Champagnebalkongen sitt alter ego er nemlig akkurat det. Værstasjon. I ettermiddag bemannet med to; undertegnede og katta! Katta bryr seg mindre om været så lenge det ikke er ekstremt i noen retning. Hverken for varmt, for kaldt eller for mye vind eller bråk av regn på taket. Hula er best uansett.
Nå sitter vi her altså. På champagnebalkongen som ble til værstasjon. Og ser og hører at regn- og tordenbygene kommer snikende vestfra. En og annen «blitz» observeres også. Og romling! Akkurat passe langt unna nå. Men det drypper mer og mer på taket her, og skurene ser ut til å nærme seg, så vi får se hvor trivelig det blir på denne balkongen etter hvert. Nå lyner det rimelig ofte også, faktisk.
Også sett fra champagnebalkongen som aldri har sett snurten av noe champagne, egentlig. Men vær – DET har vi!
Sa den stabbende ettåringen, muligens snart to, da hun møtte barnehagens nyeste «barn» i går. Jeg tror ikke «bæ» svarte henne. I alle fall ikke direkte, men «bæ» lot seg i alle fall villig klappe og stryke mens de forsynte seg prøvende av smørblomst og annet godis i hamninga. Begge to.
Han på 5 som tygde gras visste ikke helt om det ville føre til at han begynte å si «bæ» eller «mø» for den saks skyld. Men det vil nok tiden vise. Et par av de andre var såpass blaserte og hadde sett såpass mange av arten før at de heller brant etter å stikke ned i bekken for å sjekke om det var igjen noen rompetroll der. Eventuelt noe annet småekkelt og gørspennende. Det ble heldigvis muligheter for det også. Og en død frosk samt horder av vannløpere og små vesen i vannet skal en ikke kimse av som pedagogisk verktøy.
En gårdsbarnehage med lånte lam, en bekk med alskens småkryp, kalver i hamninga, høner spankulerende på tunet samt de faste grisene som ankommer i august er en variant av paradis, tror jeg. Både for firbente, åttebeinte og tobeinte. Det så i alle fall ut til at de to nye firbente tilskuddene til barnehagehverdagen fant seg godt til rette. Så får vi se om de liker seg i gapahuken sin i dag som regnet bøtter ned.
Og kanksje får de navn etter hvert. Så kan frøkna si «hei Krølle» for eksempel, i stedet for «Hei bæ!».
…Kristiansund «foruten grunn». Som Knudsen og Ludvigsen sang for mange, mange år siden. Nå var det endelig småbrukeren og friluftsheidi sin tur til å gjøre det samme. Dra til Kristiansund foruten grunn. Eller; helt uten grunn var det jo ikke, for når det gjelder å reise på tur til et nytt sted så gjelder det jo bare å lete opp en grunn, ikke sant!?!
Så da gjorde vi det. Eller, det vil si, småbrukeren gjorde det. Som museumsgjenstand, ehhmmm beklager; museumsansatt, så er jo småbrukeren noe mer enn gjennomsnittlig opptatt av gamle greier. Museer. Og helst der det finnes gammelt treverk. Laft eller annet tømmermannsarbeid fra hine hårde dager.
Dermed fikk vi en(da) en grunn til å dra til Kristiansund. Tømmermannsarbeid på og i tilknytning til sjøfart, nemlig. For godt tømmermannsarbeid har vært en essensiell del av norsk fiskenæring og sjøfart. I all tid.
I Kristiansund fikk vi sett både dagens skip. Rett utafor hotellvinduet, bokstavelig talt. Og vi fikk sett eksempler på tidligere brukte båter. Og verftet der de både ble bygget og reparert. Spennende til og med for to innlandslandkrabber som oss. Og heldigvis nok av steder der friluftsheidi kunne huke seg nedpå og fokusere på fotografering. Eller bare sitte 😉 Som her: https://friluftsheidi.blogg.no/a-bo-med-en-museumsgjenstand.html
Og dermed ble Kristiansund foruten grunn til et givende stopp på den innholdsrike roadtripen som tok oss på kryss og tvers over fjell, på ferge over fjorden, gjennom fjell og daler og i tunell under havet. Og sittinga på benk medførte en del bilder:
Mellemverftet. En del av Nordmøre museum.
