Jada, jeg sto opp i dag også. Sånn ca kl 06.45. Det er rimelig vanlig at jeg setter beina i golvet ved de tider. Jeg må innrømme at jeg ofte går og setter meg i senga med en kaffekopp etterpå. Det er en av de små «gledene» ved å ikke være så bundet av klokka hver dag som jeg har vært før. Og så er det av ren skjær nødvendighet. Skrotten er ikke brukbar på den tida egentlig. Men sove vil den ikke.
I dag skulle jeg rekke toget. Så da ble det ingen kaffekopp. Heldigvis var jeg kun sjåfør til stasjonen, og jeg kunne dra hjem etterpå. Det var fint. For dagens fysiske aktivitet ellers besto stort sett kun av en tur til postkassa og et par turer mellom husa her for å rydde litt før vinteren tar over utearealene.
Det var i grunn det eneste jeg orket. På søndag gjorde jeg nemlig dette for første gang på fire år:
Og dermed betaler denne kroppen med blant annet ekstra stivhet, helsikes smerter og sånn vanlig stølhet som alle opplever etter noe sånt. Men jeg har fått gjort bittelitt stillesittende nytte for meg, så da er jeg sånn tålig fornøyd allikevel.
Og for en opplevelse søndagen ga! DET er faktisk det aller viktigste og det som motiverer for å stå opp igjen og igjen! #jegharståttopp, til og med i dag!
Hørt om Prøysen sin «Du skar få en dag i mårå…», der han synger om «der kjærringa er hest»? Der har jeg vært i dag. Med hest. Eller, hesten var jo der fra før. Jeg kom kjørende. Og så ble det ridetur. Det klarte vi fint. Og til slutt skulle det bli selfie. Av både kjærringa og hesten:
Både friluftsheidi og Kolfinna holdt på å blåse bort, men begge var enige om at det hadde vært en fin tur. Tror jeg.
Det gikk sånn passe. For både kjærringa og hesten. Vi er nok bedre til å være på tur. Begge to. Og heldig var jeg som slapp å være hest sjøl. Kjærringa egner seg nok tross alt bedre «på» hest enn «som» hest. Hu egner seg nok ikke så godt på sjølfi, heller. Der må det nok i tilfellet øves mer. Om hu gidder.
Gårsdagen ble en sånn dag. En dag med mye tid i horisontalen, og der den eneste turen ut døra var tur retur postkassa. Slett ikke verst, det er vel sånn omkring femti meter dit… Men det var sol og det meste av den horisontale virksomheten kunne gjennomføres på den innglassede balkongen.
I dag, derimot, var formen bedre. «Bakkeintervall» foreslo småbrukeren da. Kjempeforslag! Men jaja. Det er jo relativt effektiv trening da. Spesielt for slike som meg som går med staver. Heldigvis planla han ikke så mange, og dessuten hadde han både kaffevann og kanelsnurrer i sekken. Så da vi bare fikk hentet alt vi hadde glemt så ble det bittelitt bakkeintervall og myyyye bål! Akkurat en passe porsjon for den som må leve «livet i små porsjoner».
Heldigvis ikke like langt som til Glittertind. Og heldigvis høy bål- og kanelsnurrfaktor etterpå.
Jeg slapp ut igjen fra kreftenheten på sykehuset rimelig greit i dag. De fleste av de siste ukenes tester var bestått og jeg fikk nye tre måneder «pause» før neste runde. Det skal riktignok fjernes enda en «flekk» med antatt basalcellekarsinom, hudkreft som ikke sprer seg til lymfer, blod og andre kroppsdeler, men det er jo knapt nok en bagatell. Noe vi nevner i en bisetning. Og i og med at jeg gjorde det samme i april, så vet jeg at det er gjort på et kvarters tid og ei ukes tid med vanntett plaster.
Slikt noe må jo feires! Jeg var fysen på kake, men gadd ikke reise innom butikken. Og bake gadd jeg i alle fall ikke! Dermed ble det sykkeltur med innlagt sjokoladepause. Og BADING! Jeg kan ikke tenke meg noen bedre markering enn et forfriskende bad i oktober! Heheeee…
Det skal sies at før denne runden undersøkelser så har jeg hatt en for meg uvanlig irrasjonell nervøsitet som jeg ikke har hatt de tidligere rundene. Det er ingen grunn til at bekymringen skulle være større nå enn de andre gangene, men direkte logisk kan jeg jo ikke alltid regne med at psyken oppfører seg. Irrasjonelt flaksende mellom tilsynelatende likegyldighet, fullstendig avslappethet og tilløp til panikk. For det meste ganske pragmatisk.
Mange vil kalle feiringen, i alle fall badingen, rimelig irrasjonell også. Galskap, skrev avleggeren på melding. Men for meg er jo det hele ganske rasjonelt. Bading er gøy. Det er og gjør godt. Og det er jo noe jeg velger å gjøre rett som det er. Så det er definitivt rasjonelt for en som kjenner at det er viktig å gjøre det man har lyst til. NÅ.
Så dermed ble feiring med et bad helt rasjonelt en torsdag den 5. oktober.
Har du lyst har du lov – har du vett lar du det være, har jeg hørt. Men har jeg lyst og tid og energi, så har jeg ikke tid til å la være, tenker jeg. Og innimellom klarer jeg å ta hensyn til det. Så i går hadde jeg lyst. Og jeg hadde energi nok. Og vær og værmelding var enig. Dermed hadde jeg vett nok til å iverksette.
