I går opplevde vi en romjulsdrøm, småbrukeren og jeg. Etter å ha tatt en 35 mil lang tur dagen før for å feire 75-årsdagen til småbrukerfaren, åpenbarte 3.dag jul seg med perfekte forhold for tur. Strålende sol, 3 cm nysnø og passe med kuldegrader gjorde den svenske skjærgårdsøya til en romjulsdrøm. Vi var ladet med ribbe, surkål og tårta, og var rimelig klare for frisk luft.
Jeg drømte om et bad. Småbrukeren la ned veto. Denne gangen fikk han viljen sin.
En frossen golfbane er perfekt underlag for trost og turgåere.
Sola klarer bare såvidt å skinne over steingjerdet.
Ble ingen bading her heller, selv om det nesten ikke var is.
Varm gløgg og pepperkake med edelost smakte aldeles fortreffelig her etter turen.
Naturen har pyntet julepynten.
Takk til vertskapet for gjestfriheten, alt det gode vi har fått i oss og ikke minst alle gode samtaler. Hjemturen var definitivt vinterlig. Men ganske romjulsdrøm-vakker innimellom, den også.
I fjor var det vanskelig å skrive ønskeliste. Det var vel i grunn det i år også. Jeg kjøpte meg et par ting sjøl som jeg hadde lyst på, og så fikk jeg penger.
Ellers fikk Røde Kors det meste av julegavepengene mine.
Og selv om jeg ikke har sett på Monsen i dag, så er innlegget fra i fjor fortsatt aktuelt:
Denne julehelga har vi virkelig kjørt på med tradisjon. Og tradisjonskost. Det er ribbe og pølse, surkål og tyttebærsyltetøy, lefse og sylte. I skrivende stund, sånn midt på dagen, står pinnekjøttet til utvanning og snart er bjørkepinnene klare og kjøttet skal på kok. Resten av riskremen fra i går får duge som dessert. Ellers har vi, takket være a bæssmor, småkaker til kaffen. Å finne engelske navn for alt det her er en smule interessant.
I går skulle vi forklare hva «fuggulbænd» er. Vi holdt nemlig på med en oversettelse av «Julekveldsvisa». For å oversette denne til japansk må vi innom engelsk. Og engelske ord for ringsakerdialekt er språksprell for viderekommende. Ja, det hadde nok ikke Alf Prøysen tatt med i beregninga da han skrev de kjente ordene. Men det ble litt lettere i dag da sola kom og vi kunne peke på neket. Eller fuggulbændet, som Alf og vi sier.
Så er det jo slik at når en i jula har besøk av en som så definitivt kommer fra en annen kultur, så lærer vi litt alle sammen. Og når vedkommende kombinerte ungdomsskolen med 7 (!!!) timer daglig karatetrening, HVER ENESTE DAG, så er noen timer i dojoen rett etter frokost på selveste første juledag for ferie å regne.
At grøtris er det samme som sushiris hadde avleggeren brakt på det rene allerede før jul. Og i går lærte vi at japansk konjakk og konjakk slik vi kjenner det er to ekstremt forskjellige ting. Sake derimot er sake.
Om litt er det tid for å ringe mor i Ogawa. Det blir sånn i passe tid på kvelden hos henne. Og vi skal ut og rusle litt «neri hagan». Altså gå en tur i skogen. Jeg leste en gang at å gå en tur bare for å gå er noe særnorsk. Og at i alle andre deler av verden ville alle som utførte slikt bli lagt under tung psykiatrisk behandling. Jeg har ingen formening om hva slags status slike turer har i Japan. Men i kveld har vi hørt om en sensei på 83 som går tur med sin bo over skuldene hver dag kl 05.00.
Det jeg vet er at av de to studentene som befinner seg på bruket akkurat nå, så er det den japanske som er innehaver av tursko. Hikingshoes 😉. Dattera til mora har kun joggesko.
En julehilsen fra meg før jeg forsvinner fullstendig inn i ribbe- og lefsetåka:
For mange er tradisjoner viktig i disse dager. Også for meg. 7. år på rad kommer årets julekort herfra fra skogen. Julekveldsformiddagskaffen er kokt på bålet og er snart klar.
Uansett hva du skal, hvem du skal gjøre det sammen med, eller om du i det hele tatt skal gjøre det sammen med noen: lag deg fine juledager! Husk du er hverdagshelten i ditt eget liv. !