Akkurat denne sto utenfor museumsområdet og assosiasjonene til Peter Stormare sin noe desilusjonerte kaptein i serien “1923” kom lett hos oss, ja 😉 .
Sitting på benk hører med.
Nåtidens skute. Bilde tatt fra vindu på hotellrommet.
Jeg er stadig på jakt etter å holde skroget i såpass bra form at det går an å leve med det. Skroget altså. Dermed trenes det. Og når jeg, som jeg pleier, kjører intervallene mine på elipsemaskina så må jeg ha en viss form for underholdning til. Ellers blir det rett og slett alt for kjedelig. Jeg motiveres ikke akkurat til å ta i noe ekstra når jeg stirrer rett inn i en vegg, for eksempel.
Men med underholdning så er jeg som ikke er noen stor forbruker av streamingtjenester henvist til Nrk sin nett-tv, for eksempel. Og da aller helst en eller annen dokumentar. Gjerne en serie. Nå har jeg sett på «Tandemeventyret». En sprek gjeng med ekstra utfordringer som sykler til Nordkapp. Og akkurat slikt blir jeg rimelig motivert av.
I den siste episoden kom det et utsagn som jeg umiddelbart kjente meg igjen i. Det handlet om «å vinne over komfortsona» si. Noe en av deltakerne så flott klarte å sette ord på. Og jeg kjente meg igjen, gitt. For meg handler det om å vinne over komfortsona. Og aller helst å utvide den!
Jeg har de siste årene ofte sagt at «jeg må av og til krysse grensa for å finne ut hvor den går». I betydningen krysse grensa for hva jeg egentlig klarer og hva jeg mener er mulig å få til med mitt skrog som er full av MS og fatigue og kreftkontroller og rått og røti! Jeg tenker at turen til Glittertind i september var av den typen. Langt over grensa egentlig. Og dermed «falt» jeg veldig for utsagnet om å vinne over komfortsona.
Det frister nemlig ikke å bli værende i akkurat denne komfortsona so jeg har nå. Ikke er den særlig komfortabel. Og i alle fall ikke stor. De siste par månedene har det dessuten kjentes ut som den er i ferd med å krympe enda mer.
Dermed er jeg fristet til å kjøre på med enda mer trening. Rett og slett fordi trening er det eneste som kan likestilles med medisin når det gjelder bremsing av multippel sklerose. Som fagfolket sier. Og som er mitt halmstrå så lenge jeg ikke er egnet for medisinering. Dessuten så tipper jeg oddsen er rimelig lav for at trening har mindre uønskede bivirkninger enn bremsemedisiner har. Eller; fristet….det er jeg vel ikke akkurat. Fatiguen tilsier ikke slike utskeielser.
Nå lurer jeg rett og slett på hvordan jeg skal klare å gjøre som Thomas i Tandemeventyret. Nemlig vinne over og gjerne utvide komfortsonen. Det hadde vært fint om komfortsonen hadde vært en smule mer komfortabel også, vil jeg påstå.
Jeg tenkte på det på dagens søndagstur. Som var tung. Og varm. Og gjorde vondt. Vondt i skrotten, men ganske ålreit i hodet. Selv om det kjennes ut som komfortsonen krever kortere og kortere turer. Dagens tur var overraskende ukomfortabel egentlig. Til å skulle være helt innafor. Sånn egentlig. Jeg krysset ikke grensa i dag. Trur eg. Så dermed vet jeg ikke akkurat hvor den går for tida. Det er ikke engang sikkert det er tida for å finne det ut heller 😉.
