«Jeg håper du drømmer noe fint», var en av kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går kveld. Jeg kan ikke huske at jeg har drømt noe i natt. Jeg sover rimelig lett når jeg ligger ute, slik som i natt. Jeg får med meg når noe skjer, innbiller jeg meg. Svever i tomrommet mellom søvn og våken. I alle fall fikk jeg med meg at det plutselig ble vindstille utpå natta og at trafikken på veien i det fjerne dabbet av. Men det kjennes ut som jeg har sovet godt. Selv om liggeunderlaget gradvis gikk lufttomt i løpet av natta. Plutselig kunne jeg skimte et svakt lys gjennom røykluka i taket. Jeg måtte ikke ut av kokongen, les soveposen, før klokka var sju i dag tidlig. Og det er i grunn ganske sent til å være utenatt.

Ja, jeg har sovet i skogen i natt. Nesten ute, som jeg skrev i går. Inne i en tipi. Eller lavvo, som litt flere har et forhold til. Jeg har ikke hatt bål, det blir så mye røyk inni der av det, men masse levende lys og fyr i ovnen. Det hadde snødd inn gjennom røykluka i taket i løpet av natta og vannet som var igjen nederst i kaffekjelen hadde blitt til is. Så det er vinter.

24.februar 2022, for nøyaktig et år siden, drømte jeg. Og jeg klarte faktisk å skrive det også: Jeg har en drøm

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg drømte om tur. Og jeg drømte om dager og netter i skogen og på fjellet. Jeg var ikke sikker da. På om det ville la seg gjøre igjen. Det er ikke første utenatta siden da. Ikke andre heller. Det har blitt noen. Heldigvis. Og det har blitt mange turer i skogen. Men de er kortere. De krever mer tilrettelegging. De er veldig annerledes. For eksempel tipi med ved og vegger. Om enn av seilduk. Og de blir mye oftere avlyst. Avlyst grunnet dårlig form, betenkeligheter, kuldegrader, sykehusavtaler, smerter, vind, multippel sklerose, høy dørstokk…det fins mange gode grunner. Eller unnskyldninger.

Men i dag feirer jeg! Jeg feirer at det er et år siden jeg ble operert. Min kreft ble operert bort både på leggen og i lymfesystemet. Det er ikke funnet noen farlige celler etter det. I mars blir det ny runde med leting med lys og lykter (les radioaktiv kontrast), blodprøver og andre tester. Forrige runde ble avsluttet i desember. Inntil det motsatte er bevist så er det ikke kreft i skrotten min!  Og per dags dato har det altså ikke vært det på et helt år! Selv om jeg ofte får følelsen av at tilbakefall er forventet når onkologen går gjennom tingenes tilstand! Alt som har foregått av behandling, sykehusinnleggelser og testing etter 24.februar 2022 har vært en maraton. Men innimellom har det vært mulig å være litt friluftsheidi. I alle fall en variant.

Så i dag feirer jeg ettårsdag! For bare et par måneder siden tenkte jeg på ulike måter å feire dagen. Jeg fablet om å sette i gang et arrangement som feiring og en markering til inntekt for kreftforeningen. Jeg drømte om hvordan det skulle utarte seg. De siste ukene har jeg skjønt at det ikke er aktuelt. Friluftsheidi anno februar 2023 makter ikke å planlegge og gjennomføre slikt noe. Energien er dessverre ikke til stede for slike stunt. Så jeg måtte slå det hele fra meg. Kanskje jeg får det til om et år?

Så da feiret jeg slik jeg kan best. Og slik jeg drømte om der jeg lå nyoperert i ei sykehusseng den 24. februar 2022. Det ble ei utenatt. Og det ble en baylies i går kveld. Og i skrivende stund har jeg igjen tak over hodet og nå blir det kake!  God helg!

frontyuvhdr

Dagens porsjon er inntatt. Det er en av disse vinterdagene som er så gnistrende klare og der sola skinner så intenst over hvit nysnø at den som har den minste tilbøyelighet til å trekke mot frisk luft bare MÅ ut! Slik er det i alle fall med meg.

