Dagens sitat er dette:
“Hvem tror trygda at de er? Vanlige folk?”
Sitatet er hentet fra det som for min del ble dagens lesning, by far:
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/norges-syke-og-ufore-er-var-tids-parasitter/o/5-95-2070384
Mitt bilde er fra Nettavisen, men artikkelen er også publisert i Nordnorsk debatt og Dagbladet+.
Panikken slo inn på mandag. Og kunne nok ha ført til en skikkelig råtten blåmandag. Men jeg kastet meg på telefonen umiddelbart og klagde min nød til rett instans og fikk lovnad om at en ingeniør skulle se på saken så fort som mulig. Dermed kunne panikken erstattet med litt mer lett nervøsitet.
Så fort som mulig er imidlertid et rimelig lite konkret tidspunkt. Og jeg er redd det ikke akkurat blir i morra… Det er snakk om ortopediingeniør. Det er snakk om spesialtilpasset ortose, og det er snakk om ødelagt hjelpemiddel som jeg er rimelig avhengig av for å bevege skrotten noe særlig utenom stuegolv eller asfalt.
Skinna mi er ødelagt. Mer eller mindre knekt i det aller mest nødvendige og kritiske området. Selvfølgelig har vi forsøkt med en liten reparasjon. Lim og elektrikertape. Uten å bygge opp og ut så mye at skinna ikke får plass i skoen sammen med foten. Vi har lekt litt ingeniør vi også. Limet ga fra seg mistenkelige knirke- og sprakelyder under dagens økt på elipsemaskina. Det sprakk. Så det funka dårlig. Da er det bare elektrikertapen igjen. Jeg får teste den ved anledning.
For sikkerhets skyld mista jeg en krok til dictusbåndet i dag også. Dictusbånd er «stroppen» som jeg bruker rundt ankelen for å motvirke «dropfottendensene» i høyrefoten. Det er den jeg bruker når skinna ikke er på. Litt sånn der lightversjon. Disse krokene spretter av i alle retninger og blir borte. Akkurat som i dag da jeg skulle ta på sko og stropp og kjøre hjem etter trening. En skikkelig dårlig patent, egentlig. Nå har jeg igjen kun 3. Jeg bruker 2 om gangen, så sannsynligheten for å gå tom med det første er overhengende.
I kveld har småbrukeren operert som brannslukker. Han har reparert reservedeler og ekstrautstyr. Alternativer til kroker er hentet og lagt til utprøving og skinna er forsøkt armert og tapet opp på nytt. Så får vi se da, om noe virker. Og så får jeg virkelig håpe at ortopediingeniøren er påskrudd og kan skaffe meg ny ortose/skinne fortere enn svint.
For alle oss som er avhengige av hjelpemidler og ekstrautstyr hver dag så er slikt som dette viktig. Og slett ikke en uvesentlig del av hverdagen. Så da blogges det om dette på hverdagsbloggen også.
Jeg gleder meg til å prøve ut småbrukerens alternative patenter og krysser fingrene for ny skinne «så fort som mulig» 😉
En helt vanlig tirsdagskveld i oktober kan by på blant annet innsikt. I motsetning til utsikt. Som regel er jeg jo inne og ser på utsikten. Og da ser jeg om det er klarvær; om lysene nede i bygda og stjernehimmelen syns. Eller om det er helgrått og rimelig helsvart. Men noen ganger kan det være lurt å være ute om det ser svart ut innenifra. Den siste uka har servert både det ene og det andre å bli som forhekset av på nattehimmelen.
I kveld var det måneskinn over huset da jeg kom hjem fra jobb:
Og forleden kveld kunne det se ut som huset mitt befant seg midt inni den magiske nordlysbobla da aurora danset hvor enn jeg snudde meg:
Det er fint å være inne med en god og varm kopp te og fyre i ovnen i oktober. Men det kan jammen meg være fint ute en oktoberkveld også.
Det er vinterdagen i dag. Den 14. oktober kalles vinterdagen fordi den markerer begynnelsen på vinterhalvåret. Fra gammelt av var denne datoen flyttedag om høsten. Det var en ordning som ble praktisert fram til første verdenskrig, noen steder lenger. Det var en tilsvarende flyttedag den 14.april. Altså om våren. Flyttedagene den 14. oktober og 14. april var den eneste dagen hushjelper og gårdsarbeidere kunne flytte fra en gård til en annen eller skaffe seg nytt arbeid. Husmenn kunne også sies opp eller si opp med virkning fra disse dagene.
