I dag gjennomførte småbrukeren og jeg det som vel kan kalles kanelbolleogleteetterbarmarksøndagstur. Vi fant både barmark, fin og lett sti, og kanelboller. Ja de hadde vi jo i sekken. Sammen med kokeapparatet som fikk sin sesongstart på dagens tur. Bålsesongen er så definitivt over der barmarka dominerer. Det er tørt. Selv om småbruket fortsatt byr på snø nok til litt bål og trugeturer om behovet skulle melde seg.
De neste månedene håper jeg på mange slike søndagsturer. Med kokeapparat i sekken, gjerne på nye stier. Og målet – ja det er 240 kilometer innen utgangen av august. Det blir bra. Spesielt med en og annen kanelbolle i sekken!
April er plutselig over. I alle fall i morgen. I hele april har jeg gått rundt med blå t-trøye. Jeg har telt kilometer og jeg har delt innsamlingsaksjon på nettet. Jeg er fryktelig takknemlig for alle som har støttet aksjonen både med penger, heiarop og tommelopp. Kunnskap om og oppmerksomhet på MS og utfordringene det gir, samt fokus på forskning for å bedre utsiktene til alle som lever med sykdommen hver dag er viktig.
Og trøya har vært på. Under allværsjakke og regnjakke. Eller rett og slett fullt synlig. Det blir jo lagt merke til når det gås tur med t-trøye i regnvær! Den har vært med på handleturer og andre ærend og til og med et par ganger på treningssenter. Noen ekstra blikk og et ekstra «hei» og smil eller to har det nok ført til. Og forhåpentligvis oppmerksomhet. Kanskje noen har sett trøya og undersøkt litt mer da de kom hjem?
For egen del har jeg opplevd gleden med å ha et konkret mål. Og tilfredsstillelsen med å gjøre noe som kan bety noe for flere enn meg sjøl. Slikt noe motiverer meg. Det er helt tydelig.
Og ikke minst: jeg har vært aktiv. Selv om jeg er rimelig mye i aktivitet, i forhold til formen, til vanlig, så har jeg nok akkurat nå i april skrudd opp nivået et hakk eller to. Og det var akkurat det som var meningen.
Jeg gjorde meg en liten tankeprosess før kampanjen dro i gang. Det var viktig for meg at jeg satte meg mål som passet meg. Jeg er ikke av de sprekeste. Jeg kan ikke bevege meg fryktelig mange kilometer hverken på beina, på ski eller sykkel. Men jeg kan gå litt. Og jeg kan gå veldig mye lenger enn mange andre. Og jeg oppdaget, til min store glede, at jeg faktisk mange dager kan ta meg lenger både i meter og tid enn jeg trodde.
På en av turene som ble lenger enn tenkt.
Og med litt vurdering fram og tilbake så fant jeg et mål som viste seg å passe meg rimelig bra ser det ut til. For målet er nådd det!
26 av 30 dager har jeg vært aktiv og «spist» kilometer utenom hverdagsaktiviteter, jobb og gåing inn og ut av butikken, til og fra bilen osv. Jeg hadde bestemt meg for ikke å telle hverken kilometer eller skritt under min «vanlige» aktivitet. Kun når jeg gjorde en ekstra innsats. Den innsatsen har vært skogstur, gåtur langs vei, trugetur, romaskin og elipsemaskin. Med min kapasitet så har det vært perfekt. Jeg har nådd 60-kilometersmålet med litt margin. Ikke mye, men nådd er nådd! Og jeg har delt hvordan det har gått hver dag, tror jeg. Men dette er første og eneste gangen jeg har delt noe som helst om antall kilometer.
Det viktigste er at mitt mål og mine kriterier passet meg. Og jeg har hele måneden øvd meg på ikke å sammenlikne meg med andre enn meg selv. Det har vært fint!
Og jeg er veldig stolt av alle som har fått til dette her! Alle som har gått hundrevis av kilometer, meter eller centimeter. Alle som har samlet inn litt, mye eller kjempemye penger til saken. Alle som har snakket og delt om sin hverdag med MS eller hverdagen som pårørende. Alle som har støttet kampanjen uten å ha det «personlige» forholdet til sykdommen. Og alle som har støttet alle oss som har trått til for MS!
TAKK! Takk for inspirasjon, fellesskap og tommelopp. Takk for heiing og bidrag! Og takk for at jeg er i stand til å gå de meterne jeg kan gå!
Nå er jeg i siget! Det betyr at det plutselig kommer skriverier om et nytt mål herfra. Og jada; jeg kommer nok til å skrive om det. Det setter akkurat såpass press på meg at jeg tar det litt mer alvorlig. Motivasjonen for å klare det øker. Mottoet vil være «Tenk om det går!».
