Tirsdagens første glede kom i form av pågangsmot nok til å ta i bruk den lille klossen med gjær som har ligget i kjøleskapet et par uker. Endelig:
Kanelsnurrelageret er fylt opp så nå er det bare å planlegge kaffe- og snurretur😉
Ja eller nei?
Ja, så klart, javisst, njæææ, tja, nei, aldri i verden, utelukket… Diskusjonene går. Vi skal feire nasjonaldag i Norge på lørdag. Og dermed er vi i gang.
Skal det være kun norske flagg i barnetoget?
Kan den som ikke er fra Telemark bruke beltestakk bare fordi de liker den?
Er det egentlig innafor å drikke alkohol på by’n fra klokka 8 om morran?
Er det lov med joggesko til bunaden?
Må vi vaske bilen før nasjonaldagen?
Er det riktig å kun ha mulighet for å betale med vipps i 17.maikiosken på barneskolen?
Og hvilken skjorte skal vi velge til bunaden?
Her er det alle muligheter for og stor sannsynlighet for å gå på en smell. I alle fall så ligger det godt til rette for å gjøre noe som naboen, morra di, tanta eller fetteren til kusina di lett lar seg provosere kraftig av.
Det meste av dette stiller jeg meg en smule likegyldig til. Og det kan du godt kritisere meg for. Men for meg personlig så er iskjøp på barneskolen, prosecco på by’n og beltestakk fullstendig uaktuelt. Og det kan i grunn være like greit.
Når det gjelder om det er ok med blomstrete eller mønstrete eller diverse farger på bunaskjorta så har jeg bestemt meg for en ting. Jeg har ingen mening! For min del kan hver enkelt gjøre akkurat som de vil. Uansett om de har bunad som vi tradisjonelt har sett brukt med hvit skjorte. Folk er forskjellige og vi liker forskjellig. For min del så går vel grensa omtrent ved bruk av røde lakksko til bunad, eller noe slikt. Men det tror jeg aldri jeg har sett, så ikke vet jeg.
Her i huset har vi tradisjonelle hvite bunaskjorter. Håndbroderte og et lite helv…. å stryke. Men i dag ble det gjort. Og jeg er fornøyd. Nok. Den ene skal helt sikkert brukes. Både til 17.maifrokost og et eller annet baluba i hovedstaden, ser det ut til. Den andre har jeg muligens strøket helt ubegrunnet. De siste årene har jeg stort sett gått på skogstur den 17.mai. Antrekket har ikke vært mer avansert enn rød allværsjakke. I år kanskje med hvit skjorte og stakk i stedet? Sikkert helt innafor å holde ren når pollen og granbar får gjort sitt. På den måten kan det visst hende jeg har grønn skjorte neste gang 😉.
Værmeldinga sier at det muligens er for varmt – til både bunad og skjorte. Hva med bunadvest uten skjorte? Da blir det mer en sånn “singlet-utgave”…
De er ganske glatte der de henger. Det gjelder bare å få dem på uten de helt store skrukkekrisene. Eller som jeg gjorde et år – mascara på erma.
Introvert.
Repost fra bloggen for ett år siden:
Fra facebooksiden “All about introverts”.
Fant noe bittelite.
I kveld gikk jeg meg en tur uti hagen for å se om jeg fant inspirasjon og noe som kunne passe til helgeutfordringen fra utifriluft. Jeg trodde jeg kom til å finne både bittesmå maur, bittesmå blomster og bittesmå grønne skudd for eksempel i kjøkkenhagen.
I stedet fant jeg disse bittesmå ferskingene:
Mor og far satt i plommetreet like ved. Og i skrivende stund håper jeg de er i gang med foring igjen. Og da håper jeg virkelig at de finner masse bittesmå insekter så de klarer å fore opp hele gjengen sin.
Den fine gjengen av bittesmå vesen som akkurat nå for det meste består av nebb og gap. Men som senere i vår skal fly av gårde, fortsatt ganske små, men ikke så bittesmå som nå.
