«Er du ferdig til jul?», fikk jeg spørsmål om i dag. «Ferdig?». Med hva? Jeg har ikke bakt hverken smultringer eller goro eller noe som helst annet. Alle julegavene er langt fra i hus og enda mindre levert. Småbrukeren har sørget for at julegrana er et sted på vei inn i stua og søster og mor har bakt lefse.
MEN, jeg kan berolige alle bekymrede kontakter om at det BLIR jul i huset i år også. Jeg har nemlig full kontroll på julevasken.
I dag har jeg nemlig støvsuget bestikkskuffen. Og da er det jul! Reidar tar resten! Reidar må ikke forveksles med småbrukeren. De er ikke spesielt like.
Reidar tilhører derimot småbrukeren og er forresten rund og hvit, både støvsuger og mopper og trenger bare litt lading og påfyll av grønnsåpevann innimellom. Og at noen trykker på knappen. Bestikkskuffen derimot fikser han ikke. DEN må jeg ordne sjøl.
Ukas oppturer og nedturer har avløst hverandre på rekke og rad. Jeg har prestert å stige opp som en løve opptil flere ganger. Og falt ned igjen som en skinnfell nøyaktig like mange. Sånn er det. Men at det i alle fall varierer ser jeg på som en opptur!
Mandag startet jeg med ei treningsøkt. Kondisjonstrening av type intervall. Første økt på en måned omtrent. DET var ikke akkurat en opptur. Så hardt kan jeg nesten ikke huske at det har vært før og svimmelheten og uvelhelten etterpå var såpass påtrengende at det gikk lenge før jeg turte ta den påkrevde dusjen. Men fokuset er på oppturen. Oppturen som det tross alt var bare å få gjennomført ei økt! La gå da at det viste seg å bli ukas eneste.
Onsdag var det ut og spise og ikke minst konsert med en strålende gjeng damer. Å gjennomføre alt det der på en og samme dag, og enda ha vært en tur på jobb og kjøpesenter først – ja det må sies å være en opptur. Konserten var som forventet meget bra. Både band og gjeng var oppegående og jeg rakk tilbake på hotellrommet før jeg bikka. Mange timer som løve før jeg inntok skinnfell-varianten, med andre ord. Og hotellrom? Erfaring tilsier at det er lurt med en enkel retrettmulighet når slike som meg skal ut på livet. Dessuten er det fryktelig dyrt med taxi hjem til småbruket.
Uka ble avsluttet med frisk luft. I dag har småbrukeren og jeg holdt åpen dag i juletrefeltet. Små og store har kommet, lett, akt, vurdert, diskutert, saget og tatt med seg ei gran hjem. Jeg har tatt imot, brent bål, veiledet, tatt betalt og bidratt til pakking av julegran. Og fått sol, frisk luft og etter hvert rimelig rød farge i kinna. Og dermed havnet skinnfellen, altså jeg, på sofaen igjen.
Men jammen har mye latt seg gjennomføre denne uka. Det har vært mange harde energiprioriteringer. En del nedturer og ting som ikke har gått helt etter planen. Og flere oppturer.
Og oppturer blir enda mer stas om de fokuseres på. Så jeg stålsetter meg herved for nedturen som sniker seg på etter dagens innsats. Inntar rollen som skinnfell med rutine, for å si det sånn. Og med ei god uke, og ikke minst dagens dose vintersol og friske luft i opplevelsesbanken, så går jeg allikevel inn i neste uke som en løve. Med skinnfellen på.
Og bilder av opp- og nedturer? Jadagitt!
Heldigvis er det nesten alltid lys i enden av tunnellen. Også i enden av juletrepakkeren.
Onsdagsmiddag.
BigBang er glimrende live.
Ned som en skinnfell. Foto: ACM
Opp som en løve. Søndag morgen med gullkant.Juletrefeltet var pyntet med både snø og sol.Desemberskogen.Heldige var de som kunne dra årets juletre hjem på denne.Brennesle i desembersol.
Frozen. Frøsin. Kald. Freezing. Frossen. I dag er det bare minus 10 her på småbruket. Før i uka var det minus 22, så det er for mildvær å regne. Dagens ørlille tur i frisk luft var ikke lang. Men pen. Frosten hadde sørget for det.
