Dette innlegget kunne egentlig hett: «Prosecco og maling.» For det var det som var tittelen på dugnaden. Et gammelt hus er anskaffet, ikke av undertegnede, hu har nok av slikt. Men av en venninne som etter en heftig «kjøpe-hus-og-kjøpe-maling-og-slikt»-runde inviterte til dugnad. Som het nettopp «Prosecco og maling». Og det ble det. Både prosecco og maling. Og det er her læringsprosessen kommer inn.

1. Jeg har sablet mine første bobler! Det var på tide. Og med utmerket og erfaren læremester med egen sabel til formålet, så ble det så lett atte. Mulig det var nybegynnerflaks, for jeg har aldri prøvd før. Men sabling ble det og det ble bobler i glassene.
2. Drillpiker kan både henge opp hus og røske ned postkasser. Både med og uten drill. Selv om jeg var en smule skeptisk til selve postkassemalinga. Men det lille huset må vel i alle fall sørge for noen trivelige naboer utover våren.
3. Det føles fortsatt suspekt å ligge på sofaen mens 6 andre personer jobber rundt deg. Men innimellom å fylle glass, koke kaffe, rydde søppel og forsyne dugnadsgjengen med sjokolade slik at blodsukkeret holdt seg på et stabilt og malevennlig nivå, så passet jeg sofaen. Og sablet.
4. Gammel teglsteinsmur kan gjenoppstå i fresh drakt når den blir utsatt for litt maling. Eller ganske store mengder maling, faktisk. Og mye prosecco. Flinke malere!
5. Postkasser kan gjerne matche soverommet… Men jeg er usikker på om de bør det? Eller må det? Fakta er i alle fall at noen gjør det. I alle fall nå.
6. «Maling går fort», hadde flere av oss hørt. Vi er litt usikre på akkurat det. I alle fall hu som maskerte nesten hele kvelden, hu som malte mur med rå muskelkraft og de som hang på tvers i halvmørten oppi trappa for å male trappegangen. Og ikke minst hu som skulle administrere hele dugnaden samt bo i resultatet. Det er fortsatt et strøk igjen. Kanskje et par-tre på muren. Noen må kjøpe mer prosecco. Eller cremant, helst 😉

Takk for en hyggelig dugnad. Jeg koste meg både som drillpike, sofaligger, postkasseansvarlig og stumtjener. Og er dypt imponert over både maleferdigheter og proseccokapasitet, om det kan sies på den måten. Her er det mye kompetanse ute og går! Hilsen hu som kun sablet boblene og ellers holdt seg til rabarbracider og kjørte hjem 😉

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Viktig og helt vanlig dugnadsjobb. Sier vi. Foto: ACM.

Postkassa matcher nå soverommet.

Ett er nødvendig – her

I denne vår vanskelige verden

Av husville og heimløse:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket

Og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene

kan skimte lys

i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Lag deg en god lørdag. Kanskje akkurat dine øyne skinner på et medmenneske som trenger hjelp til å lyse opp dagen sin akkurat i dag.

Det hjelper med ullsokker, fyr i ovnen og frostvæske. Pledd og tente lys fungerer også. Da kan september og høst bare komme.

God fredda!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi holdt til 2.september.

Da ble det frokost foran denne.

Det var det han hadde på ønskelista, småbrukeren, da jeg den 1. september i fjor dro avgårde for å  ta de første MR-bildene.

Ta noen sexy bilder da!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Historien etterpå ble jo både mer kronglete og omfattende enn noen av oss kunne forestille oss. Og bildene har blitt mange.

Både MR-bilder og CT og PET-CT. Og både innleggelser og venefloner har rent inn. Sammen med operasjoner, medisiner, blodprøver, ultralyd og alle mulige og umulige konsultasjoner.

Nå er det september igjen. Og tida er klar for nye runder med alle mulige bilder. Tviler på at de blir sexy denne gangen heller. Men siden det jo er innsida som teller, så vil det jo si at det er det viktige som fotograferes. På alle måter.

Og selv om «friskefriluftsheidi» nok begynte å forsvinne allerede i 2014 eller der omkring, så startet det altså for alvor 1.september for et år siden. Men de sexy bildene lar fortsatt vente på seg!

Dagens spørsmål:

Hvorfor rekker aldri denne kroppen å tilpasse seg ny årstid til den kommer?

Det er det samme både vår og høst. Om våren blir det plutselig alt for varmt, jeg svetter, vrenger av meg ull og vindtett, myser og blir solbrent. Om høsten holder jeg på å fryse i hjel i et par uker når de første frostnettene inntreffer. Gåsehud på bare legger, iskalde føtter og hender. Kjent konsept.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er en grunnleggende treghet i systemet her, jeg skjønner det. En graverende feil i termostaten, sier småbrukeren. Og det begynte’n å si FØR overgangsalderen inntraff, altså 😉

I dag var det null – 0 – grader da småbrukeren sto opp for å dra på jobb. Tipper jeg er akklimatisert en eller annen gang uti oktober…

I dag valgte jeg feil sokker. Og bukser, trøye og jakke….rett og slett feil antrekk! Jeg gikk for skjørt til knærne, løs topp og tynttynntynn cardigan. Samt korte bomullssokker. Definitivt sommerlig. Jeg gikk i den berømte fella og kledde meg etter kalenderen og at sola skinte. Ikke etter faktisk temperatur. Og jeg angret!

