Endelig ble det da morsdag her i huset også. Avleggeren hadde selvfølgelig med både blomster og sjokolade til mammaen sin da hun kom med toget i dag. Må ha fått god oppdragelse, denna der.
Så da er dagen komplett – ikke minst fordi studenten har valgt å ta noen dagers vinterferie på småbruket. Så nå trenes det karate i toppetasjen, hører jeg, mens mammaen sitter på rumpa og eter melkehjerter. God arbeidsfordeling!
Kjære innlandet fylkeskommune. For meg som er en helt vanlig dødelig innbygger i innlandet så ser det dessverre slik ut. Hvilken verden lever dere i? Mandatet deres er å ta avgjørelser på vegne av ALLE innbyggerne. Det er dere som prioriterer. Nå MÅ dere ha sovet i timen.
På denne fylkesveien finnes det ikke snev av gang-og sykkelsti. Det finnes ikke vegskulder å gå på. Trailere og annen trafikk til og fra Europa kjører i hopetall hver eneste dag. De kjører fort. Fartsgrensa varierer, men som vi alle vet, har du først begynt å kjøre i 80, så er det fort gjort å fortsette med det. I alle fall er det tilfellet her. Det gjelder både små og store biler, men spesielt de store som skal langt, så det blir en del i døgnet.
På denne fylkesveien går det unger til og fra skolebuss. De fleste av oss har ikke busslommen i innkjøringa så det er helt nødvendig. Dersom vi skal ut og til og fra skole, butikk, fritidsaktiviteter eller rett og slett gå oss en tur langs vei, så går vi på denne veien. Eller, det gjør vi jo ikke! Det er ikke en kjeft ved sine fulle fem som tør å bevege seg ut på asfalten her. I alle fall ikke frivillig. Vi er innestengt. Veien går som en Berlinmur gjennom bygda. Og det trengs ikke andre vakter langs den muren enn tungtransporten som dundrer forbi med jevne og ujevne mellomrom.
Jeg har sjøl hoppet. Det er noen år siden nå. Det var vel i overkant optimistisk å tro at jeg og avleggeren, da ca 8 år, kunne gå langs veien de 250 meterne i 50-sone (ironi) til skiløypa på andre siden. Traileren som kom imot var størst og jeg rakk kun å skrike til jentungen «Hopp!» før den passerte. Da snøspruten og vindkulene i dragsuget la seg fant vi oss selv i snøhaugen. Like hele takket være rask reaksjon, lydig unge og upåklagelig motorikk!
Dette er nå ca 14 år siden. Det har ikke skjedd en dritt etterpå! Vi har riktignok «fått» fartsdumper her i 50-sona. Så langt har de etter mine observasjoner kun ført til at trailerne og personbilene i beste fall brått bremser ned før hver hump, så gir de full gass fram til neste hump. Jeg hører det hver dag og i begge retninger. Og jeg hører det godt. Husveggen her går 4 meter fra asfaltkanten… Fartsdump nr 1 er ca 15 meter unna.
I går ettermiddag skulle jeg ut med bil. Idet jeg skal svinge utpå veien kommer siste skolebuss for ettermiddagen. Ca 20 sekunder etterpå, på vei nedover bakken, på fylkesveien, møter jeg traileren. Det vil si møter og møter! Den står bom fast. Antakelig på blanke dekk. Det hadde jo kommet ca en halv cm snø. Hvem f… kjører på så dårlige dekk i vinternorge? Og hvem f… er det som kan la dette skje uten å prioritere denne veistrekningen? Unnskyld språkbruken. Men «det rekker nå», som svensken ville sagt! Kaoset i bakken eskalerte utover kvelden og da jeg kom hjem 3 timer senere sto traileren der fortsatt, det hadde vært flere biler involvert og politiet var på saken.
Hendelsen er ikke unik. Et helt vanlig problem heromkring. Den 19.januar snødde det mer enn i går. Da havnet jeg mellom to trailere oppover bakken. Den første kom over både bakketopp en og to, i krabbefart, før den begynte å skli bakover….den andre lå sånn passe «kuk i ræv» på min bittelille personbil. Jeg valgte å svinge inn på busslommen midt i bakken og ringe politiet. Etter 3 forsøk med rygging, skliing og til dels to trailere i bredden i den uoversiktlige bakken, så kom de til slutt opp og forsvant mot Sverige. Klokka var midt på dagen, som Prøysen ville sagt, rett før skolebussen med 6 og 7-åringer skulle komme… Politimannen i andre enden lurte på om det ikke var brøytet… Nei! Det handler om prioritering. Igjen!
