Noen turer byr på litt ekstra underholdning. Og i dag må vel formiddagsturen kunne kalles en slags safari.

Det første jeg møtte på var «Overfloden». De som har sett Brødrene Dahl og Professor Drøvel en eller gang på 80-tallet husker helt sikkert deres kanotur oppover den berømte floden. Dagens overflod var rimelig grønn, noe igjengrodd og tilfrosset. Antakelig arena for både mygg og en og annen frosk en annen sesong. Og kanskje flodhest?

Rådyra hadde jeg sett ei god stund, men jeg regnet med at de hadde stukket avgårde da jeg rundet svingen. Disse var av den litt mer avventende sorten. Men da kjærringa med staven dukket opp i åkerkanten, så bestemte de seg for elegant og synkront å jumpe til skogs. Jeg måtte bare beklage at jeg hadde forstyrret dem i formiddagsmaten.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Litt lenger bort fristet det å ta en avstikker mot overfloden igjen. Der bodde Børre Bever. Jeg fikk først øye på tømmerhogginga han hadde bedrevet. Beverhytta lå i bakgrunnen. Det meste som seg hør og bør en bever; gjemt under overflaten. Av Overfloden. Det meste var gammel moro, så jeg. Så jeg er usikker på om hytta var fraflyttet.

Enda en avstikker senere, med håp om sti innover i skogen, så ble det stopp. En stri bekk tvers over stien fortalte meg «hit men ikke lenger». Kjærringa med staven burde sikkert lært seg en form for stavsprang og dermed tatt seg over til andre sida. De driver med de greiene i Nederland har jeg sett. Men nei! Den grad av risikosport var ikke aktuell en mandag i november.

Jeg snudde og ikke lenge etter fløy tre tutende svaner over hodet mitt. På vei nordover. Jeg tenkte at dersom de var ute etter åpent vann så fløy de feil vei. Men hva vet vel jeg om svaner? Ikke har jeg kontroll på hvor det finnes åpent vann i dette området heller.

Etter noen minutter på vei tilbake der jeg kom fra så kom svanene også tilbake. De hadde ombestemt seg. Fullstendig lydløse på myke vinger seilte de sørover. Kun avbrutt av en og annen trompettone. De er et mektig syn der de svever av sted.

Det var meldt sol i dag. Den glimret med sitt fravær og har ikke vist seg senere på dagen heller. Men jeg har vært på safari. En slags. Langs «overfloden» fins både rådyr, bever og svaner. I morgen stikker jeg nok til skogs en tur igjen. Jeg håper det også blir en slags safari.

«Jeg kommer ikke til lunsj», sa jeg da jeg fikk frokost i dag. Jeg syns det er greit å melde i fra i og med at kjøkkenet her på rehab’en lager egen laktosefri kost til meg. Men i dag var det matpakkedag igjen. En dag uten alt for mange klokkeslett og tidsfrister var både etterlengtet og helt nødvendig. Akkurat som forrige søndag. Da ble det nesten 3 mil på sykkel. Med matpakke og medbrakt kaffe underveis. Jeg blir så ivrig når jeg setter meg på sykkelen og har en tendens til å forsyne meg av livet med litt store porsjoner der jeg tråkker i vei. Sykle litt for langt, for eksempel. Her må det litt justering til. I alle fall innimellom.

Så i dag ble det ikke så mange sykkelkilometer. Distansen ble justert. Men jeg fikk endelig til en slik der kombinert tur som jeg har tenkt på lenge. Jeg syklet oppover lia så langt jeg kom før underlaget ble for isete og det ble for mye dyp snø og lite sykkelvennlig underlag. Et sted spant sykkelen såpass at det ble bom stopp. Sykkelen måtte dyttes, men først var det på med brodder. Etter hvert ble sykkelen parkert og jeg ruslet innover i skogen med sekken full av nødvendigheter. Har du forresten gått i skogen da nysnøen akkurat har lagt seg, fargene nesten er borte og stillheten er øredøvende? Stemningen er ganske magisk. Det eneste jeg hørte i dag var «uværsfuggel’n» som pep sine advarende toner. Dan varsler vel mer snø, kanskje?

Målet ble nådd og det ble bål, bålkaffe og matpakke i snøen ved tjernet. Jeg hadde med badetøy og håndkle. Fordi jeg liker å ha muligheten om sjansen byr seg. Hadde jeg hatt med øks kunne jeg sikkert hogget meg et høl og duppet kroppen, men jeg sto over gitt. Det er jo en justert søndagstur det her.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Turen ble kortere enn sist. Jeg badet IKKE og jeg sleit meg ikke fullstendig ut. MEN jeg var like lenge på tur. En lengetur. En tur med fokus på bål og ro. Altså en justert søndag formiddag. Jeg kan hvis jeg vil 😉

På dagens relativt korte tur opplevde jeg hverken rekkeviddeangst eller spesielt høy puls. Det første fordi jeg hadde fulladet batteri. Det andre var heller ikke formålet. En rolig kort tur for å se på omgivelsene sto på planen.

