I hagen min eksploderer det om dagen. Det piper og kvitrer, dufter og vokser. Og det gyver gult pollen til den store gullmedalje. Fluesnapperen som har valgt å bosette seg i epletreet til tross for huskattas eskapader oppover stammen, har lagt ett og ett egg om dagen og er nå oppe i fem eller 6 til sammen. Eksakt antall vet jeg ikke da den gode forelder ruget på dem sist jeg kikket oppi. Epletreet sjøl har blomstret, og nå er det i ferd med å slippe blomstene slik at det ser ut som det har snødd over gressbakken under.
Blåmeisen i bjørka leder på fluesnapperen. Der er eggene klekket og reiret fullt av sultne nebb. Det piper som besatt når mor eller far nærmer seg.
Klekket i går, piper etter mat i dag. Blåmeis i samme kasse som det alltid er blåmeis.
I går bestemte syrinen seg for at det var tid for å blomstre også. Den har vært på bristepunktet i dagevis. Men nå lukter det sommer med en gang vi kommer ut døra.
Tidligpotetene har tittet opp av jorda, det samme har squashplantene og til og med noen av blomstene jeg sådde begynner å spire så smått. Det må plantes om med andre ord. Til og med yndlingsblomsten, peonen, er i knopp.
Nye ting å se og nyte hver eneste dag. Jeg går barbeint i graset så ofte jeg kan, det grilles og spises is. Sommerhagen på sitt beste.
Og her sitter jeg og er umotivert og nedstemt. Fullstendig i utakt med verden.
What to do? En ting er sikkert: jeg kommer ikke til å legge noen egg for å delta i euforien. Håret gror som vanlig, så veksten går sin gang og duften er antakelig stort sett ikke så verst da dusjen brukes rimelig ofte.
Jeg plukker nok heller noen blomster. Barbeint. Eller fyller plaskebassenget med vann og tar et bad. Eller leser litt bok i hengekøya under epletreet. Det gjør i alle fall godt!
Det har skjedd noe i den norske befolkningen de siste par åra. Ja, jeg vet at vi har hatt en pandemi og at vi fortsatt har den. Det har skjedd. Jeg mistenker at det jeg har hengt meg opp i kan ha i alle fall delvis med denne pandemien å gjøre.
For 5-6 år siden begynte jeg å henge meg opp i ting. Altså bokstavelig talt. Jeg har hengt meg opp i vesentlige og uvesentlige ting før også, antakelig hele livet. Det jeg snakker om nå er mer bokstavelig. Jeg kjøpte hengekøye. Blæh, så kjedelig, tenker du kanskje. Det gjør jo «alle».
Alene i villmarka…eller midt mellom hengekøya og parkeringa, der en av fire biler var min.
Men for en gangs skyld så klarte jeg å være av de første, i alle fall sånn relativt sett, som begynte med noe. Rett og slett litt trendsettende. At det hele bunnet i behovet for å ligge noe bedre på tur for en råtten kropp, og angsten for hoggorm i soveposen, ja det kan vi vel kalle underordnet…i alle fall så trenger vi ikke snakke så mye om det. Se grevling-innlegget her…
Jeg kjøpte hengekøye og etter et par testturer med hengekøya ca 2 cm over bakken i redsel for rett og slett å dette ned i løpet av natta, så ble køya min absolutt foretrukne soverigg på tur i fjell og kratt. Med eller uten tarp over. Lavvoen av type lett som passer å bære i sekk, får stort sett bare være med når turen går i skogsfattige områder. Og det er sjelden.
Denne fredagen hengte jeg meg igjen opp mellom to trær. Målet var å få med seg både solnedgang og soloppgang over vannet, ganske magisk når det skjer, og dermed ble leirplass valgt utfra det. Lett tilgjengelig fra bil og dermed lett tilgjengelig for de aller fleste. Jeg hengte opp køya. Og selv om det blåste i overkant for hengekøye, så var det strålende vær og utsikter for ei både tørr og vakker natt. Jeg hadde med rikelig med god mat og godt drikke. Slik kan en unne seg når avstand til bil er 50 meter.