I dag er det sju dager igjen. 7. Nøyaktig ei uke før vi stuper inn i ribbetåka. Etter å ha snublet i juletrelysa som for de heldige av oss fortsatt lyser og svettet over gorojernet som kortsluttet. Etter å ha kjøpt alt for dyre julegaver til tante og fetteren til kusina fordi vi som vanlig skulle ordne det hele sammen med en trillion andre som også skulle bare på det lokale kjøpesenteret akkurat da vi skulle det. Da ble det panikkhandling og budsjettet røyk. I år igjen. Vi ser fram til lukta av kokt ullsokk hele 2. juledag, les damping av pinnekjøtt, og vi satser alt på at julekjolen fra i fjor funker i år også…den hadde jo stretch, hadde den ikke?
Sju dager igjen. Det er den 17. i dag. den 17. desember er den 351. dagen i året, Inga og Inge har navnedag, noen har bursdag og det er 14 dager igjen av året. Bhutan har nasjonaldag og Valentourettes Speller Jokke på Union Scene. (noen gir seg aldri, heldigvis)
Verden, desember og livet går sin gang, med andre ord. Her på bruket er det åpen dag i juletrefeltet og vi håper mange tar turen, låner ei sag og tilbringer ei stund på juletrejakt før de sager ned og tar med seg ei helt perfekt, uperfekt og kortreist gran hjem til stua. Og jeg håper alle finner igjen juletrelysa i løpet av de neste sju dagene, og ikke minst at de virker.
Det er 7 dager igjen, folkens. Uansett om du stresser deg fullstendig og totalt av skaftet eller ikke. Hvilket prinsipp har du planlagt de sju dagene etter? Husk, du KAN prioritere slik:
Første prioritering er det du har LYST til å gjøre. Jeg skal for eksempel bake pepperkaker kun fordi jeg liker å spise pepperkakedeig (hjemmelaget) og jeg skal tenne bål.
På andreplass på prioriteringslista kommer det vi MÅ. Og hva er det egentlig vi må? Og hvem bestemmer det? Jeg MÅ ha gran fra egen skog i stua, tror jeg, med lysa som jeg har arvet etter en for lengst avdød onkel og som en gang har blitt reparert av en for lengst avdød bæssfar. Hvis de ikke virker, må jeg vel panikkbesøke en annen onkel med greie på slikt…
Til slutt kommer det vi BØR. Det er ting vi trygt kan hoppe glatt over. Jeg skal for eksempel hverken feire jul innerst i kjøkkenskapene eller bak vaskemaskina. Så spesielt mye vasking av slike totalt uviktige flater blir det ikke her. Det er en viss mulighet for at jeg tar den helt ut og støvsuger bestikkskuffen på kjøkkenet. Men det er bare kanskje. Glitter har jo en tendens til å klistre seg fast på det meste, så at det er litt spindelvev i krokene gjør bare effekten større.
Og skulle planlegginga og gjennomføringa av disse sju dagene gå rett åt skogen og stressnivået ligge å nikke mot hjerneblødning om ei uke…husk: når alle har pakket ut leker, nips, sokker og airfryer( årets julegave har jeg hørt) og gått og lagt seg neste lørdag; DA setter du deg stille ned i lyset fra juletreet, legger beina høyt og skjenker deg et stort glass vin. Eller noe annet du liker. DET kan etter erfaring anbefales! I alle fall om du er så heldig at juletrelysa virker…
Jeg har ikke gått Lucia i dag. Ikke i år heller. Det har så langt i livet ikke hjulpet hverken med blondt hår eller forsøk på stjerner i blikket. Lucia har jeg til gode å være. Men jeg har gått Lucia-tog. Mange ganger. På jobb.
I år var det så kaldt at hele toget ble avlyst der også. I alle fall den delen som skulle foregå ute. Det er over gjennomsnittet stemningsfullt når de hvitkledde og lysblinkende ungene dukker opp i snøen og synger «Santa Luciaaaaaa…» for foreldre og andre tilskuere.
Ikke at jeg hadde planer om å delta. Det fungerer dårlig både med tog-gåing og generelt med uteklær utenpå bandasjen jeg har på leggen. Lymfedrenasje-bandasje, som rimer, og som er omtrent så tjukk og nesten like stiv som en gips.