Rekkverkyoga og andre påsketradisjoner.
Påska var sen i år. Men ikke sååå sen da. Tradisjonelt sett så skulle gårsdagens ablegøyer vært gjennomført i løpet av påsken. Det er jo tross alt en påsketradisjon med et slikt «dagarrangement». I år måtte det imidlertid utsettes da en av deltakerne fant det for godt å oppholde seg i Spania akkurat i påska.
Men, det er aldri for sent å hente seg inn igjen! Og i går kom dagen. De obligatoriske ingrediensene av flytende på flaske samt deilig fast føde var til stede. Vertinnen hadde tent i bålpanna. Og i mangel av rekkverk (!) ble yogaen utført rett på plattingen. I år en slags «paryoga». Og da var det jo supert at sistemann kunne fotografere.
Vi kaller det uansett for rekkverkyoga, tror jeg 😉!
Når rekkverket mangler gir det muligheter for mer “avansert” yogaposing 😉
Takk for i går, damer! Uslåelig 🙂
Foto: RR, ÅS og meg.
Ikkje få panikk!
«Ikkje få panikk, ikkje få panikk…» gir meg assosiasjoner til en tegnefilm med dyr som er på rømmen. Jeg lurer på om den het «Flukta fra dyreskogen», eller noe i den duren. Andre med panikk har jo vært OnklP på 71 grader nord. Eller det var vel «paniken», så vidt jeg husker.
I går fikk jeg panikk! Men etter panisk og frenetisk inn- og utlogging av instagram og facebook på vekselvis telefon og laptop. Og etter å ha oppdaget at jeg har glemt ALT av passord. Som jeg vel har mistenkt. Og etter ikke mindre enn sju (!) gjennopprettingskoder så la panikken seg en smule.
Jeg ble «hæcka», gitt. Og slikt noe blir en jo både forbanna, oppgitt, panisk, svett og ikke lite flau av. I alle fall jeg. «Ikke trykk på lenker» heter det. Og det gjorde jeg jo ikke. Jeg tok en skjermdump og sendte svar på en sms. Og fikk umiddelbart en litt emmen magefølelse. Akkurat et sekund etter at det var gjennomført. Og plutselig hadde jeg nytt navn, en meget suspekt bio og en lenke til en nettside jeg tenker det er lurt å holde seg langt unna på instagramprofilen min. Og overhodet ikke tilgang til egen profil! Jeg var på nippet til å slette hele profilen min, for uansett hva jeg gjorde så fikk jeg jo bare beskjed om at «du har ikke tilgang», «feil ved innlogging», «en feil har oppstått» og ikke minst; «vi sender deg en lenke for gjenoppretting på sms eller e-post». Og så: «ingen konto knyttet til dette nummeret eller denne e-posten». Joda, takk skal du ha!
Men til slutt, og spør meg ikke hvordan, så løste det seg. Jeg fikk det til! Jeg fikk da på et vis verifisert at jeg var meg og gjenopprettet profilen og skaffet meg et nytt passord. Og følte meg med ett som et teknisk geni. Eller, panikken la seg i alle fall! Og det nye passordet? Det har jeg nok glemt om et par dager.
Og til alle som fikk melding om at jeg skulle starte mitt eget klesmerke i går (!): Oh no! På ingen som helst måte! Det nærmeste jeg kom klær var vel mitt lille «redesign-prosjekt» – jeg klipte opp ei gammal og hullete bukse, type «kosebukse», og har planer om å bruke bitene til skille mellom drenering og jord i blomsterpotter! (kanskje jeg burde ta patent på DET og legge ut lenke på sosiale medier, kanskje?).
Velvel! Jeg er fortsatt på nett. Selv om behovet for å «slette internett», bruke øks på telefonen og grave ned laptoppen var relativt påtrengende i går formiddag!
Jeg holder meg til naturbilder, jeg. God helg!
Følg med nå!
