Det gikk som det måtte gå etter såpass mange dager på ferie “all by ourselves”, kun småbrukeren og jeg : Det ble et besøk på ættestupet. Tradisjonen, eller kanskje heller legenden sier at tilårskomne i forne tider ble kastet eller kastet seg selv i døden utfor et høyt stup. Et ættestup. Det var ei god stund før aldershjem og pensjonssparing det her, altså. I følge myten skjedde dette da gamlingene ble ute av stand til å forsørge seg selv og de ikke lenger kunne bidra til fellesskapet og arbeidet på gården. Familien tok dem med opp på stupet og dyttet dem utfor med en lang stokk. Det var viktig at alle holdt tak i stokken slik at ingen kunne utpekes som morder. Det fins mange ættestup i Norden, men nå sås det visst tvil om de i hele tatt har vært i bruk. Nåvel. Noen har i alle fall en eller annen gang tenkt tanken. Kan du ikke bidra, er du gammal og skrøpelig, så kast deg utfor. Det er best for hverken du eller vi har bruk for deg lenger. Det setter utvilsomt i gang noen tanker, ja. Ok. Vi sto på toppen av ættestupet i dag. Lett å gi hverandre et bittelite dytt utfor, om det var det vi ville. Ikke en severdighet med sikkerhetsgjerder og varselskilt det her. På eget ansvar, altså. Men nå har vi tross alt vært på ferie sammen i mange dager i ren harmoni, så det ble bare litt begrenset knuffing på toppen. Før vi ble enige om å stikke derifra og traske til en annen topp som visstnok har vært ei øy i havet før ei eller anna istid. Ikke hadde vi noen stokk og ikke hadde vi med oss noen medskyldige heller. Jeg tipper feriens meny og bevertning også har bidratt til at ingen av oss er så innmari enkle å dytte rundt på. Heller ikke utfor et ættestup. Det er ikke SÅ lett å bli kvitt oss!
Auda. Det gjelder å ikke ramle utfor ættestupet.
Ingen vei tilbake utfor her. Bare ned. 75 meter og rett i ura anslo vi.Harmonisk inntil videre😉
Den nye dagen er i emning. Gårsdagen fikk en gylden avslutning og kunne vel initiere både melankoli og tanker om alt som er over og det som har tatt slutt.
Tida går, sier vi. Men tida kommer, den! Ikke sant? For de heldige av oss. En ny dag har startet. Og den dagen skal erobres! For hver dag teller!
Heldigvis. Et skiltet etablissement litt lenger oppi bakken ble forkastet. For da denne saken åpenbarte seg i solgløttet i bjørkeskogen så var valget enkelt.
Heldigvis måtte jeg på do. Og luksusen som åpenbarte seg bak denne hjertedøra var rent rørende. I alle fall for slike som meg som gjerne tar til takke med en busk…Og som forøvrig stort sett velger busken framfor det lille huset på rasteplassen for eksempel.
Hjerterom.En trivelig dass selv om lokket lå ute. Daskerud.
I kroner og øre; njæææ! Alt er relativt. Lavvonatt med medbrakt mat og drikke er rimelig rimelig. I alle fall om du har alt utstyret du trenger fra før eller låner det du mangler. Det koster i grunn kun transport. I vårt tilfelle denne gangen bil og drivstoff og litt bompenger hist og pist.
Nettene på betjent DNT-hytte er ikke gratis. Mange vil si de ikke er så rimelige engang. Vi betaler litt ekstra for eget rom og alle måltider inkludert treretters middag. Sovesal koster mindre og enklere måltider går det også an å få. Men det blir noen høvdinger. I alle fall når vi gjør det slik som vi gjør.
I kroner og øre koster det litt, men slett ikke avskrekkende. Det spørs akkurat hva vi sammenlikner med og hvilke forutsetninger som ligger til grunn. Og selvfølgelig på budsjettet.
Forutsetninger, ja. For er det egentlig dyrt med fjelltur? For undertegnede går det tilsynelatende helt greit å rigge leir, sove ute eller inne, gå på sti, bære sekk og alt det andre en slik tur fører med seg. Men alt dette koster. Det koster fryktelig mye energi da det pågår. Jeg tror jeg nevnte det for sherpaen på tur; at det skulle vært moro å visst hvor mye mer energi jeg måtte bruke på en tur nå enn om jeg hadde vært uten fatigue og funksjonsnedsettelser i bein og ellers i skrotten.
