Husmorpoeng hører jeg stadig om. Noen ganger er det noen som snakker om det live eller på nett. Som oftest leser jeg om det på facebook. Der er det stadig noen som påberoper seg å ha fått husmorpoeng. Da har de som regel vasket noe, bakt noe, eller i det minste ryddet i noe. Eller aller helst alt sammen på en gang. Tror jeg. Og selvfølgelig tatt bilde av prosjektet. Spising av nevnte bakverk gir nok dessverre ikke poeng. Ikke å rydde ut av tursekken heller, tror jeg. Et kjapt bildesøk på google gir et slags svar: Boller! Mye! Og bakst forøvrig. Og en del bær. Strikking. Og en del ryddige stuer, rene vinduer og pene blomster. Men mest boller.
Her svever jeg rundt i det uvisse akkurat nå: undertegnede har nemlig BÅDE vasket og brettet klær OG pusset vinduer i dag! Poenggivende aktiviteter, vil jeg tro. Eller må vi opp et nivå? Genereres husmorpoeng kun om man koker og presser egen sylte til jul, for eksempel?
Jeg lurer på: Hva slags poeng er disse husmorpoengene? Hvem har bestemt at poengene deles ut? Hvor melder man dem inn? Og til hvem? Hvordan er poengberegningen? Hvor mange poeng gir klesvaskbretting i forhold til baking, for eksempel? Og hvor mange poeng får en for skjortestryking? Det tror jeg er mange! Får man fler om man stryker sengetøyet også, eller ender det med poengtrekk? (mohaha) Hvor mange husmorpoeng er det mulig å oppnå?Hvor mange må man ha for å kunne bytte de inn i noe?
Og sist men ikke minst: HVA i huleste får man når man har mange nok husmorpoeng?
Jeg har noen forslag:
Heder og ære?
Vin?
Sjokolade?
Vin og sjokolade?
Husmorferie?
Ny bukse?
Nytt strykejern
Vaskehjelp (oh, himmel!)
Jeg mistenker imidlertid sterkt at «premien» er gleden av å få vaske, bake eller rydde neste gang også! Vi er lurt! Igjen! Shait!
(Ps! Undertegnede har selvfølgelig ikke pusset vinduer og brettet klær akkurat i dag. Innlegget er fra den dagen jeg gjorde det…i 2016 Og sitatet i overskrifta er fra noen jeg kjenner som prater om sin mor. Hun har nok helt sikkert ombestemt seg nå. Noen som for øvrig er relativt god til å bake.)
En slags premiering som kan forekomme helt uten opptjente poeng. Heldigvis.
Av tidligere nevnte og helt naturlige årsaker blir det lite sport på undertegnede for tida. Men når hjernen trenger litt å bryne seg på i disse #stayhome-tider er det jammen fint vi har spill. Brettspill krever jo at en er flere i familien som vil. Samtidig. Her i huset foreligger både yatzy- og ludonekt, for å si det sånn. Vi har forsøkt oss på monopol. Da taper jeg, så det er utelukket. Kortspill er morsomt, men de som tar hele kvelden er artigst, og det gidder ikke samboeren.
Nettspill, også kalt online, noe annet. Da har du jo uante muligheter til å spille mot slektninger på andre siden av kommunegrensa, naboer, kollegaer du ikke har sett på uker eller år eller hvemsomhelst andre.
Wordfeud er en gammel klassiker som er hentet fram her i sofaen. Det er godt det fins online-spill som går så sakte at til og med vi godt over 40 klarer å følge med. Og blir det sent, og det gjør det jo når det tar så lang tid, så kan man bare fortsette dagen etter. En slipper til og med sjøl å huske hvem sin tur det er.
Her følte jeg det var på sin plass å drive litt oppdragende virksomhet på den noe yngre motstanderen…er jo tross alt pedagog med en viss standard….
Det overrasker meg stadig vekk hvilke ord som faktisk godkjennes….og mener det er prinsipielt og grunnleggende feil at enkelte ord underkjennes (!).
Jeg syns dette kom veldig tidlig i spillet….
Så vil tiden vise om jeg snart kan slumpe til å vinne en runde.