Det er alltid med litt skrekkblandet fryd jeg lar mine egne ord publiseres. Spesielt når det ikke er her på blogg. Bloggen er jeg jo vant til og både form og innhold kjennes som “hjemmebane”. Men det hender at undertegnede bare MÅ skrive noen ord om noe såpass lokalt at bloggen kjennes som feil fora.
Allikevel kan jo bloggen brukes til å dele ;-). Og her er dagens friluftsheidi-innlegg på lokalavisas nettside. På nett i dag og på papir neste uke :-):
Følg med nå!
«De spiser av skogene mine», skrev Rolf Jacobsen i 1954. Tenk, allerede da, for over 60 år siden hadde han observert noe vesentlig i det moderne menneskets atferd. Vår store og tilsynelatende utømmelige vilje til å ta for oss. Utnytte. Invadere. Overta. Kontrollere. Vårt behov for å bestemme over skoger, sjøer, fjell og fjorder. Til og med vinden. Vi tar for oss. Stadig med behov for mer. Vår higen etter å stadig forbedre, øke, vokse og overta preger verden rundt oss. Vi er forbrukere. De fleste av oss har blitt overforbrukere.
Og når er naturen egentlig brukt opp?
Jeg er selv fornøyd forbruker ev det meste av goder. Jeg bruker strøm, vann og de fleste av godene som samfunnet tilbyr. Jeg er ivrig bruker av veier og infrastruktur innover fjelldaler og skogsområder. Og de urørte områdene, de som ikke er underlagt menneskelig forbruk og kontroll, blir stadig færre og færre. Fjerne områder blir mer og mer tilgjengelige for alle. På godt og vondt. Å bevege seg i skog og fjell uten å se menneskelige spor hører til sjeldenhetene.
Akkurat nå oppleves motsetningene i naturen ekstra tydelig. For de av oss som ser. For akkurat nå gjelder det å følge med. Det er vår. Og jeg vil påstå at det finnes ingen andre tidspunkter som naturens evne til å fornye seg selv er tydeligere enn akkurat nå om våren. Hvis vi lar den. Og hvis vi er villige til å se det. Og hvis vi ser verdien av det.
Skogens ro er totalt fraværende. Det er ikke noe annet tidspunkt gjennom året hvor det er mer hektisk aktivitet i skogen enn nå. Maurtuene våkner til liv. Maurene styrter hit og dit med et eller annet meningsfullt, for mauren, å foreta seg. De lager et yrende liv. Fuglenes kvitring og kjas og hui og skrik for å påkalle oppmerksomhet fra det motsatte kjønn er intenst. Skvatring fra storfuglen, ender og forbipasserende traner overdøver det meste når det står på. Og i dammene bobler det av froskeliv. Til og med myggen har begynt å surre. Bjørkas intenst grønne museører sprenger seg ut av overmodne knopper og skogbunnen grønnes av alt som tyter opp dag for dag.
For det handler om reproduksjon. Og det handler om å gjenskape seg selv. Noen ganger handler det om å reparere seg selv. Ei diger furu som veltet i vinterstormen for fire år siden har blitt hjem for småkryp, sopp, mose og larver. Den er en del av kretsløpet i en natur som endres og reparerer seg selv. Småfuglene bygger rede og går helhjertet og med alt de har av nebb og klør (!) inn for å reprodusere seg selv i håp om fortsatte kolonier av blåmeis og trost.
Alt foregår samtidig.
Midt i alle denne gjenskapelsen finner vi oss mennesker. Vi som lever i 2025 og stadig vil ha bedre veier, mer utbygd infrastruktur og lettvinnere hverdager. Og mer strøm. For det er grønt. Altså: strøm er grønt. I alle fall den som blir produsert av såkalte fornybare kilder. Sier de.