Først en tur til politiet. Altså, jeg har ikke gjort noe gæern’t. I alle fall ikke som noen har sett og sagt til noen. Men passet hadde utløpt.

Allerede på vei fra bilen og inn der så kjente jeg at antrekket var en smule optimistisk. Det burde kanskje ha ringt ei bjelle på veien også da jeg måtte sette på rattvarmeren fordi jeg var så kald på henda…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men inni bilen igjen etterpå så glemte jeg fort den i overkant friske lufta. Påminningen kom egentlig så fort jeg åpna bildøra igjen. Et jobbesøk sto for tur, og antrekket var fortsatt feil. Skjørt og hvite joggesko er ikke akkurat det jeg ville iført meg på jobb i barnehagen uansett, men i dag skulle jeg bare på et kort besøk. Et besøk som varte i 4 timer. Og i alle timene angret jeg på valg av antrekk.

11 varmegrader og litt kald «trekk»…også jeg som vanligvis går i turbukse, ullsokker og vindjakke mye av året! Svømmeturen på vei hjem ble kjapt avlyst. Så det ble ingen reprise av «badetirsdagen» fra blogginnlegget på denne siste augusttirsdagen i fjor:

Rev av meg buksa…

Og nå er jeg hjemme. Iført ullsokker, pledd og filttøfler. Jada høsten. Bare kom du! Jeg har riktige sokker også, jeg!

Ut fra et relativt insisterende behov for å meddele meg, dele refleksjoner og meninger, og med et stort behov for å ventilere samt rett og slett rimelig høyt skravlebehov så velger jeg å skrive . Og poster det jeg skriver på blogg. I alle fall mye av det.

Linjene jeg lirer av meg som friluftsheidi blir lest av noen få. Og enda færre, men noen av dem fryktelig trofaste, kommenterer det jeg skriver. Det setter jeg veldig pris på. Tusen takk for det, folk. Trivelig, rett og slett. Et par ganger har noe av det jeg har skrevet blitt publisert i andre fora. Men det er på blogg.no at skriveriene lever sitt dagligliv.

Men kommenterer jeg? Jeg leser jo andre sine blogger. Med noe ujevne mellomrom må jeg innrømme. Men enkelte blogger kikker jeg da på mer eller mindre daglig. Og jeg er dårlig til å kommentere. Litt fordi jeg ikke tenker at jeg har noe å si som har substans. Eller fordi jeg har krøpet inn i sneglehuset igjen og er fornøyd med å være litt usynlig. Kanskje også fordi jeg er helt bestemt på at blogg og diskusjon er to helt adskilte ting for meg. Eller av ren initiativmangel.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går leste jeg dette innlegget hos Bunny:

Når en «banker på døren» hos andre bloggere..

Bunny skriver om blogg.no og blogger han følger. Og jeg er så enig! Vi trenger å skape litt liv på plattformen. Selv jeg som har blogget mye kortere tid enn mange av de andre jeg leser har observert at lesertallene har sunket betraktelig de siste månedene. Jeg ser det blant annet fordi friluftsheidi for eksempel kan befinne seg langt opp på «topplista» sine 100 mest leste uten å ha blogget noe særlig på et par dager. Før så var det umulig så sant jeg ikke blogget flere ganger om dagen eller innleggene ble delt på andre plattformer. Lesertallene har stupt, for å si det sånn.

Jeg tyter hele tiden om å konsentrere meg om det jeg kan gjøre noe med i livet. Og ikke bekymre meg og overtenke så mye om alt som jeg ikke har styring på. Jeg vet ikke alltid hva som fenger bloggleserne og ikke er det så innmari farlig heller. Det vil aldri funke for meg å lage blogginnlegg for å få lesere. Det er ikke slik jeg kan bidra til «liv» på blogg.no.

Men det jeg KAN gjøre er å kommentere! Altså andres blogginnlegg. Ikke bare sitte å smuglese. Men legge igjen en bitteliten kommentar! Selv om jeg ikke har reflektert så mye på forhånd. JEG setter jo pris på kommentarene som jeg får uansett, og da vil jeg jo tro at andre også kan ha det sånn!?!

Så i dag har jeg tatt meg sammen, blitt inspirert og tatt meg sjøl i nakken. Jeg har gjort noe med noe jeg faktisk kan gjøre noe med. Jeg har kommentert! Minst en 5-6 blogginnlegg! Og jeg har et forsett om å fortsette med det. Om ikke hver dag så i alle fall oftere enn før! Lage litt liv i kommentarfeltene, rett og slett! Som en jeg kjenner sa en gang «nå blir vel internett fullt…»… 😉

Det er den tida igjen.

De mørke høstkveldene er tilbake.

