Dagens kalenderluke er fylt. Den fjerde desember fikk ei egen liste på Spotify. Fire låter jeg liker å spille om og om og om igjen på denne tida av året.
Dermed ble det musikk i kalenderluke nummer fire. Ørene er allerede i gang med å lytte til sang nummer 5 og 6 og 7, så spillelista blir nok lenger og lenger utover i desember 🙂
Dagens luke rommer et dikt jeg liker veldig godt. Og som rett som det er dukker opp og kjennes relevant i møter med mennesker. Både som en refleksjon der og da og som en påminnelse til meg sjøl:
Ett er nødvendig.
Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse.
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hans Børli – Vindharpe, 1974
“Jeg angrer aldri på en tur”, skrev jeg til meg selv bak på bildet jeg la i luke nummer to i adventskalenderen i dag. For det gjør jeg jo ikke. Ikke når turen går til tipien i egen skog og kun varer i litt over et halvt døgn heller.
I natt har jeg sovet ute. Eller “semi-ute” i alle fall. Det er riktignok tregulv og vedovn inni der. Men ellers består tipien av seilduk som eneste ly for regn, snø og vind. Noe det var nok av i natt. En gang våknet jeg av at det var helt stille rundt meg. Vindstille og oppholdsvær. Og i går kveld holdt månen nesten på å bryte gjennom skyene. Men stort sett har det sluddet og regnet. Snøen fra i går er stort sett borte. Og gårsdagens snømann har blitt til en eneste snøball. Resten er borte vekk.
Jeg har vendt tilbake til hus og fasiliteter etter ei natt i enkle omgivelser. Og jeg angrer ikke denne gangen heller 😉
Litt filtrert nattelys gir illusjon om at det var mer måneskinn enn det i realiteten var. Men det oransje lyset på tipien er “ekte” og beretter om lun varme på innsida 🙂
Akkurat det har muligens aldri noe menneske uttalt noen gang i historien! Men for meg ble det sånn.
November er vel ellers en måned hvor det er så mørkt så mange timer i døgnet og så grått at det fortoner seg klokest å tilbringe kveldene innendørs. Drikke te. Fyre i vedovnen. Se tv-serier og lese bok.
Gjøre alt annet enn å tusle ut i mørket og se snøfjonene flagre i lyset fra hodelykta.
Men så er det det med forsetter og mål da. For min del: minst ei utenatt i hver måned gjennom hele friluftslivets år 2025. Og jeg ligger for så vidt ellers godt an. Flere måneder har det blitt både en og to og tre overnattinger ute. Senest i oktober.
Men november ble altså for kort! Så i kveld – 1. desember tar jeg novemberovernattingen min i tipien i skogen. Det var først nå dagsform og ingen planer og oppmøter i dag eller dagen derpå klaffet. Og når november viste seg å være for kort så får jeg heller satse på at desember er lang nok til å få til ei natt til😉
Første desember og luke nummer 1 i adventskalenderen. Bak ettallet hos meg plasserte jeg han her:
Så da er jeg i gang med min bakvendtkalender for 2025. Dagens glede er vel plassert, både ute og i “skuffen” sin. Mon tro om det er snø til å lage en lillesøster eller lillebror den 1. desember 2026?
Mitt kalendergledeprosjekt kan det leses om her: Bakvendt advent.
I år har jeg hatt en lang og ganske ufokusert diskusjon med meg selv. Temaet har vært kalender eller ikke kalender. Altså adventskalender. I fjor fikk jeg gavekalender fra avleggeren. Og jeg har fått lakriskalender. Perfekt. Og ølkalender har jeg jo hatt sammen med småbrukeren i flere år. I år har jeg ingen plan.
Eller; NÅ har jeg jo det. For i år gjør jeg helt motsatt. Jeg lager meg en bakvendt-kalender. En som ikke koster penger og som ikke lager søppel og fyller huset med «ræl» som ingen trenger. Eller spises og legger seg på «si’bena» sammen med småkaker, marsipan og ribbe. Rett og slett litt sunnere både for meg og verden.
Jeg har denne fra i fjor:
Som dere ser; den er tom! Planen er at hver dag i adventstida skal jeg fylle skuffene. Og de skal fylles med noe som har gledet meg den aktuelle dagen. Det kan bli både lapper med ord, dikt, bilder, eller en eller annen ting. Det får vi se. Det blir en glede-adventskalender 😊. Hver dag fylles med en glede!
Og neste år: ja da har jeg vel en kalender fylt med 24 oppmuntringer fra årets gledesamling å kose meg med dag for dag, ikke sant?!?
Dette blir min adventskalender i år! Bakvendt, omvendt, alternativt. Gledekalender. Jeg gleder meg!
Helgeutfordringen fra utifriluft denne helga er: Naturlig rødt og grønt.
