Forsidepiker må også hvile seg i form. Eller hva det nå heter. Så i dag sitter jeg mest mulig på rompa. Sola skinner men jeg er stort sett inne. Jeg spiser når jeg er sulten og akkurat det jeg har lyst på. Jeg er like enspora som jeg har vært de siste dagene (inkludert bloggen).
Og jeg snakker kun til katta. Et slags fokus? Satser på at det holder for å oppnå formtopp fra i morgen. En som kulminerer til det helt ustoppelige på lørdag helst.
Tror dere det holder med en dag? Eller to halve, kanskje? Det MÅ det.
Jeg er i mål! I alle fall har jeg nådd delmålet! To dager før tida var ute rundet jeg i dag 240 kilometer. Telleverket står nå på 240,5 kilometer, og de neste to dagene skal jeg hvile meg i form!
Etter MS-forbundet sin kampanje i april «Gå 60 km i april» så har jeg fortsatt å trå til. Jeg tenkte det var en god ide å fortsette i den gode stilen. Og utfordringer motiverer! Derfor har jeg i de fire månedene som har gått fortsatt å bevege meg 60 kilometer i måneden.
Til sammen blir det 240 kilometer. En distanse som tilsvarer avstanden mellom huset mitt her hjemme og foten av Glittertind. Lørdag skal jeg nemlig på toppen. På 2457 meter over havet. Toppen av Glittertind. DET blir det gøy å få til! For er jeg heldig så går det.
I august har jeg samlet inn, og holder fortsatt på å samle inn, penger til MS-forbundet sentralt og lokalt. Spleisen har gått over all forventning, lokalavisa har vært på besøk og flere lokale bedrifter har støttet så langt. Og veldig mange privatpersoner.
Forhistorien er som følger:
Jeg ble diagnostisert med MS i november 2021. Mange år med smerter, gangvansker og ulike andre kroppslige utfordringer hadde kulminert og funnene i hjerne og ryggmarg ga ikke noe tvil. MS-en fikk «skylda» for det meste. To og en halv måned etterpå kom neste etappe. Det ble konstatert malignt melanom i en føflekk på leggen og den og en lymfekjertel i lysken ble fjernet kirurgisk. Malignt melanom er dessverre en av de farligste formene for føflekkreft og hos meg var det spredning til lymfe.
Med rimelig fersk MS-diagnose og kreftdiagnose ble behandlingen en liten nøtt for ekspertene på to lokalsykehus og på Radiumhospitalet. Immunterapien jeg egentlig skulle fått mot tilbakefall var uegnet pga. MS-en, og kuren jeg prøvde i stedet måtte jeg avbryte på grunn av kraftige bivirkninger og sykehusinnleggelse. Andre forsøk gikk på samme måte. Men nå har jeg vært uten kreft i kroppen i halvannet år og inntil det motsatte blir bevist så er det sånn! Neste runde med undersøkelser starter om et par uker. Min MS er en progressiv variant som heldigvis er rimelig rolig for tida, så bremsemedisin er ikke aktuelt. Den er der, det er symptomene også, men «sovende» til det motsatte blir bevist der også.
Dermed er det jo opp til meg å gjøre noe mer eller mindre fornuftig med hverdagen. Og da er fysisk aktivitet viktig. Derfor utfordrer jeg meg selv. Nå med Glittertind! Og nå er jeg framme! Takket være en god del trass, mange korte turer samt sykkelturer! I perioder har det holdt hardt! Noen uker har det vært mye avtaler som har spist opp den lille energien jeg har. Andre perioder har formen vært så dårlig at utstrakt fysisk aktivitet har vært umulig. Men i sommer fikk jeg trehjulssykkel med hjelpemotor. Fikk låne da. Og takket være den så har jeg nå klart målet om 240 kilometer innen utgangen av august. Selv om jeg regner kun halvparten av kilometerne jeg sykler. Syns jeg må det når jeg har motor jeg kan skru på i oppoverbakkene 😉
Jeg får ikke gjort noe med at jeg er varig syk. Både MS og melanom ligger der som en udetonert bombe i skrotten. Det jeg kan gjøre noe med er å sette kroppen i så god stand som mulig slik at utfordringene som kommer med dette eller annet. For utfordringene de kommer, det har de lovet meg både nevrologen og onkologen. Og utfordringer er jo tilstede hver dag. Hverdagen som varig syk og til dels rimelig puslete er vanskelig å forestille seg og en fulltidsjobb å finne ut av. Mange dager er ganske gode. Da kan jeg gå tur, sykle eller gjøre andre ting som trengs eller som jeg har lyst til. Andre dager er ubrukelige. Men jeg lærer hver dag tilstanden min bedre å kjenne slik at jeg kan ta hensyn til kroppen og hva jeg trenger. Og da vil alltid dårlige perioder etterfølges av gode! Om den ene eller andre sykdommen begynner å røre på seg igjen så tenker jeg det er viktig å kjenne at jeg har tatt vare på de timene som har vært gode. Det er mer krevende å finne livskvalitet, men den er der!