Hvem f….er dere da i Innlandet fylkeskommune som seriøst kan foreslå å utbedre gang og sykkelsti langs veien mellom Stange og Hamar? «Stange kan få ekspresssykkelveg i Ottestad ingen har bedt om», skriver Stangeavisa. Der det ALLEREDE er gang- og sykkelsti hele veien. Den skal være flere meter bred og ha midtstripe, leser jeg. Jeg har til gode å se at det er kø av syklende og gående langs den sykkelstien som allerede er der, jeg altså… Arrester meg gjerne om jeg tar feil, men så vidt jeg vet så har denne veien atskillig mindre tungtrafikk enn det som er tilfellet på fylkesveien uti her også! Så at dere i det hele tatt har mage til å foreslå noe slikt og med en kostnad på 10 millioner…fyttirakkeren!
Folkehelse har jeg hørt om. Det er visst viktigere for noen enn for andre av oss. Eventuelt så er vi uti her i så god form fra før at det ikke er så fali. Det er sikkert fordi vi i vår ungdom kunne sykle til den lokale badeplassen, langs veien, i stedet for å kjøre bil. Det gjorde ikke avleggeren her i huset for 10+ år siden, for å si det sånn. Ikke ungene som bor her nå heller, tipper jeg.
Jeg innrømmer gjerne at jeg er forbannet nå og at språkbruken kunne vært mer saklig! Men hadde jeg skrevet dette i går, rett etter hjemkomst og slalomkjøring mellom strandede trailere og vrengt autovern, hadde ordlyden vært betraktelig verre. Jeg har sovet på det nå. Det modererer selv ei forbanna småbrukerkjærring. Småbruker og samboer har gjennom mange år brevvekslet med ansvarlige vegmyndigheter. På en saklig måte. Det har så langt ikke ført til noe annet enn prat! Så pardon my french: nå får det pokker meg være nok!
Innlegget er delt på blogg, sendt til lokale aviser, og til vegmyndighetene. I sin fulle og hele usaklige og forbanna utgave!
PS! Idet jeg kjørte inn i garasjen etter hjemkomst i går kveld kom en trailer med henger opp bakken og forbi. Den kjørte helt vanlig. Dette er altså ikke en kritikk av tungtransportsjåfører generelt. De som har skikkelige dekk og kjører som folk kommer opp denne bakken selv med snø på asfalten.
Jeg har mange sko. For mange vil noen påstå. Småbrukeren for eksempel. Noen av dem bruker jeg hver dag. Andre av dem har jeg ikke brukt på fryktelig lenge og jeg er nok usikker på om jeg kommer til å ta dem på igjen. Men jeg har dem.
De fleste jeg bruker nå om dagen er mer enn store nok. Det er ene og alene for å få plass til ullsåler, ullsokker og – luft! Luft til å vifte med tærne og holde varmen gjennom vinteren.
Luft i skoa er altså en bra ting. Eller en dårlig ting. Jeg lærer stadig og dette lærte jeg her om dagen. Blant annet. Jeg lærte også noe om kaldt og varmt og å sette ord på ting slik at andre forstår. Nyttig for meg som er mye sammen med folk som fortsatt bruker hue kreativt for å finne ord for det de opplever. Kommunikasjon, heter det på voksenmåten. Her er læringsøkta:
Jeg holdt på inne i garderoben på jobb. Jobben der brorparten av de tobeinte er under 6 år. Barnehagegarderoben, altså. Jeg var egentlig ferdig med det jeg drev med og på vei ut.
Inn kommer ei jente og ser på meg.
Hva skal du?, sier jeg. Skal du på do? Et betimelig spørsmål. De skal ofte det da de kommer inn slik i den alderen.
Nei, jeg har luft i skoa, svarte frøkna og så på meg.
Hva sa du?, sa jeg. Jeg skjønte ikke helt hva som var problemet, må jeg innrømme. Og når man ikke skjønner blir man jo rådvill.
Jeg har luft i skoa, gjentok hun.
Javel, sa jeg.
