Å vinne over komfortsona.

Jeg er stadig på jakt etter å holde skroget i såpass bra form at det går an å leve med det. Skroget altså. Dermed trenes det. Og når jeg, som jeg pleier, kjører intervallene mine på elipsemaskina så må jeg ha en viss form for underholdning til. Ellers blir det rett og slett alt for kjedelig. Jeg motiveres ikke akkurat til å ta i noe ekstra når jeg stirrer rett inn i en vegg, for eksempel.

Men med underholdning så er jeg som ikke er noen stor forbruker av streamingtjenester henvist til Nrk sin nett-tv, for eksempel. Og da aller helst en eller annen dokumentar. Gjerne en serie. Nå har jeg sett på «Tandemeventyret». En sprek gjeng med ekstra utfordringer som sykler til Nordkapp.  Og akkurat slikt blir jeg rimelig motivert av.

I den siste episoden kom det et utsagn som jeg umiddelbart kjente meg igjen i. Det handlet om «å vinne over komfortsona» si. Noe en av deltakerne så flott klarte å sette ord på. Og jeg kjente meg igjen, gitt. For meg handler det om å vinne over komfortsona. Og aller helst å utvide den!

Jeg har de siste årene ofte sagt at «jeg må av og til krysse grensa for å finne ut hvor den går». I betydningen krysse grensa for hva jeg egentlig klarer og hva jeg mener er mulig å få til med mitt skrog som er full av MS og fatigue og kreftkontroller og rått og røti! Jeg tenker at turen til Glittertind i september var av den typen. Langt over grensa egentlig. Og dermed «falt» jeg veldig for utsagnet om å vinne over komfortsona.

Det frister nemlig ikke å bli værende i akkurat denne komfortsona so jeg har nå. Ikke er den særlig komfortabel. Og i alle fall ikke stor. De siste par månedene har det dessuten kjentes ut som den er i ferd med å krympe enda mer.

Dermed er jeg fristet til å kjøre på med enda mer trening. Rett og slett fordi trening er det eneste som kan likestilles med medisin når det gjelder bremsing av multippel sklerose. Som fagfolket sier. Og som er mitt halmstrå så lenge jeg ikke er egnet for medisinering. Dessuten så tipper jeg oddsen er rimelig lav for at trening har mindre uønskede bivirkninger enn bremsemedisiner har. Eller; fristet….det er jeg vel ikke akkurat. Fatiguen tilsier ikke slike utskeielser.

Nå lurer jeg rett og slett på hvordan jeg skal klare å gjøre som Thomas i Tandemeventyret. Nemlig vinne over og gjerne utvide komfortsonen. Det hadde vært fint om komfortsonen hadde vært en smule mer komfortabel også, vil jeg påstå.

Jeg tenkte på det på dagens søndagstur. Som var tung. Og varm. Og gjorde vondt. Vondt i skrotten, men ganske ålreit i hodet. Selv om det kjennes ut som komfortsonen krever kortere og kortere turer. Dagens tur var overraskende ukomfortabel egentlig. Til å skulle være helt innafor. Sånn egentlig. Jeg krysset ikke grensa i dag. Trur eg. Så dermed vet jeg ikke akkurat hvor den går for tida. Det er ikke engang sikkert det er tida for å finne det ut heller 😉.

Men jeg gikk en ny sti. For meg i alle fall. Og kom til en ny og vakker plass. Så slik sett så er «sonen» utvidet. Uansett om det var direkte komfortabelt eller ikke.

Mer om Glittertind-turen blant annet her: https://friluftsheidi.blogg.no/ett-skritt-av-gangen.html

Jeg gikk en tur på stien.
Myrulla blomstrer.
Kaffe ved benk. Luksus.
Han her kom skjenende, men hadde heldigvis vett til å la kanelsnurren min være.
En vakker oase i skogen.

Mother of the day!

Fru Fluesnapper.

Dagens bilde er av onsdagens “mor for dagen”! Det er hu som ligger stødig om enn skrekkslagen og passer på sine søte små (egg!) til tross for at taket løftes av huset rett over hodet hennes.