Fram til da så holder jeg meg i aktivitet. Og når aktivitet kan kombineres med noe som gir mening både for meg og kanskje for for eksempel MS-forbundet, så er det ganske så motiverende for meg. Alle som heier meg fram og skriver støttende meldinger er også en enorm motivasjon. Og gjengen med kolleger som tente på ideen som ble lansert av en av dem, er planleggere og ikke minst blir med til topps er gull verdt! Rett og slett både rørende og inspirerende. Jeg er så takknemlig for alle sammen!
Og nå er jeg framme. Ved foten av fjellet. I alle fall symbolsk. Selve transporten til utgangspunktet, med bil og sykkel foregår på fredag. Lørdag skal jeg til topps! Da skal de siste seks kilometerne og de siste snaut 1100 høydemeterne forseres. Jeg klarte det første målet! Tenk om jeg klarer det andre!?!
Gjør som jeg sier ikke som jeg gjør. Et kjent dillemma for oss som jobber med barns utvikling. For hjelper det egentlig å si de riktige tingene hvis vi ikke er et godt forbilde i praksis?
I dag har jeg snakket om tur. Jeg har uttrykt meg varmt om å være i aktivitet, gå på tur i skog og fjell, sykle og se muligheter. Jeg har vist fram den nye sykkelen min som hjelper meg å komme meg litt lenger av gårde. Den gir meg enormt mye større rekkevidde enn tramping type gåing gjør. Jeg har snakket om å trene seg opp fra å gå tur rundt huset til å planlegge tur til Glittertind. Og jeg har snakket om å holde skroget i gang.
Etter å ha snakket engasjert om dette som vanlig både på utpust og innpust i minst 45 minutter gikk jeg inn og tok på treningstøy. Jeg hadde jo tenkt å røre meg litt. Egentlig. Så gikk jeg ut og trillet sykkelen inn i garasjen igjen. Det ble ingen sykkeltur. Og det ble rett og slett ikke så mye mer aktivitet i dag. Jeg beholdt treningstøyet på ei stund. Litt usikker på om det var fordi jeg trodde jeg kom til å ombestemme meg og ta ei økt allikevel eller om jeg rett og slett ikke orka å skifte en gang til. Men nå er i alle fall «mysbyxarna» på igjen.
Tanken var tom. Batteriet utladet. Energien brukt opp. Meeen det kommer en dag i morgen, og en etter det.
Ikke gjør som meg i dag. Gjør heller som Karsten. Warholm, så klart. «Godt gjort er bedre enn godt sagt» sier treneren til han. Enig!
I morgen er en ny dag. Da skal jeg vurdere å gjøre som jeg sier også!
Dette er fint, sa jeg. Og trillet sykkelen inn i garasjen igjen 😉
Ja det vet jeg sannelig ikke. Det er så mye som skal ligge til rette. Mye som ingen har kontroll over. Ikke minst været. Det bestemmer jo om vi kommer til å gjøre et forsøk. Noe annet som må ligge til rette er jo min dagsform. Og den vil jeg antakelig ikke ha noe særlig oversikt over før jeg har kommet meg godt oppover fjellsida. Men da kan det jo hende jeg må snu.
Jeg veksler mellom å ha skikkelig trua og å tenke at dette blir det aldri noe av. Hver dag.
Det er selvfølgelig snakk om turen til Glittertind, som de som har lest friluftsheidi fra mai nok muligens har lest om til det kjedsommelige. Jeg skal forsøke å ta meg til topps på 2457 moh med beinskinne, gåstaver, kompresjonsplagg og akkurat passe medisinert. Og ikke minst med et godt team av sherpaer og motivatorer. Litt usikkert hvor mange i det teamet som møter opp, men akkurat nå kjenner jeg at det vel i grunn er bare snø og vind som stopper meg. Og det er det jo meldt framover, så interessant blir det nok!
