Høstens første tur uten ubudne gjester er gjennomført. I alle fall har jeg ikke registrert noen uvelkomne sådanne enda. Jeg satser på at ingen dukker opp hverken i genseren eller nakken utover ettermiddagen heller.
Jeg snakker selvfølgelig om hjortelusflua. Behørig beskrevet og hetset i tidligere innlegg. Her:
I dag fikk vi oss derimot en harmonisk og trivelig tur i flott høstvær. Kun med absolutt meget velkomne gjester. Direkte idyllisk må jeg kunne si at det hele var. Verdens beste kaffe, bålkaffe altså, og kanelknuter varmet over åpen flamme. Kombinert med godt selskap, sol og akkurat passe «trekk» i lufta til at bålrøyken stort sett holdt deg rundt småbrukeren, så kan det ikke klages. I skrivende stund har avleggeren akkurat servert kakao på siden her. Så da gjelder det bare for meg å nyte resten av lørdagen og unngå å bikke den i tastaturet i den nye pc-en. Jeg har trua!
Jeg har lagd meg en god lørdag så langt. Lag deg en fin lørdagsettermiddag du også!
Noen fikk litt attåt kaffen og kanelknuten. DET var gøy!
Småbruker, avlegger og friluftsheidi på ett bilde. Sjeldent!
Bikinibilder på sosiale medier. Det o store internettet.
Det er nesten ikke til å tro, høyst sjokkerende og usannsynlig egentlig. Men posting av bikinibilder på sosiale medier, deriblant blogg, facebook og instagram, har blitt en vane for undertegnede. Jeg er prinsipielt imot. Kroppsfokus på sosiale medier og alt det kan føre til og ikke minst egen forfengelighet er de viktigste grunnene.
Men plutselig så ble det slik gitt. Bikinier og selfier opptrer ukentlig og samtidig. Fortsatt kan undertegnede frembringe såpass vett at det kun er skulderstroppen som synes. Jeg tenker det er lurt å fortsette med det. Selv om vettet nok er i ferd med å forvitre fullstendig.
I dag var lufttemperaturen på -1 grad da badetøy ble pakket. Det var is på terrassebordet og trappa ned fra ytterdøra var griseglatt. Tåka lå tett og det gule løvet var bare så vidt synlig gjennom skodda. Alt dette tyder ifølge sikre kilder på mangel på vett. Altså kombinasjonen av helt utvilsom høst og bading.
Utpå dagen kom sola og temperaturen steg til svimlende 8 pluss. Da ble det mandagsbad, siden logistikken på tirsdager fortsatt er ute av system. Hvordan badetemperaturen egentlig er kan jeg ikke svare på, annet enn at det oppleves som relativt friskt. Må ta med termometer neste gang. Er du av dem som bruker badebukse, shorts eller eventuelt speedo, altså har utovertiss, så vil jeg tippe badetemperaturen er sånn cirka 1,5-2-cm…
En smule utfordringer med logistikken gikk denne uka ut over badetirsdagen. Heldigvis seilte torsdagen inn som vikar, dermed ble det badetorsdag denne første uka i oktober. Med kun halve crewet da. Resten hadde logistikkutfordringer på badetorsdag også.
Fin badetorsdag, ikke sant?
Og når klesstativet, øøhh bildøra, ser sånn ut når dagens outfit er skrelt av for å innta bikini, ja da skjønner du at sesongen begynner å gå mot slutten. I alle fall den isfrie sesongen. Og at selve aktiviteten nok er for de mer spesielt interesserte.
Det er 11 grader i lufta, i vannet vet jeg ikke. Men det er ikke all verden, det skal innrømmes. Fingre og tær er fortsatt iskalde to timer etterpå. Tross ullsokker og mye annet i ull. Det gjelder i grunn å skru av det meste når kroppen skal duppes. Ikke kjenne etter, bare gjøre det.
Om badevannet ikke er så temperert, så er det i alle fall pent. Både det glassklare, stille vannet og ikke minst fargene rundt. Da får det gå med vikarierende badetorsdag. Jeg tror ikke det blir på tirsdag neste uke heller…
Dagens turvær var muligens kun for spesielt interesserte. Litt ekstra utfordrende for de som sliter med dørstokkmila, for å si det slik. Regn og yr samt vann i stien og rikelig med direkte blautmyr ga noe tungt turføre.
Jeg er imponert over turfølget. Disse voksne damene som trosset regnvær og kratt og la i vei uansett. Tøft.
