“Jeg angrer aldri på en tur”, skrev jeg til meg selv bak på bildet jeg la i luke nummer to i adventskalenderen i dag. For det gjør jeg jo ikke. Ikke når turen går til tipien i egen skog og kun varer i  litt over et halvt døgn heller.

I natt har jeg sovet ute. Eller “semi-ute” i alle fall. Det er riktignok tregulv og vedovn inni der. Men ellers består tipien av seilduk som eneste ly for regn, snø og vind. Noe det var nok av i natt. En gang våknet jeg av at det var helt stille rundt meg. Vindstille og oppholdsvær. Og i går kveld holdt månen nesten på å bryte gjennom skyene. Men stort sett har det sluddet og regnet. Snøen fra i går er stort sett borte. Og gårsdagens snømann har blitt til en eneste snøball. Resten er borte vekk.

Jeg har vendt tilbake til hus og fasiliteter etter ei natt i enkle omgivelser. Og jeg angrer ikke denne gangen heller 😉

Litt filtrert nattelys gir illusjon om at det var mer måneskinn enn det i realiteten var. Men det oransje lyset på tipien er “ekte” og beretter om lun varme på innsida 🙂