Under pleddet er det nå kveld.
Under pleddet begynner jeg endelig å få igjen varmen og smertene begynner å avta litt. Det skulle muligens bare mangle med to lag ull på alt unntatt hode. Pluss pledd. Men jeg orker fortsatt ikke å skrive noe meningsfullt. Det skjer lite spennende under pleddet, gitt. I alle fall fins det minimalt med inspirasjon.
Under pleddet ser jeg på tv at det er smitte både i Hardanger, Halden og Sel, men at fullvaksinerte på sykehjem kan få besøk og klem. Av andre vaksinerte. Under pleddet hører jeg samboeren romstere på hjemmekontoret og jeg ser huskatta stirre manisk på et eller annet usynlig midt på veggen. Under pleddet bare observerer jeg. Det skjer ikke all verden i umiddelbar nærhet til pleddet heller. Så ikke no gratis inspirasjon der heller, dessverre.
Under pleddet havnet jeg mer eller mindre rett etter jobb og jeg har ingen forventning om å befinne meg noe annet sted resten av dette døgnet. Før jeg til slutt skal legge meg under dyna da.
Sånn går no dagan. En liten tur på trening – vipps, under pleddet. En handletur på Kiwi – svusj, under pleddet. En halv dag på jobb – rett under pleddet igjen, gitt. En bitteliten trugetur i vinterskogen – garantert under pleddet.
I dag var det jobben som sendte meg under pleddet. Heldige meg som har en jobb. Og heldige meg som klarte i alle fall de timene på jobb før jeg havnet under pleddet. Jeg tenker at i dag er det verdt det. Å havne under pleddet, altså.
I morgen er det nye muligheter. Til å gjøre litt av det jeg orker. Og til å havne under pleddet.