Planen var å henge opp hengekøya, sitte ved bålet hele kvelden, sove godt med kald nesetipp og resten godt pakket inn i soveposen og våkne til en nydelig soloppgang med frostrøyk over vannet. Å lese bok der i hengekøya etter frokost var også del av planen.
Det ble helt magisk. Selv om jeg ikke fikk det jeg forventet. Det ble ingen soloppgang. Ingen sol som jaget morgentåka og fuktigheten på flukt mens jeg tente kaffebålet i dag tidlig. Og ingen sol som varmet sida på hengekøya slik at jeg kjente det var på tide å stå opp. Et tynt skydekke sørget for at sola lot vente på seg, selv om jeg både bikket meg ut av køya, kokte kaffe og gikk en tur i skogen.
Selv uten sol ble det ei lesestund i køya utpå formiddagen. DA kom sola til slutt også, men idet den dukket opp måtte jeg pakke meg hjem for da begynte jeg å bli sulten. Og maten var spist opp 😉.
Men magi, det ble det! Kveldens og nattas måneskinn var helt perfekt. Vindstille og glassklart både i lufta og vannet. Gjenskinn i den glassklare vannflata. Og behov for å snu nesa og åpningen i soveposen riktig vei slik at jeg slapp å få måneskinnet rett i fleisen da det var på tide å sove. Og nok lys til at doturen i nattas mulm og mørke ikke foregikk komplett i svarte natta.
Denne turen var et godt eksempel på livet. Jeg kan legge opp dagen på best mulig måte for MEG. Jeg kan velge og velge bort. Jeg kan ta valg som gjør meg best mulig i stand til å møte det jeg møter. Det jeg ikke har kontroll på, må jeg sørge for å løse på best mulig måte for meg.
Sånn er det med tur. Jeg kan legge til rette, lese værmelding og ta med meg det utstyret jeg vet jeg trenger. Jeg kan velge å være inne eller ute. Og jeg kan utnytte fine dager til å gjøre det jeg har lyst til. MEN, jeg kan ikke styre været!
Jeg må ta de utfordringene livet serverer meg. Akkurat som alle andre må. Enkelte utfordringer kommer jeg ikke utenom. Som for eksempel sykdom(mer). Og jeg må ta det været jeg får. Sånn er det med den saken.
Men i natt fikk jeg måneskinn! Ikke soloppgangen jeg forventet. Den kom ikke før langt på dag og jeg noterer meg at neste gang må jeg ta med mer mat! Jeg er uansett glad jeg benyttet muligheten!
Friluftsheidi besøkte ikke Heidis plass hverken i august eller september. Jeg husker ikke om siste gang var i juni eller juli. Men sist jeg var på tur husket jeg ikke hvilket år vi var der sist så…
Men i kveld henger køya på plass og bålet brenner i vannkanten. Jeg krysser fingrene for ei behagelig natt og en magisk soloppgang om noen timer🤞
Undertegnede har fått et anstrengt forhold til real turmat. Det kan ha noe med at hun et par ganger har forspist seg på greiene, samt at det meste av slikt frysetørret minner skremmende om papp. Eller bikkjemat. Ut over det er a ganske altetende. Det gjelder nok de andre døtrene også. Bortsett fra at hu ene ytret at hu «unngikk pølser så sant det var mulig!». Samme dama er dronningen av Grandiosa. Akkurat det utdypes ikke nærmere.
Men altså. På tur gjelder det derfor å unngå pølser og real, og ellers gå for akkurat passe enkelt næringsinntak både når det gjelder flytende og fast føde. Det ene må kunne tilberedes på bål, det andre må kunne inntas VED bål.
Først den flytende. Det er fort gjort å bli skutt. Det er tross alt elgjakt. Så skudd i skogen er ikke helt uvanlig for tida. Da er det fint at den ene er god til å sikte og den andre er god til å dukke. Det gikk bra selv om korken er borte. Dessuten så er disse døtrene såpass erfarne at glassene er fargekodet. Så vi ikke skal begynne å stjæle av hverandre utpå kvelden. Nå når det er coronatid igjen. Men stett må de ha. Også på tur.
Det ble ikke grandis til middag. Men det ble pizza. Nam nam. Den dama kan å lage mat. Også på bål. Og så er det jo moro for henne med litt større utfordringer enn grandis… Det ble godt og vi ble mette. Såpass at det ble igjen smågodt til dagen etter. Den var for øvrig rimelig bedugget dagen derpå. Fuktig etter nattas tåke. Vi var ikke bedugget dagen derpå.
«Vi må ta med oss mindre vin neste gang», ble nemlig ytret dagen derpå på forrige hengekøyetur. Og det klarte vi: IKKE! Men av ulike både kjente og ukjente årsaker så klarte undertegnede seg bedre denne gangen, for det var selvfølgelig undertegnede som slet noe forrige gang. Morgenkaffen på bålet ble både god og det ble mye av den denne gangen. Når friluftsheidi fant igjen kaffen, da.
Så selv om kokken hadde glemt pålegget til frokosten så ble vi mette. Opptil flere ganger. Selv uten både pølser, real og grandis. Men hadde vi med oss for lite flytende drivstoff? Jeg var i alle fall tørst på tur hjem….
Den norske årlige epledagen er snart på hell. Den feires visst hvert år den siste tirsdagen i september.
På frukt.no kan du lese massevis av eplekjekke funfacts, om epler 😉 Jeg feiret dagen med sykkeltur langt til skogs. Der ble det bålkaffe og lunjs på bål – og et eple fra egen hage!