Men jeg har opplevd rekkeviddeangst. Ikke med bil. Den slurker i seg bensin og lyser iltert «snart tomt» i god tid til å finne et påfyllingspunkt. Min rekkeviddeangst har dukket opp da jeg har syklet langt og bratt oppover og innover langs en skogsbilvei og plutselig ser at jeg har brukt ganske myyyye av tilgjengelig batterikapasitet. Hittil har jeg blitt reddet av at realiteten gir den som sykler mange oppoverbakker muligheten til å trille relativt lett nedover bakkene igjen på hjemtur. Og så har jeg lært at fulladet batteri er lurt. Åpenbart.

I dag ble det en liten luftetur med trehjulingen. Kun for frisk luft, andre inntrykk og litt rensking av nøtta, altså hodet. Og så fikk jeg sett over et område jeg oppdaget forrige tur. Og tatt bilder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og rekkevidden? Den er så enorm etter at den trehjulingen kom i hus! Bil eller en hel formiddag på beina med både smerter og tomt batteri i kroppen hadde vært alternativene uten. Å kunne tråkke relativt lett av gårde og suse hit og dit for å se på det jeg vil og bli kjent – DET er gull! Og rekkeviddeangsten som også kan oppstå dersom jeg har gått for langt og ikke vet om beina bærer meg hele veien tilbake, den er vekk!

«November har vært her, lagt igjen sludd…», synger Dum Dum Boys. Det er en av de fineste sangene jeg vet. Den handler om livet og det handler om november og det handler om engler.

November er grei nok. Bursdagsmåned. Men sludd…DET syns jeg ikke er så stas. I alle fall ikke så mye av det som fins rundt omkring meg nå. Vanntette fjellsko måtte til for å ta seg bortover asfalten her i dag.

Nå håper jeg bare at et av to skjer: enten at det regner såpass at all snø og slaps blir borte. ELLER at det blir ekte vinter med tørr snø, slik det var for et par dager siden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

DA blir det som de synger videre:

«Når snøen laver ned, lager vi engler, og vi er i himmelen». God helg uansett slaps eller engler!

Onsdagen ble god! Mine tre gleder på pallen denne dagen er i tilfeldig rekkefølge og alt annet enn kronologisk:

Bålkveld med kakao, marshmallows og mer eller mindre kremert popcorn. Egentlig kun kremert. Og når rundt 20 av 30 «medinnsatte» stakk innom så ble det et par skikkelig trivelige timer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Først en tur. eller; aller først frokost og SÅ tur. Det innebar skulk av en fellesundervisning jeg «kunne» vært med på. Eller at «jeg valgte noe annet» som fagfolka her sier.  Gleden ved å finne en sti gjennom skogen var euforisk. Skogen en formiddag etter snøfall er ganske magisk. Noen få rådyrspor litt hit og dit og ellers ro. Bortsett fra da jeg møtte hele småtrinnet på den lokale barneskolen midt i mat, lek, noen som lå på magen i bekken og noen som ropte etter de som hadde stukket seg vekk på toppen av det som viste seg å være en magisk akebakke. DER var det ikke helt skogens ro.

Når dagen også byr på engler i snøen så kan jeg jo uten særlig fundering konstatere at onsdagen ble bra. Så da kan vi vel si at det ble et kinderegg av en dag. Med 3 ting på en gang, minst. Hele pallen fylt opp!

Plutselig var sykkelsesongen over. I det minste satt på pause akkurat der jeg befinner meg nå. Og i alle fall når sykkelen ikke er utstyrt med vinterdekk på noen av de tre hjula. Litt dumt, siden planen var å bruke den mye noen uker nå, men slett ikke så overraskende.

Og jeg gidder ikke bruke mer enn 30 sekunder på å irritere meg over det. Uansett hva jeg gjør så får jeg ikke snøværet til å gi seg. Da får jeg gjøre noe med hva jeg bruker tid og energi på i stedet.

Dermed ble det tid for trening inne i dag. Og ikke minst så fikk nærmiljøet to nye medlemmer. Små, men blide og iført krone. Dronninger i sin verden. Det er snømannsesong!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den ene står sammen med denne damen som heter “Over vannet” og er laget  av Istvan Lisztes i 1993. Hu har stått der ei stund hu der. Det klarer nok ikke de andre to dronningene. I alle fall ikke om sykkelsesongen kommer tilbake.