Uten sammenlikning og i vilkårlig presentasjonsrekke for øvrig kan den 14. oktober by på blant annet utgivelsen av barneboka Ole Brum av A. A. Milne i 1926. Og det var på denne datoen i 1964 at Martin Luther King jr ble tildelt Nobels Fredspris.
Nobels Fredspris har blitt delt ut på denne datoen også andre år, og i Norge har vi skiftet regjering flere ganger den 14. oktober opp gjennom. Et enda tørrere fakta er at de tre internasjonale standardiseringsorganisasjonene ISO, IEC og ITU markerer den 14. oktober som verdens standardiseringsdag (!!!).
Ok. Betyr det at vi skal se på 14. oktober 2024 som en standard mandag for framtida, tro? Eller har det i dag kommet noen ny standard som jeg ikke kjenner til, kanskje?
Det er fint med standarder. På mange områder. Felles standard for språk og bokstaver og tall og måling og slikt gjør livet enklere på mange måter. For eksempel å skrive blogg. En standard kalender som forteller oss at dagen i dag er mandag og at det er den 287. dagen i året med 78 dager igjen av 2024 er også ryddig. Det er jo greit at vi er en smule i takt på enkelte ting. Til og med jeg som skyr å sette folk i bås eller boks og er generelt skeptisk til standardsvar, finner det ganske nødvendig med enkelte standarder i samfunnet. Da blir hverdagen enklere.
Den 14. oktober 2024 har igjen noen timer før «fasiten» for denne datoen akkurat dette året foreligger. For min del har den bydd på avlysning, planlegging, trening, reparasjoner og en passe dose klesvask, støvsuger og oppvaskmaskin. Rimelig standard. Det mest spennende var vel en noe panikkartet telefon til ortoped da jeg plutselig oppdaget at fotortosen, skinna mi, var i ferd med å knekke tvers av. Jeg kan egentlig ikke gå på noe som er mer ulendt enn et flatt golv uten den. Så jeg håper virkelig ikke det tar lang tid før jeg kan få en ny.
Ellers så har 14.oktober stabbet rolig av gårde. Det har ikke snødd. Ingen her har flyttet eller sagt opp. Ikke har vi fått fredsprisen heller. Dagen har oppført seg som en helt standard og beskjeden mandag. For en dag.
Nå er det gjort. Og jeg legger merke til at jeg blir mer og mer beslutningsdyktig for hvert år. Så nå er det omhyggelig valgt ut, behørig merket og ikke minst er det konferert med sjefen. Nå er treet klart.
For det er jo så klart snakk om årets julegran og i den forbindelse juletresjefen. Juletresjefen er sjef så lenge treet er ute og helt til det står klart på fot, justert for lutende golv og skakk stamme og klart til pynt. Så tar en annen sjef over, før den første får sjefe over grana igjen når det skal bæres ut. Arbeidsfordeling og ansvarsfordeling kalles det.
Men ansvar for å bestemme hvilket tilligger meg. Jeg hadde med småbrukeren som konsulent i år. Dermed kunne vi bli enige i løpet av noen minutter. Det var noe færre kandidater å velge mellom, så det var nok også en god grunn til at det var litt enklere å bestemme seg. Og så er det jo det fakta at erfaring sier at «det blir bra uansett». Så det er ikke såååå farlig!
Nå er julegrana forskriftsmessig merket og jeg fikk en tur i egen skog som ukas søndagstur. Både bål, kanelsnurrer og bålkaffe fikk vi også. Og heldigvis ingen hjortelusflue.
Ferdig til jul er vel å ta i en smule. Men to julegaver er bestilt. Og julegrana er valgt!
Det meste som befinner seg utendørs er klissvått for tida. I alle fall i områdene der jeg ferdes. Skogen er klissvåt, det drypper av graner og bjørk selv om det ikke regner. Bekkene som gjerne er stille mye av sesongen går brusende fulle av vann og elva er flomdiger.
Gresset er bløtt og forrige uke da jeg tok ei natt i hengekøye var jeg rimelig fornøyd med at det var sol og litt vind da jeg kom hjem. For alt utstyret var i grunn klissvått etter å ha vært ute i tåkeheimen gjennom natta.
I dag får dette løvet som jeg skrittet over i skogen representere ordet -klissvått, som er temaet for utifriluft sin helgeutfordring denne gangen:
Lenke til utfordringen: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-klissvatt.html
I dag kom den. Slik den ofte gjør midt i oktober her i området. I år ble den heldigvis ikke så lenge. Kun en times tid eller noe slikt. Ikke som i fjor da den kom for å bli. Men den kom.
