Vet du hvorfor de går så sakte?
Jeg syns det er helt åpenbart hvorfor snegler beveger seg så sakte – når de skal gå rundt med huset sitt på ryggen hele tida…
Kanskje han som går så sakte foran deg at du blir stressa har en tung sekk på ryggen som du ikke ser. En usynlig en. Eller et hus…
Nytt liv er magisk. I epletreet har jeg fulgt en liten familie over lengre tid. Helt fra både fluesnapper og blåmeis kranglet om hvem som skulle få flytte inn tidlig i vår. Og mot alle odds så vant blåmeisen denne gangen. Antakelig en helt spesiell blåmeisart også kalt «trassmeis».
I alle fall så ble det masse egg, før det ble et helt lass med nyfødte nakne unger. Nå har mor og far blåmeis hatt et par uker med ekstremt travle dager. De styrtflyr ut og inn og holder stadig på å kræsje med hverandre i inngangen. Og ungene gnisler og piper og lager et svare leven så lenge de aner at det er mat underveis.
Jeg har hørt dem lenge og i dag fikk jeg endelig samlet meg til å stikke mobilkameraet oppi og dokumentere gnislerne. Jeg var redd jeg skulle bli for sen og at fuglene bokstavelig talt var fløyet. Pilfinkene i den andre kassa har nemlig hatt flyvetrening rundt husveggen her et par dager allerede nå. Relativt støyende og med en form for stupflyging fra busk til tre og tilbake til busk.
Men blåmeisungene lå der fotogene og fine. Mange små hjerter i hjerteform. Magisk gjeng 🙂
Helgas lille visitt til hovedstaden bar preg av sommer, show, kjoler, is og middag utendørs. Og ble en flott opplevelse. Vi holdt oss unna slottet. Men siden de kongelige har tatt i bruk andre deler av byen og andre offentlige bygninger i det siste, så tenkte vi at det kunne vel vi også.
Siden sommeren viste seg fra sin fineste side var det ikke så aktuelt å begi seg innendørs for flere timer. Så da ble det ikke Munchmuseet eller noe som helst annet museum denne gangen heller. Derfor falt valget på et sted vi kunne tyte helt litt sånn tilfeldig inn, vandre litt rundt og ta inn stemningen, og så stikke ut igjen da vi var fornøyd. Vi endte på Deichmannske bibliotek. Og da fikk vi jo i samme slengen sjekket ut om det var igjen noe kake etter prinsessebursdagen, ikke sant?
Det var det ikke og vi kunne konsentrere oss om andre ting. Dessuten hadde vi akkurat spist is. Stor is. Dermed kunne vi utforske arkitektur både utenfra og innenfra. Overveldes av synsinntrykk og fryde oss over overfloden av bokstaver og ord i bokform. Vi fikk også glede oss over kunstinstallasjoner og moderne tekniske løsninger for å gjøre hele opplevelsen så enkel og publikumsvennlig som mulig.
Det lille jeg så var lovende. Jeg kommer til å besøke dette bokpalasset flere ganger. Et slott for bøker, lesere, eventyr, kunnskap og innsikt. Favorittrommet har fått en moderne konkurrent. Og en konkurrent som har en funksjon det faktisk er en viss fare for at jeg kommer til å benytte meg av.
Og siden det opprinnelige favorittrommet befinner seg i Dublin, Irland, så seiler den moderne versjonen muligens opp som favorittrom nummer to. Og jeg er såpass fascinert at begge slår de fleste slott ned i støvlene. Så jeg velger meg bibliotek. Jeg er tross alt lesehest. Ikke prinsesse.
Blogget om her:
«Skal jeg ta et bilde av deg også, kanskje?», sa avleggeren etter å ha tatt bilde av utsikten fra vår solfylte lille spasertur i går. Jo, det kunne hun vel gjøre. Og bilde ble det.
Og da jeg fikk se dem så fikk jeg klare assosiasjoner. Kjole, dame, Operaen og fotograf. Dette er jo helt Frodith, tenkte jeg. Sånn som her for eksempel:
Vel, ikke helt akkurat, men på en måte da, om du har god fantasi. At jeg både har på kjole og befinner meg i tigerstaden, nærmere bestemt ved Operaen, er et såpass usannsynlig sammentreff at det er bra det er dokumentert på bilde.
