Tenk så fantastisk å få lov til å skrive akkurat disse to enkle ordene. “Det gikk!” På denne dagen, 3.september for akkurat 2 år siden, så kunne jeg det. Og det var nok alt jeg orket å skrive også. Innlegget var kort og godt slik: https://friluftsheidi.blogg.no/det-gikk.html
For da hadde denne turgjengen klart å nå toppen av Glittertind. For fem av dem relativt greit. For den siste, meg, ved å krysse den grensa som min MS (multippel sklerose) og funksjonsnedsettelsene den medfører setter. Sammen med de etterdønningene etter kreftbehandling som også var tilstede.
Men vi klarte det. Jeg rett og slett fordi jeg fikk veldig mye hjelp og støtte underveis. Men jeg gikk sjøl. Bortsett fra en 10-20 meter i ei steinur på vei ned igjen like før det ble mørkt da beina sviktet fullstendig. Da ble jeg vel mer eller mindre slept til et noenlunde jevnt parti der jeg kunne ligge(!) og få i meg litt nøtter og sjokolade ;-). Da var det enda 2-3 timer igjen. Men man er jo ikke æresmedlem i trass.no uten grunn.
Det gikk. I ettertid har mer eller mindre den samme gjengen vært på telttur utenfor allfarvei på Venabufjellet. Og vi har gått til toppen av Bitihorn. Det ble nok pushet litt grenser på begge de turene, men vi (eller jeg da) krysset ikke grensa.
Om et par uker samles noen av oss igjen for å planlegge neste års tur. Mon tro om vi holder oss innenfor grensa, pusher den eller passerer den neste gang? Jeg gleder meg i alle fall! Og å glede seg er viktig for alle.
…og med det fjerde skal det skje, og ved det femte smeller det…eller? Neida, 1-2-3 er ukas, eller forrige ukes helgeutfordring fra utifriluft. Forrige helg, litt forsinket på mandag ettermiddag, skrev jeg om forrige helgs utfordring. Nemlig: glemt.
Denne helga går jeg for pallen! For mine 1-2-3 i uka som var, eller pallen som det også kan kalles så slik ut for slike som meg som liker å telle seire:
Fjell og lavvotur i to døgn helt alene for meg selv. Akkurat det har jeg jo delt i flere innlegg, så den som vil lese hva dette er for noe kan klikke seg inn på dem.
En god “arbeidsdag” på torsdagen der jeg både blant annet fikk diskutere fag med en ung og fremadstormende barnehagelærer OG skapt latter og glede hos barna med hengekøye og lesing i skogen. Høydepunktet for et par av dem var nok da friluftsheidi ramlet bakover og ble liggende opp ned med hodet i lyngen og beina i køya. Vi lo alle. Spesielt da friluftsheidi skulle base seg opp igjen fra den knipa ;-).
I helga klarte jeg å si nei til to invitasjoner/arrangementer som jeg skulle/kunne/burde deltatt på. Jeg hadde behov for noen rolige dager uten noe særlig på “må”-lista. Og klarte for en sjelden gangs skyld å lage meg akkurat det.
Ei god uke med en god del seire, for den som teller det. Minst en en, to, tre slike. Det er ikke verst i det vi allerede er godt inn i ei ny uke og til og med en ny måned. Lag dagen, uka og måneden god og tell seire!
Jeg tør å påstå at selvmedisinering er viktig for alle som lever med multippel sklerose! En ting er medisinene vi mottar av helsevesenet – enten som behandling av symptomer eller for å bremse utvikling av nye symptomer. Det kan dreie seg om medisiner mot smerter, funksjonsnedsettelser, spasmer, magetrøbbel og tull med tarm og blære, balanse, synsforstyrrelser, mental utmattelse…lista er rimelig uendelig. Mange får også bremsemedisiner. I tillegg kommer hjelpemidler som ortoser, ganghjelpemidler og for eksempel rullestol. Og hvordan symptomene påvirker hverdagen eller ikke og hvor mye eller lite vi har av dem varierer fra person til person. Og de varierer fra dag til dag for hver enkelt.
Og jeg, jeg har forstått og klarer en og annen gang å ta selvmedisineringen min på alvor. For meg handler det om å si nei. «Jeg kommer ikke» eller «jeg kan ikke nå» eller «jeg skal gjøre det en annen gang» eller «spør meg gjerne neste uke». Det handler om mental selvmedisinering. For når nøtta overbelastes så setter de fysiske symptomene inn for fullt. Noe som igjen gjør at det mentale slites enda mer, og så er spiralen i gang. Jeg henger ikke med verken mentalt eller fysisk og går på veggen i forsøket. Det er hverdagen.