Jeg kunne kanskje vurdert å slenge på meg et par lyslenker og tatt en Lucia-runde for småbrukeren før han sto opp i dag tidlig. Men en skal være forsiktig med slike stunt så småbrukere ikke ryker på noen form for akutte hjerteproblemer. Spesielt nå i førjulstida. Jeg var forresten mer opptatt av å koke morgenkaffe og ikke minst fyre opp i ovnen også. Med 11 grader på soverommet så var ikke «lys i hår» akkurat prioritert. «I see fire», i vedovnen, var en mer motiverende «låt».
Ikke har jeg bakt i dag heller. Jeg har spist et par småkaker må jeg innrømme. Det sørget mora mi for. Godt. Men lussekattene har glimret med sitt fravær. Og det er i grunn helt i orden. Jeg skal bake pepperkaker en gang før julaften, tror jeg. Eventuelt etter julaften, hvis det passer bedre. Og jeg lager egen deig. Det må jeg. Jeg som smaker såpass ivrig på deigen underveis. Da må den være skikkelig god både før og etter steking! Og kakene blir bedre. Sådetså.
Så slik gikk vel årets 13.desember. Hverken lussekatter eller Lucia i sikte. Og jada, jeg er nok i ferd med å innta et hint av grønnfarge. Grinche-grønn 😉
Men stjerna lyser. Både for grinchen og småbrukeren.
Det er på tide å gi litt applaus på en mandag. Til meg selv: jeg hadde nemlig et kort øyeblikk av klarsynthet før i dag. Et øyeblikk der jeg kjente at jeg faktisk var en smule fornøyd med det lille jeg hadde oppnådd i løpet av dagen. Og ja, jeg vet den ikke er over, men resten av dagen har jeg kun planer om å fortsette å fyre i ovnen og slappe av.
Men på tross av at jeg ikke kravlet ut av senga før klokka hadde passert 0900 og at det jeg egentlig skulle ut på ble avlyst og jeg dermed åpenbart ikke behøvde å forte meg så har jeg fått til noe. Både noe jeg trengte å gjøre, noe jeg før eller siden måtte gjøre og noe jeg hadde lyst til å gjøre.
Jeg som har lært at jeg skal planlegge etter LYST-, MÅ-, BØR-prinsippet, prioritert etter nevnte rekkefølge, gjorde vel ikke akkurat det. Men mandagen ble en bra miks.
Jeg fikk trent intervall på ellipsemaskina for første gang etter covid. DET var IKKE gøy. Og jeg ble svimmel. Og kvalm. Og kje. Men nå er første økta gjort, så da er det vel bare å fortsette?
Jeg ordnet noen hjemmelagde julegaver. De ble nesten som planlagt. Og det er fint nok. Nå mangler bare å pakke inn og fordele godene.
Jeg har ryddet hjemmekontorpulten min. Den fløt over av gamle sykehusinnkallelser, notater, epikriser, kvitteringer og regninger, iblandet et antall ferdige og halvferdige julegaver. Nå er det ryddig. Julegavene er ennå ikke pakket inn, men de er i det minste mulig å finne igjen da haugen av Kiwi-kvitteringer, innkallinger og alskens rot er ryddet.
Dette var en haug med MÅ- og BØR-greier som det i grunn var ganske så godt å få unna. Den siste er en aktivitet i LYST-kategorien!
Jeg har brukt mandagsettermiddagen til å se en film. En film jeg har sett før. Så ekstra unyttig og rett og slett ikke godt for noe som helst annet enn rekreasjon. Det er ikke vanlig sysselsetting her i huset å se film en tidlig mandagsettermiddag. Ikke en annen hverdag heller, egentlig. Men i dag gjorde jeg det. Og det er jeg fornøyd med. Dermed ble det en god ukestart.
Kort applaus for det!
Mye av dagen har dreid seg om å bruke en del av dette…
Før. Nå har The Mad Hatter gått videre. Hattemakeren har inntatt en kvinnelig utgave og ikke minst materialisert seg sjøl på et julebord i de dype skoger. Friluftsheidi har tatt over.
