Dagens lunsj ble både tilberedt og inntatt på og ved bål. Etter en passe kort og passe lett trugetur. Sola kom og la en liten demper på den sure vinden. På vei mot målet hørte jeg både hakkespett og orrhane. Så bråkete som trugene er på skareføret så var storfuglen bokstavelig talt fløyet da jeg kom nærmere. Men hakkespetten drev på.
Selv om dette ikke er noen matblogg, så spiser jeg jo stadig mat. Rett som det er. Og så ofte jeg får det til så spises den ved et bål. Matpakke er godt. Men det blir spesielt godt dersom noe tilberedes på bålet. I vinter har jeg hatt en favoritt. En lettvint og rask en som er lett å bære med seg, enkel å tilberede og lett å spise med votter på!
Medium-well done i ene enden. Perfekt i andre.
Dobbeltekker med brie varmet i folie på bålet! Nam! Med kaffe og/eller kakao, i dag begge deler faktisk, så blir det et herremåltid med ryggen mot en furulegg. Tidligere har arme riddere, søsterens kyllinggryteoppskrift og egen spesialpyttipanne vært favoritter. Men skal det være så lettvint som mulig og minst mulig styr både ved tilberedning og fortæring så er briedobbeldekkeren genial.
Hvorfor skal jeg gå? Og hvorfor skal du gå? Det kan jo være mange grunner til å gå. Du skal kanskje lufte bikkja? Det er god trim å gå? Du skal komme deg i aktivitet for å slanke deg? Bilen starter ikke? Eller du trenger å gå av deg et glass rødvin? Du skal fra A til B og det er enklest å gå?
Å gå kan også tolkes i overført betydning. Som å gå fra noen eller noe.
En ting jeg stadig gjentar for meg selv er utsagnet «veien blir til HVIS du går». Og her i huset fins det nok av «these boots are made for walking», det kan jeg love. Jeg liker å gå. Men det byr daglig på utfordringer.
Men nå skal det gås! Jeg skal ikke forlate hverken småbruk eller småbruker. Jobben har jeg jo på mange måter forlatt for lenge sida. I alle fall i den form den var. Men i april skal jeg gå. Jeg skal gå for en god sak. Mest for meg sjøl, det må jeg innrømme, men også for forskning med et godt formål!
For nesten nøyaktig 16 måneder siden fikk jeg diagnosen MS. Multippel sklerose. Nevrologen sier jeg har en form som hun kaller langsom sekundær progressiv multippel sklerose. Autoimmun sykdom som angriper sentralnervesystemet, altså hjerne og ryggmarg. Symptomene er så mange og ulike og gradene av funksjonsnedsettelse så forskjellig at det er helt umulig å sammenlikne oss med hverandre. Kroppen min hadde slitt med mye i mange år da diagnosen ble bekreftet, minst siden 2014 ble konklusjonen. Muligens lenger. Funksjonsnivå, energinivå og kognitive symptomer hadde for så vidt fått lov å utvikle seg i ro og fred og var da på et stadie som ikke var så aktuell å medisinere. Nevrologen var i tenkeboksen. Og den timinga viste seg å være litt dum…
2 ½ måned etter MS-diagnosen fikk jeg beskjed om at jeg hadde kreft med spredning til lymfe. Malignt melanom, føflekkreft. DA ble det i alle fall helt utelukket å behandle ms-en annet enn på symptomnivå, var beskjeden. All energi har det siste året gått med til å opereres, behandle kreften, leve med de utfordringer det har gitt, forsøke medisinering og møte opp på oppfølging. Innimellom litt oppfølgning hos nevrolog og MS-sykepleier samt medisinering av et par konkrete MS-symptomer. MsS-en har fått lite oppmerksomhet annet enn at både fysikk og fatigue har eskalert i utvikling…i negativ retning. Selv om jeg fortsatt, og uvisst hvor lenge, går til oppfølging for kreften og til behandling for lymfødem etter kreftoperasjonen så er det ingen tvil om at det er MS som gir mest utfordringer for meg i det daglige.
Nå er jeg klar for å bruke litt av den ekstremt reduserte energien jeg har til å jobbe MED MS-kroppen. Jeg skriver MED for jeg har jo skjønt at å jobbe mot den er en kamp jeg er dømt til å tape. Jeg kan ikke gjøre noe med sykdommen og det som skjer i sentralnervesystemet i forhold til det, MEN jeg kan gjøre noe med hvordan jeg stiller meg best i stand til å møte de utfordringene som kommer. Hvordan kan jeg være i aktivitet og leve MED det her?