Forholdene for friluftsliv var optimale. Det var det flere som tenkte.
For 5 år siden er det stor sannsynlighet for at jeg hadde vært den eneste uteliggeren ved vannet den natta. Selv om det var helg. De fleste reiste hjem fra tur da sola gikk ned og stillheten senket seg over utfartsstedet.
Nå har det skjedd noe. Fra mitt hengested kunne jeg ved bare å sveipe blikket rundt meg observere ikke mindre enn fire andre leire. Med familier, telt og bikkjer. Og en liten kveldstur i den ene retningen viste meg at det var enda en tydelig overnattingsleir i området. Pluss noen fiskere og badere som jeg ikke vet når ville hjem. Minst seks overnattingscamper med andre ord, inkludert min. Fire av dem med hengekøyer.
Tiden da uteliggere av den mer introverte sorten stort sett var alene i skogen er forbi. Veldig mange ser sitt snitt til å pakke sekk og stikke til skogs når finværet og helga bestemmer seg for å koordinere sin ankomst. Inkludert unger og bikkjer, bestemødre og søstre. Det er supert! Jeg kjenner meg i alle fall litt mindre rar enn før når jeg sover i et kratt. Selv om mange syns jeg fortsatt er relativt spesielt interessert i og med at jeg driver med dette alene rett som det er. Skulle du ha lyst til å prøve, men er mørkredd, så anbefales denne årstida på det sterkeste. Solnedgang og soloppgang skjer omtrent samtidig. I alle fall kjennes det ut som det er bare et kvarters tid i mellom. Og det er ikke spesielt mørkt det kvarteret heller.
Men husk hundepose. Det er ikke morsomt å finne dopapir flagrende rundt alle fine leirplasser fordi noen andre har vært der før deg. Og gå ikke på do før du absolutt må og «sakene» dermed er fort gjort: når leirplassene ligger så tett som jeg opplevde i helga, så er privatliv en luksus som kan oppleves litt fraværende. Jeg tenker at alenetur for meg blir til et mer avsidesliggende sted jeg vet om neste gang. Eventuelt midt i uka da de fleste har bedre, eller i alle fall andre ting å gjøre. Sånn er det for oss særinger som sover i kratt alene og stadig henger rundt omkring mellom trær.
Og husk lue eller sovemaske. Fin utsikt til soloppgangen har nemlig den bivirkningen at sola har en tendens til å treffe øya lenge før fuggern fiser om morran. Da er det godt å dra lua ned over nesa og sove bittelitt til. I alle fall etter å ha sett på herligheten litt, forta seg en tur på do mens alle andre sover, samt tatt et par bilder eller så…
God tur!
Videre advares det mot bildebonanza…alenetur fører til bildedeling. Det er en vedtatt bivirkning.
Senga er montert og eieren kan ta en pust i bakken og observere andre som rigger camp.
Etter en skogstur for å bli sulten, var det godt med et bad i vinden. Og jeg ble sulten!
Drømmetomt.
Jeg trodde aldri jeg skulle klare å spise opp all denne maten, men her er jeg godt i gang.
Det brenner.
Morgensola traff køya nøyaktig kl 05.16.
Frokost med utsikt.
Frokosthvil med lesestoff. Direkte bivirkning av solid måltid på morgenkvisten.
Det ble ikke noe fredagstaco denne helga heller. Jeg er generelt dårlig på det. Planen er heller å få med seg både solnedgang og soloppgang fra køya. Camp er plassert med det formålet.
Og menyen? Kjøttboller, potet, sopp og aioli. Og vin. Og pottis. Og sjokolade. God helg!
I går fikk vi som driver litt, eventuelt mye, med blogg en utfordring. Det var herlige https://frodith.blogg.no/ som utfordret oss til å legge ut en følelse om dagen. Her er min. Kan du gjette hvilken følelse dette skal illustrere?
Foto: Iren Johnsrud.