Hun må nok belage seg på et og annet besøk før de søte små forlater hjemmet. Akkurat denne boligen befinner seg nemlig i barnehagen der jeg “liksomjobber” noen timer i uka. Og der er det en god del publikum som er interesserte! Blant annet i konseptet mor og barn. Såpass interesserte at det gjelder å intensivere påleggene om IKKE å løfte på det taket annenhvert minutt!

Og er man “mother of the day” så er man. Og denne fluesnappermammaen tar sin rolle på alvor.

Fluesnapperhuset ble bygget av et par 5-6-åringer for tre år siden.

Badetirsdag igjen.

Enda en badetirsdag går mot slutten. I dag ble det innlagt lunsj og kaffe der på “stranda” også. I den komplette fred og ro. Ingen andre badegjester denne tirsdagen. Ikke gjessene fra forrige gang heller. Perfekt og behagelig. Turdag og badetirsdag i ett. Helt tommelopp!

Ute til lunsj.
Når vandrestaven er full av vann så vet man at det er badetirsdag.
Perfekt 🙂

 

Kriminell igjen !?!

MED motor. PÅ sti.
Bildene er fra forrige ukes kriminelle tur. 

Jeg fortsetter min kriminelle løpebane. Det er jo sesong for slikt noe. Selv om jeg ikke akkurat føler meg eller har tenkt på meg selv som akkurat det, kriminell altså, der jeg humper og tråkker av gårde. Men; siden jeg har en hang til å bevege meg vekk fra både asfalt og grusvei og teste trehjulingen, OG motoren, mer offroad så er jeg muligens kriminell. I alle fall dersom den lille elmotoren jeg har på trehjulingen gjør at den regnes som motorisert kjøretøy….!?!

Så dermed hengte jeg meg i dag opp i denne artikkelen under morgenkaffen:

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/krever-flere-kjoretoy-i-naturen-det-er-ikke-ment-a-ramme-oss/16691563/?fbclid=IwZXh0bgNhZW0CMTAAAR39ym-kgnZs9UN5wnQ0zplmfltpYHwrDxjRzYq1ZJveHNVGFRWlmiAv8NM_aem_ASH-WTWUb8bzVwd6r4nNN7yE1jQ5xRV_D-Q0D-PclRPQjR1ys6NiWO4xIR4u-HhoG9k3lua0IVLfyVyEl4QntqGh

I utgangspunktet er jeg skeptisk til utbygging og tilrettelegging i den frie naturen vår. Jeg foretrekker uberørt natur med en og annen sti som snor seg mellom røtter og forbi steiner. Utsikter er aller finest når de er uberørte, synes jeg. Og norske fjell har veldig mye grusvei! Så jeg kommer meg så absolutt både til skogs og til fjells med både trehjuling, skinne og staver. Uten å måtte ta i bruk hverken helikopter, bil, moped eller snøskuter i villmarka. Jeg kan kjøre så langt det er bilvei, og så får jeg gå derfra. Dermed kommer jeg meg dit jeg kommer. Og så får det koste den innsatsen det koster og den treninga jeg må legge inn for å orke. For jeg er imot utbygging og motorisert ferdsel i utmark kun fordi det skal være lettvint for hvermannsen å komme hit eller dit uten å legge inn en innsats. Men jeg er FOR at de som trenger det på grunn av funksjonsnedsettelser skal få fritak til å bruke den hjelpa de trenger i de områdene de trenger den. Inntil en viss grense. For jeg vet hva friluftslivet kan gi. Særlig til den som har begrensede muligheter i utgangspunktet.

Og jeg vil gjerne har lov til å sykle med min trehjuling med elmotor både langs egnet sti og traktorvei. Både i skogen og til fjells. For det er ENDA mer stas enn grusvei.

Så da får jeg fortsette å være kriminell med vitende og vilje. Og samtidig gå ambivalent rundt og argumentere på kryss og tvers og motsi meg selv i alle retninger. En betenkt kriminell, antakelig.

 

 

Gårsdagens nyheter.

Det er den tida på året igjen. Den tida der alt skjer samtidig og det gjelder å henge med og ikke minst følge med for å få med seg alt som skjer. Nesten fra time til time.