Min nye og høyst personlige «kampanje» starter 1.mai. «Gå 60 kilometer i april» blir til gå 240 kilometer. Hvorfor og hvordan? Følg med, følg med. Det som er sikkert er at aprilkampanjen har bidratt til både motivasjon og tro på at det er mulig.
Vil du bli med meg over målstreken? Det er fortsatt mulig å bidra med penger og eller heiarop via facebooklinken: http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/ eller vipps til 22127 og merk «Gå 60 kilometer i april og eventuelt mitt navn». Takk!
I dette innlegget jeg skrev før kampanjen startet beskriver jeg mer om bakgrunnen for mitt engasjement, mine mål og tanker om egen rolle i aksjonen:
Takket være et intenst, langvarig og ekstremt overveldende snøvær denne uka, så har vinteren heldigvis kommet tilbake her i innlandet. I alle fall her omtrent 250 meter over havnivå.
Og hvilke muligheter du:
Jeg kan gå på truger på skaren et par ganger til.
Jeg blir høy og mørk på bilder.
Jeg får rengjort fjellskoa som hadde rukket å bli gjørmete fordi eieren forrige helg gikk på tur i det hun trodde var vårskogen! Gjørma er nå gnidd av i nysnøen.
Og sola skinner, det er helg og fjellene i vest er fortsatt snøhvite og dermed godt synlige fra champagnebalkongen ;-). Hurra, rett og slett! For snø og ironi og alt annet moro. Og god helg!
Jeg beklager så mye folkens. Lørdag ryddet jeg vekk trugene. De ble flyttet fra gangen og til et litt mer bortgjemt fjernarkiv innerst i garasjen. Jeg hadde ingen ambisjon om å få bruk for dem før en eller annen gang tidligst sent i november. Det var tross alt 18-20 varmegrader, bar bakke og stiene var i ferd med å tørke opp slik at skogstur kun på gummisåler var det eneste alternativet. Trodde jeg.
Det skulle jeg jo aldri ha gjort. I dag måtte snøskuffa fram igjen. Her har vi nå passert 30 cm tung nysnø på bakken. Jeg har måkt snø. Og jeg har vært på trugetur.
De er altså tatt fram igjen. Og brukt. Og plassert i gangen. Slik tulleoppførsel skal aldri gjenta seg. Det lover jeg. Nå blir de stående framme slik at barbakken trygt kan komme fram igjen. Foreløpig fortsetter det å snø, så nå lurer jeg på om jeg skal sette fram skia også. Jeg vet hvor de er og de er jo ikke brukt før i vinter🙈!
I dag har jeg bare vært hjemme. Jeg har holdt meg «ved telta» som det heter. Men jeg har tatt i bruk det meste av eiendommen. Det skal jeg ha. Jeg har vært på tur i egen skog. Og klokket inn på sånn ca 3 kilometer på kryss og tvers da jeg var ferdig med turen.
Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, heter det i ordtaket. Tull og vås fra ende til annet. Det finnes så definitivt dårlig vær. Feil vær til feil tid. Uønsket vær. For mye vær. For varmt eller for kaldt. Vær som ikke passer. Og vær som kommer når det ikke passer.
Så var det det med klær da. Jeg har turklær. I hauger og lass. Antall turbukser i skapet er skremmende høyt. Antall allværsjakker og dunjakker er noe mindre, men de er mange nok de også. Småbrukeren har til og med innført en egen budsjettpost; «ullbudsjettet». Jeg lar meg nemlig rett som det er friste til å gå til anskaffelse av ei ny ulltrøye. Og for et par års tid sida telte jeg antall nøyaktig like ullsokker: 25 par. Pluss alle de andre.
Men i dag regnet det godt. Nå har det gått over fra regn til sludd og akkurat nå snør det digre desemberaktige fnugg, eller klæsser, som legger et hvitt teppe over barbakken som endelig begynte å overta for vinteren. I dag var det dårlig vær. Er.
Og jeg gikk tur i t-skjorte! Helt tullete. Men skal en fronte saken så nytter det ikke bare å tråkke rundt alene i skogen eller gjemme seg i ei anonym allværsjakke når turen legges til mer urbane og trafikkerte strøk. Så i dag iførte jeg skrotten noe ullgreier og tynn vindjakke med aksjons-t-skjorte ytterst. Og trasket i vei i regnværet. Jeg møtte en del, flere hilste og smilte, mange glante og noen ønsket god tur videre. Tipper jeg hadde fått enda mer oppmerksomhet om jeg hadde tatt shorts også. Men der gikk grensa for meg. Forhåpentligvis leste noen det som sto på trøya. Så kanskje de kommer på det neste gang de ser ei, tenker jeg!
