«Nei, jeg ser ikke noe mistenkelig», sa’n. Og så fikk jeg beskjed om å kle på meg og han ønsket meg en god dag. Jeg takket det samme og forlot åstedet. Han skulle bare visst hvor mye «mistenkelig» jeg har fore i hverdagen … neida … joda …
Det er slett ikke verst å være på hjemvei etter en kontroll hos hudlege allerede før klokka er 10 på en mandag. Og «ikke noe mistenkelig» er jo i for seg en gavepakke å gå inn i mandagen og ei ny uke med. Etter kreftoperasjonen så går jeg fast til hudlegen og «blir sett over» to ganger i året. I tillegg til fire årlige runder med kontroller på kreftavdelingen.
Tre og ei halv uke til de neste kontrollene nå, og seks måneder til neste sjekk av skroget med lupe hos hudlegen. Slik går no’ dagan. Mer eller mindre mistenkelige.
Helga går mot slutten. Klokka er stilt. Det vil si, de fleste her i huset gjorde det sjøl, men et par av dem måtte ha litt hjelp. Det var i grunn akkurat rette natta å «få» en time ekstra. Slik sett hadde vi timet det bra 😉
For denne helga har vi jammen levert alle sammen.
Den yngste leverte lokaler og tilbehør og poteter i mange former. Og slikt.
Den mellomste leverte fisk og bobler.
Den eldste leverte kake og bearbeidede druer.
Alle leverte prat og latter.
Og sist men ikke minst:
Champagnebalkongen leverte både i går og i dag.
Og DET er slett ikke verst den siste helga i oktober. Undertegnede har riktignok ikke levert noe særlig i dag, men champagnebalkongen leverer også dagen derpå den!
Takk for et helt supert rakfisklag, damer. Jeg tenker det etableres som en tradisjon.
Utsikten fra champagnebalkongen leverer så og si hver dag.
Til helgas utfordring fra utifriluft «En benk» velger jeg rett og slett å reposte dette innlegget som jeg la ut 13. oktober 2020. Hverken benken eller jeg er noe særlig mer egnet for førsteelveren i dag 😉
Ute på banen foregår kampen. Spillerne løper etter ballen, enten i et system de har blitt enige om eller eventuelt litt på måfå. På sidelinjen står de som ser på. Og på innbytterbenken sitter de som nesten, bare nesten er gode nok til førsteelveren.
I verden går hverdagen sin gang. Folk haster avgårde til jobb i bil eller på buss og trikk. De leverer unger i barnehagen. De smører matpakker. Og de går på møter. Siden de har gode rutiner og evne til å gjøre flere ting på en gang så rekker de alt sammen. Etter jobb lager og spiser de middag med familien, kjører unger til aktiviteter, trener og møter venner og familie i sosialt lag.
Her fra eksil virker alt dette hverdagslige mer og mer magisk. Tenk å kjøre til jobb litt før det blir lyst om morran. Kanskje med en kaffekopp i midtkonsollen Tenk å få velge fra «gåutavdøra-klærne» i skapet og ikke de slitte joggebuksene og den nuppete ulltrøya i haugen ved senga. Ei godt brukt turbukse hadde vært en høydare!
De som orker å være utenfor huset i åtte-ti timer hver dag er for meg for tida overmennesker. Sånn som 5-barnsmødre som jobber fullt som leger og er fotballtrener for 8-åringen og sitter i FAU på barneskolen i tillegg. Intense greier. På linje med slike som kan holde pusten under vann i fem minutter. Hvordan klarer de det?
Jeg skulle ønske jeg var god nok til innbytterbenken. Der er det i alle fall en bitteliten sjanse for å komme utpå. Akkurat nå er jeg utafor. Ikke på benken engang, men på sidelinjen. Mitt navn glimrer med sitt fravær både i lagoppstillingen og på jobbens vaktliste. Turbuksa kjennes stiv ut og i går oppdaget jeg at jeg hadde ei pen kåpe. Den ble sist brukt en gang i midten av februar og har hengt gjemt og glemt bak det meste siden da. Litt sånn som meg.
