En sånn dag som kommer mellom de andre. Mellom dem som er viktigere og som liksom teller litt mer i kalenderen. I dag er det 29.desember. 5.juledag. En femte-hjul-på-vogna dag.
Litt som på bildet. Ser du bare 4 trær i rekka, sier du? Det er nok fordi det siste har et 5.hjul. Det er en 5. stamme der. Egentlig en 6. også. Men den er så tynn og dessuten så tilsier plasseringen at den ikke er en del av gjengen. Og 6.hjul på vogna…nei det har vi aldri hørt om.
I går opplevde vi en romjulsdrøm, småbrukeren og jeg. Etter å ha tatt en 35 mil lang tur dagen før for å feire 75-årsdagen til småbrukerfaren, åpenbarte 3.dag jul seg med perfekte forhold for tur. Strålende sol, 3 cm nysnø og passe med kuldegrader gjorde den svenske skjærgårdsøya til en romjulsdrøm. Vi var ladet med ribbe, surkål og tårta, og var rimelig klare for frisk luft.
Bildene får fortelle resten:
Jeg drømte om et bad. Småbrukeren la ned veto. Denne gangen fikk han viljen sin.
En frossen golfbane er perfekt underlag for trost og turgåere.
Sola klarer bare såvidt å skinne over steingjerdet.
Ble ingen bading her heller, selv om det nesten ikke var is.
Varm gløgg og pepperkake med edelost smakte aldeles fortreffelig her etter turen.
Naturen har pyntet julepynten.
Takk til vertskapet for gjestfriheten, alt det gode vi har fått i oss og ikke minst alle gode samtaler. Hjemturen var definitivt vinterlig. Men ganske romjulsdrøm-vakker innimellom, den også.
En julehilsen fra meg før jeg forsvinner fullstendig inn i ribbe- og lefsetåka:
For mange er tradisjoner viktig i disse dager. Også for meg. 7. år på rad kommer årets julekort herfra fra skogen. Julekveldsformiddagskaffen er kokt på bålet og er snart klar.
Uansett hva du skal, hvem du skal gjøre det sammen med, eller om du i det hele tatt skal gjøre det sammen med noen: lag deg fine juledager! Husk du er hverdagshelten i ditt eget liv. !
Akkurat nå har jeg desembersola til venstre og månen henger til høyre. Sola kommer mer og mer tilbake minutt for minutt, tida er nå og sol og bål kan tine frosne hjerter
Juleklem fra meg
I dag har jeg hatt en fin dag ute i sola. Her på bruket selger vi juletrær. To utsalg på torvet, to forskjellige torv da, har i helga blitt supplert med åpen dag i juletrefeltet her på småbruket. Det vil si at alle som vil kan komme og hogge sitt eget tre, koke seg kaffe ved bålet og kose seg som de vil. Vi har hatt besøk av mange. Både barnefamilier og andre. Noen har funnet seg både ett og to og tre og fire trær. Andre har funnet et stort til stua og et bittelite til barnerommet. En dro avgårde med fire meter gran på taket og andre nøyer seg med et par meter grønt til stua. Alle har valgt og hogget selv.
Og vi som passer butikken kunne ikke hatt det bedre. Sol fra skyfri himmel, vindstille, ikke kaldt, litt snø på bakken og snøfrie trær. Forholdene for juletrehogst har vært perfekte hele helga. Tidligere år har vi slitt med alt fra holke og gjørme til hauger og lass med snø og bitende kulde. I år har alt vært perfekt. Og da ligger det også an til rekordmange kortreiste julegraner i stuene rundt omkring denne jula. Veldig artig for de som planter, gjødsler, klipper og passer julegraner hele året.
Mitt eget ble hogget tidligere denne uka og står og venter på videre ferd i vedskålen. Det skal inn i gangen i morgen og vider inn på stuegolvet i overimorgen. Spørsmålet er om vi skal borre hull i golvet eller taket for å få plass. Som vanlig faller jeg for et som er i største laget for takhøyden i dette gamle huset.
Og rekord eller ei. Når grana er i hus blir det jul uansett.
Heldig er jeg som kan la pandemi være pandemi og krype inn gjennom tunnelen og havne i en annen verden. Inn i tunnelen som endte i en snøborg. En stille og beskyttet verden der ingen ser inn og ingen ut. Bare jeg hvis jeg reiser meg opp. De som var med var ikke lange nok til å se over kanten.
La gå da at 3-åringen var en smule bekymret for om jeg egentlig kom meg ut igjen. Hva om tunnelen var for trang? Og hva om jeg ble sittende fast på vei ut? «Kanskje du må sitte der til sommeren når snøen smelter? Eller i alle fall kanskje helt til jul?», sa han.
Jeg slapp det. Heldigvis. Selv om vi tenkte litt på om julenissen egentlig kom til slike snøhuler. Det var fint inni der da. Og lite preget av nedstenging og smittevern. Meteren tenker vi heller ikke så mye på i og ved slike snøborger. Det verken vil eller kan vi. Det er verre når 3-åringen må hindres og så forklares hvorfor han ikke kan leke der som 5-åringen leker i dag. Han har jo så lyst. Men er det gult nivå så er det gult nivå. Vi må dele uteplassene mellom gruppene. Heldigvis er jordet og snøborgen ledig. Masse plass å dele på for både den ene og den andre gruppa. Og heldigvis er skogen bare noen skritt unna.
