Lukten av sommer har lagt seg over småbruket. Og da tenker jeg ikke på den intense duften av roser som slo imot meg da jeg stakk hodet ut av døra i dag formiddag. Den var god den, altså, det er ikke det.
Men i ettermiddag har lukta av sommer virkelig inntatt huset. Kortreist og hentet hos naboen. Intet behov for å kjøre langt eller pakke unødig inn i plast. Rett og slett bare sommer! Sommer som i ei hel kasse store, solmodne og saftige jordbær. Dagsferske og rett fra åkeren. Hentet et kvarter etter at den sto klar. Kvalitet. Kortreist. Ekte mat. Hæsjtægg norgetrengerbonden.
Nå er bæra tryllet om til både rørt frysetøy, singelfryste bær til smoothie og andre godsaker gjennom høst og vinter, jordbærmojito og ikke minst dessert!
I dag var det turdag. Og det endte med en skikkelig triathlon, faktisk. «I did it my way» i alle fall. Så også med triathlon. Noen kilometer sykling, et par kilometer gåtur i tidenes mest ulendte sti, noen svømmetak og noen kilometers sykling igjen. På sett og vis en triathlon, med andre ord. En tilpasset sådan. Eventuelt et kinderegg hvis du foretrekker det.
Og jeg fikk testet både sykkel og ikke minst beinskinne. Sykkeltestingen gikk egentlig ut på å teste hvor lite jeg kunne bruke el-motoren på en slik tur. Eller hvor mye den egentlig skulle brukes for å oppnå en optimal fordeling mellom trening og muskelbruk på ene siden og kapasitet og rekkevidde på andre. Beinskinna måtte jo testet i skikkelige fjellsko FØR den skulle være med til fjells over helga. Det var jo det som i grunn var målet med hele turdagen. Den første er jeg skikkelig fornøyd med. Den andre er jeg usikker på. Så den må få flere testturer.
Noen svømmetak ble det. Årets første bad i Harevann. Også kalt Harasjøen.Rett og slett digger rekkevidden den nye sykkelen gir.Hmm….denne var meget uvant å bruke både i ulendt terreng, bratt oppover og bratt nedover. Må visst testes ut mer før det konkluderes…
mai hadde jeg time hos fysioterapeut på nevrologisk avdeling der jeg får oppfølging for min ms, multippel sklerose. Timen var en smule utsatt og forsinket da hele oppfølgingen ble satt på vent mye av fjoråret grunnet kreftdiagnosen. Men 15.mai i år var jeg i gang igjen.
Dermed begynte ballen å rulle. Sykehusfysioterapeuten satte spesialfysioterapeuten i kommunen på saken. 7.juni prøvde jeg ut og 19.juni daterte den driftige fysioterapeuten søknad om spesialsykkel. En spesialsykkel som koster skjorta og som jeg har fått inntrykk av at er så å si umulig å få.
20.juni fikk jeg melding fra NAV om at søknaden var mottatt OG, hold deg fast: 21.juni kom det beskjed: «Det ligger en melding til deg på Digipost». Jeg tenkte det var beskjed om at behandlingstida var så og så lang, det vil si fryktelig lang, og åpnet meldinga litt halvhjertet.
SØKNADEN ER INNVILGET!
Det sto det. Til og med da jeg leste det for femte gang. En eneste dag hadde de brukt på det! I går, 13 dager etter innvilget søknad, ringte telefonen. Sykkelen befant seg baki en bil og var på vei hjem til meg. Kunne jeg ta den imot, kanskje?
Jeg felte en tåre da søknaden ble innvilget. Og jeg felte en tåre i går da doningen sto på gårdsplassen. Nå har undertegnede, det vil si mest småbrukeren, skrudd og justert og jeg har tatt den første prøveturen. Jeg anser dermed at nabolaget er advart om merkelig doning på vegen. Jeg har allerede lagd kø av bobiler forbi her 😉
Dette må være verdensrekord! I alle fall NAV-rekord! Takk til June på nevrologisk, Eva i kommunen og til NAV, sykkelprodusent og hjelpemiddelsentral. Takk til teknisk support, aka småbrukeren også. Jeg klarer ikke å sykle så fort som dere jobber. Men alle kan jo ikke sette verdensrekord. Dessuten så er jeg verdensmester i lengetur. Ikke rask tur eller langtur.
Jeg tror derimot kanskje ikke jeg har tid til å dra på jobb i dag…
I dag feires independence day i junaiten. Jeg har ikke for vane å feire akkurat. Det må jeg innrømme. Dagen forbigås som regel i stillhet med fokus på helt andre ting.
Men akkurat i dag skal jeg sende datoen en god tanke! På denne dagen for et år siden så startet jeg adjuvant kreftbehandling. For andre gang den våren og sommeren. Første gangen ble jeg fryktelig sjuk av bivirkninger og ble innlagt på sykehus. Så de greiene måtte jeg bare slutte med.
Andre forsøk startet 4. juli 2022. Bivirkningene kom også andre gangen de, men da ble medisineringen avsluttet før det ble like ille. Bivirkningene var det samme og jeg klarte derfor å argumentere meg vekk fra innleggelse. «Det går jo over når kjemikaliene er ute av kroppen igjen!», sa jeg. Og fikk gehør.