Lokalt så holder fortsatt Stange Almenning døra oppe for utredning og etablering av vindkraftverk i vår lokale natur. For vi trenger strøm, sier de. Det snakkes om underskudd og strømbehov for at vi skal tiltrekke industri og arbeidsplasser og bidra til fellesskapet. Bidra med kraft. Grønn kraft, sier de. Og mener strøm da. Men hvor grønt kan det egentlig være å bygge ned naturen med enda mer infrastruktur? I dette tilfellet turbiner, veier og anlegg. Hvor lett blir det for naturen vår å gjenskape seg selv i dette miljøet? Og hvor troverdig er lovnader om «gjenopprettelse» av natur når vindkraftverkene legges ned? Og hva slags naturvern holder vi på med dersom vi «redder klimaet» ved å bygge såkalt grønne vindkraftanlegg?
Vi som går en del til skogs ser jo at gjenopprettelse av natur er et rimelig seigt og langvarig prosjekt. Hogstfelt er fortsatt hogstfelt selv om nyplanting har blitt tømmerskog. Jeg mistenker for eksempel at blåveisen som vokste i deler av min egen skog er borte for alltid. Den forsvant når skogen ble hogget og nå har andre vekster overtatt. Heldigvis er det både skog og blåveis der det ikke er hogd.
Mitt spørsmål er: hvor går grensen for vårt forbruk? Hvor mye strøm trenger vi egentlig? Og hvor mye strøm kan vi forvente å bruke i framtida? Hvor er vippepunktet der utbygging og forbruk og den menneskelige inngripen tar over og naturen mister sin evne til å gjenskape seg? Når er det vi skjønner at vi ikke kan få både i pose og sekk? Når overdøver vekst det helt nødvendige naturvernet? Når har vi brukt så mye av jordas ressurser og tatt over så mye av naturen at den ikke blir i stand til å fornye seg igjen?
Noen vil si vi har passert det punktet. Andre mener vi nærmer oss vippepunktet. Og noen påstår at vi har langt igjen. Får vi en neste vår? Er naturens gjenskaping av seg selv like eksplosiv og ustoppelig neste år? Om 10 år? Eller om 50 år?
Det jeg vet er at vårt valg i dag vil påvirke naturens evne til å gjenskape seg selv i all framtid. Og dermed naturens evne til å beholde et miljø der mennesket kan leve. Forbruker vi stadig FOR mye, så bruker vi OPP naturen. Hva skal vi gjøre når det er tomt?
Vi kan bidra til fellesskapet, vi. Men ikke med master og turbiner og veier og anlegg som ødelegger livsgrunnlaget for alt som lever. Nei, vi kan bidra med å tenke helt motsatt! Annerledes. Bærekraftig. Hva om vekst ikke trenger å dreie seg om mere? Hva om det kan dreie seg om bedre? Hvordan kan vi bedre bruke den kraften vi har, de anleggene vi har og bedre ta vare på naturen vi har rundt oss? Slik at den igjen kan gjenskape seg og ta vare på oss!
Nyt våren, pust frisk luft og gled deg over at naturen fortsatt har evne til å gi deg et levelig miljø! Si nei til gravemaskiner som spiser skog også i 2025. Spesielt de som baner vei for enda større monstre, for eksempel monstermaster!
Og følg med! For det er akkurat nå det skjer! Gjenskapelsen.
Diktet av Rolf Jacobsen ble publisert i diktsamlingen «Hemmelig liv» i 1954:
Landskap med gravemaskiner
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.
Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.
For 80 år siden.
Den 8.mai 1945 tok min oldemor Sina dette bildet da familien sto på tunet og hørte at kirkeklokkene klang. Det var FRED i Norge.
Takk for freden og takk for alle de gode dagene!
Hesten het Blakken og de andre er blant annet min oldefar, mormor, morfar og morfars lillebror og lillesøster.
Den døde musens pedagogikk!