I fjor kjørte nevnte julebord og ikke minst julebordskomiteen tema «Hollywood». Jeg måtte «på låner’n» i kjole- og fjærboaskapet hos en venninne. I år var det «Disney». Ta inspirasjon fra en hemmelig Disney-film og se om dine medgjester kan gjette hvilken film du «spiller» var utfordringen. Det ble nettshopping, det.
Og selvfølgelig så måtte det handle om Johnny Depp. Det har lett for det, når jeg skal kle meg ut. Jeg har årevis på baken som litt ekstravagant sjørøver type Pirates of the Carribeean på karneval i barnehagen. Og nå altså hattemaker. Det eneste som er litt ugreit er at han der Depp alltid skal bruke så mye ansiktssminke i de rollene sine… Jeg hater å fylle hele fjeset med sparkel og heftgrunn! ikke var småbruket i besittelse av riktige kulører sparkel heller. Men med den hatten så var fjeset stort sett usynlig hele kvelden, så bekymringen for manglende «utkledning» i fjeset var rimelig ubegrunnet.
Ellers passet rollen perfekt! Ikke bare på grunn av Johnny. Selv om det selvfølgelig passet ut ifra min fascinasjon av hans roller. Noe annet som passet skremmende godt var filmen. Og deler av temaet. I historien om «Alice in Wonderland» snakkes det om at Alice og flere andre har mistet «myeheten» sin. Hvem er Alice, og hvilke handlinger velger hun å gjøre? Hva er “rett” og “galt”? Og for hvem? Hun strever med livsvalg og problemstillingen er sterkt forenklet at hun står i skvisen mellom å gjøre det som forventes av henne, i den tida hun lever, eller å følge hjertet sitt. Har hun mistet seg selv siden forrige gang hun var i Wonderland?
Å miste seg selv er vel akkurat det jeg driver og strever med om dagen. Kroppen min har satt meg i en posisjon der jeg både brått men også sakte men sikkert har mistet mye av det som definerte meg selv og det jeg ville være. Som Alice, og hattemakeren, strever jeg for å ta tilbake det jeg kan ha kontroll over på tross av utfordringer. Jeg leter også etter «myeheten» min. Og da kan det faktisk være behov for en gal, forvirret og noe stresset hattemaker. Både i Wonderland og på småbruket.
Flere av oss måtte se en film vi aldri hadde sett før da julebordskomiteen utfordret oss. Noen kjente historien sin godt. Andre måtte virkelig lese seg opp. Jeg var bare glad jeg både fikk et tema jeg hadde ørlite granne kjennskap til fra før, OG at jeg fikk mulighet til å velge meg en karakter som opptrår MED bukse. Og selv om både Løvenes konge og Zevs fra Herkules møtte på julebord uten bukse, så hadde vel en bukseløs Donald vært ugreit på alle måter! DET får bli en annen gang. Hilsen Den Gale Hattemakeren, Johnny og friluftsheidi!
Og for andre gang time klokken 12. Mens jeg tenkte klokken 13. Da hjalp det heller ikke at jeg egentlig var klar, sekken med løse deler pakket og jeg bare ventet på at det skulle passe å dra. 13 minutters kjøring pluss parkering og buksering inn ville sendt meg langt inn i nestemann sin time. Så: greit.
Og jeg gremmes. For en slik som meg som ikke forsover meg, ikke kommer for sent til avtaler, ikke glemmer viktige ting (det kan selvfølgelig diskuteres hva som er viktig og hva som kan glemmes uten skam) og anser meg selv for rimelig ryddig og pålitelig så gjør slike blemmer fysisk vondt. Selv om det i utgangspunktet er så bagatellmessig som det nesten er mulig å få det. Helt ekstremt i retning i-lands-problematikk egentlig. For det går i grunn bare ut over meg sjøl. Og jeg får ny time.
Jeg som har husket blodprøver, legetimer, spesialistavtaler, ultralyd, mr-bilder, ct-biler med og uten kontrast av ulike slag, behandlingstimer og møter og skrytt av at jeg inntil videre har full kontroll er direkte flau når samme fagperson må sende denne sms-en til meg. To ganger på mindre enn to uker!
