Jeg beklager så mye. Et par bålbilder de siste par dagene har vel sagt sitt. Jeg har rett og lett ikke lyst til å skrive for tida. De siste dagene har blogginspirasjonen virkelig glimret med sitt fravær hos friluftsheidi.
Der jeg enkelte dager har skrevet så tastaturet knatrer bare ved å lese en overskrift eller høre et stikkord, så har de siste par dagene resultert i så godt som nesten ingenting. Et par bål. Det er det hele. Veldig smalt tema. I alle fall i bloggverdenen. Det har også ført til at undertegnede for første gang på flere måneder (tror jeg) har havnet utenfor den såkalte «topp 100» lista.
Noen toppblogger har friluftsheidi aldri vært. Og ambisjonen er heller ikke akkurat der. Men til og med 103 sånn rimelig faste leserklikk i døgnet blir i meste laget å oppnå når skrivesperra er fullstendig. Ikke et eneste bål i verden kan bøte på det!
Jeg orker ikke engang skrive om katta. Selv om han stadig bidrar med action i form av avpynting av juletre, deling av kabler til høyttalere og generelt rot og borttulling av smådeler under senger, skap og andre møbler.
Mulig han og undertegnede havner på lista en eller annen gang igjen. Inntil da så blir det bål.
2022 kom med bloggtørke. Fotografert 01.01.22 kl 00.01. Ellers fullstendig urelevant bilde.
Det ble ett i dag også. Selv om vi måtte trosse 13 blå og lyset som ikke ble slått på før etter klokka 09.00. Det ble aking, ski, graving og lek i snøhula. Og det ble bål. Årets andre. Herlig på «kontoret» 😊
Årets første bål kom i dag. Så da er 2022 brent i gang. I alle fall brødskiva som måtte en tur innom bålet før den ble fortært. Akkurat passe svidd i kanten ble den. Ute til lunsj, kalles det. Bokstavelig talt. Det er slik vi gjør det på «kontoret» mitt. Vi er ute. Og vi spiser mat rundt bålet.
Og jeg er glad jeg klarer å være tilstede lenge nok til lunsj. Innimellom. Og til og med både før og etter i dag. Når noen sier bål så kommer jeg.
Det blir spennende å se hvor mange bål det blir i år. Statistikk fins ikke for tidligere år, men jeg vet at det er en del. Enkelte dager opptil flere. Denne uka har jeg stor tro på i alle fall et par til.
Den første skogsturen i 2022 gikk av stabelen i dag formiddag. Forholdene er egentlig optimale for tida og med snøføre og sol så inviterer naturen slike som meg ut. Rett som det er. Hvor villig jeg er til å si jatakk til invitasjonen har variert i det siste.
Nyttårsforsettet for 2021 var å sove ute minst ei natt hver måned. En reprise av et tidligere nyttårsforsett. Jeg lurer på om det var i 2015. Første gangen gikk det bra. Jeg klarte det med god margin. Det ble mange utenetter. Og minst ei natt i hver måned. Akkurat som forsettet var.
I 2021 gikk det også bra. Til og med september. I oktober, november og desember ble det ikke noen utenetter. Null, niks og nada. Litt for mange avtaler med helsevesenet, litt for lite energi, litt for kranglete kropp og litt for mye å tenke på tok all oppmerksomheten. Motivasjonen var heller ikke sterk nok. Og dermed sa det stopp.
Men alt i alt så er det vel ikke så aller verst at nyttårsforsettet holder helt til september. 19.januar er i følge NRK den dagen da de fleste nyttårsforsettene ryker. I alle fall leste jeg så i 2020. Så da må vel september være bra. I alle fall statistisk sett. Jeg vet ikke hvor stor prosentandel av befolkningen det er som har som nyttårsforsett å trene mer. Jeg vil tro at sammen med å spise sunnere så er det en ganske stor andel. Mitt nyttårsforsett for 2022 vil i så måte være et forsett «mot mormalt». I den grad det vil handle om trening, så vil det føre med seg mindre av akkurat det.
Jeg vil være mer ute og jeg vil mer på tur. Skal energien holde til det å må jeg nedprioritere innetrening. Jeg må finne en balanse. Jeg vet ikke hvor balansepunktet er akkurat nå. Jeg leter. Og jeg er i gang. Jeg har i alle fall vært på en bitteliten tur i dag.
Hvor mange turer det blir i år, vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvor mange det ble i 2021 heller. Jeg har ikke statistikk på slikt. Ikke på antall kilometer heller. Noen turer er registrert på helseappen på telefonen, andre ikke. Noen er korte, bare noen hundre meter, andre litt lenger. Men knipse bilder gjør jeg stort sett på hver tur, så en form for dokumentasjon eksisterer jo. Noe den som leser blogg i alle fall stadig blir belemret med.
Så tilbake til nyttårsforsett: I 2022 skal jeg finne balansen. I alle fall mellom tur og trening. Jeg har stor tro på at en bivirkning blir ei og anna utenatt. Muligens ikke i november…
Året 2021 er historie. Jeg håper din historie har inneholdt mye moro, litt alvor, spennende utfordringer og gode valg for deg og dine. Klapp deg sjøl på skuldra og takk for året som har gått! La 2022 fylles av opplevelser, fine hverdager, lek og utfordringer. Kjenn på gleder og sorger slik at dette året blir en god fortsettelse av DIN historie.
Jeg skal fylle min historie med mer av det jeg liker, trenger og har behov for. Stort eller smått; av og til er det noe man bare «må» gjøre, «annars är man ingen människa utan bara en liten lort»(Jonatan Lejonhjärta). Lykke til! Lag deg et suverent 2022.