Så i april skal jeg dra på meg kompresjonsbukse og -strømpe for lymfødem etter kreftoperasjon og dictus for MS-dropfoten, brodder når det er glatt og truger når det er egnet, gåstaver til støtte for ikke å gå mer enn en gang eller to på trynet hver tur, og knaske sånn akkurat passe med smertestillende… Og traske og gå for MS-saken:
Aller helst med T-skjorta på som på bildet. Foreløpig under jakka.
ptrfbt
Jeg skal bruke denne innsamlingsaksjonen og målet om 60 km som motivasjon til å trene og røre på meg selv om jeg ikke oppnår all verden av formbedring eller blir sterkere i muskler som jeg faktisk ikke har kontroll på. Jeg skal i april se om mer aktivitet kan hjelpe meg med å motvirke fatigue og gi meg mer energi. Lokal forskning, med andre ord. Selv om fagfolka sier at jeg er såpass aktiv fra før at de fortsatt anbefaler meg å bremse….
Jeg sliter som sagt med kraftig fatigue, muligens kun MS-relatert men sannsynligvis også kreftrelatert, og jeg har funksjonsnedsettelser og økt trettbarhet spesielt i høyre side. Kognitivt har jeg også en økt trettbarhet som går ut over konsentrasjon og energi.
Jeg vet at frisk luft gjør meg godt. Og om mange av de 60 kilometerne utføres utendørs så får jeg i alle fall luft!
Målet mitt er å klare 60 kilometer. Jeg ser at mange poster, allerede tidig i mars, at de går både kilometer- og milevis på en tur. Disse kan jo nesten klare 60 kilometer på ei uke. Heia alle dem. Jeg håper de finner motivasjon selv om 60 kilometer kanskje ikke er all verden til utfordring for dem. Det er uaktuelt for meg å gå så langt som mange. Går jeg 4 kilometer en dag så må jeg sannsynligvis ligge eller sitte ganske så rolig dagen etter. For meg er det langt! Så for meg gjelder det å tilpasse. Gå akkurat så mye som jeg orker. Og legge inn hviledager. Men jeg kan gå. Og jeg akter å gjøre det. Kort og sakte, men på to bein.
Jeg kommer ikke til å regne med kilometer jeg går de få timene i uka jeg er på jobb eller når jeg går rundt i huset, til og fra garasjen, driver med husarbeid eller trasker i sykehusgangene eller hvor som helst andre steder. Det blir ofte noen kilometer hverdagsaktivitet på slikt noe hver dag, så da kjenner jeg at for meg så ville de 60 kilometerne antakelig bli lett å oppnå på denne måten. Derfor passer det best for meg å telle kun de som er «ekstra». Det vil forhåpentligvis motivere meg mest. Samtidig som at jeg vil at prosjektet skal kreve en innsats av meg utover normalt. Å finne balansen og akkurat riktig nivå på utfordringen er vel det vi alle må jobbe mot alle sammen. Utfordre akkurat nok til at det både er motiverende å holde på og at jeg opplever mestring når jeg klarer det.
Det blir ikke noen skjermdump av hverken skritteller eller strava-oppdatering fra meg. Jeg konkurrerer ikke hverken med de som går langt eller de som går kort. De som ruller i stol eller de som går skitur. Og hvem bestemmer egentlig hva som er langt og hva som er kort? Men fortsett å poste uansett. Vi vil jo det samme og hva som motiverer meg er helt ulikt for hva som motiverer andre.
Jeg konkurrerer med meg selv. Dagens meg selv. Ikke den jeg var før jeg ble syk. Og jeg lager meg egne regler. Det vil si at gåing for turens skyld, ellipsemaskin og kanskje romaskin hvis jeg drar på treningssenter skal registreres. Skulle jeg ramle inn på en spinningtime, så skal jeg vel finne ut hva jeg registrerer av kilometer for det også. Akkurat å gå på flatmark eller tredemølle er noe av det jeg sliter aller mest med. Men heldigvis har jeg fortsatt snø i skogen og kan gå en og annen kilometer på truger om jeg vil.
Jeg bruker innsamlingsaksjonen som en god øvelse i å ikke sammenlikne meg med andre. Som pasient på både kreftavdeling og nevrologisk avdeling så har jeg sett såpass mange sjuke medpasienter at jeg er glad jeg har muligheten til å gå ut i det hele tatt. Om så bare 200 meter fra trappa. Selv om jeg skulle ønske jeg var av dem som kan traske lange fjellturer i ulendt terreng eller gå en skitur. Jeg skal ikke sammenlikne meg med noen av dem. Og ikke med mitt tidligere «friske» jeg. Husk at den som går en runde rundt huset knuser dem som ligger på sofaen!