Når “innbytterbenken” min ser slik ut så skjønner alle at ingen har vært på den på ei stund.
Kilde og inspirasjon: Men du ser ikke syk ut, Ragnhild Holmås, 2020
I dag, på en helt vanlig badetorsdag, så lurer jeg på: Er du god? Er du god til å prioritere å gjøre noe du blir glad av? Er du god til å sette deg sjøl og dine behov først? Før alle «skulle ha gjort»-greiene. Og før alle forventningene du prøver å oppfylle. Om det så er reelle forventninger eller innbilte.
Er du god til å gjøre ting du blir glad av?
Jeg har skrevet side opp og ned og på tvers om mitt behov for å ha mål. Konkrete mål som er akkurat passe hårete motiverer meg. Det motiverer meg til å gjøre ting jeg ikke er så glad i og det motiverer meg til å gjøre mer av noe jeg faktisk liker. I oktober er mitt mål å huske å gjøre ting jeg blir glad av. Ofte kan det dreie seg om en fin tur. Et godt måltid. Eller noe helt annet. I oktober fokuserer jeg på tur og bål. Fordi jeg VET at jeg liker det. Og blir glad av det. Men jeg må noen ganger minne meg sjøl på å gjøre det. Prioritere det. For tur og bål er liksom ikke det som skriker høyest blant alle «må-tingene» alltid. Så til og med for meg så må jeg noen ganger stoppe opp og bestemme meg for å prioritere akkurat det. Bål og tur. For jeg er rett som det er bare sånn passe god til å glede meg selv.
I dag har jeg fått det til. Temperaturen viste tosifret og det var både sol og relativt vindstille. For første gang på ei stund. Dermed ble det torsdagsbad. Heldigvis er det fortsatt sesong. Den varer til isen legger seg. Utover vinteren må jeg oppsøke andre badesteder for å finne høl i isen eventuelt. Eller ta ei pause til ny badesesong starter.
Og heldigvis så overlapper badesesong og bålsesong hverandre. I alle fall i mitt tilfelle. Så da ble det bål, bok og tekopp på terrassen etter badinga i dag. Perfekte forhold for alle tre b-ene. Bade, bål og bok. Og te.
Forrige mandag oppdaget jeg at skinna mi var i ferd med å knekke. Altså ortosen jeg har fått for høyrebeinet som hjelper meg å flekse foten og holde ankelen stabil på tur. Jeg er rimelig avhengig av den. Så det er litt krise! Dermed ringte jeg ortopeden med det samme, forklarte problemet og de skulle bestille ny. I mellomtiden har småbrukeren tapet og limt og ortosen har fungert sånn noenlunde ved forsiktig bruk. Det vil si at den ikke har knekt rett av på tross av brudd i materialet.
Overraskelsen var stor og kjærringa vart blid da sms med beskjed om at ny kunne hentes kom denne mandagen. Allerede! Det kan ta litt tid med slikt ekstrautstyr, så kun ei uke etter at jeg ga beskjed: det var rett og slett en positiv overraskelse.
I dag fikk jeg hentet den. Og ruslet fornøyd ut i bilen med den nye i posen sin. Oppdrag utført, tenkte jeg. Heldigvis åpnet jeg den og tok en titt før jeg kjørte derifra. Jeg har opplevd at det har kommet ortose til feil bein, så jeg tenkte det var greit å sjekke. Hmmm. Dette ser rart ut, tenkte jeg. Jeg prøvde å plassere den i skoen som den skal, selv om jeg så at fotsenga på ortosen faktisk var like stor eller større enn skosålen var på utsida.