Er ganske sikker på jeg hadde havna i den kategorien ved en sortering nå ja. Ikke i «kan repareres» eller «klar til bruk» men altså i «må kastes»-haugen. Rimelig frynsete med andre ord. Eller «er du røtin» som en meget god og hyggelig kollega lurte på før i dag. «Røtin» er østlandskbygdenorsk for råtten, bare så det er oppklart.
Det hjalp ikke så veldig mye med denne utsikten da jeg sto og venta hos legen i dag:
Venteplass for ting som må kastes. Litt bortenfor de som sitter på hjul.
Og tanken slo meg at jeg måtte være skikkelig sjuk som fikk lov å møte opp der i det hele tatt. Ufattelig dårlig timing. Og grein meg ikke til det sjøl altså. Ble innkalt etter mail. Eller som legen sa: det er vanskelig å sjekke knær på telefon. Ser den. Døra var låst og leger og sekretærer hentet folk i biler, ikledde oss munnbind og dynket oss i sprit før de aller nådigst låste oss en og en av gangen gjennom 2 dører og inn til legemennesket. Etter å ha forsikret seg om at det ikke var snørr i sikte.
Nå veksler jeg da mellom å være skikkelig sur for at jeg ikke klarer å gå, og dermed ikke kommer meg nevneverdig ut i frisk luft, og litt fornøyd med at det tross alt er en typisk idrettsskade dette her….til tross for at jeg meg bekjent ikke har drevet med noe idrett siden…juni 2019. Og da var det selvfølgelig MYE viktigere å vinne banketten etterpå! Den vant Thea, men hun var da i alle fall på laget mitt!
Og så fikk jeg i alle fall brukt skibuksa en gang denne sesongen. Ikke i kombinasjon med ski, mer fordi glidelåsen kunne åpnes helt til hofta og dermed blottlegge et passe tjukt kne og et enda tjukkere et!
Hvis du ikke kan si noe hyggelig til noen, så hold kjeft! Eller litt mer tilpasset det yngre eller eventuelt noe sartere publikum: Ikke si noe med mindre du kan si noe hyggelig! Det høres jo i utgangspunktet ut som en veldig grei strategi, spør du meg. I en diskusjon kan jeg jo på en saklig måte argumentere for mitt synspunkt hvis jeg ikke er enig med deg, men jeg kan ikke finne NOEN grunn til uoppfordret å fortelle deg at den nye genseren din er stygg. Hvis jeg mener det da. Da kan jeg tie med det. Det får være opp til meg og ellers helt uvesentlig for deg og resten av verden. Hvis du lurer så kan du jo spørre. Og det gjør du kanskje. Da kan det hende du får svar.
Fungerer det sånn på sosiale medier? Jeg syns det er ganske utfordrende av og til. Likes og ikoner, altså.
Hvis du legger ut nytt profilbilde, sjekker du hvor mange likes bildet ditt får da? Det gjør jeg. Må innrømme det. Kan hende jeg til og med sammenlikner meg litt med andre eller vurderer hvor poppis jeg er også. Men hva om jeg ikke trykker liker på det nye profilbildet ditt. Hvilke signaler gir jeg da? Kanskje du tenker at jeg ikke liker bildet. Kanskje jeg er fullstendig likegyldig? Eller kanskje det er så enkelt at jeg ikke har sett det engang? Hvilke signaler gir vi når vi velger å trykke liker? Og hvilke signaler gir vi når vi ikke trykker liker?
Dagens samfunn gir oss så mange muligheter til å bli sett. Da jeg var tenåring og kjøpte meg ny genser (noe som stort sett kun skjedde et par ganger i året, muligens tre: til skolestart, jul og 17.mai), hadde nyanskaffelsen ingen tilskuere før tidligst på skolen dagen etter, eller neste uke, eller etter ferien. Og da kom alle reaksjoner eller mangel på sådanne direkte, face to face. Og det var sjelden noen sa noe negativt. Vi var da høflige for faen. Nå blir bilde av genseren delt på sosiale medier. Gjerne fra prøverommet og senest og i det minste med en gang den pakkes ut av handleposen. Hva hvis ingen trykker liker? Eller hva hvis du fikk 35 likes på den forrige genseren og bare 12 på denne? Og fikk DU like mange likes som venninna fikk på bildet av SIN nye genser forrige uke? Tenåringene i dag har noen utfordringer som jeg er glad jeg slapp!
