Desemberlyset.
Det er nesten ikke der,
du ser det bare så vidt.
Fargeløst og grått,
dunkelt og kortvarig,
flyktig.
Men plutselig er det der.
Og da er det vakkert.
Inderlig vakkert.
Desemberlyset.
Gikk på en smell.
Jeg gikk på en smell her om dagen. En bloggsmell. Alt som var av inspirasjon, motivasjon og gjennomføringsevne hadde bare smuldret opp og blitt borte. Det var tomt. Ingen energi, ingen selvtillit og slett ikke noe behov for å meddele noe som helst. Det måtte vel skje før eller senere. Og akkurat nå kjennes det ut som det vil ta sin tid å komme seg opp av granathullet.
På blogg så foregår det. Det er julebord, pinnekjøtt, baking, julebad og adventskalendere. For å nevne noe. Og det er fint. Fint å lese om tradisjoner og å la seg inspirere. I alle fall kan det være inspirasjon for framtida. En eller annen gang. Ikke denne jula antakelig, men neste, kanskje?
Jeg har også vært på julebord i helga. Småbrukeren og jeg tok en hotellovernatting med innlagt julebuffet av det ekstravagante slaget. Det var faktisk den flotteste buffeten jeg noen gang har sett. Og det ble julehandel på turen også. Og dagen etter forberedte jeg neste julebord. Det foregår ikke før neste helg, men jeg startet altså forberedelsene i går. Med å se en film. Akkurat hva filmtitting og julebord har å gjøre med hverandre kommer det et blogginnlegg om neste helg, tenker jeg. Research til julebord. Her går vi all in…
Nåja, det var vel stort sett det energien har blitt brukt til de siste par dagene. Og når ledningen på utejuletrelysene i dag røk tvers av under oppheng, ja da tok juleforberedelsene brått slutt her på bruket. Det var tomt for energi og det ble ikke lys.
Nå ser jeg fram mot ei uke med 7 avtaler, seks av dem helserelatert… Det er såpass overveldende for den versjonen av meg selv jeg er for tida, så energien må kanaliseres og økes. Helst fort! Når den kommer så blir det nok blogg også. Akkurat som det blir jul 😉
Den fornuftige av oss…
…er nok definitivt avleggeren. Hun er den peneste og smarteste også, altså. Det er bare å innse realitetene.
I fjor på denne tida, spesielt sent i går kveld og i løpet av dagen i dag, så stressa jeg rundt. Garantert. Akkurat som alle andre år. Jeg skulle jo tross alt pakke inn og henge opp 12 gaver til avleggeren, ikke 24, det slutta jeg med for enda noen år siden. Også etter forslag fra den fornuftige, som nok mistenkte at hun kunne kommet til å bli ansett for stor til kalender om hun ikke innførte en ekstra motivasjon for mora. Og jeg skulle pakke inn og rigge til en ølkalender til småbrukeren. I alle fall en halv en.
Og det med halve kalendere handler jo om at jeg på den måten fikk kalender sjøl også, ikke sant. Pakke fra avleggeren annenhver dag og øl fra småbrukeren annenhver dag. Vinn vinn.
I år ble det ferdigkjøpt ølkalender. Det sparer i grunn både avleggeren og meg for mye jobb. Lettvint. Ikke veldig billig, men det har det aldri vært å ordne det sjøl heller.
Den fornuftige avleggeren var tidlig ute med sitt forslag i år. «I stedet for å kjøpe kalendergaver til hverandre så kan vi vel heller bruke de pengene når vi skal på tur», sa hun. Fornuftig! Akkurat som da hun innførte delekalender der hun kjøpte annenhver pakke til meg og jeg annenhver til henne. Så da har jeg bestilt tur, da. Det hadde jeg jo for så vidt gjort lenge før forslaget om å skippe årets adventskalender kom. Og billig: nei det driver vi ikke med! Visst!
Innsats- og arbeidsbesparende derimot; DET er det! Så det er bare å takke den fornuftige av oss. Det er vel ingen tvil om at hvile og lading er bedre for denne skrotten enn pakking og henging! Selv om de jeg kjenner som driver med både 48 og 72 pakker alltid har påstått at jeg ikke vet noe som helst om hvordan det er. Hverken å ha unger eller å drive med adventskalender. God 1. desember!
