Jeg er medlem av turistforeningen. DNT, altså. Mest av alt fordi jeg i løpet av de siste årene har benyttet meg av turistforeningens hytter og stinett relativt mye. I alle fall såpass ofte at medlemskontingenten har «betalt seg». Å låse seg inn i ei turistforeningshytte, fyre i ovnen og slappe av har rett som det er vært en hverdagslig avstikker for meg. Det siste året har jeg så vidt benyttet meg av T-merket sti, det er det hele. Pandemi og råtten kropp har stoppet meg fra noe mer. Kall det gjerne en (eller to) unnskyldning.

I dag er det «Kom deg ut-dagen» i regi av turistforeningen. Vanligvis arrangeres det aktiviteter for barn og voksne og mange samles til felles lek og aktivitet. I år er det naturlig nok stort sett tips til individuell aktivitet på nett, så vidt jeg skjønner. Jeg er ingen tilhenger av påtvungen friskluftsaktivitet og «kom deg ut for enhver pris for det er så herrrrlig, skjønner du». På ingen måte. Det er opp til enhver og synes du det er mer stas å drive organisert aktivitet ute sammen med andre på slike dager så syns jeg det er flott! Men om noen spør, så kan jeg gladelig dele egne, positive erfaringer med å holde på ute, både til skogs og til fjells. Alene eller sammen med de få.

I dag fulgte jeg strømmen og kom meg ut! Vindstille og sol fra skyfri himmel vil sikkert prege både instagram og andre sosiale medier når alle friskuser har kommet seg inn igjen når mørket faller på i ettermiddag. Jeg har også gått på ski i dag! Kryss i taket! Det er nok i alle fall minst ett år siden jeg hadde slikt på beina sist. Da var det sammen med de på jobb. Sikkert et kvarters tid i farta til et par 4-åringer. Nok om det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag iførte jeg meg altså ski med planer om å bevege meg litt forsiktig fram og tilbake, sånn ca en kilometer eller no’. Sakte og alene. Jeg har mange par ski. I alle fall tatt i betraktning hvor lite de brukes. Jeg har tipptopplangrennsski type fancy som ble handlet da 40-årskrisa slo inn og jeg skulle trene.  Jeg har et par gode udødelige fischer-ski fra 1987 som jeg bruker på jobb og som er så myke at jeg nesten ikke trenger skismøring. Jeg har altfor lange fjellski (er muligens i ferd med å byttes ut) som egner seg til nettopp, fjell og løssnø, og jeg har felleski. Ikke felles ski men vanlige langrennsski med integrert fell under som ikke trenger smøring. Fire par med andre ord. Kunne drevet min egen utleieordning…

I dag ble det fjellskia. Med liten tro på egen evne og definitivt ikke behov for løype med andre folk i, så kjentes det helt greit ut å gå for å lage egen løype på eget jorde. Og for de bredeste og mest stødige skia og skoa. Med kun ett bein som virker i nedoverbakker, knær som går både bakover og framover etter eget forgodtbefinnende og armer som helst ikke vil belastes all verden, var det helt ok. Kilometeren ble passert etter litt sikksakkgåing på jordet, jeg fikk sol i fjeset og frisk luft! Jeg kan bekrefte at det ikke er noe feil med skia. Bortsett fra at de nok er 30 cm for lange for meg. Neste tur blir nok på truger. Det gjelder å ikke overdrive. Komfortsona er et ålreit sted.

Men jeg kom meg ut!

Når en er i besittelse av et bryggerhus så må det jo brygges, ikke sant? Så i dag er første forsøk gjennomført. I skrivende stund står noenogtjue liter american pale ale og forhåpentligvis gjærer og godgjør seg i nevnte bryggerhus.

Veien dit var, la oss si, noe omfattende. Først måtte der ryddes. Bryggerhuset var jo brukt til alt annet enn å brygge, steke og brase de siste par generasjonene. Det var fylt av det meste som går an å fylle et rom i et digert uthus på et småbruk med.

Da alt var ryddet vekk, måtte det pusses opp. Både isolasjon, vinduer, dører, pipemur og diverse maling måtte både ordnes og utføres. Og så måtte hele herligheten vaskes. Siden dette er fine oppgaver for å holde småbrukeren sysselsatt, så årna det seg i løpet av et par ukers tid.