Utfordringen heter Feel me, og beskrives nærmere i dette innlegget:
Heldigvis hadde hun lagd ferdig smørbrødliste over ulike sinnsstemninger. Helt sikkert lurt så ikke internettet flommer over av «rått og røti» av magefølelse. I alle fall lurt for undertegnede. Og konkrete og avgrensede oppgaver, ja det liker vi!
Her er altså mitt første bidrag: Utfordringen var: REDD. Jeg kan være redd for mye. Noen ting jeg er redd for for tida er av såpass kvelende og midt-i-trynet kaliber at det foreløpig ikke er mulig for meg å skrive om det. Jeg må velge noe annet.
Og på dette bildet er jeg redd. Livredd, vil jeg påstå.
For slike som meg som får hjertebank, pustevansker og motorikkproblemer på andre trappetrinnet i ei gardintrapp, så er en klatrepark helt klart overkill. Jeg har såpass høydeskrekk at det er helt greit å ikke være mer enn 164 cm høy…
Men en utfordring er jo til for å tas, ikke sant. Dermed gjorde jeg et forsøk. Bildet er tatt tre meter over bakken, det var så høyt jeg kom. Og jeg minnes at jeg sang en eller annen barnesang høyt og skingrende kun i et forsøk på å roe meg sjøl. Logikk hjelper ikke. Jeg VET jeg er sikret og at jeg ikke kommer til å dette ned og dø. Men jeg er like redd. Bortsett fra i zipline. Når det er snakk om tyngdekraft så er jeg absolutt mer på hjemmebane.
Jeg er nede igjen nå. Og har fortsatt høydeskrekk.
Som alle som kjenner meg vet så har jeg en tendens til å henge meg opp i natur. Både i form av å være interessert i alt som kan ses, leses og snakkes om og ikke minst helt bokstavelig talt. Kanskje aller mest bokstavelig talt, egentlig. Det resulterer i en god del ekspedisjoner utendørs gjennom hele året. Og det fører til mange heldøgnsopplevelser både til skogs og til fjells. Så sant det er muligheter så benyttes hengekøye. Den type installasjon har vist seg å være mye mer spiselig for et råttent skrog enn det meste annet av utendørs overnatting. Det er mye bedre å henge enn å ligge i telt.
Så dermed henger jeg meg stadig opp mellom to trær. Denne gangen med godt følge. Og som vanlig, i passe gangavstand til bil. I betydningen passe kort. Det er viktig når sekken inneholder en god del remedier som handler om komfort og kos! Både sovekomfort og -temperatur og kos i form av mat og drikke.
Det som garantert virker både på selve utseendet og på humøret! Og det eneste tipset du trenger. Det er gratis også. Her kommer det:
Når du ser deg sjøl i speilet og lurer på hva du skal gjøre: kjøpe et vidundermiddel du kan smøre på, betale en trillion for at noen med kunnskap skal gi deg behandling eller sprøyte inn noe mer eller mindre skummelt på utsatte steder?
Finn på noe annet! Noe som gjør deg opptatt og som får deg til å tenke på noe morsommere! For meg er det som regel sikker stikk å gå en tur!
Du «glemmer» speilbildet, tenker på noe annet, noe viktigere og mer interessant, humøret stiger og du blir blid! Med et blidt fjes ser du penere ut enn med et surt et. Gratis skjønnhet med andre ord.
Mission accomplished! Skjønnhet oppnådd!
Det var altså mitt bidrag til den delen av bloggverdenen som holder på med slikt. Done! Går tilbake til å skrive om andre ting jeg ikke har greie på fra og med i morgen. Det kan bli strikking, har jo litt hangup på sokker og restegarn for tida, men det kan liksågodt handle om noe helt annet som faller meg inn. Jeg kan garantere at det ikke blir shopping- eller sminkerelatert. Hverken i butikk eller på nett. Siste butikktur handlet om dopapir og brød. Det siste jeg handlet på nett var fotfil….
Ble blid av å finne disse på vei til postkassa, selv om den lufteturen muligens ikke akkurat gjorde underverker for skjønnheten.