Da tyr jeg til selvmedisinering. Ikke piller og hjelpemidler – men medisiner som muligens fås på det som kalles «grønn resept». Jeg stikker ut. Og jeg stikker på tur. Tar meg en ekspedisjon. Forlater sivilisasjonen og gjør et eller annet «stunt» tilpasset meg. I naturen.
I går kom jeg hjem fra en slik «selvmedisineringsseanse». To dager og to netter med lavvo og sovepose på fjellet. Pluss minus 1000 meter over havet. Akkurat høyt nok til at fjellfølelsen kommer. Alene. Bare meg og utstyret og boka mi. To døgn der de enkle behov og de banale oppgavene tar alt fokus og all tid. To døgn der det handler om å holde seg varm og tørr, lage mat på kokeapparat, nyte fjellterreng og utsikt, spise når jeg er sulten og sove når jeg er trøtt. To døgn der de eneste valgene dreier seg om jeg skal lese i boka mi, stirre tomt ut over vannet eller tusle en tur i lyng og kratt. Eller lukke øya og strekke ut kroppen oppå soveposen til jeg igjen må gå på do i en busk eller blir sulten og må lage litt mat. Eller får lyst til å bade. Badevannet var for øvrig noe av det kaldeste jeg har opplevd på flere måneder. Så det holdt med to. Bad altså. Og det var ikke morgenbad, for å si det sånn.
Det handler om å bare være. På slike turer, eller ekspedisjoner eller stunt, så MÅ jeg ingen ting, egentlig. Det er viktig å skru litt av og gjøre bare akkurat det jeg vil i akkurat mitt tempo og akkurat så mye eller lite som jeg gidder. Det handler om å skru litt av. La verden gå sin gang og slippe å forholde seg til noe som helst. Annet enn min lille verden der under lavvoduken ved vannkanten bak en busk.
Dette er selvmedisinering for meg. Og jeg blir, hver gang jeg «tar ut» en slik «resept», utrolig takknemlig for at jeg kan. Og ja, en slik medisinering må definitivt spesialtilpasses «pasienten». Det gjelder å finne akkurat riktig sted. Passe langt, eller kort egentlig, fra parkert bil. Passe langt, kort der også egentlig, fra bademulighet. Og passe lett fjellterreng å gå på tur i. Og gjerne mobildekning. I alle fall setter småbrukeren pris på det. Og det kan jo være noe i det, når slike som meg skal virre rundt i bushen helt alene. Denne gangen så jeg i løpet av de to døgnene der ved lavvoen til sammen fem fiskere, to hundekjørere, minst tjue ender og fire kuer. Samt en traktor og noen få biler på grusveien bak trærne.
Ellers var det helt stille. Til og med vindstille det første døgnet. Selv om jeg våknet til rim på busker og lyng og frostrøyk over vannet den første morgenen, så bød resten av dagen på strålende sol og vindstille. På tur kunne jeg gå med kortermet trøye hele veien og på «toppen» kunne matpakka nytes i lyngen uten behov for verken jakke eller lue.
Ut på T-tur.
Ikke så vanskelig å følge umerket sti her heller.
Jotunheimen klokka 11 og…
…Rondane klokka 13… Det er vel det som kalles “vid” utsikt.
Noen ganger er det enkle det beste. Også turmatpakke.
Fin “sofa” å nyte utsikten til fjellkjedene fra.
Kjærringa med staven(e) nådde toppen.
Lue og votter, og for øvrig ullundertøy og varmeflasker, ble det derimot bruk for i soveposen begge nettene. Ikke så rart med frost den første natta, kanskje. Men med samme «rigg» nedi soveposen natt nummer to, så var det nødvendig å åpne glidelåsen og slippe ut litt varme utpå natta. Tåka lå tjukk helt ned på vannflata utenfor lavvodøra siste morgenen. Da bar fjellet preg av høst og lue kjentes tross alt ganske riktig. Ikke bare for å kamuflere sveisen 😉.
Det er noe “ikke så sommerlig” over å drikke varm kakao og lese bok iført strikkevotter.
Men vakkert var det.
Og dette er hva jeg så, eller ikke så, da jeg åpnet glidelåsen siste morgenen.
To dager med fri pust. Et nytt sted. Frisk luft hele døgnet. Bad. Sovepose. Bok. Godt drikke og relativt god mat (mat var litt lettvint planlagt og besto av det jeg rasket med meg fra hjemme for jeg gadd ikke innom og handle). To dager med kun eget selskap. Ganske godt selskap, om jeg skal si det selv. Med utsikt og vandring langs nye stier. To morgener med godt, men varierende vær. To dager i fjellet. To dager med selvmedisinering friluftsheidi-style.