Bryggeutstyr og ingredienser ble innkjøpt, også av småbrukeren, og i dag var dagen. Utstyr, bruksanvisning og ingredienser ble klargjort og prosessen satt i gang. Gode 6 timer etter oppstart, med omfattende konsulenthjelp fra privat rådgiver på den øde øy, vasking, mesking, desinfisering, koking, kjøling, vann inn og ut, måling og venting og enda mer venting – så ble det ei blanding som i alle fall er brun og lukter øl. I alle fall lukter det gjær!

Siden småbrukeren i slike prosesser definitivt er mer tålmodig enn undertegnede, så ble selvfølgelig det meste hans jobb. Mens jeg fløy litt til og fra, stilte meningsløse spørsmål og blandet meg oppi når det falt seg slik og når det skjedde noe spennende.

Akkurat nå sjekker småbrukeren om det gjærer. Eventuelt så har han drukket opp jøssa som befant seg i dunken. Da får han i tilfelle bare bli der han er…det er utedass i naborommet. Uansett så skal ikke kornblandinga på flasker før om en fjorten dagers tid. Da blander jeg meg nok oppi. I alle fall når blandinga skal ut av flaska igjen…

Mobbing er en stygg ting! Og det hører ingen steder hjemme. Ikke i den virkelige verden. Ikke blant barn. Ikke blant ungdom. Og ikke blant voksne! På blogg.no er det visst både mobbere og mobbeoffer denne uka, leser jeg. Noen føler seg mobbet og er lei av det. Andre blir utpekt som mobbere uten å helt forstå hvorfor. Hva som er berettiget har jeg ingen formening om, for jeg følger rett og slett for dårlig med. I kommentarfeltene spesielt er frontene steile. Der florerer beskyldninger og beskrivelser som jeg antar er et såkalt nettroll verdig. Undertegnedes blogg er, heldigvis kanskje, ikke lest av så mange at ufine kommentarer har dukket opp. Antakelig er ikke innholdet engasjerende nok. Nok om det.

Hva er det som får voksne, tasteføre folk til å lire av seg personlige og negative kommentarer i disse feltene? På åpent nett? Hva er det som gjør at såpass mange syns at det er greit?

Ok, jeg har en teori. Det handler om relasjon. Eller rettere sagt mangel på relasjon. Hvor mye lettere er det ikke å hamre ned eder og galle på et tastatur og trykke send til en tilfeldig eller i alle fall ukjent blogger enn det er å si eller skrive dette til en som du møter til daglig? En du har en god eller mindre god relasjon til, men like fullt en slags personlig og ansikt-til-ansikt-relasjon?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I Norske barnehager er vi nå underlagt ny lovgivning når det gjelder hvordan vi som jobber der skal møte, forebygge og motvirke mobbing og mobbeatferd. Vi er relativt «nykurset» og bevisstgjort i forhold til temaet.  På min arbeidsplass handler mye av diskusjonen rundt hva vi gjør og hvorfor om relasjon. Hvilken relasjon har vi til hverandre, til barna og til foreldrene? Hvordan jobber vi for å skape gode relasjoner mellom barna? Og hvordan jobber vi for å være gode forbilder? Hvem har ansvar for å skape en god relasjon?

Det er jeg som har ansvaret! Det er jeg som har ansvaret for å være et godt forbilde og det er jeg som har ansvaret for å skape en god relasjon til det enkelte barn, til foreldrene og til kollegaen min. Jeg må vise barnet hvordan hen kan være en god venn. Det er vanskelig å mobbe en som du har en relasjon til, ikke sant?

I barnehagen er vi i grunn relativt enige i om at hvis vi ikke kan si noe hyggelig eller si det på en hyggelig måte, så kan vi la være å si noe! Det er egentlig både 4-åringer og 48-åringer enige om. I kommentarfeltene er det visst fort gjort å glemme det.

Jeg må innrømme at også jeg syns det er mange tullete blogger med meningsløst innhold. Jeg ser, eller jeg tolker det i alle fall sånn, at enkelte tyr til «klickbait» og kjører på med skandaleoverskrifter. Men dem om det. Noen ganger leser jeg og ler. Noen ganger rister jeg på hodet. Noen ganger blir jeg forbannet. Og noen ganger blir jeg både interessert og engasjert. Enkelte ganger blir jeg både frustrert og sjokkert også. Det er som regel ikke når jeg leser blogg, men i kommentarfeltene! Og blogger og bloggere er som folk flest, antar jeg, forskjellige. Så det jeg syns er tullball vil jeg tro noen andre har glede av. Og blogger har ulike konsept. Noen skriver om mat. Andre om sminke. Noen om livet og noen om andre blogger. Vær så god!