De voksne også. Det er fryktelig lett å bli opptatt av disse likes-ene, syns jeg. Spesielt når man blogger, haha! Hvor mange har sett, lest, kommentert og eventuelt likt det jeg skrev sist da tro? Det mest interessante, syns jeg, er at det er så forskjellig hva folk fester seg ved. Sånn er det vel med likes også, tenker jeg. Vi fester oss ved helt ulike ting og for meg er det i alle fall sånn at jeg liker noe den ene dagen og kanskje noe helt annet den neste. Og så trykker jeg litt sånn etter det da!
Jeg har lest på nett (!) at et nytt profilbilde bør legges ut på et tidspunkt når flest mulig er pålogget. Litt sent på kvelden anbefales. Da får du flest likes på bildet ditt. Men husk, ikke alt for sent da. Da kan det jo hende vi har lagt oss og så ser vi det ikke og du får ikke likes. Tabbe. Legger du derimot ut en status eller kommentar der ordet «gratulerer» blir brukt, kan du regne med likes. Gratulerer fører nemlig til at facebook og muligens andre sosiale medier sender innlegget ditt øverst på nyhetsfeeden, skjønneru. Så hvis jeg skriver «gratulerer til meg med nytt bilde» under mitt neste profilbilde, så vet du hva jeg er ute etter. MEN man skal ikke legge ut nytt profilbilde for ofte, sier de som har greie på det. Hver andre måned er visst perfekt. Undertegnede har nå sitt tolvte (ellerderomkring) profilbilde siden sosiale medier ble et tema her i 2007 eller der omkring. Kan nok ikke beskyldes for å legge ut profilbilder i utide da. Andre oppdateringer, derimot. Jaja.
Noen ganger har jeg ønsket meg en «liker ikke»-knapp. Men da er vi vel inne på at man ikke trenger si noe om man ikke kan si noe positivt igjen, ikke sant? Mulig sosiale medier har hatt gode sosiale antenner når de valgte bort den muligheten.
Hva kan man ikke på noen måte trykke liker på? For meg handler det vel som regel om typiske oppdateringer der man forstår at noen er død eller noe annet kjett har skjedd. Blir liksom feil å trykke liker da, selv om det kun er for å vise at man har sett. Da er det bedre med en kommentar. Men hvilken kommentar skal man velge?
Vi har jo et helt lass av ikoner å velge mellom, så vi trenger jo ikke velge våre egne ord engang, kun en figur eller et annet ikon vi syns passer. Hvilke ikoner bruker du? Hvordan uttrykker du deg på nett? Hva betyr et smilefjes for deg? Hva er forskjellen på et vanlig smilefjes, et bredt smilefjes og et blunkesmilefjes? Tenker du noen gang på at dette også er en form for kommunikasjon der mottakeren kan legge andre ting i ikonet eller likes-en enn det du gjør?
«Jeg tar ansvar for hva jeg sier, ikke for hva du oppfatter!» Jeg vet ikke hvor jeg har sitatet fra, så det er ikke stjålet med vilje. En god leveregel på nett hvis en ikke skal bli helt hysterisk stressa og gå over til røyksignaler hver gang en skal si noe. Lett å bli misforstått på dette internettet. Noen ganger er det kanskje lurt å tenke seg om. Noen ganger kjenner i alle fall jeg at likes og ikoner ikke er bra nok. Noen ganger må jeg kommentere med egne ord. Og noen ganger må jeg til og med heller sende en sms eller snakke med personen «på orntli’». Tro det eller ei.
Jeg observerer at mange sender hjerter til hverandre. I alle fall jenter. I alle aldre. Et hjerte signaliserer både medfølelse, kjærlighet og omtanke. Det syns jeg er fint. Og det er da fint at vi kan uttrykke oss med noe så enkelt som et hjerte. Men, jeg har nesten aldri kommentert med et hjerte selv (muligens en eneste gang, et gult et, og husker ikke anledning eller når). Og jeg får meg nok ikke til å gjøre det heller. I alle fall ikke i overkommelig framtid. Sorry.
Lista mi over mest og sist brukte ikoner ser ifølge min samsung slik ut:
Jeg henger meg her opp i vin- og ølglass. Er i grunn ikke så spesielt at de er der, er mest overrasket over at de ikke er på pallen. Legger også merke til hjertet(det går av og til et til dattera)….ellers har jeg nok jugd…
Trykk gjerne liker eller smilefjes om du syns det passer. Men slenger du på et hjerte – da blir jeg skeptisk!
Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.
Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.
Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som fortsatt befinner seg innenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og er de ikke fysisk innenfor barnehagens gjerder, forbereder de ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.
De er altså heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i dag.
Takket være dere kan samfunnskritiske roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for de barna som fortsatt er i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.
Dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter.
Til dere og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!
Initiativ er ifølge thefreedictionary et substantiv nøytrum (til glede for alle norsklærere og andre med tilsvarende preferanser) og ordet er definert som en handling/ide som innleder noe, et tiltak.
Et tiltak som får noe i gang omtales gjerne som et initiativ. Å ta initiativ beskriver ofte noen som tar ledelsen eller føringen, skriver store norske leksikon.
Initiativ – har du det? Hvem kjenner du som viser initiativ? På hvilke områder i livet viser du mest initiativ?
I min bransje, barnehagen, jobber det ufattelig mange med masse initiativ. Det trer tydelig fram i den situasjonen vi i Norge er i nå. Det lages aktvitetspakker, legges ut filmer, ringes til familier, males, ryddes, bygges og ordnes. Og det gledes! Jeg tror ikke det er en enesete barnehageansatt som ikke ser fram til en normalhverdag med barnehage MED barn etter at denne perioden er over.
Mange viser initiativ ut over det som gagner en personlig. Miljøinitiativ har vi hørt om. Feministisk initiativ. Det arabiske initiativ. Etellerannet veldedig initiativ. Initiativ til å treffe venner er det noen som tar. Støttegrupper på facebook er et slags initiativ. Noen viser initiativ ved å samle inn til de som ikke har noe sted å bo. Noen viser til og med initiativ i senga, står det på internett (!). Halleluja. For enkelte er det nok initiativ å komme seg opp om morgenen.
Jeg mener at alle har det. Både liten og stor, ung og gammel. Alle har et visst initiativ inne i seg. Vi har et overlevelsesinstinkt alle sammen og dermed initiativ! Vi kler på oss hvis vi er kalde. Vi prøver å finne mat om vi er sultne. Vi løper for å komme unna en fare. Hvor mye og hvor sterkt overlevelsesinstinkt eller initiativ er nok individuelt, og ikke minst er det individuelt hvordan vi viser initiativet vårt.
Undertegnede har vanligvis en god del initiativ. Ganske mye mener noen. På grensa til for mye mener nok andre. Selvinnsikt er ei vanskelig greie, men jeg tipper (uten for store odds tror jeg) at noen mener mitt initiativ er på grensen til geskjeftig. Da er vi inne på et helt annet fremmedord, som jeg håper å slippe å blogge om. I alle fall akkurat nå. En ting er sikkert: ordet geskjeftig er negativt ladet, mens initiativ, derimot, er positivt ladet. En annen ting som også er sikkert; det er ikke alltid initiativ-genet virker. Noen ganger er dørstokkmila alt for lang. Som da undertegnede skulle skrive dette innlegget, for eksempel. Det satt langt inne, mildt sagt. Men det er der, initiativet, altså.
Jeg tror at initiativ og motivasjon ofte henger tett sammen for oss mennesker. De små menneskene jeg er mye sammen med viser dette hver dag. Noen viser masse initiativ hele tiden. De finner på ting å leke og de blir gladelig med på andres lek eller det vi voksne finner på. Andres lek blir gjerne fort påvirket av den initiativrike. Det er en bivirkning det ser ut til å være vanskelig å komme utenom. Viser du initiativ må du også være forberedt på å ta ansvar. Det er en annen bivirkning.
Andre viser kanskje det vi kaller lite initiativ i det daglige. De vet ikke helt hvor de skal begynne når vi skal leke, de finner ikke så lett sin rolle i påbegynt lek eller i voksenstyrt aktivitet. MEN, i en helt annen setting kan vi vise både kreativitet og initiativ som ikke var så lett å se at fantes der i utgangspunktet. De blomstrer, trives og finner motivasjon og trygghet til å vise seg fram i situasjonen! De vet hva de vil gjøre og de har meninger om hvordan de skal gjøre det.