Den første snøen.
Like etter at vi her på bruket hadde forlatt bålpanna på terrassen så begynte snøen å dale. Vi hadde sett at været kom. Og at det allerede lå et melisdryss over jorder og åpne områder i høyden vestover. Yr meldte «det blir regn» og jeg tenkte mitt. 2-3 varmegrader og utrygt for nedbør – det betyr som regel at snøgrensa går rett nedi bakken her.
Det var slik i dag også. Og det snødde skikkelig ei lita stund. Digre snøkjærringer. Som regel kommer den første snøen her omkring denne datoen. Nesten hvert år. Som regel blir det hvite rimelig kortvarig. Og de fleste gangene legger den seg ikke på bakken en gang. I fjor derimot la den seg. Og ble. Snøvinteren var lang sist sesong.
Jeg er forberedt. Småbrukeren satte på vinterdekk på bilen min i dag. Så den første snøen kom slik sett nesten som bestilt. Så får vi se da. Om det blir slik der «att og fram»-vær, som jeg kaller det. Eller om det blir som forrige vinter. Stabilt med snø i større og større mengder allerede fra oktober.
«Friluftsliv kan jo også være å ligge på sofaen med vinduet oppe», sa visstnok Knut Borge en gang. Jeg er litt usikker på om det gjelder for meg. Selv om sitatet alltid får meg til å dra på smilebåndet. For min del har ikke sofaligging vært assosiert med friluftsliv hverken med eller uten åpent vindu. Annet enn som «etterbehandling» når jeg har drevet meg litt vel ivrig i friluft eller med andre aktiviteter.
Jeg liker aller best friluftslivet som kan bedrives utendørs. Til skogs, fjells eller til vanns. Selv om jeg som regel ikke er opptatt av de høyeste toppene, de mest instagramvennlige utsiktene eller de lengste ekspedisjonene. Jo forresten, utsiktsjunkie er jeg jo! Selv om jeg ikke oppsøker de utsiktene «alle» skal ha selfie av seg selv foran. Men jeg kan heldigvis kose meg med friluftsliv som er av det ekstremt kortreiste slaget også. Leir 50 meter fra bilen. Eller overnatte i egen skog 250 meter fra huset.
I dag har jeg bedrevet noe friluftsliv som jeg vil karakterisere som noe midt imellom. Det handlet om bålpanne på terrassen. Med eplepai og kaffe fra henholdsvis stekeovn og kaffemaskin. Inne. Det var også fint. Selv om sola havnet bak skydekket som kom sørvestfra og hadde lagt et fint hvitt teppe av nysnø over utsikten i det fjerne. Det vil si over åsene vest for Mjøsa.
Det er tre varmegrader og yr sier at det ventes regn. Det blir spennende å se om det regnet kommer som vann eller i fastere form. Men det skal jeg se fra sofaen. Med vinduet igjen (og bål i vedovnen 😉).
Kortreist naturopplevelser kan være rett og slett magiske. Slik som denne, opplevd på gårdsplassen i crocs, i overgangen mellom kveld og natt i går:
Det er torsdag og dermed er det; tamtaratam: BADETORSDAG!
«Har a ikke gitt seg med det der ennå», tenker du kanskje. Konklusjonen er; nei, det har a ikke! Tidligere år husker jeg at jeg blant annet badet mellom tynne isflak uti november en gang. Jeg har lagd spor i snøen når jeg har gått uti også. Det betyr jo egentlig at årets badesesong har flere uker igjen før den gir seg. Antakelig. Jeg pleier nemlig å gi meg når isen legger seg på badevannet. Den legger seg som regel en gang i november her i Innlandet som jeg bor.
I vinter har jeg imidlertid sagt til en kollega at jeg skal bli med på isbading. Dermed må jeg nok forberede meg på å oppsøke tilrettelagte ishøl (!) i innsjøen. En av ungene i barnehagen kunne fortelle at mora hennes badet med både sokker, votter og lue forrige vinter. Nemlig!
Heldigvis hadde jeg ørevarmer på i dag. Det hjalp veldig! Ullstillongsen jeg hadde under regntøyet på jobb skrellet jeg imidlertid av meg. Og ullsokkene ble byttet ut med badesko. Det er tross alt ikke isbading det jeg driver med så langt. Det var jo hele 4 varmegrader i lufta, styrtregn og vind. Men heldigvis ørevarmer!