Jeg lengter etter fjell og åpne vidder med perfekt trugeføre. Den ligger og venter omtrent 4 mil med bil unna. Men jeg har jo almenninga betraktelig nærmere. Og i dag ville jeg være litt lur og ta den i bruk igjen. Spare energi på bilkjøring og heller bruke det som fins ute i sola.

Jeg fikk rett i at jeg trenger litt mengdetrening når det gjelder kart og kompass. Det har vært alt for lite i bruk de siste åra. Og jeg bomma i dag også. Ganske mye. Denne gangen skjønte jeg at jeg hadde bomma litt før og ga opp kursen jeg i utgangspunktet ville ha. Gleden var derfor stor da jeg plutselig innfant meg på en «topp» med utsikt! DET hadde jeg ikke forventet. Men det ble bål og ostesmørbrød. Ikke verre svidd enn at jeg åt opp alt denne gangen også. Kaffe hadde jeg glemt, men kakao gjorde susen. Siden vettet hadde slått inn og jeg hadde avlyst opprinnelig turmål, så kjente jeg på mestring der jeg satt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag fungerte kroppen såpass godt at det på tross av mangel på skare og med nok av bratte bakker og opp og ned og rundt og forbi var veldig ok å puste og pese litt. Hodet og vett fikk også kjent på mestringen da jeg faktisk evnet å legge om planer midt i turen. Jeg skjønte faktisk at jeg ikke kom til å nå det planlagte målet. Og jeg fikk til å ombestemme meg! Jeg gleder meg til at vett og trass kan begynne å samarbeide framover, altså! Da forventer jeg at porsjonskontrollen – altså livet i små porsjoner – vil gå relativt mye enklere.

Det er rimelig deilig å kjenne at jeg faktisk kunne gått en halv eller hel kilometer til om det hadde vært nødvendig. Såpass at jeg feiret i solsteken ved bilen. Med en kakaoskvett som var spart og ryggen mot en furulegg.

Det er mandag igjen. Hva uka bringer vet jeg ikke noe om. Det kan bli dager med store tanker, vid utsikt, dyp innsikt og luftige svev. Eller det kan bli stunder for de enkle og nære ting. Jeg sier ja takk begge deler. Forrige uke kan for eksempel oppsummeres på makro-vis med både farger, bling og andre detaljer som satte sine spor. «Hver dag teller» og det kan jammen de små detaljene også. Det gjelder å bruke øya og SE dem:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Neida, det handler ikke om hvor stor porsjon med laks jeg åt her om dagen. Ikke hvor mange pølser jeg åt til middag i dag heller. Gourmetpølser, kalte vi det. Og drikke til maten ble inntatt fra stett. Pølsemiddag og vann i vinglass. Fancy. Nei, hadde det enda vært så enkelt, eller vanskelig, som porsjonskontroll på mat, du.

Nei, det handler altså ikke om middagsporsjoner. Langt i fra. Akkurat det får noen andre skrive om. Det handler om at ukas porsjon med energi ble oppbrukt allerede mandag. En restitusjonsdag på tirsdag, med bare hjemmeliv og ikke de helt store utskeielsene hverken fysisk eller psykisk, holdt akkurat som lading til å fungere sånn noenlunde greit 3 timer på jobb onsdag. Etterpå har det vært tomt. De småtinga som har blitt gjennomført har vært MED utmattelse, smerter og migrene. For når det er tomt så er det tomt.

