Utenatta var både gjennomført og pakket ned da sola endelig kom i dag. Og da ble det onsdagsbad. Heldigvis så “lider” naturen av en form for forsinkelse, så badevannet er slett ikke så kaldt som høstværet skulle tilsi. Badetemperaturen fra i sommer kan vel ikke sies å ha holdt seg, men heldigvis tar det tid å kjøle vannet helt ned igjen:
Og når sola treffer så er det som høstfargene gnistrer i gult og gull.
Oktobernatt i naturen er i gang. Tåka kommer og går og det samme gjør måneskinnet. Men bålet brenner og tarpet er oppe så idyllen er det ikke noe å si på 👍
Før i tida hadde vi potetferie. Omtrent på denne tida av året. Da hadde vi fri fra skolen og kunne bidra til potetopptaking enten hjemme eller hos en potetbonde der vi fikk betalt. Lommepengene eller lønna da kunne vi bruke på mart’n helga etterpå. For den kom så klart ETTER at vi hadde tjent «grovt» på potetplukking. Nå heter det høstferie. Og det er i grunn helt greit. Her i området starter høstferien denne helga. Og potetferie er det nok ikke for så mange. For at potetopptaking har noe med ferie å gjøre – ja det motsetter jeg meg sterkt. Dette er hard jobbing.
De siste par årene har vi «grøvi potet» på den definitivt manuelle måten. Med grev. Jeg har ingen anelse om hva «grev» er på bokmål. Men det er altså det jeg hakker og graver i jorda med for å finne potetene.
I noen år kjørte vi med gammel potetopptaker type hest, altså som hesten tidligere dro, for å kaste potetene opp av jorda slik at vi lett kunne plukke dem. Men vi har ikke hest, så vi brukte firhjuling 😉. Men da opplevde vi at den potetopptakeren ødela mange poteter. Den skar dem i to litt for ofte.
Da bestemte vi oss, siden potetåkeren består kun av fire-fem relativt beskjedne fårer, at vi kunne grave manuelt. Dessuten så har vi en erfaren potetgraver på 74 år, som stiller med eget grev og arbeidsevne og arbeidslyst. Dermed er potetønna unnagjort på et blunk. Nesten. Takk for hjelpa!
Nå skal det være poteter nok til hele vinteren og erfaringsmessig helt fram til neste års nypotet er klare til å bli spist. Det blir nok noe saltbakte småpoteter eller noe i den duren allerede i ettermiddag 😊.
Ett av to er halvparten. Så det høres ikke så verst ut, egentlig.
September har liksom blitt “aksjonsmåneden” for meg. Det er i september de siste årene at MS-forbundet har arrangert sin aktivitetsaksjon med mål om fokus på MS, at ingen skal møte MS alene, innsamling av midler til forskning og samhold rundt saken. Jeg har vært med flere ganger, også i fjor. Da skrev jeg et blogginnlegg om å nå mål:
https://friluftsheidi.blogg.no/a-na-et-mal.html
I fjor nådde jeg altså begge målene for aksjonen. Både eget for aktivitet og innsamlingsmålet jeg satte på spleis. Hundre prosent måloppnåelse, med andre ord. I år derimot har jeg visst kun femti prosent.
Målet var minst 15 minutter utendørs hver eneste dag i hele måneden. Som regel har det jo vært laaaangt over 15 minutter i frisk luft på meg, men enkelte dager har jeg måttet gå ut “på gjørs” for å få det til. Det har vært fint. Jeg skrev jo til og med i innlegget jeg har lenket til over at utetid var noe jeg ville fokusere mer på. Pengeinnsamlingen derimot, har ikke akkurat gått så det suser. Jeg satte et ganske lavt mål for egen spleis, og kun 60 % av målet er oppnådd i skrivende stund.
Jaja, sånn ble det denne gangen. Og jeg har en tanke om hvordan jeg kan angripe en innsamlingsaksjon som denne neste gang ;-).
I fjor skrev jeg også om hvordan jeg nok burde øve meg på å IKKE nå mål. Jeg har for eksempel fryktelig vanskelig for å snu om det ser ut som jeg ikke skal nå et mål på tur. Slik sett er nok pengeinnsamling et lettere mål å mislykkes med for min del. For det handler jo ikke bare om at jeg VIL.
I dag VILLE jeg på sykkeltur. Så selv om det meste av kroppen kjentes stinn av melkesyre (det er sånn noen dager) så ble det en ørliten tur. Med kaffe og matpakke i høstskogen med utsikt over bygda fikk jeg en god dose både mosjon, frisk luft og rett og slett turglede!
For meg er det viktigere enn alle pengemål 😉
Takk for en fin uteseptember. I morgen kommer oktober og jeg fabler om mer utetid :-).
Jeg starter uka og mandagen med huet i skyene. Tåka ligger riktignok både tett og lavt, men jeg mener det så klart ikke helt bokstavelig.
Helgas meget trivelige turgruppe-treff med idémyldring til tur 2026 har i grunn ført til et par ting. Èn: dette er en umåtelig fin og ikke minst inspirerende gjeng med sherpaer, støttespillere, fotoansvarlige, matpakkebærere og tilretteleggere som jeg setter utrolig stor pris på å ha i nettverket. Og så to: huet mitt blir så inspirert av å snakke om topper og klatring og hytter og fjellområder at idéer popper opp inni huet mitt og nekter å la seg ignorere.
Nå: via ferrata. Altså klatreruter som er tilrettelagt med faste installasjoner for innsteg og sikring, slik at de med guide skal være tilgjengelige også for de uten klatreerfaring.
For som det ble sagt på planleggingstreffet der vi satt rundt bålet: de som vil kan gå en fjelltur, de som vil kan gå en tur rundt hytta, de som vil kan sitte i sofaen, de som vil kan fiske og de som vil kan gå til toppen på via ferrata. De som vil!
Og til frokosten i dag leste jeg dette:
Og det hjalp jo ikke! For hva er det JEG vil? Jo jeg vil utfordre meg selv og med ujevne mellomrom helst både ligge og nikke oppunder grensa for hva som er mulig, og noen ganger rett og slett gå litt over grensa. Og da har jeg fått for meg – fordi jeg vil – at JEG kan jo også prøve meg på via ferrata!
…!
Jeg har to stemmer som kjemper om oppmerksomheten nå: den ene er fornuftig og sier at jeg skal satse på en fjelltur. Det vet jeg at jeg kan, så det er bare snakk om å gjøre noe jeg har gjort før og eventuelt pushe på lengde eller vanskelighetsgrad når det gjelder terreng. Den andre stemmen, og den som rett og slett BRØLER inni hodet mitt akkurat nå sier at «jammen, du vil jo utfordre deg på noe du definitivt ikke kan og egentlig ikke tør, så hva om du bestemmer deg for å teste og trener for å klare det? Via ferrata, altså! Det hører jo med til historien at jeg i tillegg til å ha funksjonsnedsettelser i kropp og mentalt også har en kraftig og til dels lammende høydeskrekk! Gardintrapp er i tøffeste laget, liksom.
Når fornuft og realisme er helt klare og tydelige på at dette skal du ikke drive med, OG den noenlunde realistiske delen av meg skjønner at det er det eneste rette, men nekter å la det overta tankene så sliter jeg. For kroppen forteller meg i grunn gang på gang at mange dager er det tøft nok å forsere trappa (!) til 2. etasje inne i huset.
Så da driver jeg her da, med huet i skyene. Og en sinnsyk kakofoni av inspirasjon, lyst, fornuft, realisme og ja og nei og skal, skal ikke. Jeg veksler mellom «alt er mulig, bare jeg VIL nok» og «dette blir for tøft både for deg og omgivelsene og er rett og slett ikke mulig». Jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg vet at her blir det store indre diskusjoner og strengt snakk til meg selv med argumentasjon i den ene og den andre retningen i ukesvis og månedsvis. Jeg satser alt på å komme til sans og samling innen turen skal detaljplanlegges.
Turen kommer i juni 2026. Fram til da kommer hodet til å befinne seg både i skyene, i bløt og i et neverending hamsterhjul. Jeg bare VET det.
Hvor ble torsdagsbadene av? Og tirsdagsbadene? Har badeengelen feiga fullstendig ut? Eller har alle tjern og innsjøer i nærheten tørka inn? Har fornuften tatt friluftsheidi? Eller hva?
Det nærmeste svaret er vel at det er en kombinasjon av å feige ut og å bruke energien på andre ting. Jeg kan i alle fall ikke skylde på været. For bading uansett vær har liksom vært greia, da. Både i regn og snø. Og i sol.
Men i går fikk jeg dratt meg sjøl opp etter nakkehåra og plasket uti igjen. Det klaffet med tid og sted, energi nok og så hadde jeg rett og slett lyst. Og til min overraskelse så var vannet slett ikke så kaldt som jeg hadde fryktet. Selv om jeg hadde ullstilongs på under turbuksa på jobb før badestuntet.
Men det er jo en egen glede å vrenge av seg ullstillongsen og gå og bade…eller…Litt ekstra stas, liksom.
Jeg skjønner jo at fornuften på ingen måte har slått inn. Og jeg tenker heldigvis, egentlig! Det ble faktisk noen svømmetak. Ikke mange. Men på bildet syns jo ikke det 😉
Akkurat det sa a, hu som oppdaget at jeg var i ferd med å krabbe en runde bak ei hesje da foreldremøtet i barnehagen var over og vi skulle hjem i kveld.
Men når det er så vakkert bak hesja, så kan det jo faktisk være på sin plass å poste dette bildet fra “kontoret”. Med “utemøte” i “utebarnehage” så kan nemlig “kontoret” by på slik estetikk:
Min hobby, som utifriluft utfordrer oss til å skrive om her på blogg denne helga, kan vel egentlig oppsummeres i ett bilde. Eller kanskje to. Ææææ…, det ble visst tre…
Fullpakket sekk og på vei til skogs.
Overnatting i hengekøye eller lavvo eller under tarp.
Og bading. DET er min(e) hobby(er).
Og lenken til utfordringen er her: Min hobby.
Det så lenge litt mørkt ut for hele eventyret. Værmeldinga lovet nedbør i relativt store og ujevne bøtter og spann hver gang vi sjekket den i dagene før. I varierende mengde ettersom prognosene endret seg dag for dag – men så definitivt regn. Når den ene da klart og tydelig hadde definert seg sjøl som «godværsturist» så så det ikke direkte lyst ut for planene om hengekøyetur. Denne gangen var planen et helt nytt sted også.
Dagen før planen skulle settes ut i livet var det tid for å sette ned foten. «Har vi en plan B?», spurte godværsturisten? Njæææ, friluftsheidi var tvilende og idébanken var ute av drift.
Heldigvis var godværsturisten noe mer oppegående og fant det magiske løsningsordet: «Koie», sa hun.
Selvfølgelig, vi måtte jo dra tilbake til stedet vi hadde vært før. Det stedet som har åpen koie med overnattingsmuligheter under tak.
Sekken ble pakket og den blir rimelig diger når det her er snakk om en variant av «glæmping» som krever en del remedier med eneste mål å gjøre alt mer behagelig. Og med regntrekk utapå så ser den i grunn latterlig enorm ut.
Men siden monstersekken ikke skulle bæres mer enn omkring 500 meter så regnet jeg med at det skulle la seg gjøre om jeg bare klarte å løfte den opp på ryggen 😉
Vi ankom i lett duskregn og det viste seg at begge var såpass ivrige på uteovernatting i køye og ikke soving i glissen koie, at vi optimistisk fikk opp tarp og hengekøyer mellom skurene. Det ble middag på kokeapparat og vin både med og uten bobler i koia. Vi måtte bare fordrive en saueflokk og dytte unna noe sauemøkk foran døra først.
Regnet som var meldt uteble nesten helt. Noen få dråper innimellom, men definitivt hengekøyevær under tarpet. Vi tenkte nok i utgangspunktet at vi kom til å legge oss rimelig tidlig, i og med at vi dro til skogs tidlig på ettermiddagen. Men der tok vi feil.
Samtalene gikk i ett og avløste hverandre. Vinen, maten og desserten var god og vi var enige om at vi var overraskende lite trøtte. Helt til midnatt. Da måtte vi rett og slett innse at både kropp og klokke mente at det var natta.
Midnattsmåneskinnsmagi 🙂
Månen lyste opp disen over vannet og natta var av det magiske slaget. Med ei hodelykt på deling var det helt essensielt at «leggerutinene» ble gjort i riktig rekkefølge. Tannpuss og dotur måtte koordineres og etter å ha beundret måneskinnet ei lita stund var det leggetid. Først for den ene som ikke hadde hodelykt, og til slutt hu med hodelykta på huet.