I dag er jeg så heldig at jeg har fått bedrevet en god del pedagogikk. Særlig den såkalte «døde mus pedagogikk». Det begrepet er nok kjent for alle som tok førskolelærerutdanning (nå barnehagelærer) på 90-tallet. Den pedagogikken handler om barnehagegruppa som var på tur. Barnehagelæreren hadde laget grundige planer og tenkt godt igjennom hva de skulle gjøre på turen. Hvordan hen skulle lede gruppa. Bare de kom fram til turmålet.
SÅ lå det en død mus på stien! Alle planer gikk i vasken! Ungene undret og lurte. Hva hadde skjedd med musa? Hvem hadde tatt livet av den? Var den virkelig død? Og hvem kom til å spise den der den lå ferdig servert?
Barnehagegruppa endte med å holde begravelse og planene som egentlig var lagt måtte utsettes til en annen gang.
For meg handler denne pedagogikken om å ta i bruk det som ungene er opptatt av der og da. Rett og slett det vi ser og sanser på tur. Og bruke det de ser og opplever i litt impulsiv og barnestyrt pedagogikk. Og i dette tilfellet: ei død mus.
På min tur i dag sammen med to 4-5-åringer så var den eneste planen å henge opp hengekøye og lese bok, samt å spise matpakke og drikke kakao.
Hadde det ikke vært for den døde musa! Og mauren! Og, og, og…..
Musa var nok ei spissmus. Selv om den liknet veldig på «hovedpersonen» i boka vi leste. Som forresten er ungenes favorittbok. Guttene mente at det var en viss fare for at barnehagekatten ville spise den opp der den lå. Så de bestemte at det nok var best å dekke den med mose, slik at ingen så den. Så det gjorde vi. Og så snakket vi om hva som kunne ha skjedd, hva som kan skje med døde mus og hvem det egentlig er mest sannsynlig at kommer til å spise den. Både fugl, katt, ekorn og rev ble foreslått.
Vel framme ved målet, altså leirplass, fikk vi opp hengekøya og vi leste bok. Å sitte inni kokongen av hengekøye og myggnett og kose oss med bok er stas. Og når sola skinner og vi kunne se på «værstasjonen» barnehageungene har laget at det var 14 varmegrader, i skyggen, så var det rett og slett idyllisk.
Dette bildet skulle hatt lyd. Her “forteller” nemlig guttene på egenhånd historien i boka ut fra hva de ser på bildene.
Været ble loggført og begge visste hvordan 10-tallet så ut så vi fikk stilt klokka riktig.
Vi var sultne og måtte ta ei pause i lesinga. Medbrakte brødskiver med ost ble fortært og det var stor stas med kakao. Helt til den ene poden oppdaget at en mygg hadde druknet oppi kakaokoppen hans! DET ble det diskusjon av. Og en del nøling. For er det egentlig trygt å drikke kakao der en mygg har svømt rundt?
Undertegnede plukket ut myggen, men kakaodrikkeren var fortsatt skeptisk. For hvordan er det egentlig: Kan mygg tisse? Og har den da i tilfellet tisset i kakaoen?
Mygg på kakaoskje. Dødsårsak: overdose av kakao.
I slike alvorlige dilemmaer er det veldig fort gjort å svare feil. Ikke hadde jeg med meg noe egnet oppslagsverk om mygg på tur heller. «Før i tida» hadde det jo vært naturlig at slike viktige spørsmål måtte svares skikkelig på enten ved å slå opp i ei medbrakt bok, eller sjekke det når vi kom hjem. Men nå! I 2025 har vi andre muligheter. Kall det gjerne et pedagogisk verktøy. Vi har nemlig ChatGPT!
Det er mye en kan lure på! Men det er jaggu mye en kan finne svar på også med en liten konferering med det o store internettet. Selv på skogstur.
Svaret er her:
Så da visste vi det. Og neste «døde mus» kom i form av en maur. Eller; rettere sagt noen hundre tusen maur. For vårt neste undrespørsmål kom som følger: Hvorfor tar maur så korte skritt? Ha! Chat GPT visste det også:
I dag har jeg hatt ei Ole Brumm-økt i barnehagen. Vi fikk nemlig BÅDE gjort det vi hadde tenkt vi skulle PLUSS alt som den døde musa, myggen og mauren førte til. Ei «ja takk begge deler»-økt, som Ole Brumm ville ha sagt.