Jeg skjønte fortsatt ingenting, men satte meg ned foran jentungen og tok en titt på skoa. Jeg måtte jo finne ut hva disse luftgreiene var. Jeg fikk også en tydelig fornemmelse av at det ble forventet at jeg skulle finne ut av det der… du må vel begripe at jeg har luft i skoa, Heidi?!
Da var det bare å gå systematisk til verks og undersøke saken. For det første hadde vinterdressen sklidd opp slik at den ikke dekket skaftet på vinterskoa. Da ender det som regel med snø i skoa. Skikkelig ugunstig, det visste jo både jeg og jenta. Snø i skoa høres verre ut enn luft, ikke sant?
Men i dette tilfellet så kunne vi altså titte rett inn på bare legger i glipa mellom dress og vintersko. Og da jeg dro skoen av – ja da forsvant ullsokken også. Der satt altså jentungen med bare legger og barbeint. Glippe både med dress, ullbukse og stillongs, med andre ord.
Luft i skoa blir det jo av slikt. Det er det ingen tvil om og til og med jeg skjønte det da. Endelig. Iskald luft på leggen er ikke gunstig. I alle fall ikke når utetemperaturen er nede på tosifret blå.
Heldigvis så var det fort gjort å stappe stillongs og ullbukse godt ned i ullsokkene, beina langt ned i skoa og dra dressen godt utenpå. Og feste strikken under foten. Praktisk problemløsning! Mer lek sto nemlig på planen og da må egnet utstyr, og ikke minst egnet bekledning, være i orden.
Uten luft i skoa!
Friluftsheidi har et noe ambivalent forhold til både morsdag, valentines og i grunn fastelaven også. Hun er tilhenger av å spise kake, få blomster og bake boller når det passer seg. Ikke når det passer handelsstanden og, ifølge sosiale medier, brorparten av det norske folk.
Så da ble valget sol og frisk luft. Så lenge all baking og feiring var et ikketema, så kunne mor ta seg en trugetur i fotsporene til både elg, rådyr og rev. Ekornet hadde, selvfølgelig, gått på tvers av alle andre. Jeg heier på ekornet som etter spora å dømme går sin egen veg. Jeg for min del fulgte stort sett mine egne og de andre dyra sine spor i dag. Dagens innsats innebar kun en 40-50 meter nye spor gjennom et kratt. Tida for nye veier, på truger eller uten, kommer nok en annen dag.
Jeg har fått kaffe på senga i dag. Og småbrukeren lagde frokost. Han gjør stort sett det i helgene. Egg og bacon er liksom et av hans områder. Arvingen har selvfølgelig ringt og gratulert med morsdag, selv om hun var travelt opptatt med å feire valentines med kjæresten. Det er litt orden på hu der. Og jeg setter pris på alt sammen.
Her i huset blir valentinesdag forbigått med fullstendig radiostillhet. Når det gjelder fastelaven så gjorde vi derimot et krampaktig forsøk på å eventuelt gjenfinne noe gjærbakst i fryseren. Det var ikke helt overraskende et vel optimistisk prosjekt. Jeg fant derimot ei hel sjokoladeplate fra jul på spisskammerset, den er ikke hel lenger…
Min tur ut i sola førte i grunn kun til at jeg tenker enda mer på kake nå enn før jeg gikk ut. Selv om jeg har spist sjokolade. Det finnes ikke spor av hverken marsipan, kake eller den uslåelige kombinasjonen marsipankake her på bruket. Men jeg har is! Så da går vi for det til dessert! Det gjelder å løse kakebehovet med minst mulig innsats også. Is er genialt i så måte!
Ha en fortsatt god morsdag, valentines, fastelaven eller søndag, om du vil. Med akkurat passe innsats! Er du heldig finner du en sjokolade fra jula eller en halv isboks i fryseren!
Fra venstre: kjerringspor, revespor, rådyrspor, elgspor og til slutt kjerringa med staven(e).
Enda en helgedag kom med stor soool på himmelen og strålende forhold for både ski, skøyter, truger, bål og det meste vinterglade folk kan foreta seg utendørs en februarlørdag.
Og sosiale medier bærer preg av det. Tross tosifret tall på blåskalaen på termometeret så har dagen vært topp. Til og med her på bruket viste skalaen 20 blå i dag. Da sola fikk tak utpå dagen, regner jeg med det var absolutt levelig. Det ser sånn ut på bildene i alle fall.