Medisineringen virket med en gang. Lettheten satt i både pust og kropp med en gang jeg kjørte av asfalten og innover fjellveien. Nå venter jeg på at langtidsvirkningen skal slå inn. Foreløpig dominerer bivirkningene. For selvfølgelig kommer disse medisinene også med bivirkninger. Akkurat som alt annet av medisinering. Men det vet jeg jo om. Og det jeg vinner og de gode opplevelsene, mestringen og tilstedeværelsen jeg opplever gjør at det som kommer etterpå av både smerter og utmattelse så absolutt er verdt det. Kalkulert risiko.
Sånn er det med all resept er min erfaring. Også den grønne. Den selvmedisineringen som foregår til fjells. Takk for meg for denne gangen! Jeg kommer tilbake når jeg trenger påfyll 😉.
Endelig fikk jeg i går skrevet om min lille ekspedisjon til fjells tidligere denne uka. Og når friluftsheidi er til fjells så fotograferes det. Mye! Og kamerarullen er full av bilder og minner som jeg syns fortjener og deles på bloggen.
Men neida! Jeg får fortsatt ikke lastet inn nye bilder, jeg. Selv om blogg.no meldte for over et døgn siden at “de jobber med saken”.
Jeg glemte nesten hvor bra middag kan smake oppvarmet på stormkjøkken i solnedgangen.
Jeg glemte nesten at det gjelder å passe på når værmeldinga er lovende.
Jeg glemte nesten at to netter på alenetur har blitt en årlig tradisjon.
Jeg glemte nesten at jeg kunne!
Og jeg glemte nesten å blogge om det, gitt🤭
Men her er mitt innlegg som svarer på helgeutfordringen fra utifriluft. Glemt, sa hun. Lenke kommer når jeg er hjemme fra fjellet en gang senere i uka og har bedre nettilgang.
I dag fikk jeg igjen for å nesten alltid kjøre rundt med badetøy og håndkle i bilen. I sommerhalvåret vel å merke. Om vinteren har jeg hatt en tendens til å alltid ha en ikea-bag med finkløvd bålved i bilen. I tilfelle. I tilfelle plutselig bading eller plutselig bål. Noen ganger blir det plutselig begge deler, så sesongene har en tendens til å overlappe hverandre.
Og heldig er jeg som har min egen «badeplass» som ligger såpass greit til at det passer å stikke innom der på vei hjem fra jobb. Og heldig er jeg som har en badeplass med en av mine favorittblomster i tillegg. Plassen har faktisk fått navnet «Heidis plass». Ei venninne introduserte det navnet etter at jeg hadde «inntatt» plassen både for bading og hengekøyeovernatting et par ganger. Og siden har den hett det. I alle fall for oss.
I dag ble det helt impulsivt lunsj, bading og ei stille stund med fred og ro på Heidis plass. Og fotografering av yndlingsblomsten (i alle fall en av dem):
Det er valgkamp i Norge. Vi som er stemmeberettiget her i landet skal om noen uker til urnene og avgjøre hvem som skal styre landet den neste perioden. Det er valgkamp! Partiene kjemper om oppmerksomhet på stands, i avisreklamer og i annen reklame, eller propaganda, om du vil kalle det det. Digipost mottar brev og info om valg og valglokaler. Og på bloggen er vi oppfordret til å skrive innlegg om nettopp valgkamp. Her utfordrer Brit oss på dette.
Uten sammenlikning for øvrig: jeg har vært på tur igjen. Av typen henge mellom to trær, bade, slappe av og overnatte. Langt til skogs. Først og fremst må jeg velge å dra på tur. selv om det også for en kronisk turelsker som meg av og til og av ulike årsaker føles som en kamp for å få det til. Og til og med på tur er det valg som må tas. Om ikke akkurat valgkamp.
Først og fremst må jeg finne tidspunkt som passer både dagsform, timeplan/ukeplan og værmelding. Og jeg må velge hvor jeg vil dra. Og når jeg først kommer meg dit så må valg tas der også.
For eksempel: Skal disse spises med en gang, eller bør de spares til frokosten og de arme ridderne i morgen tidlig?
Eller: Skal jeg velge å stole på yr og værmeldinga som lover sol og opphold…eller skal jeg velge å henge opp hengekøya uten tarp over?
Vel til det siste først: jeg valgte sol. Det vil si at jeg fant den perfekte hengekøyeplass med fin avstand mellom trærne og uforstyrret utsikt til vannet, nesten uti vannet faktisk. Og med steiner å bade fra bare to meter fra køya. Helt perfekt så langt.
MEN, den plassen viste seg å være fullstendig uegnet utover kvelden. For plutselig begynte det å regne! Da var det bare å kaste tarpet over hengekøya slik at ikke alt jeg hadde med meg og hadde dandert for kvelden skulle bli kliss bløtt. Jeg regnet med at det bare ble ei lita skur. Og det ble det. Først.
Da den andre skura kom valgte jeg å stroppe tarpet i to hjørner så det ikke skulle blåse av. Det gir seg sikkert til jeg skal legge meg, tenkte jeg. Og tok det med ro. Helt til den tredje skura kom. Og den varte. Og det regnet mer. Og det begynte å blåse.