Kanskje jeg må bli inni den til sommeren? Jeg må innrømme at det frister. I alle fall til jul!
Engler daler ned i skjul. Som barn syns jeg det var veldig rart at de skulle dale ned i det skjulet. Ramle inn der blant spader, snøskuffer, vedstabler og annet rask, liksom. Og potensielt bli både bøssete og svarte og fulle av spindelvev på de fine hvite vingene. Fortsatt er jeg usikker på om det er i skjulet eller i skjul, som litt sånn hemmelig, de driver og daler. Men samma det. De får dale hvor de vil for meg. Bare ikke dett i hue på meg…
Her har snøen dalt det siste døgnet. Så vidt nok til at vi setter spor når vi går. Og til at glassruta, les isen, som dekket badevannet forrige tirsdag er dekket av et tynt hvitt lag. Nok til at vannflata er hvit og ren og fotomulighetene på isen noe begrenset. Men nok til at engler og andre kan ligge og flakse, og for så vidt gå, på vannet.
Så i dag ble det tirsdagsengel på badeplassen til erstatning for tirsdagsbad. En badeengel. Og snøen laver ned. Det spres himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer, som Anne Grete Preuss sang. Jeg liker den setningen. Litt korrekturlakk trengs rett som det er. Både over sommer og annet som råker på å bli feilstavet. Litt korrekturlakk over livet, rett og slett. Da kan til og med slike som meg slå ut vingene og være litt engel. I alle fall snøengel!
Lag deg en fin tirsdagskveld!
I dag ble det tur over frosne myrer. Knasende sprøtt terreng, glimt av sol, vindstille og sju kuldegrader. Endelig søndagstur.
Med fystrikker og opptenningsved i sekken, samt kaffekjele og ostesmørbrød i folie, var det klart for bål lunsj. Bursdagskake i sekken gjorde også susen🙂
Ikke mitt hår. Men likna veldig, i alle fall etter at lua forsvant av etter hjemkomst.
15-20 cm stålis ga oss mulighet for å “gå litt på vannet”.
Sjekk av is. Med øks.
Vinterens diamant.
I dag er sesongen for tirsdagsbad så definitivt over for i år. Jada, jeg vet det er onsdag, men logistikken førte til at tirsdagsbadeplassen ikke fikk besøk før på onsdag denne uka. Det var nok ikke noe annerledes der i går. Sesongen ER definitivt over. Og det har den nok vært hele uka.
Isen som forrige uke lå i flak litt her og der hadde nå lagt seg til og dekket hele vannet. Blank og fin, ikke helt jevn, men her blir det muligheter for skøytegåing om noen dager.
Hele vannet lå tilfrosset og vakkert. Har dere ligget på isen og kikket rett ned i dypet noen gang? Det er utrolig fascinerende. Og ikke minst å knipse noen bilder med kameraet rett ned gjennom isflata. Det kan bli noen effektfulle greier av det.
Det ble ikke ligging på isen på meg i dag. Jeg venter på et par centimeter tykkere is. Men jeg fikk et par nærbilder fra en stein på badeplassen.
Hølet jeg etter hvert klarte å hakke i glassruta, les isen, med piggen på gåstaven var heldigvis alt for lite til at bading var aktuelt. Så nå er sesongen over. Heldigvis kanskje. Jeg kjenner det er helt greit.
Nå må jeg oppsøke andre badevann om slikt skal være aktuelt de neste månedene. Vi får se.
Etter ei helg med alt for mye inneliv og ei dørstokkmil som var uovervinnelig er jeg fornøyd med å ha fått en bitteliten dose frisk luft i dag. Sola kom og det ble skogstur. Den frosne marka er lettgått og elva er i ferd med å få “blondekant”.
Badesesongen for min del er som kjent ikke aldeles over enda. Jeg badet i går. Da var det 16.november og ikke helt uventet så begynte isen å legge seg på badevannet. Men fortsatt var det 6 varmegrader i lufta og sånn bortimot snøfritt. I skyggepartiene lå det igjen bittelitt etter snøfallet her om dagen.
Men gårsdagens skogstur i jobbsammenheng gjorde meg litt i tvil om sesongen. At turfølget fant og samlet 9 marihøner på en liten flekk i lyngen var for så vidt ikke så uvanlig. Marihøner har det med å henge på samme sted gjennom vinteren. Finner du en finner du gjerne flere. Særlig når du skal sitte i lyngen og observere mens du spiser matpakke. Så det var mange fine marihøner. Og de ble selvfølgelig og som seg hør og bør sluppet ut igjen i lyngen før vi forlot leirplass.
Dette var mer uvanlig for meg:
Så allikevel. Er det virkelig vår i september? Det lille treet på buska på bildet mente nok i alle fall det. Jeg frykter at han eller hun, hen kanskje, går en tung vinter i møte. Noen ganger er naturen og våre opplevelser i den så selvmotsigende som det er mulig å få dem. Knopper og gåsunger, bading i delvis islagt vann, marihøner i matboksen og snø i veien i løpet av noen timer. Det er vår i november. Jeg er usikker på om det er noe særlig betryggende…