Personligheten vår preger om vi oppleves som en initiativtager eller ikke. En definisjon av ordet initiativ er å få ting til å skje, eller sørge for at ting settes i gang. Noen er veldig tydelig igangsettere. De har et initiativ som sørger for at ting skjer og utvikler seg. I beste fall er de i en posisjon der de kan dra andre med seg på en positiv måte. De liker at ting skjer og liker å vise initiativet sitt.
Men de kan trenge hjelp. I alle fall trenger de å oppleve en viss støtte. Et initiativ som ikke støttes eller som blir nedstemt gang etter gang står i fare for å dø ut. Kanskje den som viser initiativ mister motivasjonen for å foreslå og sette i gang? Vil vi det?
Hva skjer dersom initiativtakeren slutter å vise initiativ? Hvem tar over. Er det den som henger på som tar initiativ da eller stanser vi opp? Hvorfor viser ikke de andre like stort initiativ? Er de fornøyd med tingenes tilstand akkurat som de er? Er det derfor de ikke tar initiativ til endring, handling eller utvikling? Hvilke forventinger har de til omgivelsene sine? Er de så vant til at andre tar initiativ at de naturlig lener seg tilbake og regner med at andre tar ansvar? Hvis ingen tar initiativ, skjer det noe i det hele tatt da? Når er det din tur til å ta initiativet? Hvem er det som tar initiativ til å treffes i din vennegjeng? Hva skjer hvis hun slutter med det?
Vi tar ulike roller i ei gruppe. Vi har både initiativtakeren og følgeren. Vi har noen som alltid mer enn gjerne tar på seg oppgaver, bare noen andre først tar initiativet. Kanskje vi til og med har noen skeptikere og noen som motarbeider. I beste fall har vi den kreative som kommer med spennende innspill, støttespillere og enda bedre; flere med initiativ. Gruppa består også av de som viser tiltak til å gjennomføre oppgaven. Ei dynamisk gruppe trenger nok alle disse. Alle har sin unike rolle i gruppa og er viktig for dynamikken.
Jeg tror at ambisjon i mange tilfeller er et uttrykk som henger sammen med initiativ. Har du ambisjon om at du eller ting rundt deg skal utvikles til det bedre må det forventes, både av andre og deg selv, at du tar initiativ! Vil du at noe skal skje, må du sørge for at det skjer. Du vil noe mer enn det som er nå. Dermed tar du initiativ til handling og gjennomføring. Din ambisjon om å gjøre ting bedre gjør at du motiveres til handling. Dermed tar du initiativ og blir en initiativtaker!
La ambisjon, personlig initativ og ansvar hjelpe deg og oss alle gjennom krisa. Da tror jeg vi er best rustet til hverdagen som kommer etter hvert!
Hverdagslykke, slik undertegnede beskrev den i 2016!
Endelig mandag! Endelig er det hverdag igjen og endelig kan man møte opp og treffe alle de menneskene som fortsatt møter verden og deg med et «Hei» og en kjempeklem når du kommer inn døra. Det er jobben sin det. Og hverdagen sin! Jeg lever heldigvis i en privilegert hverdag der smil, latter, bålkos og engasjerte mennesker er en vesentlig del. Heldig jeg!
Hverdagslivet ellers da? Striskjorta og havrelefsa. Vekkeklokka. Middag. Handle. Klesvask. Kjøre og hente på trening, korps, kor og teater. Trene sjøl skal en gjøre også. Og jobbe litt da. Nå om vinteren stort sett i alle døgnets lyse timer.
Det er hverdager det er flest av. «Alle disse dagene som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var selve livet» (Stig Johanson). Lever vi hverdagene i påvente av helg og ferie? Eller lever vi hver dag? Altså i betydningen nyter hvert øyeblikk og koser oss med det som det faktisk er mest av? Hverdager.
Mandagsutsikt fra terrassen. Hverdagslig fotografert med mobil og gjenskinn.
Hvordan er din hverdag? Mye pes, sier du? Det tror jeg på. Mye skal løses, rekkes og gjennomføres. Det skal jobbes, ordnes og realiseres og dess større familien er dess mer avansert blir logistikken for å få hver dag til å gå opp. Mer enn en gang har vekkerklokka så vidt vært avskrudd hjemme hos meg før tanken «jeg gleder meg til å legge meg igjen» har dukket opp. Det går heldigvis som regel fort over.