Såpass ja. Det var jo overhodet ikke mulig. Dermed bar det inn igjen. «Det må være en feil her», sa jeg. «Denne er alt for stor og går ikke ned i skoen». «Den har akkurat samme bestillingsnummer og mål som den forrige du fikk», sa den unge damen i resepsjonen. Ok. Javel. «Men den andre går nedi skoen og det gjør ikke denne», sa jeg. Det var jo for så vidt ikke noe verken jeg eller resepsjonisten kunne gjøre med det.
Dermed må jeg ha en ny time hos ortopediingeniøren og få tilpasset en ny og muligens få svar på hvordan ei greie bestilt etter samme mål og med samme nummer plutselig har blitt 18 millimeter lengre, bredere og ha en annen fasong! Det er mulig jeg kan presse den ned i en vintersko eller gummistøvel eller noe, men i vanlige tursko og joggesko er det helt umulig. Da må jeg i tilfelle kjøpe nye sko i minst to nummer større enn jeg har.
Jaja. Sånn kan det gå. Også jeg som var så glad for at det tok så kort tid. Jeg tviler jo såpass på meg sjøl og egen vurderingsevne at jeg tok den med hjem for å sammenlikne med den gamle. Denne gangen hadde jeg rett. Disse to er IKKE nøyaktig like.
Til den som måtte trenge det akkurat i dag. Og spesielt til deg som er varig syk:
Du har ikke plikt til å gjøre alt det en frisk person gjør. Du har ingen plikt til å være en inspirasjon. Du er ikke forpliktet til å skjule sykdommen din for å gjøre det mer komfortabelt for andre. Du har rett til å kjenne dine grenser. Du har rett til å ha dårlige dager. Du har rett til å ligge i senga om du ikke orker noe annet enn å stå opp for å gå på do. Det er ikke din feil om andre folk forlater deg på grunn av din sykdom. Det er ikke din feil at du er syk. Du trenger ikke å unnskylde deg for noe som er utenfor din kontroll. – Ukjent.
Fritt oversatt etter innlegg på facebooksiden: Chronic Pain &Crp/RSD – Keeping It Real
Jada, jeg vet at den overskrifta er et realt «clickbait» eller en lokketittel, som de store avisene benytter seg av stadig vekk. Det er sjeldent ord som «sjokk», «krise» eller «raser over», virkelig er noe å være sjokkert over. Som regel så handler det rett og slett om noe mye mer hverdagslig, som en liten hump i veien, og den som i følge overskrifta er i sjokk – ja den er rett som det er bare en smule overrasket! Men er overskrifta tabloid nok så får den vel klikk nok…
Det er i grunn som ishockeytreneren Petter Thoresen sa for en del år siden etter at laget hans hadde tapt en kamp og journalisten lurte på hvordan laget så på den «krisen»: «Krise er ikke å tape en hockeykamp. Krise er all nød og sult og krig og elendighet som finnes i verden!».
Men altså; kontantsjokket! Det var under søndagens TV-aksjon til inntekt for Barnehus ved sykehusene at det kom. Sjokket. Eller rettere sagt den noe overrumplende overraskelsen. Både fra undertegnede og den blide dama med innsamlingsbøsse som sto på døra mi. Hun var allerede i ferd med å rive av en lapp med vipsnummer til meg da jeg eplekjekk og i overkant påskrudd åpnet døra og begynte å putte KONTANTER ned i bøssa hennes. Vi måtte både le og riste på hodet av begges noe overraskede mine. Jeg fordi husholdet faktisk HADDE stål liggende i kontant form. Det har i grunn blitt en sjeldenhet. Dama med bøssa fordi kontanter ikke akkurat var en selvfølge på runden hennes. Men hun satte pris på å få noe som raslet i bøssa!
I sånn omtrent nøyaktig 25 timer har jeg bedrevet noe slags hobbyvirksomhet i mer urbane strøk enn jeg pleier. Adskillig mer urbane strøk. Så urbant som du får det her i landet, rett og slett.