Jeg må ikke lese og jeg må i alle fall ikke kommentere. De få gangene jeg kommenterer har det heldigvis så langt kun dreid seg om engasjement og ren leseglede. Om noen vil kommentere det som legges ut på denne bloggen, så vær så god. Jeg tåler å bli tullet med også, om du syns det jeg skriver er verdig en vits. Engasjement er alltid hyggelig. Og tull og fjas kan være et kjærkomment konsept etter min mening!

Og husk også: ord betyr noe! Hvilke ord vi bruker betyr noe for mottakeren, i dette tilfellet leseren. De kan svi i lang tid, eller de kan løfte en grå dag. Så da er det vel bare å reflektere over disse begrepene som dukket opp i hodet mitt i skrivende stund: tastaturmobber, mobbeblogg, bloggoffer, offerblogg, bloggrelasjon, tastaturrelasjon….det stopper visst ikke. Hau! Lag deg en fin kveld uansett. Ta vare på stønna og skriv gjerne en lesevennlig blogg!

Og husk: det er lov til å le med – men ikke hyggelig å le av!

Til alle som trenger det – så ikke hjertet ditt blir like nedfrosset som dette.

Under pleddet er det nå kveld.

Under pleddet begynner jeg endelig å få igjen varmen og smertene begynner å avta litt. Det skulle muligens bare mangle med to lag ull på alt unntatt hode. Pluss pledd. Men jeg orker fortsatt ikke å skrive noe meningsfullt. Det skjer lite spennende under pleddet, gitt. I alle fall fins det minimalt med inspirasjon.

Under pleddet ser jeg på tv at det er smitte både i Hardanger, Halden og Sel, men at fullvaksinerte på sykehjem kan få besøk og klem. Av andre vaksinerte. Under pleddet hører jeg samboeren romstere på hjemmekontoret og jeg ser huskatta stirre manisk på et eller annet usynlig midt på veggen. Under pleddet bare observerer jeg. Det skjer ikke all verden i umiddelbar nærhet til pleddet heller. Så ikke no gratis inspirasjon der heller, dessverre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Under pleddet havnet jeg mer eller mindre rett etter jobb og jeg har ingen forventning om å befinne meg noe annet sted resten av dette døgnet. Før jeg til slutt skal legge meg under dyna da.

Sånn går no dagan. En liten tur på trening – vipps, under pleddet. En handletur på Kiwi – svusj, under pleddet. En halv dag på jobb – rett under pleddet igjen, gitt. En bitteliten trugetur i vinterskogen – garantert under pleddet.

I dag var det jobben som sendte meg under pleddet. Heldige meg som har en jobb. Og heldige meg som klarte i alle fall de timene på jobb før jeg havnet under pleddet. Jeg tenker at i dag er det verdt det. Å havne under pleddet, altså.

I morgen er det nye muligheter. Til å gjøre litt av det jeg orker. Og til å havne under pleddet.

Jeg burde ha vasket badet. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha skiftet på senga. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha svart på en mail. Men det gjorde jeg ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg burde ha ryddet kjøleskapet. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg burde ha tatt en telefon. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha ryddet på hjemmekontoret. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha gitt bort 4 par sko, 3 jakker og 2 par ski, og sikkert en hel del andre ting som opptar plass og som ingen bruker…. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg burde ha besøkt familien. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha skrevet et par blogginnlegg. Men jog gjorde ikke det.

Jeg burde ha snekret noen fuglekasser. Men jeg gjorde ikke det heller.

Jeg burde ha pakket en sekk. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg burde ha laget middag. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha gått gjennom, oppdatert og arkivert kurspapirer. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg burde ha slappet av litt på sofaen. Men det gjorde jeg heller ikke.

Jeg stakk av. Jeg valgte bort alt og gikk en tur til skogs. Der er det trugeføre. Og det er ro. Kuldegradene er på så vidt levelige 13 grader kaldt og snøen daler sakte og stille. Perfekte forhold å stikke av litt. Påfyll, kalles det.

Livet er heldigvis ikke bare burde, burde…

Jeg har akkurat vært vitne til pressekonferanse nummer en trillion, eller noe, i forbindelse med korona-pandemien og smitteverntiltak i Norge. Og jeg har et spørsmål:

Når tenker dere å prioritere de unge over 18 år?