Det får jeg aldri svar på antakelig. Men det jeg vet, og hipp hurra for det, er at det går an. Med en bra sherpa klarer jeg tre og en halv slik dag på rad.
Prisen? Den betales den. Vær trygg. Først så måtte jeg bruke ekstra lang tid på å pakke før jeg dro. Pauser både i planlegging og gjennomføring måtte til der også. Tipper jeg kan regne en arbeidsdag.
Dagene etter at jeg kom hjem har blitt brukt til restitusjon. Dag en gikk med til tørking og rydding av utstyr. Dag to var et rent smerteh…. Dag tre var i grunn også det, men jeg kjente i alle fall at det var på vei til å komme tilbake litt energi. I skrivende stund er det dag fire. Endelig har jeg kommet meg på tur igjen. På sykkel. Skrotten jublet ikke akkurat. Tung, energiløs og litt som kokt spagetti. Men jeg er i gang igjen. Og akkurat det her ligger i prisen. Og den er jeg villig til å ta. Det er i grunn ganske fint at jeg vil det for jeg har ikke noe valg. Ikke om jeg skal på fjelltur i alle fall.
Så om det er dyrt med fjelltur? Njæææ. Har du tid til å bruke minst 7-8 dager på en 3,5 dags tur, så går det vel opp i opp. For kostbart for noen. Nødvendig måte å prioritere for meg.
Jeg kan nemlig sitte og kjenne at jeg har mestret. Jeg har fått til på tross av. Jeg kan med litt tilrettelegging. Og prisen jeg betaler etterpå er forhåpentligvis ikke høyere enn at jeg slipper unna varig gjeld….
Han her syns i alle fall restitusjon er undervurdert.
PS! Jeg kan nå åtte dager etter hjemkomst fortelle at jeg fortsatt, selv om det tilsynelatende begynte å snu etter fire dager, betaler den fysiske prisen. Tenk om budsjettet sprekker 😉.
Akkurat det er det lite av her i Innlandet. Generelt lite hai. En og annen krokodille, eller «den aller største gjedda noen noensinne hadde sett» finnes det nok. I alle fall har jeg vært en tur i sumpen. Og det var så definitivt krokodillehabitat. I alle fall så det slik ut. Krokodillene hadde nok spist allerede i dag, for de så vi ikke noe til. Ei trane var den eneste som lot seg forstyrre såpass at vi fikk sett den på nært hold.
Det eneste som på et tidspunkt virket truende var Donald m familie. Duppende rundt i sivet etter å ha studert et fint laftet naust ved stranda oppdaget vi plutselig at kvakkerne var på vei mot oss. Som missiler for de gjennom vannflata med sikker kurs mot den grønne kanoen. Først så vi en, så kom det en til og til slutt så var vi omringet av seks stykk Donald type spitfire. De bremset ned da de kom helt innpå kanoen og vi måtte skuffe dem med at vi nok dessverre hadde spist opp lunsjen vår allerede. De bråendret holdning og fortsatte litt nonsjalant innover i sivet. Helt uberørt. Lot som ingenting.
Vi kunne padle videre og møtte hverken hai, krokodille, gjedde eller morderender på resten av turen. Ikke fisk heller, altså. Selv om diverse spinnere fikk seg en badetur.
Vi er oppdaget. Admiral Donald har tatt peiling.
Heldigvis gikk de over til nonsjalant likegyldighet.Inn i “Overfloden”, typisk krokodilleland.
Strandhogg.
Lunsj.Disse trenger noen flere sommerdager før de egner seg på arme riddere i alle fall.
Det beste jeg vet med bloggen, og deling på sosiale medier for øvrig, er de gangene innleggene mine kan være til inspirasjon for andre. I en eller annen form.
Husk at det finnes muligheter for alle! Uansett forutsetninger. Men vi må ville det! Og legge til rette! Og gjennomføre! Jeg kan gjerne være inspirasjon for de som trenger det. På mitt område. Jeg bruker alt jeg leser og alle jeg kan som inspirasjon sjøl. Det trengs å ha noe å strekke seg etter.