Det er VÅR. Her jeg bor av typen med sommertemperatur og en aldeles eksplosiv utvikling av alt som spirer og gror. Gårsdagens nyheter fra hagen har dermed ikke engang rukket å bli postet før de så definitivt er gårsdagens. For i dag har det skjedd noe mer.

«En måtte nok ha vært der», het en av de siste bøkene jeg leste. Det er slik naturen oppfører seg nå. En må være der når det skjer. For det som skjedde i går er allerede glemte nyheter. For de greiene er allerede overgått av alt som har skjedd i dag.

Det er bare å henge på.

I går så det sånn ut:

Fire kommende fluesnappere.
Her bor de. I det gamle epletreet.

Men i dag ser det sånn ut:

Jeg mistenkte dette i grunn. I dag er de fem.

Og i hagen bare fortsetter og fortsetter det. Nesten så «hagen minutt for minutt» er så actionfylt for tida at «sakte-tv» ikke har noe der å gjøre, for å si det sånn. Jeg prøver å få med meg alt jeg kan. Og syns i grunn bare det er stas når ting skjer så fort at jeg går glipp av det.

Syrinen er i ferd med å “eksplodere”.
Rips blir det visst også i år.
Denne ligger trofast på eggene sine i dag som i går.
Plommetreet har hele livssyklusen på en gren.

Det gamle epletreet blomstrer.
Det samme gjør plommetreet.
Og heggen. Og bekkeblomen.
Og popcorngresset spirer i drivbenken.

Nå har jeg ikke tid til å skrive og poste mer. Jeg må ut og følge med. Favorittblomsten har jo digre knopper; peonene!

Det må være lov.

Det må være lov å lade litt i lyngen når oppoverbakken er forsert og målet er nådd. Og noen ganger er det rett og slett nødvendig før armene kan løftes over hodet og en kan juble for å ha nådd fram. Uansett antall høydemeter.

I dag ble det med ligginga i lyngen. For det var en sånn dag. Så da ble det et bilde av det. Det skjer jo innimellom ellers også, men blir sjelden dokumentert….

Men kaffen, kanelsnurrene og selskapet var upåklagelig, og skogen er alltid deilig forfriskende.

Fortsatt god pinsesøndag til alle sammen!

Ligging i lyngen er en hobby. Og noen ganger nødvendig…

Badetirsdag.

Endelig. Og skamfullt sent for undertegnede sin del, for så vidt. Men nå er badesesongen skikkelig i gang. Den startet jo i slutten av april i Kvennåa i Ljørdalen, med naturlig issklie ned i vannet. Men i dag var det sommertemperatur og badeplassen lå klar. Det var bare å benytte muligheten.

Det var bare jeg og et par canadagjess som tok i bruk det våte element i dag. Jeg rett og slett fordi jeg måtte kompromisslure meg selv til ikke å sykle for langt. For det var første sykkelturen i vår også, faktisk. Og da måtte jeg si til meg sjøl at om jeg «bare» syklet til badeplassen så kunne jeg bade og sjansen for å gå i fella og bare sykle «litt til» var noe mindre. Jeg klarte å holde meg i skinnet og gjorde som planlagt.

Så sånn ble det! Herlig begge deler. Både sykling og bading. Så gjelder det vel bare å ikke tenke for mye på hvor grunn og grumsete den der innsjøen egentlig er. For badevannet var overraskende temperert til å være rimelig tidlig og til at det slett ikke er så innmari lenge siden isen gikk!

Dermed har badetirsdagen gjenoppstått! Det kan godt hende den foregår på onsdag eller en annen dag utover sommeren, men det får ikke hjelpe. I dag ble det i alle fall badetirsdag!

Badetirsdagsselfie.
To andre badegjester.
Ferdig.
Favorittunderlaget for sykling. Den observante legger merke til kreativt bruk av briller…solbriller utapå briller med styrke. Sånn må det løses når linser er uaktuelt og solbriller  med styrke kun er bestilt, ikke ankommet.
Fredelig badeplass for syklende badegjest.
DETTE er et interessant skilt på sykkeltur i skogen. Men jeg så aldri noe til museet. Sykla nok for fort forbi.

Hagesesongen.