Og enda rakk vi bare å benytte oss av et par av de «skogslekeapparatene» som fantes rundt leirplassen vår. De får vi benytte oss fullt av en annen gang.
På hjemveien måtte vi jo rekke å se om musa fortsatt lå der. Og legge på litt mer mose. Musa var jo fortsatt synlig fra sida, kan du skjønne. Og dermed bestemte 5-åringen at «gravplassen» måtte utbedres!
Her får vi klatre mer neste gang.
Men mat ska’rem ha.
Dette innlegget er fire år gammelt. Men aktuelt også i våre dager, i 2025. Vi vil fortsatt ha mat. Og da er vi avhengige av at noen kan og vil produsere den!
Her er reposten fra 2021:
De siste dagene har jeg lest om bondeopprøret. Bønder som har levert «drittpakker» til sentrale politikere har fått oppslag i media. Det samme har mangel på kommunikasjon mellom myndigheter og bønder i årets lønnsoppgjør. De trenger lønn å leve for de som produserer mat, også. Altså bøndene. Og vi vil ha billig mat.
I går spiste jeg taco. Med kjøttdeig. Folkets kjøttdeig. Produsert i Norge. Flott. Så langt. Da jeg tok pakka opp fra fryseren ble jeg derimot rett og slett forbanna! «Opprinnelsesland Tyskland» sto det. Jeg hadde sovet i timen. Eventuelt handlet i koma og med skylapper på. Havna i et svart hull ved kjøledisken med andre ord. Bokstavelig talt.
Jeg vil ha norsk mat! Jeg vil ha kjøtt av norske kuer, melk og ost fra norsk fe, norsk agurk og norske jordbær! Som er transportert så kort som mulig slik at de har lagt igjen så lite klimaavtrykk som mulig. Så definitivt! Jeg betaler gladelig en tier mer for kjøttdeigen neste gang hvis den er norskprodusert OG med norsk «opprinnelse». Det er mitt bidrag!
Jeg tipper at de fleste som spiser mat forventer en viss kvalitet og at ei gulrot er ei gulrot og ikke full av alle mulige sprøytemidler for å se ekstra gulrot ut etter å ha kjørt trailer over halve Europa før den nådde nærbutikken! Derfor kjøper jeg norsk. Jeg kan imidlertid godt kjøpe en og annen avocado som har kjørt noen trillioner mil. Og jeg har en forkjærlighet for italiensk mozzarella. Det er dårlige vekstvilkår for avocado her på berget og den italienske osten er goooood. Slik sett er jeg både prinsippløs og dobbeltmoralsk.
Jeg tipper de fleste som spiser taco også forventer at kua som kjøttdeigen kommer fra (ja for den kommer faktisk fra ei ku som en gang var levende…) ikke var full av antibiotika og hadde levd hele sitt liv på kjemikalier da den ble slakta. Ukjente kjemikalier, usikre livsvilkår og rimelig langreist.
JEG vil i alle fall ha norsk mat produsert av norske bønder på en vettug måte! Potetene klarer jeg å dyrke selv. Mer kortreist og dermed også relativt miljøvennlig blir det vel ikke. Men jeg syns det er flott at noen andre tar seg av ku, sau og svin. Og kylling. Gjerne naboen eller en eller annen i nabofylket. Skal mine forventninger oppnås så må bonden ha rammer det går an å leve av.
Som de sier selv: «de er lei av å drive på dugnad». Det skjønner jeg godt! Dugnadsbegrepet har dessverre fått en bismak for fler av oss det siste halvannet året.
Norge trenger bonden. Og jeg vil ha ekte mat! God frigjøringsdag!
Gratulerer med frigjøringsdagen. Og heia alle bønder!