Hau! Men, ikke så ille at det ikke er godt for noe. Jeg var så skamfull at jeg rett og slett måtte finne på noe. Så etter å ha ringt aktuelle fysioterapeut og vrøvlet ut av meg en klein unnskyldning samt bestilt nye timer for neste uke (wish me luck!), så stakk jeg av. Jeg fikk meg en ørliten skogstur før sola ble borte bak åsen. Med 12 blå så ble det ikke så lenge, men jeg skammet meg såpass hardt at jeg holdt varmen!
Fatigue, hjernetåke, alderdomsglemskhet…ikke vet jeg! Men skamfull og frustrert blir jeg! Nå er det lagt inn varsling på telefonen før timene neste uke. Forhåpentligvis til riktig klokkeslett.
Stikker til skogs og skammer meg litt.Slapp å få på slik i dag da…DET balanserer på grensa mellom en lettelse og litt ugunstig, egentlig.
Akkurat det utsagnet har jeg ledd mye av. Det kom til meg i et selskap i slutten av mai. Omtrent 48 timer før jeg ble innlagt på sykehuset med feber og en kraftig reaksjon på kreftmedisinene jeg hadde startet på. Og med dårlig matlyst.
«Har DU dårlig matlyst?» Et helt betimelig spørsmål slik jeg ser det. Men muligens en smule korttenkt. Selv om jeg ikke har vært fornærma av spørsmålet så mye som et sekund. Men moro av det har jeg hatt. Ja, jeg hadde ufattelig dårlig matlyst. Men jeg hadde ikke hatt det lenge nok til at det syntes, for å si det sånn. Jeg fylte ut både bunad og det meste ellers. Om mulig fylte jeg dem ut enda bedre enn vanlig på grunn av at jeg var litt oppblåst grunnet bivirkninger av medisin.
Så jeg så ikke akkurat matlei ut. Men det var jeg. Og jeg er det fortsatt. Litt variabelt, men jeg som normalt sett spiser en god del og tar for meg av alt mulig med i overkant god appetitt, er fortsatt ikke spesielt matfrisk.
Det synes fortsatt ikke utenpå. Et par kilo lettere kan det nok hende jeg er, men så lenge det eneste jeg faktisk har lyst på er boller, snacks, lakris og sjokolade, så holder jeg formen, for å si det sånn! Og jeg fyller fortsatt ut det meste av klær. Jeg er stort sett kvalm både før og etter måltider og har ikke akkurat lyst på mat, men jeg har så langt ikke opplevd at en neve potetgull har gitt dårlig resultat.
Men det går da visst stadig bedre. Fredag fikk jeg servert julebuffet. Og det var ikke en hvilken som helst julebuffet. Der var det ALT. Og mye av alt. Det bugnet av kald og varm mat av alle slag som kan assosieres med norsk jul. Det eneste de ikke serverte var juletorsk. Og så så jeg ingen kalkun. Flere meter med desserter var det også.
For en med dårlig matlyst kan noe slikt faktisk oppleves som skremmende. Og jeg tenkte flere ganger at det der kom til å være perler for svin for en slik som meg. I-lands problematikk som jeg ikke er direkte stolt over, uten tvil. Men rimelig overveldende og på grensa til skremmende var konseptet for meg denne gangen. Men med ei spiseskje av hvert, hard prioritering med mine valg, og god tid så fikk jeg smakt på veldig mye. Inkludert dessert.
At jeg nå har bygd opp matlysta igjen såpass at jeg faktisk av og til kan orke opp til to brødskiver på en gang hjelper nok også for mitt forhold til julebuffet. Jeg orker ikke det hver dag, men bare innimellom er et stort framskritt. Og jeg er ikke så bekymret for om jeg får smakt på alt godt som serveres i jula lenger heller. Det årner seg. Dessuten går det lite mat for tida da. Og det gjør jo ingenting så dyr som den er!
Så ja, JEG har dårlig matlyst! Og det syns ikke. Akkurat som fryktelig mange varig syke ellers. Det er ikke alt som foregår på innsida som synes så veldig godt utapå!