Jeg skriver regner med. Jeg har ikke gått på ski, ikke stått på skøyter, ikke gått på truger og slett ikke tent noe bål. Bortsett fra i ovnen. Jeg har vært inne. Utenom de 30 sekundene ganger to det tok meg å gå fra inngangsdøra til bryggerhuset – og tilbake.
Jeg har vasket 48 flasker i dag. Lagt i bløt, til dels skrubbet av etiketter og vasket lim. Forrige ukes brygg skal etter planen på flasker om ei ukes tid. Da trengs flasker.
Så dette ble altså flaskevaskelørdag. Det går det altså også an å bruke en solskinnslørdag i februar til.
PS! Jeg var ute på ski i 17 minus og sol i går. Ganske lenge. På jobb…
Det er februar igjen. Ute er det 20 minus, men sola skinner og bringer bud om en ny vår som kommer. På et eller annet vis kommer den, uansett pandemi og livssituasjon. Årstidene veksler.
Februar er skremmende. Ofte kald og det er ei stund sia jul og litt for lenge til sommeren. For meg betyr det at jeg raskt nærmer meg et jublieum. Et jubileum av det mer krevende slaget, vil jeg påstå. Om noen dager er det ett år siden jeg tok fatt på denne omveien som jeg fortsatt surrer rundt i. I februar for ett år siden måtte jeg kaste inn håndkleet og stikke til legen og egentlig bokstavelig talt legge meg langflat. Kroppen ville ikke mer. Kort fortalt.
Akkurat hvordan det kjentes da kan den som gidder lese her:
Som du ser på datostemplingen så gikk det flere uker før jeg orket å sette ord på omveien.
Lite visste jeg vel at situasjonen jeg skrev om da skulle vare….og vare. Jeg sitter fortsatt og blogger på en helt vanlig formiddag midt i uka. Jeg ligger fortsatt mye på sofaen. Situasjonen jeg skrev om varer enda, faktisk. Jeg virker ikke, rett og slett.
I går virket jeg litt. Noen få timer på jobb gjør godt. Mandag virket jeg også litt, men ikke tirsdag. Og i dag er jeg bare lei. Mest lei meg, tror jeg. Det var ikke sånn jeg tenkte det skulle bli. Jeg planla ikke for det her. Men det er det livet jeg har akkurat nå. Annenhver-dag-livet. Hvis jeg klarer å fungere den ene dagen, la oss si omkring 50% av frisk kapasitet, hva nå det er, så er dagen etter dømt til å bli en nullprestasjonsdag. Slik som i dag. Kroppen er seig og kraftløs, jeg fryser (inne), er svimmel og det meste murrer. Ikke direkte smertefullt i dag, mot normalt på slike dager, men allikevel…
For å kunne dra på jobb de forventede 3-4 timers tid som er planlagt i morgen er jeg avhengig av å la være ganske mye i dag. Jeg må akseptere at jeg ikke virker og nøye meg med å fyre i ovnen, snakke litt med katta og ta meg en kaffekopp. Ellers: nada!
Og dermed blir psyken en utfordring. Å ikke virke gir en sorg. En sorg for det som var og det som ble som det ble. Og en sorg for det som antakelig aldri blir. Og en usikkerhet. Tapt identitet er en ting. Tapt liv, både sosialt og kollegialt har de fleste opplevd etter at pandemien traff landet. Som syk er alt dette forsterket. Og etter et år med sykmelding så vet alle at neste steg, uansett lengde, også vil medføre tapt inntekt og dårligere økonomi. Det må jeg bare leve med. Jeg får ikke gjort noe med det. Jeg blir ikke plutselig frisk fordi om inntekten blir borte.
Det tok meg minst 10 år å bli så elendig som jeg var i februar for et år siden. Slik sett så har jeg gjort enorme framskritt det siste året. «Bare» på et år. Bunnivået er flyttet ganske langt oppover skalaen. Fra å ikke virke i det hele tatt til å stort sett fungere på halv maskin annenhver dag er et ganske stort sprang det, egentlig. Utfordringen er å se hvor veien går videre og hvor lang den er. Og å innstille seg på at toppnivået kanskje aldri kommer igjen. Mest sannsynlig ikke.