Men jeg gikk en ny sti. For meg i alle fall. Og kom til en ny og vakker plass. Så slik sett så er «sonen» utvidet. Uansett om det var direkte komfortabelt eller ikke.
Jeg gikk en tur på stien.Myrulla blomstrer.Kaffe ved benk. Luksus.Han her kom skjenende, men hadde heldigvis vett til å la kanelsnurren min være.En vakker oase i skogen.
Årets roadtrip foregikk denne uka. I det jeg vil kalle et Norge på sitt fineste. Så mye blå himmel, grønne åser, kvitrende fugler, strålende sol, glitrende elver og hav og slående utsikter er det ikke alle roadtriper forunt å levere. Og timevis med toppløs transport! Ja, jeg tror faktisk vi har opplevd Norge på sitt aller vakreste.
Vi har kjørt daler opp og ned. Sett fjell med og uten snø. Vi har passert fossefall og rhododendronbusker i alle farger. Kjørt over hav og under fjord. Og de gangene taket har vært på og vi har beveget oss uten å være toppløse, ja da har det som regel vært fordi vi må ha en pause og hvile hodet litt. Både fra sus og sol. Eller gjennom tuneller. For det surrer godt i nøtta når en kjører timevis med taket av, vind i håret eller capsen og sola stekende.
I overkant av 140 mil har vi lagt bak oss denne gangen. I løpet av de seks dagene roadtripen tok. To av dagene var helt uten noe som helst bilkjøring. Da var det litt by- og museumsopplevelser og samvær og besøk hos familie og venner som sto på planen. Så mange trivelige folk det går an å møte på en slik roadtrip!
Akkurat nå fordøyes inntrykkene. Både naturinntrykkene og refleksjonene etter å ha oppdatert seg på nye og gamle historier sammen med de fine folka. Og ikke minst etter å ha skapt noen nye minner.
Vi har sett, ledd, opplevd, spist, drukket, skravlet og nytt både tur og selskapet. Til og med «kaketaxi» har vi vært, siden det var ei kake som trengte å sitte på et par og tjue mil til et egnet konfirmasjonsbord. Gjestfrihet og trivelig folk har vi møtt overalt. Det var vel i grunn bare reinsdyra på Rørosvidda som ikke var spesielt interessert i kontakt.
Takk for en fin roadtrip både til småbruker og den røde toppløse. Og ikke minst til alle vi møtte og koste oss sammen med i løpet av turen.
Atlanterhavsveien i åpen bil 🙂Tahiti.Frodig tulipanflor.En liten dose verftshistorie.Sommerdag på Kvernes.Sommer i mailKvernes stavkirke.Ut mot Atlanterhavet.Langs Atlanterhavsveien.Maisommer.Turister.Ferge”utsikt”.Steinvikholm.Steinvikholm.Beboer på holmen.Blank fjord.Toppløse på tur.Vi er først!De første regndråpene over Sølen.
Gårsdagens roadtrip førte oss gjennom dalfører, forbi fjell, over bruer og under hav.
Og forbi mange konfirmasjoner. Og siden roadtripen også var en kakeekspress, så slo vi to fluer i en smekk. Ei konfirmasjonskake befant seg noenogtjue mil fra selskapet sitt, men kom forhåpentligvis helt fram til slutt. Via roadtrip med kakeekspressen.
Og vi kom fram, og i dag skal bilen få stå helt i ro.
“Ja dette rimer jo veldig bra med det de så på pet-scan”, sa’n. Legen på radiologisk i dag. Riktignok var skjoldbruskkjertelen noe “uryddig” på den ene sida, som han uttrykte det, men utover det så var det godkjent. Så dermed er det hipp hurra for det og jeg tar “ferie” fram til starten av juni i alle fall. Selv om han for så vidt fant, så fant han noe som var helt greit i alle fall, om ikke så nyttig som det Askeladden fant.
Og det er i grunn helt greit! Som vanlig er jeg helt “slut” etter å ha startet dagen på radiologisk, så det var i grunn alt om den saken.