Men jeg er i rute på mine 240 kilometer for å komme meg dit! Målet var jo å gå, sykle eller på annen måte ta meg tilsvarende antall kilometer på 4 måneder som det er fra hjemme til foten av Glittertind. Jeg mangler bare noen få kilometer nå. Og siden jeg har fått meg så fin sykkel så spises kilometerne litt lettere. Selv om jeg bare regner med halvparten av det jeg i virkeligheten sykler. Jeg aner ikke hva som er «riktig» når jeg har hjelpemotor, men med mitt bruk av motorkraft så syns jeg halvparten er rimelig.
Spleisen går også over all forventning. Jeg sender snart ut de første armbåndene til alle som har støttet så langt. Kanskje får jeg det travelt om et par uker. I løpet av uka får jeg nemlig besøk av lokalavisa, og da er det i alle fall slutt på å gå under radaren her omkring. Akkurat det innebærer en god del skrekkblandet fryd og en del kvaler. Men det må jeg ta!
I dag er det 12 dager igjen! Og jeg kan bare krysse alt jeg har for at været er med på lag akkurat den dagen! For OM det går; ja da står jeg på toppen av Glittertind, 2457 moh om bare 12 dager!
Det var vel kanskje ikke akkurat slik den skulle brukes? Eller? Men sånn kan det gå når stisyklinga har bevist at doningen kan kjøres over stein og gjennom kratt. Og når brukeren ikke gidder å gå av sykkelen når låste bommer skal passeres.
Det skal sies at det var en form for kalkulert velt. Så jeg fikk testa omtrent hvor balansepunktet ligger. Nå gjelder det bare å huske det til neste gang da.
Jeg ante jo trøbbel da bakhjulet begynte å spinne. Men undertegnede satt fortsatt i setet da velten var ferdig. Riktignok delvis liggende bortover myra. Å få føttene ut av strikker og stropper på pedalene viste seg å være noe trøblete liggende i ei myr med en del kvist og stubber delvis under seg, men det gikk.
Og heldigvis bikka jeg akkurat der jeg gjorde. En halvmeter lenger fram hadde sendt både hue og ræv rett i en vas av kvister og stubber som stakk opp og helt sikkert gjort mere vondt.
Sykkel og kjærring er så vidt jeg kan observere like hele begge to. Og med en god dose stisykling så er friluftsheidi meget fornøyd med dagens fysiske utskeielse. Til tross for både morderkuer, jagende sauebukker og brukerfeil på ruta.
Dette gikk altså IKKE:Men her er det supert!Disse kjentes ikke direkte imøtekommende.Perfekt føre for trehjuling.
I dag har nok utsikt og innsikt ligget omtrent på samme nivå tipper jeg. I alle fall var det utsikt og generelt vær og forhold for spesielt interesserte på omkring 750 meter over havet.
Gårsdagens planleggingsdag ga i alle fall meg en liten smule mer innsikt i mandatet vi har fått og praksisen vi holder på med der i barnehagen. Og kvelden i går bød på både trivelige samtaler og en hel haug med latter. Det var delte meninger om det egentlig kan kalles kvalitetshumor, det er riktig, men for oss som var til stede så var ikke det avgjørende! Artig var det.
I dag dro altså gjengen videre til mer planleggingsdag. Mens jeg faktisk hadde innsikt nok til å si at nok var nok. Og til å gå meg en tur i uværet i stedet!
Takk for en fin planleggingsdag, en trivelig kveld og natt på hytta med god frokost og fortreffelig selskap. Både innsikt og utsikt har forbedringspotensiale. Så her er det bare å gyve løs! Hurra for det!
Ingen vits i å sjekke “kompasset” da utsikten rakk akkurat til nærmeste tre…
Lokale for planleggingsdag.
Det nærmer seg natt.
Morgenutsikt ut av vinduet.Trolsk over myra.Å vandre gjennom røsslyngen.Dråper i lyngen.Fargefest.Fikk følge tilbake mot hytta.
…kjører gåsemor. Det synger Øystein Sunde. Og det er ikke gåsemor som i fuglen gås det er snakk om der. Ikke her heller. Men først i køen er hun. Og jammen er det bra hun ikke er på motorveien. For hun her har nok å henge f… svømmeføttene i.
Takk for utfordringen. Her er mitt bidrag under temaet “fugler”, dixierose.