Jeg er 48 og jeg syns at de på for eksempel 21 fortsatt er ganske unge. Men de blir ikke nevnt med et eneste ord på pressekonferanse i dag. Veldig mange av disse studerer og bor på små hybler i fremmede byer langt fra familie. De har hatt kun digital undervisning det siste, snart, året. Alle fritidsaktiviteter som de vanligvis deltar i er stengt, inkludert treningssentre og studentforeninger. De skal ikke være på universitet eller høyskole og de skal ikke ha sosial omgang. De skal på ingen måte forlate for eksempel hovedstaden og dra med seg potensiell smitte hjem til mor og far i andre deler av landet. Mange av dem begynner å bli bekymret for framtida si. De er relativt fortvilet og sliter i hverdagen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det snakkes mye om barn og unge, og takk for det. Så nevnes eldre enslige. Takk for det også. Men altså ikke et ord om de unge enslige.

På neste pressekonferanse MÅ dere gi håp til studenter og unge voksne! Det er faktisk disse vi er avhengige av i framtida og da trenger vi at de virker!

Hvis dere åpner for eksempel kjøpesentre den 10.februar uten å åpne universiteter og høyskoler så må studentene gå på shopping for å få menneskelig kontakt! Er det det vi vil?

Med hilsen

barnehagelærer som er bekymret for både barn og unge, inkludert de som er unge, men for gamle til å bo hjemme i familien!

Spørsmålet og bekymringsmeldingen er i dag sendt via e-post til respektive departement.

Ute: 19 minus, månen på veg til å legge seg og nok av sosial distanse.

Inne: Pressekonferanse. Bilde: Dagbladet

Hjemmekontor har blitt vanlig for veldig mange det siste året. Alle som har en type jobb som kan utføres via pc eller mac, teams-møter og telefon har vel stiftet bekjentskap med fenomenet.

Jeg har også hjemmekontor en gang iblant. Ikke så ofte og ikke så lenge om gangen, det regulerer helsa inntil videre. Men hjemmekontor er det. Uten hjemmeskole og hjemmebarnehage i samme lokale, heldigvis. Jeg er av de som slipper å stå opp 04.30 for i det hele tatt å få produsert noe som helst på et slikt hjemmekontor. Før hjemmeskolen og -barnehagen begynner altså. Og jeg er av de som har plass nok til at huset rommer et permanent kontor. Jeg slipper å henge i sofaen eller gjennomføre teams-møter fra soverommet. Takk for det.

For slike som meg kan hjemmekontor, også kalt gjemmekontor, være rimelig effektivt. Lite forstyrrelser, konsentrert jobbing og i det hele tatt arbeidsro. Teoretisk sett.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Arkivering har jeg imidlertid noe hjelp til.

Jeg holder fortsatt på å lære mer om hvilket system det arkiveres etter.

I går skinte sola, det var vindstille og snøen glitret. Det er slike dager det er ekstra problematisk for slike som meg å ha en skakk kropp. Det er såpass kaldt at melkesyra i skroget blir ekstra seig og det frister egentlig ikke å bruke det skroget til noe som helst. Tenker stadig på å ligge i fosterstilling under et pledd på sofaen da, må jeg innrømme.

Men så er det det hue da! Kropp og sjel henger sammen og er heldigvis eller uheldigvis, stryk det som ikke passer, helt avhengige av hverandre.

Jeg har lært meg at av og til så vinner kroppen, men siden det er viktig med balanse, så vinner hue rett som det er også. Og da jeg kan kombinere sol, snø, truger og kort, snill tur med utsikt over de syv blåner, så er jeg fornøyd! Det trenger ikke være så langt og jeg må faktisk ikke ha bål hver gang… tror jeg. Denne gangen holdt det med varmt drikke på egnet flaske.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så gjelder det da å få tatt en selfie da. Oppskrifta er som følger: såkalt smarttelefon med selvutløserfunksjon, fin utsikt, innta en vanvittig pussig stilling og se småvill ut! Dermed har du friskusselfien inne. Lett imagebyggende selv om turen i seg selv var på under to kilometer tur/retur, lue fortsatt ikke kler undertegnede og løpetur på truger (for å gi plass til bakgrunn, det vil si utsikt på selfien) ikke er aktuelt for hu her. Men imagebygging er imagebygging. Så da er det bare å selfie!