Så inspirert av Frodith så ble altså dette resultatet av fotoshooten. Jeg har en del å gå på når det gjelder posering…foreløpig ble det bare en pose!
Det utrolige har skjedd! For omtrent nøyaktig to måneder siden så lå jeg på sykehuset og måtte gi beskjed til mine partners in crime at jeg nok var forhindret fra de fine planene vi hadde. Men i dag, på tredje forsøket, så kan jeg endelig konstatere at det utrolige faktisk har skjedd!
Den 17.desember skulle undertegnede, datter, søster og niese innta hovedstaden og gå på musikal. Vi hadde spandert på oss skikkelige billetter, og gledet oss stort. Vi vet vel alle hva som skjedde rett før jul i fjor… Nedstenging! Vi fikk forsikringer om at nye billetter skulle ordnes til oss så fort åpningen igjen var et faktum. Jaja, ikke noe å gjøre med det.
Åpning kom, og vi kunne få nye billetter. En tapper innsats gjorde at vi til slutt fant en dato der to studenter i hver sin by, en lærer og travel trebarnsmor og en litt halvskranglete friluftsheidi endelig kunne enes om en god dato. I april. Bra jobba, tenkte vi og gledet oss til å dra på show rett etter påske.
Så kom påsken og så kom innleggelsen. Jeg havnet som kjent på sykehus og på tredje døgnet der i sykehussenga måtte jeg innse det åpenbare. Det ble ikke noe Oslotur og musikalopplevelse på meg den uka. To dager før forestilling var det for sent å bytte alle billettene. Jeg oppfordret de andre til å dra uten meg, og eventuelt ta med seg en venn som ville ha billetten min gratis. Jeg kunne sikkert også fått igjen noe for min billett på forsikring.
Både avleggeren og de andre virket noe lunkne til det hele. Og lufta var vel i grunn i ferd med å gå ut av resten av gjengen også. Jeg kan bare takke en handlingskraftig søster og et velvillig billettkontor på Folketeateret for at vi på magisk vis klarte å få byttet billettene enda en gang via heftig mailutveksling. Og enda en gang til en dato der alle fire var ledige!
18.juni var nå planen. Og vi skjønte vel alle at det antakelig var siste mulighet da forestillingen skulle av plakaten.
For tre uker siden havnet jeg på sykehuset igjen. Litt kortere opphold denne gangen, men med relativt ustabil form etterpå. Og til og med på vei fra restauranten der vi inntok middagen i går og fram til vi gikk inn på Folketeateret, så var jeg usikker på om det hele skulle bli noe av. Jeg holdt igjen en lille smule for ikke å bli alt for skuffet om planen gikk i vasken enda en gang.
Men nå ble det, gitt! Og for en middag! Og for en forestilling! Og jammen ble det en ørliten tur på pub før det var natta også!
Jeg synger fortsatt på ABBA-låter og gjenopplever scener fra stykket. Jeg er dypt imponert over ensemble, sangere og skuespillere, og jeg er så glad for at søsteren er handlingskraftig og at gjengen er så bra som den er.
I natt har jeg sovet på sofaen hos avleggeren med samboerI før jeg fikk deilig smoothiebowl til frokost. dag har vi spist is i sola i sommer-Oslo og tatt en ekspedisjon på Deichmanske for å sjekke om det var igjen noe dessert etter prinsessefeiringen før helga. Det var det ikke. Like greit egentlig, vi lånte en bok i stedet.
Jeg er sliten og fornøyd. Og noe mer kan en ikke ønske seg etter en miniferie på et drøyt døgn som med nød og neppe ble noe av. Nå er jeg klar for det som kommer. Og er jeg riktig heldig så får jeg ei medisinfri uke til før kroppen mottar nye kjemikalier og blir mer stabilt ustabil igjen.
Vi klarte det folkens! Det ble til slutt noe av! Takk for turen og takk for opplevelsen!
I går var det fredag og turdag. Avleggeren og friluftsheidi hadde mål om en tur ingen av oss hadde gjort før. Og vi skulle bade. Vi fikk til begge deler.
Vi gikk et par hundre høydemeter opp og kunne nyte en vidstrakt utsikt over de syv blåner, et par små innsjøer og ikke minst innlandshavet i vest. I sør kunne vi skue et par gedigne vindmølleparker, i øst lå myrene og skogen nesten helt fram til svenskegrensa. Nordover så vi stort sett skog. Et eller annet sted i nord eller vest eller noe hørte vi bjeller. Men ikke ei bjelleku å se.