Akkurat nå har jeg desembersola til venstre og månen henger til høyre. Sola kommer mer og mer tilbake minutt for minutt, tida er nå og sol og bål kan tine frosne hjerter
Juleklem fra meg
Sola stikker så vidt over skogen til venstre. Månen henger til høyre.Gull i skogen i dag.
…men jeg tror ikke han er sur. Sist jeg så’n, eller det var vel i grunn Mel Gibson, så var han rett og slett fly forbanna. Men nå henger’n altså der. Mellom norske flagg, engler og glitter. Sikkert forbanna for det også.
Det ble pynt på treet i år allikevel. Mye. Som vanlig. Et langt liv medfører mange minner som skal på treet. Blant annet ei irsk harpe. Papirklipp av Karen Bit-Vejle fra Danmark. Et par babusjka-trekuler fra Polen, noen hekledinglerier fra Riga og et par lykter fra Tallin.
Neida, bare tulla. Det er såpass mye tradisjon og fine minner om både folk og reiser som pleier å få plass på grenene at det blir nok ikke jul i stua uten pynten. Men enn så lenge så får det stå der i all sin egne prakt et døgn eller to til.
Folkens! Jeg kan nå melde om at jeg har støvsugd bestikkskuffen, så nå blir det jul! Og julevasken her i huset er offisielt ferdig. Det vil si at Reidar fortsatt er i virksomhet innimellom. Han er godt i gang og skal ta resten, har ledelsen bestemt. Sånn er det med den saken. Delegering og ansvarsfordeling er tingen.
Og siden jeg heller ikke i år skal feire jul hverken inne i kjøkkenskap eller klesskap eller i taket over sofaen, så ser jeg ingen grunn til å vaske der. Ikke ser jeg noe møkk der heller. I morgen tar jeg inn grana, så da lukter det godt uansett om grønnsåpe er brukt eller ikke. Skulle jeg få på så mye lys at jeg finner noe spindelvev, så vurderer jeg seriøst å slenge en neve glitter i riktig retning. Det bør gi god effekt!
Og så lenge bestikkskuffen er ferdig støvsugd, så er jeg i grunn veldig godt i rute!
Dagens adventskalendergave kom i form av et foto med gode minner. Minner om en fjelltur med avleggeren. Og ikke minst minner som ligger i langtidshukommelsen.
På nett har jeg sett familier og andre som gjenskaper fotografering fra egen barndom. De lager tilsvarende bilde, med samme type bekledning likt ansiktsutrykk, og samme oppstilling som de gjorde i nittenpilogbue og noe.
Disse bildene er ikke bevisste gjenskapelser. Det er samme motiv, men ikke samme antrekk. Og de er tatt med nesten nøyaktig 22 år i mellom 😊
I dag har jeg hatt en fin dag ute i sola. Her på bruket selger vi juletrær. To utsalg på torvet, to forskjellige torv da, har i helga blitt supplert med åpen dag i juletrefeltet her på småbruket. Det vil si at alle som vil kan komme og hogge sitt eget tre, koke seg kaffe ved bålet og kose seg som de vil. Vi har hatt besøk av mange. Både barnefamilier og andre. Noen har funnet seg både ett og to og tre og fire trær. Andre har funnet et stort til stua og et bittelite til barnerommet. En dro avgårde med fire meter gran på taket og andre nøyer seg med et par meter grønt til stua. Alle har valgt og hogget selv.
Og vi som passer butikken kunne ikke hatt det bedre. Sol fra skyfri himmel, vindstille, ikke kaldt, litt snø på bakken og snøfrie trær. Forholdene for juletrehogst har vært perfekte hele helga. Tidligere år har vi slitt med alt fra holke og gjørme til hauger og lass med snø og bitende kulde. I år har alt vært perfekt. Og da ligger det også an til rekordmange kortreiste julegraner i stuene rundt omkring denne jula. Veldig artig for de som planter, gjødsler, klipper og passer julegraner hele året.
Mitt eget ble hogget tidligere denne uka og står og venter på videre ferd i vedskålen. Det skal inn i gangen i morgen og vider inn på stuegolvet i overimorgen. Spørsmålet er om vi skal borre hull i golvet eller taket for å få plass. Som vanlig faller jeg for et som er i største laget for takhøyden i dette gamle huset.
