Akkurat nå er undertegnede så engasjert at det flagrer post-it-lapper med stikkord over hele rommet. Brillene går på og av etter hvor jeg skal feste blikket og om ikke sveisen hadde vært såpass lang som den er og dermed underlagt tyngdekraften, så hadde det nok stått rett opp etter all den rivinga i håret jeg har bedrevet de siste par timene. Alt mens tastaturet går varmt og jeg kan takke min gode gamle skrivemaskinlærer fra ungdomsskolen for at jeg lærte touch-metoden en gang på 80-tallet, slik at jeg i alle fall kan PRØVE å hamre ned tankene mine fort nok før de forsvinner i neste raserianfall.
Huffameg! Eller haff egentlig! Jeg tviler på at det er bra for meg å være såpass forbanna. Eller engasjert som det heter med en mer sivilisert beskrivelse. Antakelig så er undertegnede både såpass engasjert og såpass forbanna at snøen smelter i de nærmeste omgivelsene. Bare på grunn av varmen mitt raseri genererer. Om jeg ikke oppnår noe som helst annet så kan det jo bli litt fortere vår på denne måten!
Men, erfaring tilsier at det kan være lurt å roe seg en liten smule ned før de mest påtrengende argumentene festes på trykk. I alle fall før de deles. Dermed tenker jeg at post-it-lapper får være post-it-lapper og at dette blogginnlegget får være det eneste jeg publiserer akkurat i kveld.
Det neste leserinnlegget om vindturbiner og det jeg opplever som trussel om meningsløs rasering av natur er jo allerede sendt til lokalavisa. Det tredje på like mange uker. De to forrige kan de som vil klikke seg inn på og lese her:
Nå tar jeg meg fri fra tastaturtrolling for resten av kvelden. Akkurat nå orker jeg faktisk ikke å høre om en eneste vindturbin eller lese et eneste debattinnlegg om saken. Ikke i kveld. Men jeg er nok «på ballen» igjen i morgen, tenker jeg. Jeg har ikke for vane å gi meg 😉
Viktig å hvile mellom slagene.
Lade for neste slag 😉