Vi fortsatte nordover. Ikke ei ku i sikte. Passerte et par lovende multemyrer med et vell av multeblomster. Stien var hardtråkket og skiltingen utvetydig. Det ble ei lita pause ved ei åpen og meget velholdt koie før vi etter noen flere høydemeter nedover kom til det gamle finnebruket vi hadde sett oss ut som lunsjplass. Her var kubjellene på grensa til øredøvende. Kurukene var relativt mye ferskere enn de vi hadde sett før på turen. Men fortsatt ingen ku å se.
Vi surret litt rundt og kikket på de gamle hustuftene. Bare grunnmuren sto igjen av husene, men i den ene grunnmuren var det bygd en fantastisk gapahuk og bålplass til fri avnyttelse for alle vandrere på sin vei forbi. Praktisk inngjerdet for å holde sau og ku ute. De var fortsatt usynlige, selv om vi hørte dem godt.
Vi rigget oss til med kaffe og matpakke. Fikk skravlet litt, spist og drukket og hvilt både bein og skuldre. Og kuene så vi ikke noe til. Kun en viftende kuhale mellom noen graner i god avstand. Ellers ikke en ku i sikte.
Fornøyde med at kuflokken befant seg i nord, fortsatte vi nedover lia mot vest og sør. Bort fra kuflokken tenkte vi. Det var flere bjeller å høre i ulike retninger, men vi avskrev dem som ubetydelige lyder i hodet… Etter noen minutter fant vi dem. Kuene. Flokken så relativt avslappet ut, bortsett fra den ene som stilte seg delvis ut i veien vi skulle og skulmet i vår retning. Da var rådyra gode, eller gode råd dyre… Vi så for oss tre scenarier:
Alternativ 1:
Vi går relativt raskt forbi, later som ingenting og kuene står igjen og fortsetter med sitt. Litt som når Prøysen synger «og ælle biler skulle bære stå» i Julekveldsvisa.
Alternativ 2:
Vi går fortsatt relativt raskt forbi og kuene kommer mot oss. Eventuelt etter oss. Avleggeren løper som f… og friluftsheidi som ikke kan løpe styrter til skogs og gjemmer seg i et kratt, eventuelt inngår et lynkjapt vennskap med fru Ku og forhandler seg fram til en form for våpenhvile.
Alternativ 3:
Vi går forbi, fortsatt raskt og tilforlatelig. Kuene gjør et utfall. Vi veiver med medbrakte vandrestaver, som vi har delt mellom oss, altså en til hver, mens vi lager et helsikes leven. Kuene stikker av.
Til vår glede, spesielt avleggerens vil jeg påstå, ble det alternativ 1. Hurra! Og selv om avleggeren så seg mer bakover enn framover de neste mangehundre meterne, så var vi fornøyd med passeringen.
«Å neiiii!» sa avleggeren da vi passerte neste sving. Der lå nemlig neste flokk. Med kuer. Og de stirret intenst på oss. Disse ble vi nødt til å passere på et par meters avstand. «Hva gjør vi nå?», utbrøt avleggeren da kuflokken med både kalver og mer voksne individer synkront reiste seg opp og trampet ut i veien. Heldigvis tenkte kuene det samme. Da vi fortsatt var på god avstand bråsnudde de og la ut på en lett joggetur. Vekk fra oss.
Yess! Vi kunne fortsette. Litt spente da vi skulle nettopp den veien flokken hadde forsvunnet. Og de var ikke så langt unna. Bjellene var fortsatt rimelig nære. Heldigvis var kuene mer kjent i området enn oss så de visste en «hemmelig» traktorvei oppover lia. Da vi passerte litt nedenfor hørte vi bjellene klinge bak et skogkratt. Fornøyde med å ha forsert hele tre kuflokker så gliste vi bredt og følte oss rimelig på høyden da vi skjønte at bilen måtte befinne seg bak neste sving.
Det var ikke før vi hørte kubjeller i et skrallende kor litt bak og til venstre for oss at skepsisen begynte å bre seg igjen. Helt tydelig kuflokk på løpetur i vår retning. Hadde de forstått at det nå var de som forfulgte oss og ikke omvendt?