Uansett mål og utfordringer, alle som har meldt seg på gjør en innsats for både seg selv og forskningen. Jeg heier på alle og ikke minst heier jeg på forskning som kan gi behandlingsmuligheter til slike som meg som har en progressiv sykdom og en tilleggsdiagnose som gjør dagens medisiner såpass risikable at spesialistene på 3 sykehus, inkludert Radiumhospitalet, vegrer seg for å bruke dem. Og en ting har vi felles: Vi går for en verden uten MS! Alle monner drar. Hver dag teller og hvert skritt teller! God tur og lykke til alle medvandrere!
PS! «Min» del av innsamlingsaksjonen ligger på min facebookside (se under), vippsnummeret for den som vil bidra men ikke vil bruke denne lenken er #22127. Ellers så er jeg svak for ren heiing, altså 😉
Jeg fant utsikt. Luft og rom. Fritt syn og fri pust.
Jeg fant turglede. Akkurat passe langt og akkurat passe bratt.
Jeg fant skare. Og den tillot meg å gå akkurat hvor jeg ville. Utenfor sti og gjennom områder som er vanskelig tilgjengelig ellers.
Jeg fant is. Elva bød på både is og åpent vann. Og iskunst.
Jeg fant akebakke. Om noe ufrivillig. Noen steder er det for bratt for trugene og det er fort gjort å ende på rompa. I alle fall når en slik som jeg skal ut i bushen fordi jeg har fått øye på noe interessant.
I går var det nemlig turdag. Planen er å lage fler av dem utover våren. Jeg håper skaren varer lenge!
Elva lager hjerter.Bålplass i sola.Kakao ved bålet.Iskunst ved elva. Enda flere hjerter?Under brua.Ufrivillig akebakke.
En marssøndag av det beste slaget, tror jeg. Marssøndag. Søndag i mars. Pre-påske-søndag. Vårsøndag eller vintersøndag.
For meg: bål- og kakaosøndag! Og restitusjonssøndag etter ukas varierte innhold av både sykdom, sosial moro, trugeturer, avskjeder og kontroller. Godt det kommer slike dager innimellom!
Jeg kom meg ut på søndagstur i dag. Det ble med en halvtimes tid og det holdt med en kilometer. Men det ble frisk luft og litt sporjakt. Og det ble skog.
For hvis MetteJosteinsdatter med nyoperert rygg kan tråkke omkring i løssnøen sånn:
Ja da kan jeg! Og det er det beste med blogg, ikke sant? Inspirasjonen det kan gi. Og motivasjonen vi kan gi hverandre. Takk til bloggere som gir inspirasjon til både det ene og det andre. Fra direkte utfordringer til street-art-safari, mat, strikking, bærekrafttanker eller til skogsturer.
Takk for hjelpa, sier jeg! Og hvis du kan så kan jeg! I alle fall litt og i små porsjoner!
Men jammen er jeg glad jeg gjorde det! Noen minutter med aurora før tannpuss var spektakulært nok for en innlending som ikke er vant til sånt. Og noen ganger er det faktisk vanskelig å gå å legge seg.
Hvilke dråper er det som får det til å renne over? Hvor mange dråper skal til for at det skal renne over for deg? Og hvilken dråpe er det som får det til å renne over? Når blir det for mye, rett og slett? Har det noe å si om dråpen havner i et halvfullt glass? Hva om den havner i et halvtomt glass? Hvor mange skal til før de sammen er mange nok til at det renner over?
Jeg tror ikke det er denne:
Litt uklar og på vei ut (ned) i verden.
Denne dråpen slipper taket og lar seg falle ut i tomrommet. Den kaster seg ut i verden og forsvinner i fritt fall før den igjen treffer fast grunn og legger seg til ro et helt annet sted enn der den engang oppsto. Den har ikke kontroll. Det er det naturens gang, og akkurat her varmegrader, som har. Den er prisgitt situasjonen og variablene i omgivelsene.
Jeg tolker dette som en positiv dråpe. En dråpe som bringer bud om vår og varmere tider. Selv om nordavinden uler rundt husveggen og sender dråpene ut på heisatur i løse lufta før de treffer snøen under. Ukontrollert, javisst! Men om du ikke har kontroll på mye så kan du jo forsøke å more deg underveis!?!
«Jeg håper du drømmer noe fint», var en av kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går kveld. Jeg kan ikke huske at jeg har drømt noe i natt. Jeg sover rimelig lett når jeg ligger ute, slik som i natt. Jeg får med meg når noe skjer, innbiller jeg meg. Svever i tomrommet mellom søvn og våken. I alle fall fikk jeg med meg at det plutselig ble vindstille utpå natta og at trafikken på veien i det fjerne dabbet av. Men det kjennes ut som jeg har sovet godt. Selv om liggeunderlaget gradvis gikk lufttomt i løpet av natta. Plutselig kunne jeg skimte et svakt lys gjennom røykluka i taket. Jeg måtte ikke ut av kokongen, les soveposen, før klokka var sju i dag tidlig. Og det er i grunn ganske sent til å være utenatt.