Jeg ble både bløt og pjuskete. Så rett og slett litt drukna ut da turen var ferdig. Men med ull under og en tur innom fysioterapeuten med lymfemassasje samt fyr i ovnen og tørt tøy etterpå, så gikk det fint. Og jeg er jo vanntett!
Det finnes dårlig vær. Og det finnes uegnede klær. Og noen av dem er direkte dårlige. I alle fall til enkelte værtyper. Vanligvis velger jeg mer egnet enn i dag. Og heldig er jeg som har valgmuligheter. I dag valgte jeg feil. Med overlegg. Jeg valgte å fronte saken: Jeg trår til for MS og i april går jeg 60 kilometer for en verden uten MS. Noen ganger i t-skjorte. Litt på trass.
Fritt etter en tekst av Veronica Maggio; “Jag kommer”.
Denne gangen er det våren det gjelder. Det bøtter ned og er vann overalt. Både i form av regnvann og ikke minst smeltevann. Det er nok av snø og is som skal tines vekk heromkring. Dagens tur var kort og med rimelig varierende underlag: is, slush, vasse i vann og gjørme type gele. Egentlig fint litt fast grunn under beina.
Men på tross av grått og fuktig føre i dag, og slett ikke så mange plussgrader:
Nå kommer de! Foreløpig bare noen få, veldig korte og lubne. Og foreløpig kun de hvite. Det gledes til skråningen bugner i blått og hvitt!
I går gikk det, gitt. Jeg klarte det. Å ha «riktig» innstilling. Det har jeg hørt mye snakk om. Viktig å ha riktig innstilling. For å takle hverdagen og alt som kommer. Også når hverdagen ikke akkurat blir som du hadde tenkt. Ikke minst da, egentlig. Alt blir så mye lettere med riktig innstilling….
Gjett hvor lei jeg er av å høre akkurat det! På en skala fra en til ti….sånn omtrent elleve og en halv. I alle fall de dagene jeg ikke får det til. For de er der de dagene. Da er det greit å krype inn i skallet sitt. Bli i hula og vente med å komme ut til hodet er mer på rett plass og det passer å menge seg med folk. Positiv innstilling er ingen kur. Det er ingen som har blitt frisk av det. Og noen konstant variabel er det så langt i fra. I alle fall hos meg. Her er det både positiv og negativ innstilling, ingen tvil om det, men hvilken lar jeg dominere?
Neida, positiv innstilling kan fort bli enda en ting å ikke fikse. Enda en ting som en skal hige etter å oppnå. Men det er nok irriterende riktig. At det er viktig å ha den i basen for hvordan livet skal møtes. «Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det». Tipper mange av dere har hørt akkurat den også. Jeg er i alle fall ikke i tvil om at det er de gangene jeg klarer å la være å tenke på det som skal skje neste uke, om et år eller resten av livet for den saks skyld at det går best. Jeg har det best. Og for mye tankekjør på greier jeg ikke har kontroll over er rett og slett ødeleggende. Det fungerer i grunn best å kun fokusere på her og nå. Eventuelt på den neste timen eller til nød i morgen. Og da gjelder det selvfølgelig å ha innstilling. Og ikke hvilken som helst.
Jeg tok initiativ til en felles tur med felles mål for hva vi skulle oppnå. Jeg av alle «aleneturgåere» som fins fant det for godt å tenke at det hadde vært stas med noen å gå sammen med. Både for egen del og for «saken». Det kom ingen. Det var ikke så overraskende. Jeg tipper at jeg ikke hadde kasta meg rundt på en 3-4 timers varsel sjøl. Ikke er vi innlendinger kjent for å være så ekstremt impulsive heller akkurat. Og det kunne jo godt ha vært litt stusslig. Å gå der som dronning venneløs, for å si det sånn.
Men nei, jeg fikk meg en super tur. Gikk akkurat så langt det passet akkurat meg i går. Stoppet og tok pause når jeg ville. Tok fotopause når det passet meg og gikk akkurat så fort som jeg ville. Helt supert.
Været var slett ikke så bra som det har vært i påskeuka. Det var meldt regn og det var sur vind. Kanskje litt forhold for spesielt interesserte, egentlig. Jeg var forberedt på både å bli kald og bløt. Men hva skjedde? Joda, jeg kunne gå og flashe innsamlings-t-skjorta hele veien. Sola stakk til og med i såpass at jeg fant solbrillene og benken(e) som fungerte som pauseparkering fungerte uten at jeg trengte å bli bløt i rompa. Supert turvær tross vind og blåst. Og fotografering av vær er ganske spennende.
