Det er slutt!

I dag var det for alvor slutt på livet i bobla slik det har artet seg de siste fire ukene. Treningsleiren er avsluttet for min del. Jeg har forlatt rehabiliteringssenteret etter fullført opphold og vendt nesa hjem til småbruk, småbruker og hverdagsliv.

Og jammen meg fikk jeg fullført opplegget denne gangen! Alle fire ukene er gjennomført og tida er utnyttet. Jeg sier gratulerer til meg selv og er fornøyd og tilfreds. Og rimelig sliten. Både i huet og kroppen. Såpass at jeg, som sier at jeg aldri sover om dagen, duppa av ei god stund i ettermiddag. Sikkert like greit da jeg våknet noe med fem i dag tidlig og har kjørt og pakket ut. Og så er jeg jo stinn av trening, så klart!

Jeg har utnyttet systemet til det fulle. Eller, sagt på en annen måte: benyttet meg av tilbudet så godt det lar seg gjøre. Med innstillingen at jeg får like mye ut av det som jeg legger innsats i det sjøl, så har jeg virkelig tatt for meg av mulighetene. Jeg har trent, gått tur, fått behandling, hvilt, spist god og ferdig servert mat, badet i varmtvannsbasseng (og ute!), deltatt på fellestreninger og felles stavgangturer. I det hele tatt så har jeg stått på.

Noen medpasienter påsto at de var på «høstferie». Ok, sa jeg. Jeg er på treningsleir. Målet var jo å komme ut i andre enden, i dag, i litt bedre fysisk og psykisk form enn for fire uker siden. Med litt flere verktøy til å takle hverdagen som kommer og alle utfordringene som ligger foran meg. Og jeg tror jammen meg jeg må ha lykkes!

De neste dagene og ukene vil vise om jeg klarer å benytte meg av verktøyene. Om jeg klarer å lappe sammen en hverdag der formen kan bedres enda litt til og der det er en viss balanse mellom trening og aktivitet, hvile og de andre tingene jeg vil og må. Jeg må starte i morgen. Trening er på alle måter ferskvare. Og gode vaner må tas i bruk tvert.

Jeg kommer til å savne bobla. Tilbudene og enkelheten. Den «tvungne» hviletida når ingen krav stilles til meg og jeg kan velge helt egoistisk. Legge meg i senga om jeg vil. Der maten blir servert og treningsrom og andre fasiliteter ligger bare ei trapp ned. Og der kveldens eneste «tidsklemme» består av valget mellom nett-tv, bok eller en liten tur ut i frisk luft.

Jeg kommer til å savne maten. Mye av den. Andre deler av den ikke så mye.

Jeg kommer til å savne noen av folka også. Andre ikke så mye. Noen medpasienter var både trivelig og interessante å bli kjent med. De hadde historier fra livet både før og nå som både gledet, vakte empati og interesserte meg som tilhører og samtalepartner. Andre kommer jeg ikke til å savne. Blant annet de(n) som klarte å trøkke ut av seg «du som er så aktiv kan vel ikke være så sjuk?» senest i helga. Neida, jeg er ikke så veldig sjuk nå. Det går egentlig ganske bra. I alle fall ekstremt mye bedre enn da jeg i juli lå i senga og drakk små slurker vann, tvingte i meg en halv banan og ikke visste om jeg kom til å komme meg opp i morgen, i år eller neste år. Men det eneste jeg visste var at jeg skulle opp igjen! Og du kan lure på hvorfor jeg er her til du blir blå og kveles i din egen elendighet! For jeg gidder ikke snakke med deg om det, skjønner du. Og vi som er varig syke, inkludert deg og meg, vil aldri begynne å gå rundt med en lapp i panna der det står hva vi «lider» av. Tipper jeg.

Og det er ikke så viktig. Jeg for min del har nok med å forholde meg til egne mål og utfordringer. Det spiller ingen rolle hvem andre som har tinnitus, myalgier, ryggproblemer, fibromyalgi, multippel sklerose, trøbbel med vestibulærsansen, er hjerteoperert eller har kreft. Alle trenger vi rehabilitering av en grunn. Og alle har vi vårt eget utgangspunkt. Folk er folk. Uansett. Jeg mener jeg bestemt har fått det jeg forventet ut av oppholdet. Og litt til. Og det er alt jeg trenger å vite. Det kan jeg takke både systemet og meg selv for. Det har vært fint. Og nyttig.

Men nå er det slutt. Eller så er det vel heller starten? Starten på resten. Og starten på hverdagen. En ny hverdag der nyervervet kunnskap og erfaring om egen kapasitet skal implementeres i hverdagen. Fortsatt med varig sykdom av ymse slag. Men sterkere og bedre rustet. Og fortsatt avhengig av egen innsats.

Det er godt å komme hjem. Og det er godt at det er slutt nå. Jeg var moden! Følte meg ferdig. Og skulle det røyne på en gang i den hverdagen som kommer, så er det ikke umulig at jeg søker meg til treningsleir slæsj rehabilitering av noe slag igjen. For jeg har en sterk følelse av at det virker. Selv om jeg nok ikke er helt enig med fysioterapeuten min der på rehab’en som mente og uttalte at jeg var relativt «lettrent».