Det gjelder å holde det meste innenfor påsa’n når en våkner en vintermorgen i skogen. Det forteller nesetippen!Lyset slipper inn.I går kveld så det sånn ut. Da slapp jeg lyset ut så vidt.
Ja, jeg har sovet i skogen i natt. Nesten ute, som jeg skrev i går. Inne i en tipi. Eller lavvo, som litt flere har et forhold til. Jeg har ikke hatt bål, det blir så mye røyk inni der av det, men masse levende lys og fyr i ovnen. Det hadde snødd inn gjennom røykluka i taket i løpet av natta og vannet som var igjen nederst i kaffekjelen hadde blitt til is. Så det er vinter.
24.februar 2022, for nøyaktig et år siden, drømte jeg. Og jeg klarte faktisk å skrive det også: Jeg har en drøm
Jeg drømte om tur. Og jeg drømte om dager og netter i skogen og på fjellet. Jeg var ikke sikker da. På om det ville la seg gjøre igjen. Det er ikke første utenatta siden da. Ikke andre heller. Det har blitt noen. Heldigvis. Og det har blitt mange turer i skogen. Men de er kortere. De krever mer tilrettelegging. De er veldig annerledes. For eksempel tipi med ved og vegger. Om enn av seilduk. Og de blir mye oftere avlyst. Avlyst grunnet dårlig form, betenkeligheter, kuldegrader, sykehusavtaler, smerter, vind, multippel sklerose, høy dørstokk…det fins mange gode grunner. Eller unnskyldninger.
Men i dag feirer jeg! Jeg feirer at det er et år siden jeg ble operert. Min kreft ble operert bort både på leggen og i lymfesystemet. Det er ikke funnet noen farlige celler etter det. I mars blir det ny runde med leting med lys og lykter (les radioaktiv kontrast), blodprøver og andre tester. Forrige runde ble avsluttet i desember. Inntil det motsatte er bevist så er det ikke kreft i skrotten min! Og per dags dato har det altså ikke vært det på et helt år! Selv om jeg ofte får følelsen av at tilbakefall er forventet når onkologen går gjennom tingenes tilstand! Alt som har foregått av behandling, sykehusinnleggelser og testing etter 24.februar 2022 har vært en maraton. Men innimellom har det vært mulig å være litt friluftsheidi. I alle fall en variant.
Så i dag feirer jeg ettårsdag! For bare et par måneder siden tenkte jeg på ulike måter å feire dagen. Jeg fablet om å sette i gang et arrangement som feiring og en markering til inntekt for kreftforeningen. Jeg drømte om hvordan det skulle utarte seg. De siste ukene har jeg skjønt at det ikke er aktuelt. Friluftsheidi anno februar 2023 makter ikke å planlegge og gjennomføre slikt noe. Energien er dessverre ikke til stede for slike stunt. Så jeg måtte slå det hele fra meg. Kanskje jeg får det til om et år?
Så da feiret jeg slik jeg kan best. Og slik jeg drømte om der jeg lå nyoperert i ei sykehusseng den 24. februar 2022. Det ble ei utenatt. Og det ble en baylies i går kveld. Og i skrivende stund har jeg igjen tak over hodet og nå blir det kake! God helg!
Kveldsidyll. Og ja, det har snødd inn gjennom røykluka.Som en drøm.
frontyuvhdr
Dagslyset er tilbake.Det er nesten sol og skogen framstår helt annerledes enn i mørket kvelden før.Det er mulig det går an å ta av seg hodelykta nå…Klar for hjemtur. Og ja, sekken er slunken. Småbrukeren kom og hentet et par greier. Det kalles tilrettelegging!Vel inne ble dagen feiret. Tok en Alex Rosén. Napoleonskake.
De som har lest litt friluftsheidi før, vet at “krattsjuka” er en av diagnosene hennes. En av de varige. Kronisk.
“Krattsjuka” er småbrukerens navn på behovet for å gå til skogs med tung sekk for så å bli der gjennom natta og til neste dag. Uteovernatting. Under tarp, i hengekøye eller lavvo. En sjelden gang i telt. Mulighetene er mange og utenettene har jeg sluttet å telle.
Etter 5 måneder med villmarksekspedisjoner kun i dagslys var det i kveld på tide. Så nå prøver jeg natt-i-naturen light. Det vil si kort vei med sekken, vedovn og tipi i egen skog. Nesten helt ute!