Gråvær gir fotolys.Snø eller regn i sikte?Noen som kjenner han her med familie?
Det var til dels rimelig bløtt og både gjørmete og isete og fullt av slush på stien. Gleden over allikevel å kunne gå for det meste på bar bakke, uten pigger på både staver og skotøy og i «småsko» var derimot så påtakelig at partiene med gjørme og is – ja de var det bare å «sprette» rundt. Eventuelt skjene forbi eller rett gjennom.
Så gråværstur som ble alenetur endte med gode opplevelser, ble lenger enn jeg trodde og hodet fikk både luft og påfyll. Fordi jeg klarte det i går. Å fokusere kun på det som var bra. Ikke tenke på noe som helst som kunne vært bedre. Og med mentalt overskudd nok til å møte det meste med «riktig» innstilling. Jeg var fornøyd og det kjentes ut som jeg hadde oppnådd målet tross alt. Mestring. Og mestringsfølelsen kom av innstillinga mi, tenker jeg.
Jeg håper å ta med meg den innstillinga inn i onsdagen også. Det tror jeg at jeg skal få til!
En sann glede å gå i “småsko”.Med solgløtt både på “innsamlings-t-skjorta” og i luggen.
«Skulle du ikke ha hviledag i dag?» Jeg hadde visst sagt noe slikt til småbrukeren i går ettermiddag da vi kom hjem fra den fine turen vi hadde langs innlandshavet. Vi hadde gått mange meter, i alle fall for meg, og vært ute i timevis. Spist pølser og kanelsnurrer. Drukket kaffe og brent bål av både medbrakt ved og det vi fant i strandkanten. Og vi hadde hatt utsikt til ei blank vannflate som den som ville kunne få et rimelig klart speilbilde i. Jeg kjente at badesesongen nok er like om hjørnet for min del. Vann har stort sett den virkningen på meg så lenge det ikke er islagt.
Så i dag skulle jeg ha hviledag, minte han meg på. Men jeg som er så godt i gang med turer hver dag og medfølgende innsamlingsaksjon, her: http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/ , hadde ikke ro i rumpa til hviledag. I alle fall ikke når sola sto høyt og klar og dagens planer ellers ikke akkurat var så omfattende. Så da ble det en liten skogstur i dag også.
Men han hadde nok rett, småbrukeren; jeg hadde nok hatt godt av en hviledag. For i dag var det tungt igjen. Fryktelig tungt. Stiv kropp, tungt og lite samarbeidsvillig bein og elendig balanse. Men det går. Og jeg går. Og sånn blir jeg jo i grunn bare fornøyd av, ikke sant.
Så hviledagen ble en ny turdag. Og der vannet var stort i går. Det var ufattelig mye av det som lå stille og speilblankt. Så var det en god del mindre av det å se i dag. Men til gjengjeld så var det på full fart. Ikke en rolig dråpe å se. På full fart mot det store blanke. I vill galopp og fullt rush nedover lia. Det gikk saktere med meg. Men så hadde jeg jo tross alt hviledag?
Siden denne fredagen er så lang sies det, så passer det vel med langtur da? Eller korttur. Nærtur. Jeg tenker vi kaller det lengetur, jeg. Det dekker det meste.
Selv om morgenen var særs grå, snøværet fra i går hadde lagt igjen et 10 cm tykt teppe nysnø oppå isen, og dørstokkmila holdt på å bli (nettopp!!!) lang, så ble det heldigvis tur. Sekk ble pakket med både ved, kaffekjele, pølser og kanelsnurrer. Undertegnede utstyrte seg med brodder i tilfelle stålis under nysnøen og vi dro i vei. Med stor tro på at det var atskillig mindre nysnø ved målet.
Og det fikk vi rett i. Dermed ble det lengetur! Og heldigvis var det akkurat det vi skulle. Langtur er for andre. Det har i alle fall mer eller mindre blitt det. Uansett om det er langfredag eller ikke.
Og jeg er strålende fornøyd. Både med å bare trenge broddene på deler av turen og ellers kunne gå helt vanlig på bar bakke, med selskapet, utsikten og bålmenyen. Flatt og fint og lettgått.
Fokuset er lenge på tur. Tenne bål og bare være. Å faktisk ha overskudd nok til det. Ikke gå langt. Og i alle fall ikke fort. Kort og sakte. Bål og tid. Lengetur!