Vi får se hvilken sesong det er i morgen. Og så får vi, i alle fall jeg, løse dagen ut i fra det.

Det ble det ikke. Ikke ble det hvilesøndag eller lat søndag heller. Livet på rehabilitering tar ikke helgefri! I alle fall ikke her. Tre avtaler før lunsj og to etter. En liten periode før i dag lurte jeg på om det var vm i klesskift jeg var med på. Inneaktivitet, uteaktivitet, aktivitet i treningsrom, inneaktivitet igjen. For en som har trøbbel med termostaten i kroppen fra før så blir det en del klesskift av slikt.

Men heldigvis så ble det tid til tur før middag. Det gjelder jo å passe på når muligheten er der. Og når søndagen ellers går i rasende fart så var det bare å fylle på med litt til. Og godt for både kropp og hode var det.

Selv om det ikke ble badesøndag. Isen hadde inttatt tjernet, men akkurat rundt badebrygga var det åpent vann. Så…. Det blir en dusj i stedet. Og en lat søndagskveld. Det er planen for i morra er det på’n igjen.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

De siste dagene har formen vært rimelig slækk. Det har kun vært mulig å gjennomføre MÅ-ting. Som avtaler med leger, fysioterapeuter og slikt. Andre behov har måttet vike. Et ms-skrog som ikke akkurat samarbeider samt tidenes migreneperiode med hittil årets verste anfall på søndag har sørget for det.

At skrotten ikke blir helt og fullt klarert av disse fagfolka er jo ikke lenger overraskende. Allikevel så krever det litt oppmerksomhet. Og en del energi til både refleksjoner og mental bearbeiding. Men da blir det jo ekstra deilig og det kjennes ekstra fortjent når jeg endelig klarer å karre meg til skogs. Til og med etter å ha vært en bitteliten tur på jobb først.

I dag ble det altså endelig tur. For meg en relativt lang tur. Båltur. Med kaffe og pultostskive i sekken. Snøelene som kom da jeg startet turen forsvant. Og da jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem kom sola. Bittelitt sent, men helt uvesentlig. Jeg er bare glad for turen. Og håper denne dagen bringer bud om bedre tider for kropp og hode. Jeg kjenner i alle fall at det er mye enklere å takle kveldens smerter når bålturen langs en ny og inntil i dag ugått sti ligger «i banken». Lag deg en god onsdagskveld!

I går skrev jeg om å finne løsninger. Mentalt var jeg så pragmatisk og løsningsorientert som ekstremutgaven av meg sjøl kan være av og til. Så da natta ble av den heller søvnløse typen, og migrenetablett ser ut til å ha blitt obligatorisk til morraskaffen – ja da var det bare å skru på den løsningsorienterte friluftsheidi’n, da!

Migrenemedisin er jo, heldigvis, en enkel og effektiv løsning. De gangene den virker. Heldigvis var det i dag. Litt fysisk aktivitet pleier også så å si alltid å gjøre godt mot smertefull og stiv kropp. Så da frokost var inntatt og jeg fikk stablet meg på beina og kom i gang med dagen, sånn i halv ellevetida, så fikk jeg så smått gjort litt treningsaktivitet. Balansen blant annet trenes flere ganger ukentlig. Uten egentlig å bli så merkbart mye bedre. I dag var en dårlig dag også. Men sånn er det.

Etterpå så løste jeg behovet for frisk luft med halvannen kilometers gåtur på egen grunn. Jeg er over gjennomsnittet heldig som har egen skog å gå i om jeg vil. Og om vinden var av det lite innbydende slaget i åpent lende, så var det ganske rolig og godt nedi skogen. Og småbrukeren kjører jo såpass mye firhjuling nedi her at jeg har fine stier å gå på til og med på dager der beinet så å si ikke lar seg løfte. De dagene blir «hjemmestiene» lange nok. Som i dag.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det ble altså en kort tur. Og rett inn igjen etter litt vedbæring etterpå. Og når den første snøen nå daler ned på utsida her, så kjennes det mer enn riktig å tilbringe ettermiddagen foran ovnen som knitrer og varmer.

Så langt har jeg da løst lørdagen også. Med de forutsetningene akkurat denne dagen ga. Dagens stikkord: migrenemedisiner, kort tur og ved.

Når jeg tenker meg om så løser bål og ovn mye her i livet😉 ….