Men nå har det altså gått et år. Et år uten mer kjemikalier. Ikke slike kjemikalier i det minste. Foreløpig går det helt etter planen. Alle prøver er såkalt «upåfallende». Juni måneds runde med oppfølging og undersøkelser har gitt gode svar. Skrotten klarer seg så langt fint. Jeg klarer å holde immunforsvaret i såpass god stand at det håndterer hverdagen på et vis. Og jeg er fullstendig «independent» av kreftmedisiner! For tida tilsettes kun symptomreduserende ms-medisiner til denne skrotten. Ny runde med kreftundersøkelser både utapå og inni i september, hvis det ikke skjer noe før det. Men inntil det:
Happy Independence day, folkens! Happy hver eneste dag, egentlig. For #hverdagteller! Og fuckcancer!
Om noen dager skal jeg til fjells igjen! DET er verdt å feire!
Som jeg så eplekjekk og antakelig bevisstløs i øyeblikket så freidig skrev om her; så skal jeg gjøre et forsøk på å karre meg til Glittertind den 1.september. Altså til toppen. Kanskje. Om alle forutsetninger er tilstede og alt går helt og fullt etter planen. Mine gode kollegaer er i full gang med planlegging. Det er nesten rørende. Samtidig som jeg er litt bekymret fordi de overhodet ikke har sett hvor vindskjev jeg er og hvor dårlig jeg går når det blir slitsomt for meg. De vet egentlig ikke hva de begir seg ut på, med andre ord. Det vet vel i grunnen ikke jeg heller. Men veien blir til HVIS jeg går. Og Glittertind er målet. Og på veien dit så skal jeg gå. Helt til bunnen av fjellet.
Det betyr rundt regnet 240 kilometer på beina fra 1. mai til 30.august. 60 kilometer hver måned. Akkurat like langt som da jeg gikk for MS-saken i april. Her: http://https://friluftsheidi.blogg.no/hvorfor-ga.html
I går startet juli. Og jeg er på etterskudd. Energien er riktignok adskillig bedre enn den har vært enkelte måneder. Men juni har i grunn krevd det også. Dermed er den økte energien i stor grad brukt på timer og oppfølging på sykehus, hos fysioterapeut og ortopediingeniør (!). Den er brukt til møter med NAV og til og med et jobbseminar. Pluss, pluss alt annet som har skjedd og skjer i livet. Dermed har gåinga måttet vike. I alle fall enkelte dager.
Og som konsekvens så har jeg havnet på etterskudd. Med en hel kilometer 😉. Forresten: nå juger jeg. Jeg var en kilometer på etterskudd ved utgangen av juni. Nå er det 2.juli og jeg er to. 118 kilometer igjen er det. Jeg skulle vært halvveis. 116 kilometer. Det skjer ikke før tidligst i morgen.
Men er jeg bekymret? Ikke akkurat. Siden jeg har bestemt at formen holder og jeg vet at juli byr på unike muligheter til å ta beina fatt samt at både sykehus og jobb er rimelig mye roligere gjennom sommeren, så vet jeg at det blir rom for å styre energibruken. Rom for prioritering.
Og da legger jeg i vei mot Glittertind igjen! På tirsdag får jeg karbonsåle og -skinne til beinet: da kommer jeg vel til å fly avgårde, tenker jeg. Satser på at etterskudd blir til forskudd før jeg aner det!
Pinlig stillhet er i grunn noe jeg ikke har så god kjennskap til. Det handler vel i alle fall i følge enkelte om at jeg kjenner en del individer med talegavene i orden. Inkludert meg selv. Dermed blir det sjelden noe særlig pinlig stillhet.
Stillhet, derimot. Det har jeg erfaring med! Og det oppsøker jeg! På skogstur både på dagtid og når det overnattes. Vel og merke når jeg gjør det all by myself. Alene. DA liker jeg stillhet.
Jeg liker skogens naturlige lyder. Du vil aldri møte meg på tur langs en sti med musikk eller podcast eller noe som helst via øretelefoner eller -plugger. Når jeg er på tur så er øra mine det også. Jeg vil sanse det som foregår langs min vei.
Skravla går mens leiren rigges opp og det snakkes både til oss selv, til selskapet og til utstyret (!)
Skravla går når det skal bades
Skravla går når undertegnede svirrer truseløs rundt og forsøker å tørke seg samt finne tørre klær etter badet
Skravla går når middag lages, spises og drikkes
Skravla går når vi sitter bak hver vår busk for å «late vannet»
Skravla går mens vi pusser tenner i halvmørket. MED tannbørsten i munnen.
Skravla går intenst til oss selv, selskapet, hengekøya og soveposen når vi inntar køya
Skravla går fra hver vår «kokong» helt til frisk luft, rødvinståke og generell trøtthet tar overhånd
Så er det stille noen timer, gitt!!!
Før skravla starter igjen fra de samme soveposene en eller annen gang utpå morgenkvisten da sola har varmet hengekøya noen timer allerede
Og så er vi i gang igjen:
Skravla går mens undertegnede gjennomfører morgenbadet….
Overhodet ingen pinlig stillhet denne gangen heller! Og skulle det mot formodning oppstå pinlig stillhet, eller noe pinlig for øvrig, en eller annen gang i framtida, så er jeg overhodet ikke i tvil om at noen kommer til å sette ord på det!
Takk for turen, fru BR 😊.
PS! Dette var fjerde hengekøyenatta vi skravlet oss gjennom! NÅ er det i alle fall tradisjon. Og pinlig blir det bare om vi ikke får til den 5.
Skravleselskapet.
Camp “ikkenoepinligstillhet”.Overgangen til natt.Utsikt fra køya rett før morgenbad, og skravlestart.