Mine helt personlige ønsker for 2022 ble lydløst og vakkert sendt til værs med denne og forsvant østover bak et stille snødryss:
Er du klar for 2021, skrev jeg på denne dagen for et år siden. Jeg syntes 2020 hadde vært et møkkaår som rommet mye stusslig både personlig og for folk jeg bryr meg om. Nå har det jammen meg gått enda et år og 2021 er plutselig historie.
Jeg kommer ikke til å bidra med noen form for personlig tilbakeblikk på året hverken her eller på andre sosiale medier jeg er bruker av. Det har ikke året fortjent. Selv om det har inneholdt både positive opplevelser, overraskelser og små og store morsomme og ikke så festlige skandaler. Året har gått og det ble som det ble. Både gode og mindre ønskelige opplevelser. Ikke mitt år dette helle, kjennes det som. Jeg har det nok til gode!
Årets siste skogstur er gjennomført. Den begynte helt strålende. Intensjonen var å kun tenke på hvor heldig jeg er som fortsatt kan rusle meg en tur i skogen, i alle fall en kort en, når jeg vil. DET er det ikke alle som får til. Men jeg kan!
Det gikk sånn passe etter hvert. Etter omkring 600 meter kom frustrasjonen og tanken klarte ikke lenger å kjempe mot en kropp som skrek av motvilje. Jeg kan konkludere med at det var en dårlig dag. I alle fall for skogstur. Skogen var fin da. Vinterstille med lave skyer, begrenset med lys og spor fra ekorn og rådyr.
I 2022 skal jeg så definitivt øve meg på å tenke på alt jeg får til, i stedet for alt jeg ikke klarer. At jeg gikk 5,5 kilometer for 4 dager siden, mot 740 meter i dag for eksempel. Fokus. Det blir hard jobbing. Men jeg har noen gode fagfolk rundt meg som jeg har stor tro på at skal klare å hjelpe meg på vegen. Som de sier, fagfolka, «den fysiske treninga har du kontroll på», så der blir det ikke så store forandringer selv om vi plutselig skal skrive et nytt årstall. Om noe så blir det mindre av den (!).
Det er mye annet som blir som det har vært også. Så om det heter 31.desember, 16. mars, eller 1.januar – livet går sin gang og om et nytt år gir nye muligheter, så gir det også muligheter til å ta med seg gode ting fra det gamle. Og det fins faktisk mye som er verdt å videreføre. Ingen vits i å kaste alt på båten selv om årstallet forandrer seg.
Men kjære 2022: jeg syns du skal ha følgende nyttårsforsetter: Vær grei mot oss alle og behandle hver enkelt av oss pent. Og la hver og en lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat han eller henne. Jeg skal gjøre mitt, og jeg forventer at du, 2022, bidrar med ditt!
I dag er det ett år siden verden bokstavelig talt raste sammen. Et boligfelt med barn, voksne, enslige, familier, katter og bestemødre forsvant i mørket. En ufattelig tragedie for de som ble rammet og de nærmeste. Vi som så på fra trygg avstand felte også tårer. Tårer av medfølelse og fortvilelse, men fortsatt ute av stand til å ta fullstendig inn over oss hva som egentlig skjedde.
I dag gikk innbyggerne i boligfeltet i fakkeltog til minne om dem som ikke er der lenger. Og for å hedre alle enkeltpersoner som i kraft av stilling eller som medmenneske hjalp til. Redningspersonell, kommuneadministrasjon, hjelpeapparat og gode naboer.
For meg er det rart å tenke på at det allerede har gått et år. Jeg ønsker at alle berørte, både pårørende, rammede og de fine folka i hjelpeapparatet får ei fredelig og varm nyttårshelg.
En sånn dag som kommer mellom de andre. Mellom dem som er viktigere og som liksom teller litt mer i kalenderen. I dag er det 29.desember. 5.juledag. En femte-hjul-på-vogna dag.
Litt som på bildet. Ser du bare 4 trær i rekka, sier du? Det er nok fordi det siste har et 5.hjul. Det er en 5. stamme der. Egentlig en 6. også. Men den er så tynn og dessuten så tilsier plasseringen at den ikke er en del av gjengen. Og 6.hjul på vogna…nei det har vi aldri hørt om.
Firerbanden. Med et femte hjul. Og et 6. Fotografert 3.juledag.
I går opplevde vi en romjulsdrøm, småbrukeren og jeg. Etter å ha tatt en 35 mil lang tur dagen før for å feire 75-årsdagen til småbrukerfaren, åpenbarte 3.dag jul seg med perfekte forhold for tur. Strålende sol, 3 cm nysnø og passe med kuldegrader gjorde den svenske skjærgårdsøya til en romjulsdrøm. Vi var ladet med ribbe, surkål og tårta, og var rimelig klare for frisk luft.
Jeg drømte om et bad. Småbrukeren la ned veto. Denne gangen fikk han viljen sin.
En frossen golfbane er perfekt underlag for trost og turgåere.
Sola klarer bare såvidt å skinne over steingjerdet.
Ble ingen bading her heller, selv om det nesten ikke var is.
Varm gløgg og pepperkake med edelost smakte aldeles fortreffelig her etter turen.
Naturen har pyntet julepynten.
Takk til vertskapet for gjestfriheten, alt det gode vi har fått i oss og ikke minst alle gode samtaler. Hjemturen var definitivt vinterlig. Men ganske romjulsdrøm-vakker innimellom, den også.
I fjor var det vanskelig å skrive ønskeliste. Det var vel i grunn det i år også. Jeg kjøpte meg et par ting sjøl som jeg hadde lyst på, og så fikk jeg penger.
Ellers fikk Røde Kors det meste av julegavepengene mine.
Og selv om jeg ikke har sett på Monsen i dag, så er innlegget fra i fjor fortsatt aktuelt:
