Restitusjonsuke 1 av...?

For nøyaktig en uke siden i skrivende stund var jeg godt i gang med oppstigingen til Glittertind. Jeg befant meg et eller annet sted oppi steinrøysa. Antakelig fortsatt nærmere starten enn målet. Og målet var jo egentlig bare halvveis inn i turen. Og muligens, men bare muligens, fortsatt selv bærer av både jakke og sitteunderlag. Det gikk over. Sherpaene tok over ansvaret for det også.

Som alle vet så kom vi i mål. Til slutt. Det kostet på forhånd. Og det kostet underveis. Men det er nå, etterpå, at prisen er høyest. Som forventet.

Det var egentlig veldig godt å sykle i regnvær tilbake til bilen dagen etter toppturen. Det var ikke godt å sitte i bil i timene etterpå, men som dødvekt klarte jeg det bra. Det var egentlig godt å trene bevegelighet med fysioterapeut på mandagen også. Selv om det både var vanskelig, til og med vanskeligere enn ellers, å komme seg både ned og opp fra gulvet. Utpå tirsdagen begynte den verste stølheta å gi seg. Det ble lettere å gå nedover trapp, blant annet. Onsdagen var grei nok. Fikk meg en liten tur på jobb.

Spørsmålet kom: «Er du i form igjen nå, eller? Er du 80% av normalen for eksempel?». Skjevt smil fra meg: «Ånei, mer 40%, kanskje. Av MIN normal». Som kanskje er 40% av det som før var normalt… Det var onsdag.

Og etter det så har det gått så som så. Jeg vet ikke hvilken prosentandel jeg er nede i nå. Under 40 % antakelig. Det er sånn restitusjon kan fungere på en med kraftig fatigue og skrøpelig funksjon. En slik som meg. Og jeg var forberedt, heldigvis. I alle fall hadde jeg sagt til meg sjøl at jeg måtte regne med å være rimelig dårlig i alle fall de to første ukene etter dette stuntet. Omtrent som forventet foreløpig, som sagt. Kjett, men slett ikke overraskende.

Hva består uka av? Jo, bittesmå porsjoner av livet og hverdagens krav. Ligge i senga under dyna både på dagtid og natta. Krype til sengs minst en time før jeg pleier om kvelden. Ingen fysisk aktivitet utover det jeg må for å få handlet og jobbet et par timer. Den lengste gåturen har vært til postkassa. Egentlig mest for å hente avisa og lese om meg selv 😊. Mye stillhet. Prøve å få i gang normal spising og normalt næringsinntak igjen. Utsette oppgaver som ikke haster. Spise nok smertestillende til at det går an å puste rimelig normalt. Pakke kroppen inn i ull og pledd da den ikke klarer å holde varmen selv. Rett og slett gjemme meg i hula mi.

Det er det vanlige: masse skriverier, blogg, oppmerksomhet i lokalmedia og sosiale media når formen og mestringa er på topp. Radiostillhet når den er på bånn. Sånn er det med oss varig syke. Du ser oss bare når vi mestrer. Når vi så velger å krype inn i hula vår igjen, så er det fordi dagene er såpass krevende at det er rimelig uaktuelt å vise fram både seg selv og hverdagen. Det æk’ke så morsomt å ta bilder fra sofaen, nemlig!

En frisk person som har løpt maraton på en 4-5 timer trenger et visst antall dager for å restituere. Swix.no sier at muskulaturen trenger omkring 14 dager på det. Da kan du trene litt lett etter 3 dager, men de fleste vil kjenne det hele perioden. Er du over 40 år så trenger du lenger tid (!). Så det er fort gjort å komme opp i både 3 og 4 uker, sier runnersworld.no. Her fins det ulike teorier og variabler, så det er bare å google og lese seg opp. Eventuelt ned. Så hvor mange dager trenger en MS-syk kropp på 50 + som er kreftfri inntil det motsatte er bevist på å restituere etter 13,5 timers innsats? DET er jeg i ferd med å finne ut.

Det gjenstår å se! De siste dagene har smertene økt i takt med at energien har dalt. Hipp hurra! Men om både utstyr og kropp er utslitt så får det ikke hjelpe. Mentalt kjennes det som jeg er på et godt sted uansett. Det er jo ofte slik det er med mestring. Gleden overdøver det som er ubrukelig. Det er jo derfor jeg setter meg slike mål. Og det er håp om å komme seg ut av hengemyra igjen: torsdag tok jeg meg selv i å brette ut et kart og lese om sykkelruter i fjellet. Jeg tolker det som at det mentale har begynt å bli seg sjøl igjen….:-) Fortsatt noe frynsete, ydmyk og lettrørt, men tross alt på tankekjøret om neste tur allerede. På tross av en kropp som muligens ikke er direkte klar før ved juletider.

Denne uka er også en del av historien. Neste også. Medaljens bakside vil mange si. Vel, det ligger i prisen, det vet jeg så godt. Sånn er realiteten. For meg er det ikke noe alternativ. Så velkommen restitursjonsuke ll. Hva kommer du med?