Badetirsdag kom med regn og ullstillongs. Igjen. Men innen det var tid for vaking i vann ble det oppholdsvær og tilløp til solgløtt. I alle fall for optimisten.
Bad ble det. Og påfølgende refleksjoner:
Badetirsdag lar seg fortsatt gjennomføre, selv om antallet plagg som må av før vi hopper i har økt betraktelig i det siste. Hele prosessen blir bare mer og mer omstendelig. Selv om badinga i og for seg blir kjappere og kjappere.
Tøff, men helt på grensa til gal, er det noen som kaller det. Overgangen er hårfin. Andre tenker at galskapen har slått inn for lenge siden. Mulig det, men vi hadde da badetøy på begge to?!? Kompanjongen hadde til og med ullsokker for anledningen.
Jeg må innrømme at jeg et par ganger under prosessen gleder meg bittelitt til isen legger seg… Har fått lovnad om jacuzzi når det skjer.
Åbbåren vaka som bare det etter at vi var ferdige. Den lurte sikkert på hva i all verden som egentlig skjedde. Trodde de hadde vannet for seg sjøl på denne tida og slikt. Neste uke er det oktober. Enda minst en måned til isen legger seg. Muligheter i fleng, med andre ord. Og vi har ikke begynt med lue når vi er uti enda. Bare ellers…
Jeg tror dette er det fineste biblioteket jeg har sett. Nest etter det gamle biblioteket på Trinity college i Dublin. DET er et eventyrlig sted.
Men dette er i alle fall det som kombinerer et par av mine favorittaktiviteter aller best. Skogtur og en god bok. Et bibliotek midt i skogen. Hvor eventyrlig flott er ikke det? Jeg blir nesten litt sånn fjollete smålykkelig av slikt noe. Godt jobba!
Jeg trenger ikke resept. Hverken blå eller grønn. Det gjelder bare å sparke meg sjøl bak og begi meg ut. Et par små timer i lyngen er slett ikke å forrakte en lørdag ettermiddag.
Så kan Norge gjenåpne og folk stå tett i tett i kø. For “meteren” gjelder ikke lenger. Skal vi begynne å måle i fot da, eller? Samma det. Jeg har hatt mange meter for meg sjøl ei stund. For ikke å si kilometer. Og disse fasilitetene har heldigvis vært åpne hele tida. Bare å ta for seg👍
Det var ikke akkurat fristende denne tirsdagen. Jeg våknet før det ble lyst, til lyden av regnvær som trommet mot ruta. Da regnet roet seg og det etter hvert lysnet, så vidt av dag så lå tåka tett. I alle fall «til fjells» der dagens arbeidstimer skulle tilbringes. Antrekket besto av ull både oppe og nede, altså inkludert stillongs, vindtett, lue og buff. Votter hadde vært helt på sin plass. Skikkelig badevær med andre ord.
Partner in crime fablet om jacuzzi… lovende var det ikke!
Løvet er i ferd med å bli gult og orange, og skogbunnen er både sleip og kald etter regnet. Vinden var sur og ikke engang fireåringene som var med på tur insisterte på å ta av seg jakka. Det er ubønnhørlig høst, altså.
Men plutselig tittet sola fram og noen minutter etterpå så var brorparten av himmelen blå. Lua kunne legges i sekken. Det var fortsatt helt ok med ullstillongs da, men da turen var over gikk det faktisk an å ta av seg lua og åpne glidelåsen i jakka.
Det ble tirsdagsbad! Selvfølgelig. Tradisjon er tradisjon. Og det går da ikke an å gi seg en solskinndag når det bare er september!
Badeselfiefotograf: ACM. Ikke bekk og ikke jacuzzi. Innsjø.
Denne søndagen ble det med en liten vandretur rundt åkeren. Jeg nekter å bevege meg inn blant trærne. Innlegget under, fra 20.september i fjor, gir egentlig forklaring nok…. Same procedure this year…
Det er veldig få ting som setter meg i noe i nærheten av en panisk tilstand. Edderkopper kan i visse tilfeller gi tilløp, men jeg klarer som regel å ta meg sammen nok til å løse floka. I betydningen skvise det stakkars dyret eller dersom jeg er utendørs, børste det vekk. Selvfølgelig med harahjerte og pust på grensa til hyperventilering. Men ingen panikk.