Og da er det også viktig å kjenne at på tross av alle muligheter som fins så er det enkelte ting som begrenser oss i hverdagen. Og det må det være lov å ta inn over seg og synes at er ganske kjett. Uansett om vi er varig eller midlertidig syke eller om hverdagslogistikken eller andre forpliktelser skaper utfordringer. Jeg er i alle fall slik skrudd sammen at viljen styrer mye. Hvis jeg VIL nok så kan jeg. Ikke alt, men noe. Tilpasset meg. Og det er jeg fryktelig glad for! Jeg kan for eksempel gå noen kilometer i fjellet dersom jeg har tid nok til rådighet, god sherpa og at vær og forutsetninger eller ligger til rette.
Det er trendy å gå noe på langs. Helst et land. Eller i det minste en fjellkjede eller et område. Norge på langs er det «mange» som driver med. Både fra nord og fra sør og på beina eller på sykkel.
Og det er jo viktig å følge med i tiden. Være litt trendy. Damene vi hadde glede av å dele bord med under middagen på DNT-hytta i forrige uke hadde skjønt det. Og kastet seg på trenden. De skulle gå Liectenstein på langs. En slags trendy pub-til-pub-tur, tror jeg.
Jeg vet ikke om de tulla. Jeg håper nesten ikke det. For det meste handler om å tilpasse. Se muligheter. Finne sin egen vei. Og når du snart er 75, som den ene av dem var, så har du nok øvd litt på det. Å finne egen vei om det så er på langs, rundt eller tvers gjennom.
Så hvor går neste escape? På langs? På tvers? På skrå? Rett fram, uansett hva vi støter på?
Vi har snublet, gått, padlet, syklet, ridd og vandret rundt i 10 år. Vi har jo gått Rondane på langs. Fra nord til sør. Vi har gått trekanter både i Rondane og Jotunheimen. Og vi har padlet både framover og bakover i Alvdal Vestfjell og ridd inn i solnedgangen i Rendalen. Vi har besøkt Skarvheimen og nå sist Langsua. Vi har til og med gått Rondane på trass. Det var i fjor. På 10-turers jubileet vårt i The Great Escape. Vi «mangler» blant annet Hardangervidda. Det kunne vært en mulighet og antakelig et terreng som passer skrotten til friluftsheidi.
Den neste blir The great Escape vol 12. Hvilke muligheter! Kanskje vi skal gå på langs? Liechtenstein, for eksempel? Eller Monaco. Eller Vatikanstaten. Lurer på om det fins mange fine lavvoplasser der. Og badeplasser og muligheter for å gå på do i en busk…
Det spørs om vi kommer til å savne knotten, så jeg har en mistanke om at det blir mer trass enn trend 😉
Han her holdt til i Langsua nasjonalpark og gikk friluftsheidi på tvers. Muligens på trass.
Det er forskjell på det. En vanlig gåtur kan tilpasses der og da. Du kan snu om du ikke gidder mer. Eller du kan gå en tur rundt huset om det er det som passer best den dagen. Måtur derimot er mindre fleksibel. Da skal man nå fram til målet. Noen ganger til og med innen en viss tid. Men i alle fall MÅ vi orke hele turen. Å snu eller la være er ikke et alternativ.
30 sekunder etter dette måtte jakka på grunnet tidenes regnskur.
Den siste escape-dagen var det klart for måtur. Bilen befant seg 7,5 kilometer fra sjåføren. Og der i mellom var det oppoverbakker, steiner, myrer, bekker, elver og knott. Mye av det meste. Og mer av det meste enn to dager før da vi gikk motsatt vei.
Den første, og eneste viste det seg, regnskura banket i vei etter 200 meter. Der bakken var brattest. T-skjorta måtte få jakke utapå og caps og hette måtte på plass. Men da vi kom over haugen ble det opphold. Vi plasket og gikk og stien vekslet mellom gjørme med ukjente bunnforhold, stein og rent bekkefar. Ittnå problem.
Det var bare å tråkke på. Helt til friluftsheidi gikk ned for telling. Vi pleier å kalle det «sidesprang». Det er det som gjerne skjer når en tråkker på noe glatt og beina forsvinner ut til sida mens skrotten ellers forsvinner ut til den andre sida. Legger vi på sekk på ryggen og gåstaver, samt et klumpete bein med skinne, så blir et slikt sidesprang rimelig spektakulært. Sies det. Med god hjelp av sherpaen kom jeg meg rimelig fort opp og kunne starte å le. Jeg pleier jo ellers å gjøre det mens jeg ligger der, men denne gangen var det såpass gjørmete og bløtt der jeg lå at prioriteringen automatisk ble annerledes.