Selfie er ikke greia. Ikke undertegnede på bilde i det hele tatt egentlig. Men legg merke til utsikten da, dere….!!! Om det er mulig å skimte den bak frøken stuttbutt….

Her kommer oppskriften på å få viljen sin. Den er enkel og utrolig effektiv. Så følg med. Glem ikke at dette skrives med faglig tyngde, det vil si drøye 25 års erfaring som pedagog og nesten like mange som mor!

Situasjon 1:

Du er på handletur med ett eller flere barn. Du er sliten etter en arbeidsdag, ungene er slitne og møkkete etter en lang dag i barnehagen. Alle er sultne og du må huske dopapir og helst noe kjapt til middag så blodsukkernivået raskt kan gjenopprettes for dere alle. Som den gode forelderen du er så har du planlagt å passere godterihylla rett foran kassa i godt driv. Du har gjort det klart for ungene at det er mat dere skal ha. Det er tross alt bare onsdag og godteri, ja det er kun lov på lørdag. Da går 4-åringen i «meltdown». Hun VIL ha og trenger en pose med sukkervarer AKKURAT NÅ! Loven om lørdagsgodt eller ikke. 4-åringer kommer vanligvis med en hel masse lyd og «special effects» i slike situasjoner. Så her er det action.

Du har to valg:

1. Fortsette å si nei et par ganger før du gir etter for en BITTELITEN godtepose bare for at dere alle skal komme dere avgårde og for at det begynner å bli en smule plagsomt å være ettermiddagens underholdning på Kiwi. Dere kommer dere hjem og 4-åringen har lært noe. Vi kommer tilbake til hva! Du finner det ut hvis du fortsetter å lese.
2. Ta ungen under armen og forlate åstedet uten både godtepose og middag. For ikke å snakke om dopapir. Dere har sikkert ei pakke spagetti eller noe dere kan spise i skapet så dere overlever noen timer til.

Eller tre da, rettere sagt:

3. Ignorere ungen som hyler, ordne det du skal i kassa og så forlate åstedet med dopapir, middag og hylende unge uten godtepose.

Jeg har selv opplevd og «løst» liknende situasjoner med både metode 1 og 3. Både som profesjonell og som forelder. Med varierende hell. Pedagogen i meg skulle ønske løsning 2 dukket opp oftere enn den gjør, både av hensyn til foreldre og barn. Jeg er i alle fall brennsikker på at jeg ikke vil at ungen min skal lære at om hun bare skriker høyt nok og surver tilstrekkelig så får hun det som hun vil. Apropos læring.

Situasjon 2:

Det er en pågående pandemi i landet og det er oppdaget ukontrollert og uoversiktlig smitte som gjør at flere kommuner stenger ned det meste av både private og offentlige tilbud. Til og med vinmonopolet stenger. På en lørdag! Du er sliten etter snart et år med smittevern, hjemmekontor og mangel på sosial kontakt. Blodsukkeret er derimot ikke så verst, det er tross alt rett etter frokost på en lørdag. Du er faktisk litt tørst, men som den oppegående innbyggeren du er så velger du et glass leskedrikk eller vann i dag. Det er tross alt dugnad og nå vil vi jaggu bidra for å få en slutt på den galskapen her. Høie har anbefalt at du holder deg hjemme og at du i alle fall ikke forlater kommunen din. Det vil si at du holder deg hjemme for å unngå folk og smittespredning. Da skjer det. Naboen din legger seg ikke ned og har meltdown. Nei, men han akker og ojer seg, surver i alle medier, skriker over seg i harnisk og møter opp i nabokommunen på trass for å få tak i helgas dose côte du rhone, au de vie eller hva han nå engang vil ha. For han VIL ha børst! Nå! Han er så himla tørst og trenger det!

Da har regjeringen to valg:

1. Åpne polet igjen så naboen får det som han vil.
2. Stenge hele landet og si at du får drikke det du har hjemme. Vann om det trengs. Du overlever nok til neste helg eller i verste fall til helga etter det.

Jeg kan ikke annet enn å si takk for hjelpa. I løpet av noen få timer en søndag ettermiddag har regjeringen sabotert alt vi foreldre og pedagoger i flere generasjoner har forsøkt å lære våre barn. Både på den diplomatiske og mer tøffe måten: Det hjelper ikke å surve. Å skrike til en får det som en vil virker ikke! Ikke når du er 4 år i alle fall…når du er 44, derimot…

Beklager min villfarelse! Å skrike til du får den børsten du vil, når du vil og hvor du vil: DET virker!

