En liten tur ut viste meg hele 10 gode grunner for å gå en tur rundt huset. I tillegg til å kjøle meg ned fra ei hetetokt, da… For nå skjer det saker hver dag og hver time. Det gjelder rett og slett å følge med. Ta seg en tur rundt huset, kvartalet eller til skogs eller i parken.
Hva er det egentlig å glede seg til en helt vanlig, ordinær og potensielt grå onsdag? Det kommer helt an på. Men jeg er sikker på at det finnes noe for alle.
Den samme som jeg normalt spiser relativt ofte – havregrøt med banan og hakkede mandler. I alle fall så lenge jeg har modne bananer i hus.
Jeg gleder meg til trening med fysioterapeut. Det har jeg ikke gjort siden før påske, så det blir fint å komme i gang med det igjen. Det er en god variasjon til all alenetreninga jeg driver med.
Og så skinner sola fra strålende blå himmel. Og jeg gleder meg til å sette meg på champagnebalkongen i kveld og lese i den spennende boka mi. Jeg skal til og med innom biblioteket og hente flere bestilte bøker i dag. Så om jeg leser ut den jeg har, så har jeg flere tusen sider å ta av :-).
Det er noen av greiene jeg gleder meg til denne onsdagen. Og jeg utfordrer alle som leser til å finne noe de gleder seg til også. Men nå – frokostgrøt!
Jeg skal snart runde av dagen. Denne dagen som var viet en “gå-sakte-aksjon” og “gjør minst mulig på lengst mulig tid”. Jeg var i grunn litt spent på hvordan det skulle gå. Jeg er jo ikke så god på slikt egentlig. Selv om skrotten tvinger konseptet fram. Rett som det er havner jeg på “bare en bitteliten skogstur” eller må bare sette på en vask (og sortere og henge opp osv) eller jeg finner noe annet som bare MÅ gjøres. Heldigvis har jeg, som nevnt i dagens første innlegg, en partner in crime som syns det naturligste i verden er å ligge rett ut i 20 av døgnets timer. Gjerne i et pledd. Eventuelt under.
Han har tatt oppdraget på alvor i dag også. Og han sendte meg et litt spørrende blikk da jeg røk på litt vindusvask i formiddag. Blikket sa “skulle ikke du liksom gjøre ingenting da?”. Jaja. Resten av dagen har jeg gjort som han. Bortsett fra at mens han har ligget rett ut i pleddet så har jeg lest bok. For det er det jeg pleier å gjøre da jeg skal gjøre ingenting.
Min “gå-sakte-aksjonsdag” er på hell. Katta ligger fortsatt i pleddet. Og boka begynner å bli så spennende at jeg frykter det blir onsdag før jeg makter å legge den fra meg. Selv om jeg ikke leser så sakte som jeg går 😉
Dagen i dag har en plan. Og dagens plan innebærer en del opphold under pleddet, tenker jeg. Slike dager trengs innimellom. Selv om jeg er alt for dårlig til å legge dem inn og ta akkurat det behovet på alvor. Men dagene trengs de, både før, etter og mellom alt det andre som hører livet til.
Men i dag! Denne dagen skal leves saaaaakte. Og da blir det nok en del tid under et pledd. Da er det godt å ha en medsammensvoren som tar “oppdraget” på alvor. Nasse er min “partner in crime” i dag og han har foreløpig ikke stått opp:
Endelig er disse nøklene i riktig hånd! Ikke denne hånda da, jeg har bare lånt dem et øyeblikk.
Men endelig har avleggeren fått SINE EGNE NØKLER. Til SIN EGEN LEILIGHET. Og jeg er så heldig så jeg fikk delta på det aller første måltidet i den nye boligen.
Møblementet var litt skralt, det samme var innholdet i kjøkkenskapene. Det vi si – de er foreløpig tomme. Så det ble middag på golvet. Mens sola varmet gjennom den åpne balkongdøra.
Plutselig, og meget etterlengtet, blir både skap og hyller fylt og hele stasen møblert. Etter eksamen!
Takk for god middag og ei fin stund! Det blir stas å ta i bruk de der nøklene litt oftere 😉
(og forresten: takk til frodith som ble ufrivillig «bisitter» til budrunden i vinter😉)
Da var den nærmeste sushisjappa sjekket ut – og den holdt mål 😉
I går var det søndag og dermed søndagstur for friluftsheidi og småbrukeren. Nok en gang var det nærskogen som skulle besøkes og vi bestemte oss for en sti som vi ikke hadde gått på leeeenge. Undertegnede husker at deler av ruta ble foretatt for to år siden, da oppkjøringa til Glittertind-stuntet krevde både bakker og kilometer og steinete og bratte stier ble brukt som testrute. Men ut over det så fant vi både nye hogstfelt, «nyplantinger» som hadde blitt høye trær, masse nye skilt, hvilebenker og forskjellig som vi aldri hadde sett før.
