Privat område. Forbudt å oppholde seg. Gå vekk. Stikk av. Dette kunne gjerne vært temaet for dagens søndagstur.
Undertegnede velger relativt ofte tur av type utenfor allfarvei og dermed i grisgrente og relativt lite trafikkerte strøk. Gjerne merket sti, men definitivt sti. Ikke vei. Det er lite sykler og barnevogner på de turstiene friluftsheidi og følge vanligvis frekventerer.
I dag valgte småbrukeren, avleggeren og friluftsheidi en annen variant. Denne gangen ble det merket tursti av typen «nesten bilvei» i nærområdet til tettbygd strøk. Det ble en veldig fin tur! Lettgått for skrøpelige hofter og knær. Og ikke minst med joggeskoføre! Og når friluftsheidi stilte med fersk gjærbakst, riktignok tint fra fryseren, men lunket på til nesten nybakt på stormkjøkkenet, samt kaffe med Mjøsa som nærmeste nabo, ja da ble alle fornøyd! Sola skinte og med vindtett jakke og lua godt nedover øra, holdt vi varmen og humøret oppe selv om nordavinden ikke akkurat var av det milde slaget.
Med folk i alle retninger hørte det også med skilt i alle retninger. Det er IKKE lov å oppholde seg på golfbanen. Ikke når du ikke golfer i alle fall. Vi golfet ikke. Men det var det ingen andre som drev med i dag heller, så vi valgte å ignorere det strenge skiltet og tusle langs kanten av gressbakken på retur til bilen. Det ble betalt med flott utsyn over innlandshavet (Mjøsa) og kulturlandskapet rundt sett fra en annen vinkel. Ikke ødela vi hverken golfbane eller spillet for noen heller.
Vårkål.
Furua troner alene ved hull 17.
INGEN gjennomgang! Det var ikke lov å gå bak uthusene til gården like ved der vi hadde parkert heller. Det sto skilt om det også. En hyggelig prat med innehaver av både gård og skilt, og ikke minst verdens største traktor (minst) forklarte hvorfor. Koronasommeren i fjor hadde de opplevd at forbipasserende turgåere hadde tatt seg til rette, gått inn i privat hage, kikket inn vinduene og rundet hushjørnene på en måte som overhodet ikke var greit. Derfor hadde de satt opp skilt! Han hadde ikke noe imot måten vi, og sikkert de fleste andre, gjorde det på – altså parker-og-gå-forbi-metoden. Men de hadde allikevel altså sett seg nødt til å sette opp skiltet. Det har jeg stor forståelse for. En ting er at folk passerer forbi på fornuftig måte. Noe helt annet er det når noen ikke fatter at det er forskjell på innmark og utmark, privat sone og vei. Allemannsretten er et unikt gode vi har her i landet. Den er gull. Men mange trenger visst en påminnelse om hva den betyr, og ikke minst at det også følger ansvar med en rett!
Jeg tenker også på at en gård er som en anleggsplass. Det er store maskiner og gedigne traktorer i aksjon. Det jobbes døgnet rundt. Og det er dermed ingen egnet plass å oppholde seg for litt for avslappa og uforutsigbare turgåere, både barn og voksne, eller litt for andpustne og svimle joggere. Det må være utfordrende å skulle operere traktor i slike situasjoner, uansett. Og spesielt hvis folk ikke har respekt hverken for grunneier eller traktor.
Velvel. Som de rebellene vi er så krysset vi både golfbane, strengt forbudt, og privat bakgård med gjennomgang forbudt på vår søndagstur! Vi unngikk golfballer i bakhue og vi fikk en trivelig prat med en beklagende bonde som jobba mens vi tuslet rundt og bare koste oss med fritida vår.
Og vi fikk en veldig fin søndagstur med mye å se som vi ikke hadde sett før! På vei hjem fant vi ut hvor vi kunne parkere neste gang slik at vi slapp å krysse anleggsplassen, les bondens arbeidsplass. Golfbana kan det vel hende vi kan tulle oss utpå en gang i framtida også, men jeg kan da melde om at vi i alle fall hadde med hundepose!