Det er få «rom» med vegger rundt jeg syns er finere enn det jeg var inne i i dag. Det fins noen rom som er så tiltalende, skaper så mye undring og setter sansene såpass i sving at de er verdt å minnes. Rom jeg syns er like spennende som det «naturlige rom» utendørs til fjells, vanns eller skogs.

Det finnes noen bibliotek og museumsrom som er slik. I dag har jeg vært i et annet slikt rom. Et drivhus! Vårens første tur på gartneriet ble foretatt for noen timer siden. Det er ikke mye som skal ut i hagen her enda. Spesielt så lenge drivhuset måtte gi tapt for snømengdene i vinter og vi derfor er uten. Men litt skulle vi ha. Og jeg gleder meg allerede til neste gang. Da skal mer av det her tas med hjem.

I dag ble det bittelitt og pallekarmer og ei og anna krukke på trappa har fått litt innhold. Over helga skal litt mer frø i jorda, og hagesesongen er så definitivt i gang.

Mai er blå.
Uendelig masse liv.
Denne tror jeg at jeg satte ut en gang i fjor, og tenkte at den sikkert ikke kommer igjen. 
Småbruker i hagemodus.
Hagens eneste tulipan som kommer igjen år etter år. 
Grana har pyntet seg.
Grana er fargerik selv om det ikke er jul.

Søndagstur fra trappa.

Jeg er så privilegert at skogsturen kan starte på trappa hjemme. Så denne ukas søndagstur ble av det kortreiste slaget. Riktignok snirklet vi oss avgårde og krysset både veier, åkrer og «gutuer» før vi befant oss i skogen i dag. Men da ble det til gjengjeld en skikkelig topptur.

Hele 383 moh gitt,. Dagens turmål var en gammel bygdeborg som er et mye brukt turmål både for oss og andre i bygda. Borgen er trolig bygget i folkevandringstida, 400-500 år etter Kristus, og inskripsjoner i berget laget ferdig i 1891 for å minnes plassen er fortsatt synlige. For mange år siden fant vi også igjen noen mindre inskripsjoner innenfor ringmuren. Nå er det satt opp skilt med avskrift og de opprinnelige rissene i berget er nesten borte i mose igjen.

Men området er fint. Og med kanelsnurrer og kokeapparat i sekken, ble det ei kjempefin kaffestund før vi bikket oss nedover berget og tok fatt på hjemveien.

Observasjoner av nysprunget bjørkelauv, hvitveistepper og ikke minst varmen i lufta vitner om at våren regelrett har eksplodert i år. Jeg syns det var snø og iskald nordavind for et kvarter sida….

I skogen var det nå bare noen ytterst få snøklatter igjen i de aller mest skyggefulle partiene. Og hipp  hurra så lettgått det er! Jeg gleder meg til mange flere turer både fra trappa og ellers når sesongen nå er på sitt aller fineste!

God søndagsettermiddag!

Ikke lett å se at dette berget har inskripsjoner.
Inskripsjonene dokumentert.
En stor V.
Festningsberget.
Gutua på hjemveien.

Jeg fulgte ikke med.

Jeg fikk ikke helt med meg våren i år. Plutselig er det tosifrede varmegrader, snø og is er «en saga blott» og til og med gresset begynner å grønnes så smått.

Og jeg har vært på fugleleik. For sent, akkurat som far min sa. Men nå vet jeg hvorfor. I fjor var jeg nemlig på samme sted til nesten akkurat samme tid. To dager senere, faktisk. Og da var truger helt nødvendig. Fugleleik, spill og dans var det også. For isen lå på tjernet og snøen lå enda relativt dyp i skogen rundt.

Så da var det bare det at jeg ikke fulgte med i år. Bildene sier sitt om sesongvariasjonen:

2.mai i fjor.
30.april i år

2.mai i fjor.

30.april i år.
2.mai i fjor. Her kunne jeg visst trygt bruke den gamle hengekøya med ødelagt myggnett…
30.april i år. Jeg var glad jeg hadde hengekøye med skikkelig myggnett i år. For myggen har skjønt at det er vår.

Fjorårets fugleleik beskrives her: https://friluftsheidi.blogg.no/noen-ganger.html

Årets beskrives her: https://friluftsheidi.blogg.no/17-timer-skogsmagi.html