Sykehuset Innlandet kaller på meg igjen på morraskvisten i morgen. Den 10. gangen på noen få uker. Hvis vi regner med både hudlege, øyeavdeling og hele kostebinderiet. Jeg satser igjen på fort inn og fort ut. Og snart hade’ og god sommer til de som jobber der.
Da jeg skrev om piller på denne tida for to år siden, her;
så var jo planen at jeg skulle være ferdig med den kuren i fjor . Akkurat på denne dagen egentlig. 365 dager skulle det ta. Lite visste jeg at bivirkninger skulle sende meg til innleggelse bare noen dager etterpå, og at alternativ 3 skulle være nippet fra å gjøre det samme senere den sommeren. Innlegget i lenken forteller hvorfor ingen av disse var alternativ 1.
Sånn gikk det altså, og akkurat det har jeg vel i grunn skrevet nok om her på blogg før.
Det endte dermed med alternativ 4, tror jeg vi kan konkludere med. Ingen adjuvante medisiner, kun hyppige kontroller minst de første 3 åra, og så satser vi på at vi ikke finner noe mer. Nå har vi satset på det i to år allerede! Juhuuu! Og det har vært hyppige kontroller, ja. Hver tredje måned. Og annenhver gang radioaktiv kontrast og full scanning av hele systemet.
I tillegg følges jo MS-en opp med kontroller og ekstra undersøkelser så fort det er noe småtteri. Mammografi, migrene, underlivsundersøkeler, sti på øyet og rett og slett helt vanlig diverse kan føre til henvisninger både hit og dit. Det blir med andre ord en del helsevesen i dette hverdagslivet.
Og da minnes jeg jo det kreftlegen sa til meg den første sommeren: «når vi undersøker så ofte og så nøye så vil vi helt sikkert finne noe», «det ville være rart om det i løpet av disse åra ikke dukker opp NOE som helst», sa’n.
Så det har jeg vært forberedt på da. Trodde jeg. Og nå har det jo gått såpass lang tid, har jeg nok tenkt i år, så nå er jo dette bare rutine.
Helt til det skjedde som han sa; de fant noe. «Helt sikkert ufarlig, lite trolig at det har noen som helst sammenheng, jeg mistenker ikke noe skummelt, jeg har i løpet av min tid som onkolog aldri opplevd spredning dit», sa han. Og jeg stoler på det. Og har i grunn vært rimelig avslappet til det hele etterpå også. Pragmatisk, som noen der i vesenet av type helse, altså helsevesenet, har gitt meg som «diagnose» tidligere. Som regel også i stand til å ikke tenke så langt om gangen. Ta det som det kommer. Glede meg over minuttene og dagene og sette pris på observasjoner og opplevelser. Og gå litt «ut og inn» av en hverdag med godt innhold og et hverdagsliv der sykdom og kontroller tar energien. Noen ganger går det bra og jeg «glemmer» at alt ikke er optimalt. Andre ganger går overgangene mellom puslete og sterk noe mindre sømløst. Hverdagslivet varierer. Som det gjør for alle.
Og en pragmatiker kan også kjenne det kribler litt. Det er et slags stress jeg kjenner på de siste dagene før kontroller. Og slik som i dag når jeg vet jeg skal av gårde og sjekke ut «noe» i morgen. For i morgen får jeg trolig svar på sjekken med en gang. I motsetning til de fleste gangene da jeg må vente ei uke eller to. Uroen er nok heller ikke mindre etter ekstra mr av hodet forrige uke. Fordi det mistenkes at MS’en har satt i gang noe nytt enten på synsnerve eller i hjernestammen. Sånn uro gnager litt, kjenner jeg. Og jeg fikser bare sånn passe når disse to stressutløserne kjemper om oppmerksomheten.
Så jeg satser på at alternativ 4 fortsatt virker, og at den som leter ikke finner noe som helst.