Litt lenger oppi myra her gikk friluftsheidi ned for telling. Et sidesprang i gjørma.
Det gikk helt fint og både vi og sauer og knott i umiddelbar nærhet kunne konstatere at her var det bare å fortsette. Det ble en finfin tur gjennom lyngen. Lunsjmatpakke og kaffe ble inntatt rett før den første og dypeste elva skulle passeres. Rett og slett fordi det passet med 20/10-opplegget. Og fordi et rimelig blodsukkernivå trolig gjør slike stunt mer gjennomførbare.
Vi hadde gjennomgått flere scenarier for hva som var lur elvekryssing før gjennomføring skulle skje. Og endte med å gi blanke i alle. Friluftsheidi befant seg plutselig halvveis uti elva på rekognosering for å finne et godt krysningspunkt. Og da var det jo bare å gå på. Noen skritt med vann til kness for så å bikke og rulle seg inn over elvekanten var gjennomført på null komma niks. Sherpaen var noe betuttet for at hun ikke rakk å filme seansen. Men moro var det. Og sko og bukse ble selvfølgelig rimelig fulle av vann. Men de ble betraktelig reinere enn de var og som vi sa: «det er jo ikke akkurat farlig å bli bløt i juli!». I alle fall ikke når vi visste at det fantes tørre sko når vi kom fram til bilen.
Damene vi møtte på andre sida av elva var enige og benyttet samme teknikk. Og med mye større vannføring enn to dager før, så hadde ingen av oss så mye valg.
Turen gjennom bjørkebeltet i slak nedoverbakke etter hvert mot bilen var bare nydelig. Rett og slett vakkert. Heldigvis fikk sherpaen filmet den siste elvekryssingen. Friluftsheidi var grei og sa i fra på forhånd slik at hun var klar.
Da vi smatt (!) gjennom grinda og ut på parkeringsplassen der bilen sto var vi nesten ikke slitne engang. Jug, selvfølgelig, men akkurat da hadde vi jo nettop spist litt oppe i lia og sørget for at blodsukkeret igjen var tilpasset klesskift og stapping av enda mer bløte ting inn i bilen.
Vi var så innmari fornøyd med oss selv og de siste dagenes opplevelser, inntrykk og mestring. På vei hjem møtte vi både rype med kyllinger og en harepus. Fin avveksling til all knotten vi hadde møtt og spist på veien.
Etter hjemkomst har tida gått med til vasking av klær og utstyr og ikke minst tørking av mer eller mindre alt som var med. Både lavvoen som det rant vann av etter tre dager i bilen og selve bilen måtte få en real tørk.
Nå er det meste i orden og ryddet vekk. The great escape vol 11, 2023 edition er historie. Vol 12 er nevnt og allerede på ide- og planleggingsstadie.
Takk for turen! Det hadde ikke blitt noe uten deg, AC!
Du vet du har vært noen timer på tur sammen da pausa må tas på hver vår side av en busk.
Vær og lyng og myr og vann…turens tema.
Nydelig lunsjplass med utsikt over deler av elva som snart skal krysses.
Framme ved bilen og måturen er gjennomført og escape’n går mot slutten.
Sykkeltur er fryktelig stas, syns jeg. Jeg hadde kommet såpass langt på turen at jeg planla en stopp samt en tur ned til vannet for å nyte litt utsikt over tjern og svømmende fugler før jeg syklet siste halvdel av turen. Men der var det opptatt.
I utgangspunktet kunne jeg sykle forbi ned til vannet på sånn passe ok avstand. Det gikk fint. Men jeg visste jo ikke at det var Ku Klux Klan jeg hadde med å gjøre! Akkurat i det jeg skulle frigjøre meg fra stropper og sykkel og hele sulamitten så kom de. Rett i mot meg, nærmere og nærmere. Jeg var slett ikke så høy i hatten der jeg satt noen centimeter over bakken, sånn omtrent i høyde med magen på klanen. Så jeg tenkte meg ikke om så lenge.
Jeg ga blanke i vann og fugler. Koblet om til lett gir og mer motorkraft og syklet videre. Klanen får ha setervollen for seg sjøl.