Dagens rusletur ga dessverre ikke den helt store mestringsfølelsen. Skroget var skrøpelig, men omgivelsene var smashing!
De siste dagene har jeg lest en del blogg. Jeg styrer unna klær-og sminkeblogger og jeg styrer unna «se-så-fin-jeg- er-og-hvor-flink-jeg-er-til-alt-mulig»-blogger. Hva nå det er, spør du kanskje? Glansbilder, er vel et stikkord. Fasade et annet. Jeg leser derimot mange blogger der folk deler ærlig og villig, eller betenkt for alt jeg vet, fra hverdagen sin. En hverdag som ikke alltid tilbringes på en rosa sky og der utfordringene ofte er litt over gjennomsnittet. Eller kanskje de er på gjennomsnittet?
Satser på at ingen av mine venner blir fornærma. De har vel i det minste ei flis i finger’n… Kilde: Tjukkihueforeningen på Facebook.
Jeg er en av dem. En av dem som lever et gjennomsnittlig liv som allikevel ikke alltid er sånn som jeg tenkte det skulle være. Og i alle fall ikke alltid står til forventningene jeg engang har hatt. Jeg er en av dem som hver dag jobber med å akseptere at egne forventninger til hva jeg skal mestre må justeres ned. Hver eneste dag jobber jeg og mange med meg for å finne mening. Vi jobber både med kropp og psyke for å gjøre det beste ut av dagen. Og alle vi vet at akkurat de to, kropp og psyke, henger så nøye sammen at når en av dem svikter, ja da sliter den andre delen gjerne også. Å sette ord på hverdagen er en måte å lære meg å akseptere, slik at forventningene mine kan justeres og kanskje oppnås og jeg i alle fall innimellom kan kjenne på mestring. Det får bloggen lide for.
For oss, som for alle andre, handler det altså om å mestre. I jobbhverdagen er MESTRING et av yndlingsordene mine. Det handler om å gi ungene følelsen av å mestre. Og dermed selvtillit til å gå løs på nye ting. Og selvtillit til å ta for seg livet. Tenker barna «jeg kan» og «jeg får til» om seg selv så har de fått med seg den aller viktigste ballasten. Får du til en ting du prøver på er det større sjanse for at du neste dag tør å gå løs på en ny oppgave. Du opplever mestring og får pågangsmot til å lære deg noe nytt. Ikke minst viktig for unger som skal begynne på skolen og møte læringsmål hver dag i mange år.
Og det gjelder ikke bare barnehagebarn. Det gjelder i aller høyeste grad oss voksne også. For meg er det så enkelt at dersom jeg klarer å gå 4 kilometer på tur søndag, så har jeg mer lyst til å ta meg en tur på onsdag også. Og hvis jeg klarer å stå på ett bein mens jeg teller til 30, så gjør det underverker for selvtilliten. I alle fall der og da. Enkelt og ukomplisert. Men vanskelig også.
Å mestre hverdagen er viktig for både deg og meg. Hvilke forventninger vi har til hva vi skal få til er alfa og omega for mestringsfølelsen. Jeg jobber med mine forventninger. Det er helt klart at de ikke kan være som før. Da vil jeg aldri oppnå mestring, og det kan utvilsomt føre til en nedadgående spiral jeg vil slite med å komme meg ut av. Hver dag jobber jeg altså med å justere forventninger, tilpasse hverdagen og gi meg selv muligheten til å mestre. Jeg bommer stadig vekk. Jeg gjør for mye eller for lite og blir lei meg og sjuk. Andre ganger får jeg det bedre til. Jeg mestrer å være sjuk, hvis en kan si det slik. Det vil si at jeg klarer å balansere hverdagen min slik at jeg får det beste ut av både meg selv og livet. Det gir mestring, det! Livsmestring.
Til alle dere som jobber med egne utfordringer hver dag og kjemper for å mestre hverdagen: Heia dere!
Litt blass i fargen, og med en flekk eller to, men den mestret å glede en litt skakk turgåer i dag allikevel!