Skogen i nærheten her inneholder mange stier. Og flere kulturminner av tidligere bebodde teiger, industri langs elva og ikke minst menneskelige byggverk av ulike slag. Både denne søndagsturen og forrige hadde slikt noe å by på.
Plutselig fikk jeg øye på en statsminister og nobelprisvinner også. Nedi berget sto jo ingen ringere enn selveste Sir Winston Churchill! Jeg måtte jo nedom ham og gi han en liten smask! Litt fordi han var en viktig brikke i alliansen mot Hitler under andre verdenskrig. Og litt som et «pek» for hans i etterkant påpekte rasisme og kvinnefientlighet. Blant annet.
Og jeg kan berolige alle med at ingen steinskulpturer ble skadet i stuntet. Og småbrukeren ble langt fra sjalu. Han var fotograf og ellers full av stormkjøkken-kaffe og -kanelsnurrer 😉.
Smask!
Der sto’n plutselig nedi bakken.
Ligger i sola og venter på at kaffen skal koke.
Stenbua.
Når dørhåndtaket er et kunstverk…
Å ligge i lyngen, i dette tilfellet mest i gresset, er en yndet hobby og ikke en ubetydelig ingrediens i en søndagstur 😉
Jeg kalte det først en ekspedisjon. En nærekspedisjon. For det kjentes litt sånn ut. Som om det var det for meg i alle fall. Men så minnet jeg meg selv på hva Thorbjørn Ekelund skriver i boka si «Året i skogen»: «En ekspedisjon har alltid et mål». Ok. Min ekspedisjon hadde jo også et mål. Og da jeg etter både sykling og litt gåing og vasing gjennom kratt og over grøfter, samt en liten ompakking av utstyr underveis, så kom jeg fram dit jeg hadde tenkt meg. Til målet. Men derfra handlet det jo mer om å virre formålsløst rundt i skogen uten særlig mål og mening, lese litt og forbli der til neste dag. Det Ekelund sammenlikner med en walkabout.
Men altså: sykkelen, trehjulingen, ble pakket med alt jeg forestilte meg at jeg trengte for ei hengekøyenatt i skogen. To sykkelvesker og en ryggsekk. Og det som ble lagt i veskene skulle jo over i sekken da jeg parkerte sykkelen. Jeg har lenge fablet om overnattingstur på sykkel i skogene hjemme. Men inntil fredag var det bare snakk.
I underkant av ei mil sykling oppover skogen gikk veldig greit. Sykkelen er tyngre og noe mer ustabil så klart med all den vekta på, men i og med at veien ikke var så utfordrende, så gikk det smertefritt. Hjelpemotor i oppoverbakkene er gull når pakningen er tung. Stor var overraskelsen da skogsbilveiene var åpne. Der pleier bommen å være nede til etter 17.mai slik at veiene skal rekke å bli faste nok til trafikk etter vårløsninga. Men denne våren har jo kommet kastet på oss supertidlig, så noen av veiene var allerede oppe. Noe mer trafikk kunne jeg ikke se allikevel. Bortsett fra to biler som passerte i full fart da jeg sto i veikanten og pakket om for å få alt på ryggen før jeg tok beina fatt.
Det er kveld og nok ballast i køya til at den klarte seg gjennom vindkulene – som heldigvis ga seg før sengetid.
Bra å være “made strong” når denne riggen skal på tur.
Sykkelen ble gjemt i krattet og jeg vaset meg inn i skogen og fant leirplass. Det mangler bilde av akkurat det, men ei hengekøye blir som en fantastisk fallskjerm når vindkastene er sånn rundt 13-14 sekundmeter. Og jeg kunne nok ha tatt en Mary Poppins om jeg hadde «sluppet løs» hele køyeduken. I alle fall måtte jeg holde godt igjen og knyte fort! Jeg stolte blindt på værmeldinga som sa at det skulle roe seg etter klokka 21, og fikk stappet både liggeunderlag og sovepose oppi den flagrende køya. Med litt mer «ballast» fra sekken, så hang den relativt rolig. I alle fall etter hvert som vinden roet seg litt.
Det ble ei god kveldsøkt der med ryggen mot en trelegg. Godt kledd så tåler en litt vind når sola skinner og været er tørt. Og dobbelt sett med briller gjør nytta si når kombinasjonen lesebriller og solbriller ikke er anskaffet 😉.
Lesebriller og solbriller…funker som bare det!
Baylies passer alltid – også til myr!