Jeg smeller til med et bilde med både rødt og grønt. Nå som det er første søndag i advent. Hvorvidt det røde på bildet er veldig naturlig, kan jo diskuteres. Men det grønne er naturlig. Vanlig, naturlig norsk gran er jo det. Rødt og grønt er liksom julefargene fra min oppvekst. Men spesielt trendy er det visst ikke i 2025, i følge media. Sølv, gull, hvit, naturtoner…det er DET som gjelder. Men jeg holder da visst fortsatt på rødt og grønt.
Det er jo sånn at trendy og friluftsheidi ikke akkurat er ord som forekommer så ofte i samme setning. Kanskje ikke i samme samtale heller, egentlig. Jeg vet om to ganger i livet der jeg har vært trendy. Jeg anskaffet og begynte å sove i hengekøye ute et års tid før det tok av og ble “allemannseie”. Da var jeg visst litt trendy. Uten å vite om det.
Og nå bokser jeg jo. Og det er visst trendy. I alle fall sa en eller annen det til meg da jeg fortalte om det tidligere i høst. “Det har jo blitt så trendy med boksing!”, sa vedkommende.
Men til jul så blir det rødt og grønt. Blant annet.
Fortsatt! Noen ganger velger jeg å reposte egne innlegg. Og akkurat dette repostet jeg for n’te gang nettopp denne dagen helt tilbake i 2020. I følge egen blogg ble det skrevet allerede i august det året. Da hadde jeg vært mer eller mindre ute av drift siden februar samme år. Og diagnosene som etterhvert kom i var enda i framtida. Men plagene var der. Og sånn jeg husker det “forklaringsutfordringene” også. Nesten verre enn i dag. Heldigvis, hvis det går an å si det, så har jeg ikke overskudd til å tenke så mye på hva andre mener og synes. Heller ikke å tenke på hva de sier til hverandre når jeg ikke er der.
Men jeg syns temaet er viktig. Og helt sikkert noe som alle som er varig syke på en eller annen måte og med eller uten en eller annen “diagnose” kjenner på. Så dermed kommer reposten også denne 29.november. Det ser ut til at det kan bli en årlig tradisjon. Eller gjenganger. De som har lest før kan jo finne på noe annet.
Originalinnlegget er fra august 2020. Det har rent mye vann i havet etter det tidspunktet og det jeg visste og hadde å forholde meg til da. Men innholdet gjelder visst dessverre fortsatt.
Originalinnlegget: https://friluftsheidi.blogg.no/skam-deg.html
Reposten i 2023 så sånn ut:
https://friluftsheidi.blogg.no/skam-deg-4.html
Det er heldigvis en ting jeg kan si nå i november 2025: Jeg er frustrert, oppgitt og forbanna innimellom, ja visst! Og ubrukelig og usigelig tom og oppgitt. Men jeg SKAMMER meg i alle fall ikke!
De neste månedene skal jeg gjøre alt annet enn å skamme meg – forhåpentligvis blir det trugeføre 🙂
Og endelig fredagsgleder i fleng. Sofaen er jo en av dem. Flittig brukt i mellom slagene. Og rett og slett helt nødvendig for å få friluftsheidi til å henge sånn noenlunde sammen i alle fall innimellom.
Og en sofa å flate ut på er jo ikke dagens eneste gleder:
God helg, folkens! Gå på jakt etter gledene 😊
«Hva vil du ha til middag i morgen?», spurte småbrukeren forrige dagen. «Njæææ, kanskje vi kan gå ut og grille noen pølser på bål når du kommer fra jobb», sa jeg. Og tenkte at en utemiddag kunne være på sin plass akkurat denne dagen. Litt bålkos og røyklukt i novembermørket fristet.
Ok. Han var vel egentlig bare sånn passe med på notene, hvis han måtte, og overlot å bestemme til meg.
Dagen i går opprant med tidenes bløteste vær. Snø og sludd i hytt og pine som plasket ned på de to centimeterne med hvitt som allerede lå på bakken. Bløtt, glatt og passe novembergrått. Nesten mørkt midt på dagen.
Etter å ha tilbrakt ei lita stund med bål, bok, kakao og produksjon av snømenn i skogen, var det i grunn nok uteliv også for meg. Det rant av både håret som stakk ut av lua og av vottene. Og når slike som meg skal krabbe rundt i snøen sammen med et par personer som er sånn ganske nøyaktig 49 år yngre enn meg akkurat denne dagen, så måtte det bli sofaen til kvelds i går også.
Snømannproduksjonen kan leses om her.
Det ble kun ett bål da. Men to snømenn. Og to gaver. Tøfler i den ene, da de gamle rett og slett var både hullete og snart såleløse. Og en til Heidi fra Heidi. Som snart er oppspist 😉