I dixierose sin utfordring, som ligger her; fotoutfordring, etterspørres det foto av eller med eller om «hobby». Det er spennende. Ikke bare har vi bloggere ulike yrker og yrkesbakgrunner og livssituasjoner. Vi driver da med ganske så mye annet også. Kanskje ikke så spennende eller overraskende så handler hobby for meg om friluft.
Jeg er uteligger på hobbybasis. Jeg går mye på tur i natur. Men aller best liker jeg det når jeg kan pakke sekken og være ute over natta. Enten alene eller i godt selskap. Minst til neste dag. Ligger det til rette så gjerne flere netter. Jeg har ikke prøvd å bo ute over lengre tid. Ikke har jeg prøvd å gå langtur over mer enn 3-4-dager heller. Og jeg er ikke så sikker på at det blir aktuelt å prøve det noen gang. Men tur er hobby. Og uteligging er hobby. Under tarp, i lavvo, i gapahuk eller som her: i hengekøye!
Det er godt å lufte både kropp og hue. Og det gir både ventilasjon og ro. Og mestring! Hurra for hobbyer som gjør godt!
«Ferie er å bade». Det sier ferieloven. I alle fall i følge sikre kilder som har greie på slikt noe. For meg som bader så lenge det ikke er is på vannet her i innlandet, så er ferie å morgenbade. I ferien morgenbader jeg så sant det er mulig. Det vil si at et kriterie for valg av leieobjekt, eller tomt for oppsett av lavvo eller hengekøye, er bademuligheter. Det vil si at det bør være lettvint å stå opp fra senga når jeg våkner om morran, smette på et par kontaktlinser og et eller annet eller ikkeno badetøy og rusle sånn passe kort ned til vannet for å ta meg et morgendupp.
Jeg kan love alle at det i 99 % av tilfellene er avkjølende. Forrige uke ble det morgenbad hver dag, uansett vær. Badebrygga med badestige og svømmemuligheter lå et litt solid steinkast fra terrassen. Jeg ble avkjølt hver morgen. Og varm og god i skrotten etterpå. Dermed har jeg plenty av ferske bilder av avkjøling å bruke til dixierose sin utfordring.
Morgenbad gjennomføres også i regnvær. Avkjølende og forfriskende.
I dag er det den første. 1.august 2023. Den neste gangen vi har den første, 1.september, reiser jeg av gårde for å begi meg ut på en skikkelig opptur. Lørdag den 2.september skal jeg nemlig ta meg til topps på Glittertind. 2457 meter over havet. Og om lag 1000 høydemeter fra Glitterheim der turens basecamp skal befinne seg.
Jeg er i alle fall i rute til å komme meg dit. Den 1.mai bestemte jeg meg for å «gå» til foten av Glittertind i løpet av ukene og månedene før den planlagte toppturen. Det vil si gå, ro eller sykle minst 60 kilometer i måneden, tilsvarende de 240 kilometerne det rundt regnet er herfra til målet. Jeg har ligget litt bak og litt foran, men stort sett vært i rute. I perioder har det blitt mange kilometer, andre uker har av ulike årsaker vært rimelig stillestående. I skrivende stund er jeg så vidt foran skjema. Så dette skal gå.
I alle fall når jeg målet om 240 kilometer innen utgangen av august. Det er jeg rimelig sikker på! Om jeg kommer meg til topps på Glittertind er jeg mer usikker på. Men dersom alt ligger til rette både med vær og ikke minst kroppen sin dagsform så skal jeg gi det et realt forsøk.
Tenk om det går!?!
I dag har jeg testet. Hvor langt klarer friluftsheidi å ta seg i løpet av 5-6 timer? Jeg klokket inn 11 kilometer på i overkant av 5 timer. I dag og med dagens kropp. I det terrenget jeg gikk i i dag. Og med det været jeg fikk i dag. Rimelig bløtt både fra oven og fra myr og kratt og skog.
Det lover godt! Dersom alt ligger til rette. Dette kan gå! Hæsjtægg fuckms og hæsjtægg fuckcancer.
Tidligere innlegg om akkurat dette hårete målet er blant annet her:
Konseptet friluftsheidi på tur er ufravikelig: 30 min jobbing, dvs gange, så 10 min sitting. Etter en time eller halvannen må jeg gå over til 20/10, med avtagende tempo.Den som sitter i skogen ser fine ting!Det glitrer.Den siste arbeidsøkta inneholder frigjøring fra diverse hjelpemidler. Og i dag: klissbløte og tunge sko.
