Heidiiii! Heidiiii!, brøles det fra ett eller annet sted på utelekeplassen.
Sola skinner. Noen aker. Noen måker snø. Andre leker i et tre.
Nederst i bakken ved grinda står en 5-åring og roper.
Jeg vil ha den, sier han, og drar i rattet på en tråbil. Oppå tråbilen sitter en 4-åring. Han har kjørt ned bakken og snudd bilen, klar for å forsere bakken opp igjen. Og ikke helt ferdig med kjøringa. Det er tydelig.
Jeg blander meg inn. Det har tross alt kommet en forespørsel. En klar forventing om at jeg skal årne opp, faktisk.
Hvis du slipper taket og du går av, sier jeg, henholdsvis til 5-åringen og 4-åringen så kan jeg dra bilen opp og så kan vi finne ut hvem det er sin tur til å kjøre når vi kommer opp på plassen.
4-åringen fortsatte å sitte helt rolig. Skeptisk til forslaget.
Men hvis jeg holder her og går her så kan jeg kjøre den opp, sier 5-åringen.
Klarer du det altså?, sier jeg.
Jaaaa, sier han.
Da kan jo du trille den opp og så kan 4-åringen få kjøre litt til og så kan jeg bestemme når dere skal bytte, sier jeg da. Relativt forberedt på at så enkelt, nei det er det nok neppe.
Men 4-åringen hopper av og 5-åringen dytter. Vi andre to går ved siden av og når vi kommer opp bakken setter 4-åringen seg på og kjører bortover. 5-åringen følger etter og passer på at jeg følger med slik at det ikke skal bli for lenge til det er hans tur.
Er det nå?, spør han etter 3 minutter.
Om 2 minutter fra nå er det din tur, sier jeg.
4-åringen kjører litt videre før jeg etter 2 minutter, sånn ca, sier at nå er det tid for å bytte. Jeg måtte sjekke ut et musehull som to jenter hadde funnet i snøen imens, så om det var 2 eller 3 minutter får ikke være så farlig.
Nå er det tid for å bytte, sier jeg.
4-åringen hopper av og 5-åringen inntar tråbilen. Begge virker mer enn godt tilfreds med situasjonen og 4-åringen er strålende fornøyd med nesten umiddelbart å finne et trehjulsykkel som ifølge han «er enda lettere».
Så skjer det aller viktigste:
Jeg går over til en annen voksen på utelekeplassen og forteller høyt og tydelig hvor greie gutta var som byttet selv om begge ville ha den samme bilen. Mens gutta, og alle som var i nærheten hører på. Den største hjalp den minste opp bakken og den minste kvitterte med å overlate bilen til den største uten nykker da vi hadde avtalt det, fortalte jeg. Godt jobba, begge to. 4-åringen er tydelig både stolt og forlegen der han nå sitter på trehjulssykkelen. 5-åringen er opptatt, men jeg regner med at øra virker.
Slik atferd fortjener skryt! Og jeg? Å få avslutte arbeidsøkta med å framsnakke en kjekkas på 4 og en på 5 er gull for en barnehagepedagog som meg! Kanskje sitter skryten de fikk igjen i ryggmargen og gir dem lyst til å dele og hjelpe ved neste interessekonflikt også. Det er i alle fall intensjonen ved å jobbe bevisst med framsnakking av god sosial atferd.
Lag deg ei god uke!
Han her møtte opp etter happeningen. Og han bryr seg katta om snakk generelt…