Det er først når man er på bunnen at man kan sparke fra og begynne oppstigningen, har jeg hørt. Det siste året kjenner jeg på at jeg har forsøkt å sparke fra så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Ofte har jeg bare møtt ustabil masse, og frasparket har druknet og noen ganger nesten sugd meg lenger ned. Dagens, eller egentlig gårsdagens, tilstandsrapport tilsier derimot at noen av frasparkene har hatt effekt. Som sagt, bunnivået har flyttet seg noe opp og jeg befinner meg kortere tid om gangen på nederste nivå. Hvorvidt det er mulig å flytte bunnivået enda lenger opp, eller om det er på dette nivået jeg blir, er derimot et stort spørsmål. Så til dere som spør: «Hvordan går det? Er du på bedringens vei nå, eller?» …..
Altså svaret er både ja og nei. Ja, de siste fire månedene har vært bedre enn de fire eller åtte før det. Jeg klarer mer enn ingenting, og jeg ligger kortere perioder på sofaen. Men nei, jeg er ikke bra. Men du ser meg ikke når jeg ikke er bra, så jeg skjønner at det er vanskelig å vite. Og vanskelig å forstå. Jeg vet og forstår ikke sjøl heller. Det er en uforutsigbarhet som jeg nok må leve med. Det er vel derfor de kaller det kronisk, eller varig, sykdom.
Her om dagen leste jeg en tre år gammel kronikk om fremstillingen av kronisk sykdom i media. Kronikken, som anbefales, kan du lese nederst i innlegget.
Den handler om alle vi leser om som møter veggen, men så starter med yoga, kosttilskudd, grønn te eller noe annet selvutviklende og endelig finner seg sjæl og helsa si tilbake. Halleluja! Flott.
Men folkens: slik som jeg har det i dag så hjelper ikke engang verdens mest magiske te. Jeg har ingen forutsetning for å fikse så mye som 5 minutter med yoga. Og i den tåka som ligger tett i hjernen min har ikke en mindfullness-øvelse i verden en sjanse. Like lite som det på magisk sett gir meg toppgevinsten i lotto vil dette gi meg helsa tilbake.
Dager som i dag kommer med jevne og ujevne mellomrom. Dager da ingen ser de varige syke fordi de hverken orker å gå ut eller dele hverdagen sin med andre via sosiale medier eller blogg. Slike dager er ganske ofte mine dager. I debattinnlegget fra Aftenposten etterlyses «portrettintervjuene med de bitre, triste, redde og resignerte langtidssyke». Dette er mitt bidrag. En dagsrapport fra en «ikkesågladkroniker».
Det kan godt hende jeg tar meg en tur ut hvis gradestokken bestemmer seg for å roe ned litt utpå dagen. Frisk luft skader ikke, selv om jeg ikke regner med å bli en «glad-kroniker» av det. Og jeg kan uansett legge meg på sofaen etterpå og være sur på kroppen og forbanna på livet.
Varig sjuk, sånn passe kronisk og sånn passe glad.
I dag har jeg fått svar. Ikke verst bare det. Ikke det at jeg ble noe klokere eller umiddelvart noe mer optimistisk av det svaret, men bare å få en respons er jo ålreit. Så håper jeg at det også blir snarlig forbedring for dere det gjelder.
Følgende blogginnlegg ble sendt via e-post til regjeringen 30.januar:
https://friluftsheidi.blogg.no/til-regjeringen-i-dag-ved-bent-guri-og-kjell-ingolf.html
I dag kom altså svaret. Ikke fra Bent, Guri eller Kjell-Ingolf. De prater om andre grupper på pressekonferanser. Det var Henrik som svarte. Henrik Aasheim, Forsknings- og høyere utdanningsminister i Kunnskapsdepartementet.
Takk for svaret, Henrik. Jeg håper du jobber videre for å sette fokus på studentene våre. Jeg kjenner studenter som vurderer både å droppe ut nå og å la være å begynne på studier etter sommerferien slik situasjonen er. Vi trenger dem nå og vi trenger dem i framtida. Og som jeg skrev 30.januar: studentene trenger håp!
Ikke sneven av noe «breaking news» i svaret, dessverre. Og siden svaret ikke er merket unntatt offentlighet og etter min mening ikke innehar sensitiv informasjon, som jeg ble advart om i følgeskrivet, velger jeg å poste svaret her på bloggen slik at alle interesserte kan lese.
Her er svaret fra Henrik:
Svar på spørsmål om prioritering av unge voksne over 18 år
Heidiiii! Heidiiii!, brøles det fra ett eller annet sted på utelekeplassen.
Sola skinner. Noen aker. Noen måker snø. Andre leker i et tre.