Mandag kom jeg inn hos tannlegen og det ble stor ståhei. «Hva har du gjort?», var spørsmålet akkompagnert av store øyne. Jeg hadde akkurat vært hos fysioterapeut og fått bandasjert leggen på grunn av lymfødem etter kreftoperasjon. Og jeg var jo ikke direkte lettbent, selv til meg å være. Den bandasjen går helt nedi skoen og ser i grunn mest ut som en gips. Jeg fikk forklart at det gikk helt fint og kom meg opp i tannlegestolen.
Men ellers ser jeg vel i utgangspunktet helt frisk ut. Og det er jeg takknemlig for.
Jeg leser stadig kronikker og oppslag om varig syke folk som får kjeft fordi de parkerer på handicapparkeringer eller går på doer med rullestolmerke på. Det er bra å passe på at de som virkelig trenger det får disse plassene og tilbudene. Det er helt nødvendig for hverdagen deres. Men du som tar på deg jobben som parkerings- og/eller handicapdo-politi: Kan du virkelig se utapå folk hva de sliter med? Kan du se hvem som er sjuk og hvem som er frisk? Kan du SE om jeg eller Kari har behov for akkurat denne doen i dag? Ikke det nei. Da kan du nok ikke se hvem av Kari og meg som har dårlig matlyst heller, nødvendigvis.
Jeg har to bein og to armer og bruker dem i alle fall innimellom til noe fornuftig. Jeg har bare dårlig matlyst. Blant annet. Og det tåler jeg ei god stund til, ser det ut til. Men husk: det er ikke bare de som SER dårlige ut eller har hjelpemidler som synes som er sjuke. Og spør heller dersom du lurer på noe; i stedet for å anta og kommentere.
Neste gang MS-en min tvinger meg til å kaste meg inn på nærmeste rullestol-do og du kommenterer så får du motspørsmålet: «Er DU dopoliti? Virkelig?». Jeg kjenner jeg gleder meg litt…
Jeg klarte ikke å spise opp alt dette, men godt var det.
Det finnes så mye glitter i verden. Spesielt på denne tida av året. Det fins juleglitter på juletreet. Det fins glitrende pynt på gater og torg. Det fins glitterkjoler på rød løper og uten løper. Det fins glitrende og forventningsfulle barneøyne. Og det fins glitrende lys både i vinduer og på juletrær og julehus rundt omkring. Det glitrer i bobler i blanke glass og det strøs et juleglitrende slør over det meste av det vi omgir oss med i alle fall hele denne måneden.
Jeg er innehaver av både glittersko og glitrende neglelakk. Tro det eller ei. Og i fjor møtte jeg også opp på julebord i glitrende kjole. Alle tre «glitterhistoriene» er helt sanne, og enda slapp jeg å gå i hobbyhylla mi og finne strøglitteret. Det blir forresten et helt eget lys i blikket på ungene i barnehagen når akkurat det finnes fram. Strøglitter. Er du fire år så kan det aldri bli nok av det.
Jeg håper så mange barneøyne som mulig kan glitre denne julen på tross av familiens dårlige råd. Og jeg håper alles øyne glitrer litt ekstra når de ser glitrende og strømkrevende julelys i hagene rundt omkring. Det er ikke gull alt som glitrer. Men det hører liksom med i advents- og juletida. Spesielt glitrende øyne. Snø som glitrer i julelysene liker vi også, men det får vi se om blir noe av.
Mitt favorittglitter er hverdagsglitteret. Og det er heldigvis helt gratis. I dag klarte jeg endelig å stable meg en tur til skogs slik at jeg fikk se det. Og såpass flaks hadde jeg at akkurat i dag så kom sola og lagde ekstra mye glitter i skogen. Takk for at jeg kan nyte gratis hverdagsglitter og frisk luft. 11 minus gir gode glitterforhold ute i friluft😉
Og du: husk å skinne litt, gjerne med et smil, så kanskje litt av glitteret ditt drysser på den du møter på din vei. DET er hverdagsglitter det!
Et litt møkkete vindu kan glitre vakkert i desembersola.Om du legger deg ned kan du se at glitter kan være tungt å bære.Elva har også tatt glitterkanter på.Skogen er full av bling.Disse hadde ikke pyntet seg, men skapte et glitrende møte da friluftsheidi var på hjemtur.