Er det noen av dere som har tenkt «bare det blir helga!» noen gang. Jeg har. Så kan man kanskje også tenke litt på dem som mest av alt i verden ønsker seg akkurat det jeg har. Nettopp en hverdag. Vanlig liv med jobb, vekkeklokke, tidsklemme og helg innimellom. DA kjenner jeg noen ganger at jeg er veldig glad for å ha en hverdag og leve midt i den! Akkurat det er faktisk ikke alle forunt enten du lever uten jobb, er på flukt, syk eller satt helt eller delvis ut av spill på en annen måte.
Hva er din hverdagslykke da? For meg er det gull å komme hjem til ferdig middag fordi gubben er først ferdig på jobb og alltid sulten på den tida! Hadde vel ikke blitt mange middager før 20.00 om kvelden om det var opp til undertegnede. Kanskje ikke da heller. At tenåringen snakker, er også positivt. Ikke alltid den rasen gidder, men når det skjer er det som regel alltid verdt å høre på. God kaffe er en annen hverdagslykke. Ikke så god kaffe kan også gjøre nytta si iblant.
Den aller beste kaffen, både til hverdag og fest!
Noen ganger liker jeg å stikke av fra alt dette. Da blir det tur. Eller walkabout, som de kaller det «down under». Litt jug er det vel for walkabout var og er vel betegnelse på et noe lengre avstikkingsprosjekt. Mer sånn «legg ut på reise eller vandring på ubestemt tid og kom tilbake når du er voksen». Jeg er ikke borte så lenge. Ikke har jeg blitt nevneverdig mye mer voksen av disse turene heller. Mer det motsatte vil noen påstå. Men for meg er hverdagen også tur. Frisk luft får jeg i hauger og lass på jobb så det er ikke aldeles nødvendig med mer. Men å bryte opp hverdagen med å gjøre noe annet, bare være, har blitt viktig for meg. Det betyr at hodet ofte fungerer bedre, selv om kroppen er sliten, når turen er unnagjort og jeg en del av hverdagen igjen. Slik skaper jeg min egen hverdag sånn som jeg vil ha den. Eller i alle fall sånn som jeg får det til akkurat nå.
Slik skrev jeg om hverdag i februar 2016. Synes en liten reprise kanskje var på sin plass nå når dagene er alt annet en hverdagslige! Lag deg en fin hverdag! Alt blir ba!
Store norsk leksikon sier at den moderne betydning av ordet blåmandag er “en dag etter hard festing, da man plages av tømmermenn og anger og kanskje skofter arbeidet. Blåmandag brukes synonymt med uttrykket dagen derpå. I overført betydning kan også blåmandag betegne et tidspunkt for et tilbakeslag etter en periode med suksess i for eksempel politikk eller næringsliv.”
Kan vel ikke si at hverken hard festing eller suksess har vært veldig fremtredende for undertegnede i det siste. Tilbakeslag derimot kan jeg kjenne meg igjen i.
Så her handler det om å gripe dagen. Og uten mat og drikke duger helten ikke. Så i dag startet dagen med følgende:
Nettet har de siste par ukene flommet over av artikler, blogginnlegg og leserinnlegg (heter det det nå til dags?) om hvor slitsomt det er å være hjemme og ikke få lov til å sende unga og seg sjøl til egnede institusjoner på dagtid, ikke få lov til å reise på treningsstudio, hytta, jobb, trikk, buss, fotballbanen, you name it, på fritida. De første ordene om dette kom på mandag 16.mars – da hadde skole og barnehage vært stengt i 1 ½ dag. Og vi hadde hatt noe så stusslig som helg imellom den ene og den halve dagen. Vi må elske hverdagslivet vårt!
INGEN har delt noe om hvor godt det er å «varva ner» som svenskene ville ha sagt. Hvor godt det er å ikke skulle rekke noe, legge opp dagen etter ungenes behov, kunne sitte i nettmøte med pysjbukse på, slippe å stå i kø og rett og slett ta familielivet tilbake. Ingen!