Nederst i bakken ved grinda står en 5-åring og roper.
Jeg vil ha den, sier han, og drar i rattet på en tråbil. Oppå tråbilen sitter en 4-åring. Han har kjørt ned bakken og snudd bilen, klar for å forsere bakken opp igjen. Og ikke helt ferdig med kjøringa. Det er tydelig.
Jeg blander meg inn. Det har tross alt kommet en forespørsel. En klar forventing om at jeg skal årne opp, faktisk.
Hvis du slipper taket og du går av, sier jeg, henholdsvis til 5-åringen og 4-åringen så kan jeg dra bilen opp og så kan vi finne ut hvem det er sin tur til å kjøre når vi kommer opp på plassen.
4-åringen fortsatte å sitte helt rolig. Skeptisk til forslaget.
Men hvis jeg holder her og går her så kan jeg kjøre den opp, sier 5-åringen.
Klarer du det altså?, sier jeg.
Jaaaa, sier han.
Da kan jo du trille den opp og så kan 4-åringen få kjøre litt til og så kan jeg bestemme når dere skal bytte, sier jeg da. Relativt forberedt på at så enkelt, nei det er det nok neppe.
Men 4-åringen hopper av og 5-åringen dytter. Vi andre to går ved siden av og når vi kommer opp bakken setter 4-åringen seg på og kjører bortover. 5-åringen følger etter og passer på at jeg følger med slik at det ikke skal bli for lenge til det er hans tur.
Er det nå?, spør han etter 3 minutter.
Om 2 minutter fra nå er det din tur, sier jeg.
4-åringen kjører litt videre før jeg etter 2 minutter, sånn ca, sier at nå er det tid for å bytte. Jeg måtte sjekke ut et musehull som to jenter hadde funnet i snøen imens, så om det var 2 eller 3 minutter får ikke være så farlig.
Nå er det tid for å bytte, sier jeg.
4-åringen hopper av og 5-åringen inntar tråbilen. Begge virker mer enn godt tilfreds med situasjonen og 4-åringen er strålende fornøyd med nesten umiddelbart å finne et trehjulsykkel som ifølge han «er enda lettere».
Så skjer det aller viktigste:
Jeg går over til en annen voksen på utelekeplassen og forteller høyt og tydelig hvor greie gutta var som byttet selv om begge ville ha den samme bilen. Mens gutta, og alle som var i nærheten hører på. Den største hjalp den minste opp bakken og den minste kvitterte med å overlate bilen til den største uten nykker da vi hadde avtalt det, fortalte jeg. Godt jobba, begge to. 4-åringen er tydelig både stolt og forlegen der han nå sitter på trehjulssykkelen. 5-åringen er opptatt, men jeg regner med at øra virker.
Slik atferd fortjener skryt! Og jeg? Å få avslutte arbeidsøkta med å framsnakke en kjekkas på 4 og en på 5 er gull for en barnehagepedagog som meg! Kanskje sitter skryten de fikk igjen i ryggmargen og gir dem lyst til å dele og hjelpe ved neste interessekonflikt også. Det er i alle fall intensjonen ved å jobbe bevisst med framsnakking av god sosial atferd.
Lag deg ei god uke!
Han her møtte opp etter happeningen. Og han bryr seg katta om snakk generelt…
Jeg er medlem av turistforeningen. DNT, altså. Mest av alt fordi jeg i løpet av de siste årene har benyttet meg av turistforeningens hytter og stinett relativt mye. I alle fall såpass ofte at medlemskontingenten har «betalt seg». Å låse seg inn i ei turistforeningshytte, fyre i ovnen og slappe av har rett som det er vært en hverdagslig avstikker for meg. Det siste året har jeg så vidt benyttet meg av T-merket sti, det er det hele. Pandemi og råtten kropp har stoppet meg fra noe mer. Kall det gjerne en (eller to) unnskyldning.
I dag er det «Kom deg ut-dagen» i regi av turistforeningen. Vanligvis arrangeres det aktiviteter for barn og voksne og mange samles til felles lek og aktivitet. I år er det naturlig nok stort sett tips til individuell aktivitet på nett, så vidt jeg skjønner. Jeg er ingen tilhenger av påtvungen friskluftsaktivitet og «kom deg ut for enhver pris for det er så herrrrlig, skjønner du». På ingen måte. Det er opp til enhver og synes du det er mer stas å drive organisert aktivitet ute sammen med andre på slike dager så syns jeg det er flott! Men om noen spør, så kan jeg gladelig dele egne, positive erfaringer med å holde på ute, både til skogs og til fjells. Alene eller sammen med de få.