Akkurat det sa jeg til ei dame jeg møtte på tur i dag. Det handlet om været og det handlet om vinteren. Is i grøfter og på vanndammer og frossen gjørme i stien vitner om at den er på vei. Sur oktobervind og rundt null grader bidro også.

Frost.

«Nå går vi inn i 5-6 måneder med kulde!», sa dama. «Ja sånn er det nå i detta landet», sa jeg. «Så da må vi jo bare løse det». «Bare» med litt ironi…. Eplekjekk er jeg jo også.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men igjen; konsentrere seg om det en kan løse, så klart. At det er vinter, kaldt, og at været er sånn eller slik; DET får vi ikke gjort noe med. Men hva er det jeg kan gjøre noe med? Hva kan jeg løse? Hvordan skal jeg forholde meg til denne vinteren som er i anmarsj?

Jo, jeg som er glad i å være ute på tur kan for eksempel være litt kortere tid på tur om gangen. Hvor deilig er det ikke å komme inn igjen etter en totimers tur ute i kulda? Antakelig blir det ikke noe bedre etter fire timer. Og jeg kan kle på meg mer når jeg går ut. Selvsagt. For ikke å snakke om å raste et sted jeg kan gå inn i ei koie eller en gapahuk og i beste fall fyre opp ei grue eller et bål.

Jeg har jo allerede måttet redusere lengden på turene i kilometer, grunnet funksjonsnedsettelse, men «lengetur» har jeg jo fortsatt med. Men lengetur i sakte tempo og en hel haug med pauser kan fort bli litt småkjølig på denne tida. Funksjonsnedsettelser har krevd hjelpemidler. Heldigvis fins det fagfolk som bidrar til, om ikke akkurat å løse, men i alle fall å bedre min mulighet til å løse slike utfordringer. Så er det jo opp til meg å bruke hjelpemidlene og fortsette å sykle og gå.

Hjelpemidler bidrar til at JEG kan løse en del utfordringer.

Jeg kan ta ei pause i syklinga. Sykkeltur er kaldt om dagen! Jeg kjente i dag at det snart er på tide å «hermetisere» den sykkelen for sesongen. Og så kan jeg glede meg til snø og trugeføre. Varmt i stedet for kaldt drikke i sekken hjelper også. Og varmt drikke slukker tørsten det og.

Refleksjonen kom også i form av tanken på «hvordan løser jeg det egentlig på dårlige dager?». De dagene jeg er i enda dårligere form enn til vanlig og det koster nesten alt av krefter bare å komme seg på do om morran. De dagene da kroppen sier vilikkekanikkeorkerikkebareglemdet, mens hodet bare vil og vil og vil? Ofte løses det med trass. Jeg står opp allikevel. Men det er mange dager med begge bena, armene og hodet sugd fast langt nedi «blautmyra» hele dagen, ja.

I går var det en slik dag. Da ble eneste turen ut til og fra postkassa. Men jeg bestemte meg for det. Og da var det greit. Jeg løste det slik i går.

Akkurat i dag løste jeg det også. For i stedet for å tenke at dagen gikk i vasken, så bestemte jeg meg for å ta en kortere og snillere tur. Altså, ETTER at formen hadde blitt bittelitt bedre, så klart.

Og det ble en god opplevelse. Og når alle vet at litt er bedre enn ingenting, så er jeg strålende fornøyd med egen innsats. Og egen evne til å løse noe når forutsetningene ikke er noe jeg får gjort noe med.

Jeg holder jo i grunn på å ta en slags uformell master i «hvordan løse hverdagen som varig syk med både den ene og den andre diagnosen». Altså hva gjør jeg med det jeg fortsatt har kontroll på? Om noen dager reiser jeg på rehabilitering igjen. Jeg har store forhåpninger til at det fins kompetanse der som kan gjøre meg mer løsningsorientert enn jeg er. For det gir mestring.

Det er vel egentlig mantraet: «Hvordan kan jeg løse det her?» «Hvordan kan jeg skape meg en hverdag med noen gode opplevelser og som kjennes meningsfull?». På tross av smerter, funksjonsnedsettelser, fatigue og oppfølgingstimer. Og til tross for behandling og oppfølgingstimer på alle bauger og kanter.

I dag hadde jeg altså et lyst øyeblikk og var relativt løsningsorientert, syns jeg. Og ble belønnet med tur, røde kinn og en grunnleggende tilfredshet både fysisk og psykisk. Jeg tror jeg må bli enda flinkere til å tenke løsningsorientert når det gjelder alt, egentlig. Resten av fredagen skal løses med fyr i ovnen, pledd, refleksjon om å løse greier og en sjokoladebit. (jug: mange sjokoladebiter…blant annet…) God helg!