Takket være et intenst, langvarig og ekstremt overveldende snøvær denne uka, så har vinteren heldigvis kommet tilbake her i innlandet. I alle fall her omtrent 250 meter over havnivå.
Og hvilke muligheter du:
Jeg kan gå på truger på skaren et par ganger til.
Jeg blir høy og mørk på bilder.
Jeg får rengjort fjellskoa som hadde rukket å bli gjørmete fordi eieren forrige helg gikk på tur i det hun trodde var vårskogen! Gjørma er nå gnidd av i nysnøen.
Og sola skinner, det er helg og fjellene i vest er fortsatt snøhvite og dermed godt synlige fra champagnebalkongen ;-). Hurra, rett og slett! For snø og ironi og alt annet moro. Og god helg!
Bunny utfordrer oss til å blogge om blomster i dag. Eller muligens i går, men det var i dag jeg så det så jeg vet ikke. Dette er i sannhet en utfordrende blomst. Den utfordret i alle fall skjebnen. To dager etter at jeg krabbet rundt i kvist og kvas, endelig bart over det meste, for å ta bilde OG plukke favorittblomsten så ble den dekket av nesten en halvmeter tung nysnø. Og under det dekket ligger denne tua fortsatt. Den utfordret værgudene også denne våren. Akkurat som den av natur pleier å gjøre hvert år. Jeg gleder meg til den dukker opp igjen der i snøhaugen. De vokser nemlig i fleng nedi bakken her. Sammen med hvitveis og hestehov.
I alle fall for han her. Han har endelig begynt å fungere som pelsterapi. Akkurat i dag var det nemlig på tide å finne ut at det faktisk går an å ligge og kose seg på fanget uten å spise på knapper, nappe i bukser, klore og bite på hender og andre hyss som bare en liten kropp full av energi kan komme på.
For aller første gang gikk det altså an å roe seg på fanget. Ja til og med sovne. Og da er det meste annet irrelevant. Det gjelder å ha fokus på de viktige sakene. Pelsterapi for eksempel.
Jeg beklager så mye folkens. Lørdag ryddet jeg vekk trugene. De ble flyttet fra gangen og til et litt mer bortgjemt fjernarkiv innerst i garasjen. Jeg hadde ingen ambisjon om å få bruk for dem før en eller annen gang tidligst sent i november. Det var tross alt 18-20 varmegrader, bar bakke og stiene var i ferd med å tørke opp slik at skogstur kun på gummisåler var det eneste alternativet. Trodde jeg.
Det skulle jeg jo aldri ha gjort. I dag måtte snøskuffa fram igjen. Her har vi nå passert 30 cm tung nysnø på bakken. Jeg har måkt snø. Og jeg har vært på trugetur.
De er altså tatt fram igjen. Og brukt. Og plassert i gangen. Slik tulleoppførsel skal aldri gjenta seg. Det lover jeg. Nå blir de stående framme slik at barbakken trygt kan komme fram igjen. Foreløpig fortsetter det å snø, så nå lurer jeg på om jeg skal sette fram skia også. Jeg vet hvor de er og de er jo ikke brukt før i vinter🙈!
Hva er irrelevant? Uten betydning for saken. Uvesentlig. Betydningsløst. Og hva betyr det egentlig at noe er irrelevant`
I følge store norske leksikon er irrelevant noe som er uten betydning, uten viktighet i en bestemt situasjon eller sammenheng. Eller det kan være noe som ikke har noe med saken å gjøre. Irrelevant er det motsatte av relevant. Betydningsfullt. Vesentlig. Gjør en forskjell.
Jeg har blitt irrelevant. Jeg har per dags dato ingen betydning. I alle fall ikke på samme måte som før. Jeg er ikke viktig på jobb. Jeg er så å si ikke på jobb. Jeg er ikke noe særlig sosialt aktiv. Jeg er i praksis rimelig irrelevant. Jeg gjør ikke rare forskjellen for tida. Hverken i yrkessammenheng, sosialt eller andre områder i livet. Som aktør er jeg satt på sidelinjen. Parkert. Irrelevant for verden. En «ikke-person».
Jeg er ikke alene. Det er mange varig syke som meg som ikke engang sitter på innbytterbenken der på sidelinjen. Selv om følelsen av å være helt alene i min egne lille irrelevante hverdag er påfallende. Det er nok ikke bare jeg som føler meg både parkert, avskiltet og ribbet for det meste som i utgangspunktet var av betydning. Det er en bivirkning av varig sykdom. En ikke helt betydningsløs bivirkning, spør du meg. Men en bivirkning som nok er rimelig underkommunisert både av den varig syke selv og fagfolka.
Det er ikke så overraskende at slike som meg blir både usynlige og uvesentlige. Tilstedeværelse, involvering og initiativ er såpass begrenset både sosialt og yrkesmessig, at det ikke er spesielt rart at verden ellers ikke regner meg med lenger. Og hvor morsomt er det egentlig å henge med en skral person som meg? Uinteressant og rimelig irrelevant, antakelig.