Men det ble altså en ørliten bytur. Både for et jobbarrangement for småbrukeren og et besøk i mellom hverdagens travle timer hos avleggeren. Så jeg har jo ikke bedrevet hobbyvirksomhet i alle de 25 timene. Jeg sov jo en god del av dem! Heldigvis.
Men tilbake til hobby. Og virksomhet. En hel hverdag avsatt til akkurat det du selv har lyst til midt i hovedstaden. Ingen som skal ha tak i deg mellom klokka 09.30 og 16.00. Veldig mange jeg kjenner ville nok ha shoppet en god del. Tuslet inn og ut av kjøpesenter og butikker. Prøvd klær og sko. Sett etter alle mulige og umulige duppeditter og -datter og fått sett over det meste.
Jeg shoppet også, altså. Både tannkrem og to nøster garn. Men jeg satt mest. Det er best slik. Hverken den øverste eller nederste delen av skrotten fungerer særlig godt i shoppingsetting. Det blir rett og slett for mye tråkking og for mye inntrykk til å holde ut noe særlig lenge. Dessuten er det noe som er mye artigere. I alle fall i urbane strøk.
Nemlig; sitte på kafe og se på folk! Det er rett og slett en yndlingsbeskjeftigelse. Ja, jeg innrømmer det: på bytur er det min hobby! Så i går satt jeg først på biblioteket (!). Først i kafeen med kaffe og muffins. Og folk. Og så i en god lenestol oppe i etasjene. I lenestolen leste jeg mest, men kikket da over brilleglassene nok ganger til å få med meg både småbarnsfamilier, studenter og unge menn på jakt etter investorer til bedriftsideene sine (den som tråkker smånervøs fram og tilbake og snakker høyt i telefonen i det offentlige rom må regne med at samtalene plukkes opp – og eventuelt havner på blogg). Etter bibliotekseansen måtte jeg for skams skyld gå innom en butikk eller to. Før jeg med god samvittighet kunne sette meg godt ned på nytt. På restaurant for å spise lunsj.
For meg er det nesten som å være på skogstur alene. Men samtidig noe helt annet. Følelsen av frihet, uavhengighet og «bare-Heidi-tid» er stor både til skogs og ved restaurantbordet. Og aller sterkest alene. Denne gangen også.
Mens jeg koste meg med lunsjsalaten min med alle mulige godsaker, et glass chardonnay og etter hvert både panna cotta og espresso kunne jeg diskret observere verden rundt meg. Den forventningsfulle venninnegjengen på 60+ som slo seg ned ved nabobordet. De fire som så ut som de var på dobbeldate for første gang. Kollegagjengen som tok fredagslunjen på restaurant og etter hvert kom i godt fredagshumør (!) og ekteparet som kom innom for å drikke kaffe, spise is og ellers gjøre akkurat slik som meg. Det vil si se på folk. Jeg går i alle fall ut i fra at det var det de gjorde, for begge satte seg med ryggen mot veggen og god utsikt over lokalet 😉.
Der jeg satt og koste meg med vått og tørt så kunne jeg observere, registrere, reflektere og fantasere om alle jeg så. Med andre ord drive hobbyvirksomhet. For alle er mer enn det vi ser, ikke sant? Og akkurat det kan det jo være fint å reflektere litt over når en sitter der og funderer. Slik som meg. Eller kanskje det kan kalles research? Det blir jo fort en form for sådan når en blogger skal prosessere inntrykk.
I alle fall er dette en av mine favoritthobbyer. Og mest gunstig å utføre i urbane strøk, gjerne med noe godt drikkelig og spiselig lett tilgjengelig 😉
Det er noe selvmotsigende i å ta toget til hovedstaden for å.sette seg i en krok på biblioteket for å lese. I medbrakt bok fra et annet bibliotek.
Det blir nok noe annet etterhvert før jeg skal møte resten av “klanen”, men jeg måtte jo ha kaffe. Og do….🙈😂🙈😂 Og trasking gatelangs fungerer bare et meget begrenset antall minutter om gangen.