Nydelig lys på skyene og Disney-måne før det ble mørkt.
Å kose seg med en ørliten baylies på en fredagskveld hører også med til leirlivet. Og en kopp kakao med en liten baylies-knert oppi smakte overraskende godt. Det skal jeg huske til en annen gang.
Jeg legger meg som regel relativt tidlig når jeg er på tur alene. Så klokka 22 var jeg i køya og slukket lyset, altså hodelykta, rimelig fort. Det var fortsatt masse lyd i skogen. Vinden hadde, som lovt, roet seg og småfuglesang og -skrål var dominerende. Helt til orrhanen satte i gang. Den hadde åpenbart noe fredagsenergi den måtte bruke opp før natta og både gobeligobeligo og kriiik, kriik dominerte lydbildet i omkring en times tid. Da ble det ganske mørkt. Og helt stille. Ei enslig trane fløy rett over hengekøya mi før mørket senket seg fullstendig. Den er relativt stor når den subber de halvstore furuene og er rett over hodet ditt i all sin prakt. Jumbojet? Eller i alle fall Spitfire 😉.
Det var heldigvis godt og varmt i soveposen og jeg våknet ikke før ved 6-tida da behovet for en dotur, lyset og ikke minst orrhanens spill hintet om at det var morgen. Jeg satt i soveposen og så på et par-tre orrhaner som spankulerte rundt på myra, spilte og bruste med fjøra. Spillet og lydbildet fortalte at det var mange i skogen rundt også, men de så jeg ikke før jeg jagde et par fra tretoppene da jeg var en dotur bak ei bjørk litt etterpå.
Kaffe må slike som henger til skogs om natta ha. Og kaffe fikk jeg kokt meg. Soveposen var rimet og vannet i vannflaska hadde isbiter så det var godt å få i seg noe varmt etter hvert. Med sola «i ryggen» og stort sett bak skogen så var det en noe kjølig morgen. Dermed ble leiren pakket ned og forlatt rett etter kaffe og frokost.
Tilbake på veien var det bare å reversere hele ompakkinga fra ettermiddagen før. Det som tok mest tid var å lete etter stroppen som skulle holde sekken på plass bakpå sykkelen. Jeg tror jeg tømte begge sykkelveskene minst tre ganger før jeg fant den: sammenkrøllet oppi sykkelhjelmen! For DET hadde jeg jo tenkt at var en lur plass i går!
Sykkelturen hjem gikk en annen vei. Så i underkant av ei mil ble i overkant av ei mil på hjemturen. Og jeg er «avkrattifisert» for et par uker i alle fall, i følge småbrukeren. Han mener nemlig at jeg har «krattsjuka», det vil si et eller annet virus eller noe som gjør at jeg har behov for å sove ute med jevne og ujevne mellomrom. Og behandlingen er kun en ting; «avkrattifisering». Eller ekspedisjoner. Eller walkabout. Kjært barn har mange navn. Også hengekøyeturer til skogs!
Morgenkaffen er klar.
Og kaffen kan nytes mens orrfuglen holder til på motsatt side av myra.
Å våkne under gyldne tretopper som morgensola varmer er stas.
Kilde: Torbjørn Ekelund, Året i skogen, Cappelen Damm 2014
Mitt bidrag til utfordringen hos utifriluft denne helga er Frykenbilen. Den er definitivt rusten. Jeg tror faktisk den for det meste består av rust. Ingen vits med EU-kontroll på den her. Men slik kan det gå når bilen ligger under vann i 50 år. Da den ble brukt til snøbrøyting av en travbane ute på sjøen Fryken vinteren 1936 gikk bilen gjennom isen og forsvant til bunns med både bil og plog.
Etter 50 år på 67 meters dyp ble bilen berget og både den og en rekonstruert utgave kan beskues ved Torsby Fordonsmuseum.
Da har jeg pakket og rigget for det som vel må kalles en slags nærekspedisjon. Så får vi se da, om det er en god plan eller om det blir første og siste gangen ;-). Ikke noe fossilt brennstoff i form av drivstoff skal i bruk. Bortsett fra fossilen som skal sitte oppå 😉
Riggen er i alle fall klar, så nå mangler det bare at hu som skal sitte i setet tar sats og tråkker av gårde.
En svale gir ingen sommer, heter det i ordtaket. Her jeg bor sier vi forresten tradisjonelt sett “sulu” og ikke svale. Neida, det er ikke sommer selv om jeg har en, eller muligens et par, løvetann i plenen heller. Og en enslig sommerfugl betyr heller ikke at det er sommer. Helt. Ennå.
Men løvetann og sommerfugl ER sommerlig. Til og med en første mai.