Da måte tarpet barduneres fast. Og da skjønte jeg at jeg definitivt hadde feil hengeplass. Dermed ble det enda en panikkoppsatt og mildt sagt ureglemetert og mer eller mindre ubrukelig rigg. Denne måten å bruke tarpet anbefales ikke:
Det er ikke første gangen. Jeg vurderte om jeg måtte flytte hele greia, men kom til at jeg heller la meg! Først som sist men etter å ha festet det som kunne festes i steiner, lyng, busker og kratt rundt omkring. Tarpet så allikevel ut som ei dynge. Men inni dynga klarte jeg å buksere den stive kroppen min godt nok nedi soveposen til at det var noen cm fra meg til tarpet. Greit å lese med hodelykt, spennende om det skulle bli noe søvn med det slakke tarpet som taslet og raslet vilt i vinden.
Det sluttet å regne før jeg sovnet. Men der inne i kokongen sov jeg hele natta. Vinden ga seg også så levenet fra det slakke tarpet var til å leve med. Eller rettere sagt sove under. Gleden med å glippe med øynene og se stjerner og månen over køya ble i grunn borte. Det eneste jeg så var litt av krattet til høyre for meg. Ellers kunne jeg ha hengt hvor som helst.
Men det ble lunt inni der da! Og morgenstunda ga glassklar vannflate. Vindstille og etter hvert sol over leirplassen.
Og bæra!?! Joda, jeg valgte å spare de fleste til frokost. Så da ble det arme riddere med blåbær og multe. Luksus.
Det kan vel ikke akkurat kalles valgkamp i og med at ingen, hverken bær eller køye og tarp argumenterte noe særlig for det ene eller det andre. Men valg ble det. Et riktig; bær til frokost. Og ett feil; stole på at yr faktisk leverer oppholdsvær når de melder det 😉.
Men det aller viktigste: jeg valgte å dra på tur. Og det angrer jeg ikke på. Selv om jeg (enda en gang) har fått ei lekse om vær og hengekøye og tarp og slikt. Og heldigvis er det enda noen uker med valgkamp til jeg må bestemme hvem jeg skal gi min stemme til. Og jeg både håper og tror at jeg velger å dra på tur igjen før den tid. Uten for mye kamp om det valget.
(Dette ble mitt bidrag til valgkamp-utfordringen Brit/Kjerringtanker ga denne måneden. Kanskje ikke akkurat den valgkampen hun tenker mest på, men jeg får skrive om noe jeg har greie på…😉. I alle fall denne gangen 😉.
Før skurene var det speilblankt og vakkert.
Når skyene lager nesten akkurat samme mønster som steinene i vannet.
Til friluftsheidi fra friluftsheidi: Takk for turen!
Det ble selvfølgelig bading også. Her er innlegget om det.
“Vi skal ikkje sova bort sumarnatta…”, sang Lars Klevstrand. Jeg må innrømme at jeg sover bort de fleste av dem, jeg altså. Jeg er jo trøtt, og trenger søvn. Og jeg foretrekker å sove om natta. De siste par ukene har jeg merket at sommernettene har endret karakter. De lyse, nesten like lyse som dagen, juninettene er så definitivt historie for 2025. Det er mørkt om kvelden og ganske så svart om natta nå. Såpass at solcellebelysningen på balkongen slår seg på i god tid før sengetid.
I natt derimot, så var det egentlig ganske lyst. Klar, fin måne over tretoppene. Og et måneskinn som lagde lange skygger over landskapet. Og jeg sov ikke akkurat bort denne natta. Etter å ha lagt bak meg “tour de egen kommune og nabokommunen” både på ettermiddagstid og kveldstid, så rakk jeg akkurat å finne senga omtrent da det begynte å lysne til en ny dag og månen hadde skint for det meste fra seg. Da hadde klokka bikket 04.00. Gjengen jeg hadde hentet på fest var vel i respektive hus, ganske fornøyde med kvelden, virket det som.
Og i og med at jeg ikke akkurat sov bort sumarnatta så fikk jeg gleden av å se både en forvirret hareunge som ikke visste vilken vei han skulle ta i billysene og rompa på et rådyr som krysset veien helt ureglementert midt i vegkrysset.
Søndagen ble forkortet med litt “soving utpå” i ene enden og den må nok forkortes en smule i andre enden også. For når den ene sumarnatta ikke blir sovet bort, så er det nok lurt å legge inn litt ekstra søvn i den neste. I alle fall når mandagen byr på jobb.
Lag deg en god mandag når den kommer, enten du sover bort sumarnatta eller ikke 🙂
Augustnatta kan være ganske svart – helt til denne lyskasteren dukker opp over skogen.