For min egen del hadde jeg tjuvstarta. Den 20.februar var min siste dag på jobb så langt. Kroppen har krangla i snart 10 år og nå ville den rett og slett ikke mer. Ta det med ro, ligg på sofaen, sov godt, spis fisk og grønnsaker og gå deg en runde rundt huset om du orker, sa legen. Det vil i praksis si at da resten av Norge inntok #staythefuckhome-modus, så hadde jeg allerede vært der sånn ca nøyaktig 3 uker. Og før det var jeg stort sett kun på jobb. Ikke noe fult fritidsøs her. Orka ikke noe. Jeg antar det er derfor jeg fram til nå har tenkt at den der hold-deg-hjemme-så-sant-du-kan oppfordringen ikke har vært så vanskelig. For å være ærlig så tenker jeg at det er jo ikke så himla fælt, heller! Hvis jeg kan bidra med såpass lite for at dette skal gå bra for de fleste så er jeg heldig! Og takknemlig til alle de som ikke har det valget! Alle dere som jobber i yrker der kravene og risikoen er ekstra stor og som nå stiller opp slik at jeg kun trenger å holde meg hjemme! Takk skal dere ha!
Men i dag. I dag fikk humøret seg en skikkelig smell. Akkurat da kroppen var i såpass framgang at undertegnede planla og satte i gang litt skogstur og hengekøyeovernatting så smalt det såpass til de grader at sofaen igjen må duge. Se tidligere innlegg om knehøneatferd. Den daglige økta med pust og pes og trening (etter evne!) forsvant med et tryn, bokstavelig talt. Skogstur er helt utelukket. Trappa opp til badet i 2.etg er utfordring nok. Så nå sliter jeg med å holde humøret på et i alle fall innimellom akseptabelt nivå. Tålmodigheten min er ikke innstilt på akkurat det her!
Trøstespising utføres. Lesing av turbok likedan. Har inntatt både vin, mojito og øl i helga i håp om medisinsk virkning. Akkurat nå funker det derimot best å lese om Harry Hole. Makan til drittliv! Han er jo stort sett for det meste lenger nede i grøfta enn de fleste. Det kalles vel en slags trøst.
Vel: i min desperasjon etter noe som kunne høyne humøret en liten promille(uten å drikke noe altså) tenkte jeg at det må da gå an å bruke denna kroppen til noe! En liten gåtur på crosstrainer, noen styrkeøvelser og litt bevegelighetstrening og tøying ble derfor planlagt og gjennomført. Alt innendørs på relativt flatt golv. At det gikk strålende, er en god overdrivelse, men noe gikk da….helt til siste tøyeøvelse av rygg førte til overstrekk i det helsikes kneet igjen, med påfølgende uling og frustrasjon. Så da er man tilbake i sofaen. Sur og på grensa til depressiv!
Ga det et forsøk – knestøtta også!
Ser ved rask gjennomlesing at dette ble noe i nærheten av tidenes mest begredelige, sutrete og patetiske blogginnlegg som det går an å lire av seg. Forhåpentgligvis er det unnagjort og undertegnede er i stand til å trøstespise eller noe annet seg til litt mer positivt syn på livet etter hvert. Alt går bra! (regnbue, rosa sky, enhjørning, hjerte osv…..)
Den som vil lese litt mer om brakkesyke i koronaens tid kan gå inn på
snl.no/brakkesyke
Ekte brakkesyke! Nansen-style. Ser stabil ut han her.
I dag våknet vi her i huset opp klokka…ja altså: den ene var 10.02, den andre var 09.10 og den tredje trodde vi var 11.02. Så helt i takt kan man vel ikke si at vi var. Den ene trodde han hadde rett, han gikk for 09.10. Den andre trodde at den første måtte stilles, mens det viste deg at den hadde stilt seg sjøl. Men vi våkna da, og det var jo bra! Vi tok en kaffe og roet ned takta og vi var enige om at det var lyst ute!
Bilde: www.guyettec.com
Med kne ute av stilling og resten av skroget definitivt ute av normal drift vil jo alt som skal gjøres i takt by på litt utfordring de neste dagene. Men siden hverdag og samfunn er en smule ute av drift sjøl om dagen, så æ’kke det så farlig akkurat. Så får vi se hvilken takt en skal gå for etter hvert: samfunnets eller sin egen….
Når det gjelder tid, altså den som måles, og som vi her i landet velger å manipulere to ganger i året ved hjelp av klokka: Foreløpig har vi ikke stilt noen av de som var 09.10 og heller ikke de som var 10.02. Men vi satser på å finne takta i løpet av dagen, altså. Eventuelt gå for spenning og gå taktløst inn i framtida!