Høyder kan også sette meg i en tilnærmet ubrukelig tilstand. Det kommer ofte såpass snikende på at jeg feiger ut lenge før panikken slår inn. Jeg kjenner pusten blir anstrengt, kroppskontroll og bevegelser stakkato og motviljen eskalere lenge før jeg når noen som helst panisk tilstand. Så snur jeg og situasjonen er reddet.
Men i dag derimot kom panikken. Småbrukeren og jeg la i vei for å rusle en sti vi aldri hadde gått før. Kaffekjele og kaffevann samt fyrstikker lå i sekken. Til og med kake til kaffen hadde vi med. Det lå an til en bedagelig og rehabiliterende søndagstur for begge to. Med sherpaen først, altså småbrukeren, tøt vi inn i skogen.
Den første klaska i kinnet etter noen hundre meter. Ikke akkurat uventet. Jeg fikk skrelt den av og kastet den i fra meg. Etter et par hundre meter til uten å ha møtt på flere hadde vi konkludert med at «dette var jo ikke så ille». Da kom den neste. Det kravlet og krøp på halsen og småbrukeren måtte trå til som frigjøringshelt.
Etter et par «angrep» til litt lenger opp langs stien så konkluderte vi med at «joda, de bor nok her også!». Vi snakker altså om den forhatte hjortelusflua. Som de siste åra stort sett alltid «overtar» nærskogen i perioden august til oktober. Edderkoppliknende bittesmå kryp som evner å klaske seg ned rett i hue eller fjeset på forbipasserende, kravle seg inn i hårfestet og, om de blir der lenge nok, bite så det klør i månedsvis. Og de kan ikke klaskes og børstes vekk som en mygg. Neida gitt! Den må klores eller skrapes av skrotten og skvises tvers av med neglen om du skal bli kvitt den. Klemming mellom fingrene hjelper ikke på denne karen, nei!
Panikken slår altså inn hver gang en slik fandens skapning oppdages på kroppen. Da 4-5 kryp av arten fant det for godt å gjøre et besøk på undertegnede akkurat idet dagens bålplass var valgt ut og rast sto for tur, holdt det på å bli for mye for a. Se for deg hopping, børsting, banning og svinging med staver og skrott. Alt med en skrott som egentlig hverken kan bevege seg fort og i alle fall ikke på noen måte hoppe. Men ved hjelp av småbrukeren ble jeg kvitt dem før jeg satte meg midt i røyken, rett og slett fordi det jo var en viss mulighet for at slike kryp misliker bålrøyk! Kaffen ble god og kaka var uovertruffen. Det var faktisk på grensa til harmonisk der i skogen ei god stund.
Full av kakekraft fortsatte turen. Med 4-500 meter igjen til bilen kom vi inn i en ny sverm. Virkningen var også denne gangen paniske lyder av typen «ææhh» og «f….» samt både egne og småbrukerens forsøk på å bli kvitt faenskapet.
Vel framme ved bilen ble både småbrukeren og kjærringa behørig sjekket for utøy. Se for deg sjimpanser som undersøker hverandre for lopper. Uten delen der de putter fangsten i munnen. Intet funnet. Vi pustet lettet ut og kjørte hjemover.
Da begynte det selvfølgelig å kravle oppover halsen. Krypet ble klort av, klemt flatt og kastet ut gjennom vinduet. Med lydeffekter!
En fin tur var vi jo enige om at vi hadde hatt, selv om panikkfølelsen hadde meldt seg mer enn en gang.
Etter hjemkomst skulle kjærringa ta seg en varm og velfortjent dusj. Klær og hårstrikk ble fjernet, helt som vanlig før slike aktiviteter. Da kjente jeg det kravlet bak øret. Der kom den virkelige panikken. En ting er ute. Når de blir med inn så holder det for meg! Krypet ble klort av igjen og sendt i vasken sammen med rikelig varmt vann. No mercy!
Men nå var panikken så framtredende at sterkere lut måtte til. Fin kam og hue bøyd framover med systematisk gjennomgang av hele hårprakten resulterte i to helveteskryp til i kammen! Idet kryp nummer en var på vei opp (!) igjen fra sluket ble nummer to og tre sendt ned sammen med en god klunk klor og rikelig med varmt vann! Ja, jeg er seriemorder. Human avliving får andre drive med når det gjelder slike kryp. Når panikken slår inn må alle midler tas i bruk.
Gleder meg til kuldegradene setter inn! Da skal jeg gå ut igjen. Harmonisk og fin!