Det var da avleggeren spurte: «Du klarer vel kanskje å løpe LITT hvis det står om livet, eller?»
Av naturlige årsaker så finnes det ikke så mye som ett eneste bilde av ku etter turen. Ikke ei ku i sikte på kamerarullen:
Småbruket leverer i år også. I dag ble det premiere for årets selvdyrkede. Til middag i ettermiddag spiste vi de aller første reddikene fra egen hage. Nam! Jeg gleder meg til fortsettelsen!
På småbruket priser vi sommeren og da hører vannmelon med. Vi spiser den som snacks og vi griller den.
Men hvem har forsynt seg her? Hvem er så gjennomført lat at å skjære av skallet på melonen anses som for mye jobb? Hvem tar sjansen på å utfordre undertegnedes sans for system og orden på denne måten? Og hvem tenker at skall…det får noen andre ta seg av? Hvem er den skyldige?
Siden vi er kun tre personer med melontilgang så utpekte det seg tidlig en hovedmistenkt. Den hovedmistenkte ble både utpekt og konfrontert med ugjerningen. Urettmessig. Den egentlig skyldige lot som ingenting og gjorde gode miner. At den skyldige har en tendens til å forsyne seg noe uortodoks av for eksempel ost også, burde satt meg på sporet av ugjerningsmannen med en gang. Men naiv som jeg er…
Melonmysteriet er nå løst. Den skyldige er tatt og har innrømmet ugjerningen. Uten å ha møtt noen nevneverdige konsekvenser for så vidt. Annet enn en smule vennskapelig sosial hets rundt middagsbordet. Greit med et melonmysterie som dagens drama på småbruket, kanskje?
I dag ble det et par timer på «stranda». Riktignok fullstendig i skyggen (selvfølgelig) og helt uten noe som helst som liknet bading eller sandslottbygging.
Mellom to sykehusavtaler så var det deilig å synke ned i en passe laidback strandstol i skyggen og nyte utsikt over vannet med båter og kajakker på vei både oppover og nedover langs «kysten». Jeg fikk meg til og med en deilig lunsj der under parasollen. Og «sydenfølelsen» og feriestemningen var så definitivt til stede selv om «stranda» var av typen tilkjørt og tillaget. Og majoriteten av de forbipasserende så mistenkelig ut som typiske «kontorfolk» som fikk seg en tur i frisk luft til lunsj.
Etter et par timer under parasollen bar det tilbake til sykehuset for andre gang i dag. Jeg foretrekker så absolutt strandstolen framfor den lilla sofaen på venterommet. Men skal jeg treffe legen så må jeg jo innom den sofaen. Da er det jo greit å kombinere seansen med strandliv og smakfull lunsj!
Er kjekt å ha. Og i går, i ei pause i vask og gressklipping, var jeg vitne til hvordan selvtillit kan se ut. I alle fall inntil det motsatte er bevist.
Jeg fikk øye på et rådyr i kanten på åkeren. En kornåker som akkurat nå er på sitt aller grønneste og frodigste. En fristelse for rådyr og andre som liker planteføde. Det er ikke uvanlig med rådyr nedpå der. Det er stort sett ferske spor hver dag og jeg ser dem både fra trappa og når jeg går tur flere ganger i uka. Men denne gangen dukket rådyrmor opp med ikke mindre enn tre killinger! Imponerende. Og bare det er et sjeldent syn. Hun hadde tatt med trioen sin slik at de skulle få smake ferske hvetespirer. De koste seg mens mor holdt utkikk.
Da fikk jeg øye på han med selvtilliten. Snikende i et traktorspor nærmet han seg den lille familien sakte og rykkvis. Helt klart i jaktmodus. Helt til rådyrmor syns han kom for nær. Hun hadde registrert ham for lenge siden, men ventet til han var ganske nære før hun gikk til aksjon. Hun bråvendte og satte etter jegeren. Og dermed var all selvtillit plutselig forsvunnet. Han spratt avgårde og forsvant i ei steinrøys.
Rådyrmor vendte tilbake til ungene, som hadde oppdaget at hun var noen meter unna og rettet på hodet. De spiste ferdig og forsvant i skogen. Han med selvtilliten? Han har jeg ikke sett. Det så i grunn ut som det med selvtillit gikk over.