Det er rart med det; når uteliggere som oss får bakset oss på plass inni køyekokongen med soveposen som en lun sky rundt kroppen, så går det ikke mange minuttene før det blir stille. Selv om månen lyser så den nesten blender oss.
Det var stille helt til klokka passerte åtte. Da hadde undertegnede egentlig vært mer eller mindre våken ei stund og sett at morgentåka delvis hadde lettet, samtidig som det lysnet sakte men sikkert. Det er høst. Men temperaturen, også om natta, viste seg å være av det rimelig lune slaget akkurat i natt. Mange varmegrader førte til at ekstremsoveposen var bare delvis lukket gjennom natta.
Da morgenen kom var det såpass behagelig å henge der i køya at hvis det ikke hadde vært for at basale behov for å tømme tanken begynte å bli rimelig påtvingende, så hadde vi nok ligget der ei stund til.
Men det var dårlig med morgenkaffe å få servert der i køya. Dermed var det bare å komme seg opp og få satt over kaffen. Den kunne vi nyte i solskinnet utendørs. Og siden sola tittet mer og mer fram så bestemte vi oss for at frokost også skulle foregå ute. Ostesmørbrød, deilig hjemmelaget ripsgelé og kaffe kunne nytes før leiren skulle brytes. Sauene kom tilbake og måtte skuffet konkludere med at vi hadde spist opp all frokosten vår sjøl. Da vi til slutt fikk samlet alle løse deler kunne vi igjen hufse på oss sekkene og returnere mot bilen.
Jeg tenker alltid at det nesten gjør vondt å forlate en leir når forholdene og været ligger så godt til rette og er så magisk vakre og fredelige som det vi opplevde i dag. Men «heldigvis» kom det sju regndråper til akkurat i det vi nærmet oss bilen. Det motiverte oss tross alt til å komme oss under tak.
Det ble et vellykket høsteventyr denne gangen også. Og jeg er i rute med mitt «sove ute minst ei natt hver måned i hele 2025»-prosjekt. Og når vi får sommerlige temperaturer både natt og dag mens farger og natur ellers definitivt vitner om høst så kan vi bare være takknemlige.
Takknemlige for at skogen skaper magiske kulisser for henging mellom to trær. Og takknemlige for at vi har «vett på» å ta for oss av slike høsteventyr. Til og med de av oss som er «godværsturister».
Monstersekk rigget for regn. Tung som fy – men full av “turkomfort” 🙂
Soverommet er klart.
Rødvins”lerke” – rett og slett tilpasset stapping i ryggsekk.
Morgenutsikt fra køya.
Morgenselfie.
Blank morgenstund.
Kaffe i sola.
Tenk så fantastisk å få lov til å skrive akkurat disse to enkle ordene. “Det gikk!” På denne dagen, 3.september for akkurat 2 år siden, så kunne jeg det. Og det var nok alt jeg orket å skrive også. Innlegget var kort og godt slik: https://friluftsheidi.blogg.no/det-gikk.html
For da hadde denne turgjengen klart å nå toppen av Glittertind. For fem av dem relativt greit. For den siste, meg, ved å krysse den grensa som min MS (multippel sklerose) og funksjonsnedsettelsene den medfører setter. Sammen med de etterdønningene etter kreftbehandling som også var tilstede.
Men vi klarte det. Jeg rett og slett fordi jeg fikk veldig mye hjelp og støtte underveis. Men jeg gikk sjøl. Bortsett fra en 10-20 meter i ei steinur på vei ned igjen like før det ble mørkt da beina sviktet fullstendig. Da ble jeg vel mer eller mindre slept til et noenlunde jevnt parti der jeg kunne ligge(!) og få i meg litt nøtter og sjokolade ;-). Da var det enda 2-3 timer igjen. Men man er jo ikke æresmedlem i trass.no uten grunn.
Det gikk. I ettertid har mer eller mindre den samme gjengen vært på telttur utenfor allfarvei på Venabufjellet. Og vi har gått til toppen av Bitihorn. Det ble nok pushet litt grenser på begge de turene, men vi (eller jeg da) krysset ikke grensa.
Om et par uker samles noen av oss igjen for å planlegge neste års tur. Mon tro om vi holder oss innenfor grensa, pusher den eller passerer den neste gang? Jeg gleder meg i alle fall! Og å glede seg er viktig for alle.