Det betyr jo ikke at jeg har gitt opp sjøl. Hver eneste dag kjemper jeg for å gjøre dagen relevant i alle fall for meg personlig. Hver dag teller, heter det så fint. Det er ikke hver dag det er så lett å finne mening. Og det er ikke hver dag som oppleves betydningsfull. Det er ikke alltid så enkelt å få øye på hva det er som gjør en forskjell. Det er en utfordring å finne mestring. Og det er fort gjort å ta rollen som betydningsløs. I alle fall når det som er betydningsfullt for meg og i min hverdag er irrelevant for omgivelsene. Og jammen er det vanskelig å prøve å lage mening i hverdagen når energien kun rekker til å holde seg fysisk og psykisk på et akseptabelt minstenivå. Men jeg gjør så godt jeg kan. For hver dag må ha en liten dose mening. Være relevant i alle fall et nanosekund. For hver dag teller.
Og ja. Når slike som meg er for mye alene med mitt eget hode, så er det fort gjort å oppleve seg sjøl som irrelevant. Det er fort gjort å miste litt peppen. Og det er fort gjort å rote seg opp i dårlige tankemønstre som gjør det irrelevante relevant, det betydningsløse viktig og det uvesentlige til en «big deal».
Og der helsevesenet er rimelig påskrudd og gjør det de kan for å følge opp fysiske plager og sykdommer. Ja, så er de psykiske utfordringene med å bli varig syk rett og slett på mange måter opp til en sjøl å finne ut av. I dette landet er det enklere å få psykologhjelp hvis du har tapt et skirenn enn om du plutselig finner deg sjøl midt i en alvorlig sykdom eller to. For å sette det på spissen.
Det er en pussig følelse. Å være så til de grader avskiltet og parkert. Jeg er i utgangspunktet rimelig glad i å betrakte situasjoner fra utsida. Også egen situasjon. Rett og slett erfare og reflektere. Jeg liker å tro at jeg i alle fall innimellom kan se ting både objektivt og subjektivt. Fagfolka har opptil flere ganger kommentert min rasjonelle og pragmatiske holdning til egen situasjon. I rollen som irrelevant derimot så sliter jeg. Jeg må innrømme at det er vanskelig å være rasjonell. Og det er vanskelig å finne mening.
I mine forsøk på å gjøre livet mer relevant, i alle fall for meg sjøl, så har jeg fått tilbud om kurs. Kurs som er tilpasset større grupper, ikke meg personlig og min situasjon. Jeg har foreløpig ikke møtt opp. Frykter ironisk nok, og muligens feil, at det er irrelevant for meg. Mest mening gir livet om jeg klarer å tenke kun en dag, eventuelt et kvarter, om gangen. Å være varig irrelevant er litt for heftig å tenke på.
Det neste kvarteret skal jeg drikke kaffe, lese nettaviser og si «NEI» til katta. De minuttene er det alt som er relevant for meg.
Denne dama her syns i grunn det var litt skummelt å skrive dette innlegget. Muligens et irrelevant bilde, men i alle fall i ferd med å lokalisere litt mening i hverdagen.
Det er april det. Måneden over alle månedene med “att-og-fram-vær”. Lørdag var det så varmt på champagnebalkongen at alle vinduene måtte opp og rikelig med egnet fludium måtte til som kjølevæske i klientellet.
Søndag hadde det gått over. Regn og gråvær dominerte. Og i dag var det hvitt. Igjen. Akkurat nå når all snø og is var borte fra tunet, stiene var framkommelige uten både truger og brodder, blåveis og hestehov var i full fart opp og fram og piggdekkforbudet var et faktum.
Det har snødd i hele dag. Akkurat nå snør det så tett at den røde låven ser halvgrå ut når jeg titter ut gjennom vinduet. Det er april. Att og fram-måneden. Kongen av vær.
Tradisjonen tro så skal sesongen innvies med bobler på balkongen. Gjerne ved påsketider. Men i alle fall helt sikkert i løpet av april. Og i år var det så vidt vi rakk det i løpet av denne finværsperioden. I dag, med sludd i vindkasta, hadde det ikke vært riktig så idyllisk med bobler på den der balkongen. Mer behov for varm toddy, tipper jeg.
I dag har jeg bare vært hjemme. Jeg har holdt meg «ved telta» som det heter. Men jeg har tatt i bruk det meste av eiendommen. Det skal jeg ha. Jeg har vært på tur i egen skog. Og klokket inn på sånn ca 3 kilometer på kryss og tvers da jeg var ferdig med turen.
I dag møtte jeg en liten lastebil i full fart med “Nødslakt” i store bokstaver over frontruta. Noen sang på siste verset. Jeg gjorde meg så usynlig jeg kunne inni bilen min og forta meg videre.
Da kom jeg til å tenke på denne fra et år siden. Selv om det ikke sto Nortura på bilen:
April i år er akkurat som april i fjor. Og i alle fall som den for to år siden. Værmessig. Praktisk talt alle årstider på kun et par dager. Og slikt kaos får jo oss stakkars individer til å drive med mye rart. Gå på jobb i ullstillongs når det er 15 varmegrader, for eksempel. Slik jeg gjorde i går. Eller kjøre rundt med piggdekk på tørr asfalt i dagevis. Rett og slett fordi jeg faktisk regner med å våkne en morgen med flere cm snødekke på bakken. Anagelig en dag jeg er nødt til å ut og kjøre. Selv om det er mange varmegrader, bar bakke og fuglene tar av i reirbygging og kurtise, så er det bare 4 dager siden det var 10 cm nysnø her.
Så at jeg stilte med både stillongs og sommerkjole, boots og solhatt i april for to år sida, er jo ikke så rart. Både april og jeg er jo en smule forvirra. Og da skulle det visst ikke mer til enn en bloggutfordring for å få meg til å danse, gitt. Takk til frodith for den aprilutfordringen.