Kveldene der sola går ned i et hav av farger, eller i en brann.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og mørket og stjernene overtar.

Det er mørkt om natta igjen.

Det er på tide å tenne lys.

Og snart kommer bålsesongen.

Foreløpig på terrassen en mørk og stjerneklar sensommerkveld.

Jeg tenner lys og sitter tankefull under stjernene

mens bålet brenner ned og jeg går for å sove.

I augustmørket.

27. august er den nasjonale MS-dagen i år. Gratulerer med dagen! Ikke til de som har diagnosen MS, det passer vel i grunn bedre å kondolere, kjenner jeg. Men gratulerer til MS-foreningen i Norge som har stiftet dagen og arrangerer «Trå til for MS!» over hele landet.

Gratulerer så mye med nasjonal MS-dag og med arrangementet «Trå til for MS». Et arrangement, eller mange små rettere sagt, som har som mål å sette søkelyset på sykdommen MS, bryte ned fordommer og øke kunnskapen i befolkningen.

I Norge er vi 13000 personer som lever med MS. Det finnes ingen kur. Vi blir ikke friske. Men forskning fører til at mange kan bli mindre syke. DET syns jeg er verdt å satse på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

MS er forkortelse på multippel sklerose. Det er ikke en muskelsykdom. Det er fortsatt mange som tror det. Og jeg synes ikke det er så rart. Mange av oss har jo en smule trøbbel med å styre muskulaturen. Multippel sklerose er en autoimmun sykdom som blant annet gjør at nervesignalene huet mitt forsøker å sende til for eksempel beina eller armene ikke kommer fram. Eller bruker lang tid. Eller forstyrres på veien slik at bevegelsen blir en annen enn den jeg ville ha. Immunsystemet mitt har laget skader i hjernen og ryggmargen som gjør at det der er arrdannelser. Noe som lager trøbbel for signalsystemet! Skadene lar seg ikke reparere.

Litt som den brua oppi Gudbrandsdalen som knakk. Noen holdt på å forsvinne i elva, de som har tenkt seg over nå etterpå må kjøre en omvei, eller så må de snu. Brua kan repareres. Det kan ikke nervecellene mine. Så om jeg er på vei til å skritte over en bekk og tenkeboksen sender en ubevisst melding om at beinet må løftes til et langt skritt over, så kan det hende den beskjeden forsvinner ut i intet, den kan ta omveier eller møte såpass motstand at det skrittet lar vente på seg, eller skrittet kan bli for kort. Slik er det fort gjort å havne i bekken av. Eventuelt bli stående å svaie på ene sida.

Noen sitter i rullestol, noen går med staver eller krykker. De fleste ser du det ikke på. Og de fleste har mange symptomer som ingen ser. Mange med ms trener. Ikke fordi vi er så ufattelig spreke. Men fordi mange av oss både har fått beskjed om og opplever at en sterk kropp lettere takler både dårlig balanse og rotete signalsystem. Jeg har gått på snørra mange ganger på tur, jeg, men jeg har nok unngått det mange ganger også fordi jeg har øvd på å gjenvinne balansen. Eller fordi jeg går med staver.  Jeg kan ikke «trene av meg» ms’en, men jeg kan gi meg sjøl de beste forutsetningene for å takle funksjonsnedsettelsene som følger med den. Jeg vet ikke hvilke nervesignaler immunforsvaret går til angrep på neste gang. Og jeg vet ikke når det skjer. I morgen eller om ti år. Jeg satser på etter neste forskningsgjennombrudd! Eller aldri!

For mange kan medisiner bremse utviklingen. De kan forsinke eller hindre nye interne «angrep» fra immunsystemet og dermed minske faren for forverring. DET trengs det forskning på!

Akkurat for min del så er ikke den type immunterapi aktuelt for tida. Jeg trenger et aggressivt immunforsvar som ikke «sover» for å hindre tilbakefall av kreftsykdommen som ble oppdaget 2,5 måneder etter ms-diagnosen. At kreftbehandlingen ikke ble helt «standard» fordi jeg har MS-diagnose har vel i grunn gjort det hele litt mer komplisert.

Både som MS-pasient og som kreftpasient så hører jeg stadig om hvor mye ny forskning og nye  medisiner som er tilgjengelig og hvor omfattende utviklingen i behandlingsmuligheter som har skjedd på bare de siste par åra. Det forteller meg at forskning er riktig! Og forskning er viktig! Mitt håp er at forskningen kan gi enda flere muligheter for medisinering uansett hvor du er i ms-sykdommen og uansett hvilke andre diagnoser du har. Vi som har MS er like forskjellige som alle andre folk og vi har like lett eller vanskelig for å få andre sykdommer som andre.

Så gratulerer med «Trå til for MS!» i dag. Det foregår innsamlingsaksjoner over hele landet og oppfordringen om å lage sin egen har pågått ei stund. Jeg kjenner at det kunne og burde jeg gjort. Men denne gangen så holdt initiativet og overskuddet kun til et blogginnlegg.

Har du derimot lyst til å støtte saken så er det mulig her: http://gi.ms.no/