde også at nattas camp ble hengt opp litt inni skogen. På lesida av vannet. Og jada, det er fortsatt godt med ekstremsovepose MED varmeflaske når slike som meg skal tilbringe natta hengende mellom to trær. Men både dagens etterlengtede start på badesesongen og vårens andre hengekøyeovernatting anbefales.
Som jeg sa i dag tidlig da kaffen på kokeapparatet var klar: Jeg er jammen heldig som kan spise frokost i sola med utsikt over et stille skogsvann!