Så moralen må derfor være: alle studenter: tropp opp på universitet og høyskole, still dere i kø (husk munnbind da) og krev å få forelesninger live heretter! Da skal vi se at alle lesesaler, biblioteker og grupperom åpnes for dere på et blunk! For det er jo sånn det fungerer…eller?

Jeg setter meg på skolebenken igjen så fort det er noen skolebenk som er tillatt: jeg trenger tydeligvis oppdatering i forhold til oppdragende virksomhet. Vi kan jo ikke overlate slikt som veiledning i selvregulering til slike uvitende individer som meg som tror forutsigbarhet, konsekvens og logikk har noe å si.

PS! Til helga tar jeg meg helt sikkert et glass vin. Innkjøpt før jul… Kjenner jeg trenger litt bedøvelse for å takle galskapen!

Til og med “en bjørn med ganske liten forstand” kan bidra…

Biblioteket? Å nei du! Polet? Jadagitt!

Et alternativ i butikken kan være å legge barnet underst…

Spør en venn om råd! Helst en med hue.

I dag legger regjeringen fram de strengeste korona-tiltakene siden mars 2020. For Oslo- og Follo-regionen i alle fall. På mange områder er tiltakene strengere enn i mars. Forretninger stenger, folk blir permittert, skoler og barnehager havner på rødt nivå og alt settes på nytt på vent. Og Høie oppfordrer folk til å bruke hue. Han har altså fortsatt trua på oss, tro det eller ei. Han anbefaler igjen. Kjære Høie, den oppfordringen fordrer at det i utgangspunktet er et hue å bruke…

Det er relativt mange, ser vi, som ikke har et hue som fatter hva anbefalinger betyr! DET burde Høie og co også ha begynt å forstå nå når vi har drevet med dette snart et år. Så langt!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som mannen i polkøa et eller annet sted i Bærum, Sandvika tror jeg, sa da han ble spurt om han ikke hadde hørt anbefalingen om ikke å krysse kommunegrensa:

«Nei, sier du det!». Han var fra Oslo vest og måtte forståss stille seg i polkø i nabokommunen da det første polet han oppsøkte i dag var koronastengt! Heft! Spesielt da han trolig akkurat hadde døtti ned fra månen.

Hvis jeg hadde reist på polet her i Stange (som jeg forøvrig kan anbefale på det sterkeste!) og møtt et skilt som sa at det var koronastengt på grunn av uoversiktlig og stor smitte i kommunen min, så hadde jeg kanskje ikke vurdert å stikke til Løten eller Hamar for å få årna MITT!?! Mulig jeg hadde tenkt at det antakelig var lurt at jeg holdt meg hjemme? Antakelig kommer det an på hvor tørst jeg var…

Jeg regner med karen i Sandvika var grisetørst og at han ikke liker hverken øl eller annet(som kan kjøpes på Kiwi) eller vatten. Han hadde nok definitivt mer tid enn vett siden ha valgte å bruke halve helga i køa som så ut til å nærme seg i alle fall en halv kilometer. Ifølge tilstedeværende journalister så besto den køa av minst 50% polflyktninger fra andre sida av kommunegrensa.

Slik jeg ser det så er moralen: ha aldri mindre børst i huset enn at du tåler en bitteliten nedstenging! Og spør gjerne en venn om råd hvis du står i en situasjon der det forutsettes at du bruker hue…
… det er min anbefaling!

Screenshot fra dagbladet.no i dag. Sitat to er fra proseccotørst hovedstadsfrue som klora på polkøa i dag formiddag…(hæsjtægg skuff).

Jo, de kan faktisk gjøre sånn. Du skal se det går bra, frue! (Tips om alternativt tørstedrikke: hvis du prøver å drikke vann av snø du har smeltet over bålet, ja da vil helt vanlig vann fra springen smake himmelsk!)

(ps: jeg syns litt synd på’n og jeg mistenker karen i polkøa for bare å late som han ikke skjønte at han ikke burde vært der. Eventuelt at journalisten framstilte ham som enda mer blåst enn han egentlig var. Ironi, kanskje? Jeg innbiller meg at han muligens bare ga faen. Tørst som faen!)