Det handler jo hele tida om at livet må leves i små porsjoner. Noen ganger veldig små. Latterlig små. Og helt ufattelig og umulig å forestille seg både for meg og andre. Og om jeg spiser litt for store porsjoner, så blir det konsekvenser. Det blir det jo om jeg spiser for mange pølser også, selvfølgelig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så både i går og i dag har jeg avlyst avtaler. Og jeg har akkurat nå takket nei til en invitasjon i morgen. Det er ikke igjen noe av ukas porsjon. Til helga har jeg planer om å forskuttere litt av neste ukes energiporsjon. Og jeg vet at det er en dårlig løsning på alle måter. Men det må til for å få til det jeg vil og har lyst til.  Hvordan neste uke da blir – ja det vil vise seg. Hadde det bare vært å ta ei ekstra pølse!

Denne bloggen inspirerer meg og gir gjenklang:

http://aleveismaporsjoner.blogg.no/

Det er lett å assosiere egen hverdag til bloggnavnet «Å leve i små porsjoner». Jeg har adoptert denne setningen og tenker på den nesten daglig. For det er akkurat sånn det kjennes ut. Og du som liker å lese blogg der hverdagen beskrives: dette er også en hverdagsblogg. For noen er dette hverdagen. Det er utredninger, innleggelser og behandling både av sykdom som kan være både akutt og varig, og ikke minst av senskader som følger etter akuttbehandling. Takk for at du deler, Cathrine. Og takk for at du bruker av din porsjon for å dele!

Denne mora er sørgelig lite opptatt av tradisjonelle feiringer, for eksempel morsdag. Noe egen mor rett og slett må lide for.

Men i dag har a fått både vaniljeboller, kake og koreansk crispy chicken. Og litt kunstopplevelse. I tillegg til litt solnedgang og slikt, selvfølgelig.

Og etter slike uvante utskeielser:ja da er det jaggu bra de har sofa på Grønland også👍

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto I og II: OØE

I går frontet jeg saken. Bittelitt. Jeg frontet MS-saken, på en måte. Ikke noe stort og minneverdig. Og ikke noen stor anstrengelse. Men heller ingen hemmelighet. Og ikke noe jeg tenkte var så stor greie, før jeg ble fortalt at veldig mange utad foretrekker å late som de bokstavene ikke fins. DET gjør jo for så vidt jeg også, men det får bli en annen dag. Og på andre arenaer.

Ja, jeg er en av dem. Og ja, også jeg har fått en varig sykdom som setter meg delvis og varierende ut av spill. Og ja jeg må fortsatt kjøpe tomater og leverpostei og ny hårføner når den gamle tar kvelden. Derfor beveger jeg meg ute. I går noe krampaktig med kraftige brodder på hålka. Og ja, jeg hadde stavene i bilen, men var gæern nok til å la dem ligge akkurat der.

Men ja, jeg måtte handle et par ting. Blant annet i går. Og ja, jeg gjør det gjerne med denne handleposen slik som i går:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikke nødvendigvis fordi det er så stas å identifisere seg med disse bokstavene. Og ikke fordi dette var en klubb jeg så for meg å melde meg inn i. Men nå er det engang sånn. Og i mitt strev etter å akseptere og gjøre det beste ut av situasjonen, så kan jeg da i alle fall synes. Og vise verden at vi fins. I de fleste former og fasonger. Også vi med bokstaver. Krigere. Warriors. Og det trenger vel ikke være hemmelig?

Takk for posen, ms-forbundet. Den rommet både tomater, leverpostei og hårføner. Og litt til. Kanskje til og med en hemmelighet eller to. Posen skal brukes. Alle må finne sin vei, og sin tilnærming. Dette er deler av min og jeg skal bruke posen. Og kjenner jeg for å vifte litt med den, så gjør jeg nok det også.

Det er alltid lys i enden av tunnellen, sier de. Ikke i denne. Noen tunneller slutter aldri. De fortsetter og fortsetter. I ring eller nedover mot mørket. De er bare sånn.

Tuller du deg inn i en slik så er det ikke sikkert du finner ut igjen. Går du rett fram så hender det at tunnellen svinger og går tilbake dit du kom fra. Og det er jo ikke alltid dit du skal, ikke sant? Du har vært der før og er vel kanskje ferdig der? Og du vil jo ikke tilbake for det er ikke noe godt sted å være.