I dag fulgte jeg strømmen og kom meg ut! Vindstille og sol fra skyfri himmel vil sikkert prege både instagram og andre sosiale medier når alle friskuser har kommet seg inn igjen når mørket faller på i ettermiddag. Jeg har også gått på ski i dag! Kryss i taket! Det er nok i alle fall minst ett år siden jeg hadde slikt på beina sist. Da var det sammen med de på jobb. Sikkert et kvarters tid i farta til et par 4-åringer. Nok om det.
I dag iførte jeg meg altså ski med planer om å bevege meg litt forsiktig fram og tilbake, sånn ca en kilometer eller no’. Sakte og alene. Jeg har mange par ski. I alle fall tatt i betraktning hvor lite de brukes. Jeg har tipptopplangrennsski type fancy som ble handlet da 40-årskrisa slo inn og jeg skulle trene. Jeg har et par gode udødelige fischer-ski fra 1987 som jeg bruker på jobb og som er så myke at jeg nesten ikke trenger skismøring. Jeg har altfor lange fjellski (er muligens i ferd med å byttes ut) som egner seg til nettopp, fjell og løssnø, og jeg har felleski. Ikke felles ski men vanlige langrennsski med integrert fell under som ikke trenger smøring. Fire par med andre ord. Kunne drevet min egen utleieordning…
I dag ble det fjellskia. Med liten tro på egen evne og definitivt ikke behov for løype med andre folk i, så kjentes det helt greit ut å gå for å lage egen løype på eget jorde. Og for de bredeste og mest stødige skia og skoa. Med kun ett bein som virker i nedoverbakker, knær som går både bakover og framover etter eget forgodtbefinnende og armer som helst ikke vil belastes all verden, var det helt ok. Kilometeren ble passert etter litt sikksakkgåing på jordet, jeg fikk sol i fjeset og frisk luft! Jeg kan bekrefte at det ikke er noe feil med skia. Bortsett fra at de nok er 30 cm for lange for meg. Neste tur blir nok på truger. Det gjelder å ikke overdrive. Komfortsona er et ålreit sted.
Men jeg kom meg ut!
Når en er i besittelse av et bryggerhus så må det jo brygges, ikke sant? Så i dag er første forsøk gjennomført. I skrivende stund står noenogtjue liter american pale ale og forhåpentligvis gjærer og godgjør seg i nevnte bryggerhus.
Veien dit var, la oss si, noe omfattende. Først måtte der ryddes. Bryggerhuset var jo brukt til alt annet enn å brygge, steke og brase de siste par generasjonene. Det var fylt av det meste som går an å fylle et rom i et digert uthus på et småbruk med.
Da alt var ryddet vekk, måtte det pusses opp. Både isolasjon, vinduer, dører, pipemur og diverse maling måtte både ordnes og utføres. Og så måtte hele herligheten vaskes. Siden dette er fine oppgaver for å holde småbrukeren sysselsatt, så årna det seg i løpet av et par ukers tid.
Bryggeutstyr og ingredienser ble innkjøpt, også av småbrukeren, og i dag var dagen. Utstyr, bruksanvisning og ingredienser ble klargjort og prosessen satt i gang. Gode 6 timer etter oppstart, med omfattende konsulenthjelp fra privat rådgiver på den øde øy, vasking, mesking, desinfisering, koking, kjøling, vann inn og ut, måling og venting og enda mer venting – så ble det ei blanding som i alle fall er brun og lukter øl. I alle fall lukter det gjær!
Siden småbrukeren i slike prosesser definitivt er mer tålmodig enn undertegnede, så ble selvfølgelig det meste hans jobb. Mens jeg fløy litt til og fra, stilte meningsløse spørsmål og blandet meg oppi når det falt seg slik og når det skjedde noe spennende.
Akkurat nå sjekker småbrukeren om det gjærer. Eventuelt så har han drukket opp jøssa som befant seg i dunken. Da får han i tilfelle bare bli der han er…det er utedass i naborommet. Uansett så skal ikke kornblandinga på flasker før om en fjorten dagers tid. Da blander jeg meg nok oppi. I alle fall når blandinga skal ut av flaska igjen…