Plutselig så oppdager du, kanskje fordi noen ga deg et tips, at du kan svinge. Du, eller jeg, kan velge å gå til høyre. For eksempel. Der er det lys. Om jeg velger å gå dit. Og akkurat det kan jeg velge. Rett fram, venstre eller høyre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag velger jeg høyre. Der er det lys i tunnellen. Og det kan bli «a hell of a ride».

I går, det vil si i natt for å være helt ærlig, så skrev jeg at mitt mål for 2023 var å la hver dag telle. De som kjenner meg og min relativt ferske historie vet at den tanken ikke har kommet rekende på ei fjøl helt av seg sjøl.

Og en annen ting som er sikkert: hver dag har aller størst sjanse for å telle om jeg sjøl gjør noe for å oppnå det. Året startet med et nyttårsbål og kakao under månen mens raketter og varmluftsballonger gikk til værs og bobler ble delt med ønsker for et godt 2023. Det var en perfekt start. For meg fortsatte det da dagslyset kom med en bitteliten tur på truger. Og heldigvis liker jeg å gå på disse trugene. For nå er snøen steinhard og mye av underlaget består av is. I alle fall i skogen der det lar seg gjøre å bruke trugene i det hele tatt. Så føret var ikke perfekt, det kan ikke påstås.

Jeg har tatt et valg i dag: jeg kledde på meg uteklær, gikk ut i sola og kuldegradene og fikk en halvtime i skogen med kombinert mentalhygiene og trim. Jeg gjorde noe for meg selv som fikk dagen til å telle. Litt tv, sjokolade og blogglesing teller også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I min higen etter utfordringer så passer det godt å gå på jakt. På jakt etter det som teller. Jakt etter gode opplevelser og gode valg.

I dag var det så enkelt som en skogstur. Og litt sjokolade. For i dag måtte jeg ingenting. Det kommer først i morgen. Men den dagen teller også. Det skal jeg sørge for.

Året startet med nyttårsbål i natt.

Nyttårsforsetter sluttet jeg i grunn mer eller mindre med for mange år siden. Og jeg har vært fornøyd med akkurat det. Spise sunt, trene mer, bli snillere eller andre gode forsetter er erfaringsmessig noe som ikke nødvendigvis bør komme opp i samme setning som ordet «nyttårsforsett» spør du meg. Så nei, det driver jeg ikke med.

Men i år har jeg faktisk nyttårsforsetter. Andre nyttårsforsetter.  Jeg skal gjøre mitt for å få masse ut av 2023. Det viktigste jeg lærte i 2022 tror jeg var følgende: «Hver dag teller!» Så enkelt, men så fryktelig vanskelig noen ganger. 2023 er året jeg skal jobbe med å få til det. Jeg skal bli flinkere til å la hverdagen bli god. Jeg skal lage hverdagen min god. Og jeg skal la hver dag telle. Får jeg til det – ja da skal jeg ikke kreve noe mer av deg 2023. Og ender det med at jeg fortsatt spiser det jeg har lyst på, trener når jeg orker og går tur når jeg har lyst, så er det helt greit. For hver dag teller. Livet er nå og det skal leves etter beste evne. Så uansett hva du kaster på meg, 2023; jeg er motivert for en rimelig kvass opptur!

Og neida, jeg tror ikke på noen måte at jeg klarer det hver dag. Sååå naiv har jeg slutta å være. Eller aldri vært. Men det er lov å ha litt hårete mål, ikke sant? Og det er lov å prøve så godt en kan. Godt nok.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så kjære 2023: Vær grei mot oss alle og behandle hver enkelt av oss pent. Og la hver og en lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat ham eller henne. Jeg skal gjøre mitt og jeg håper at du, 2023, bidrar med ditt!

Sammen kan vi lage magi! Jeg er klar.

…nyter vi bålet.