Gårsdagen ble en sånn dag. En dag med mye tid i horisontalen, og der den eneste turen ut døra var tur retur postkassa. Slett ikke verst, det er vel sånn omkring femti meter dit… Men det var sol og det meste av den horisontale virksomheten kunne gjennomføres på den innglassede balkongen.
I dag, derimot, var formen bedre. «Bakkeintervall» foreslo småbrukeren da. Kjempeforslag! Men jaja. Det er jo relativt effektiv trening da. Spesielt for slike som meg som går med staver. Heldigvis planla han ikke så mange, og dessuten hadde han både kaffevann og kanelsnurrer i sekken. Så da vi bare fikk hentet alt vi hadde glemt så ble det bittelitt bakkeintervall og myyyye bål! Akkurat en passe porsjon for den som må leve «livet i små porsjoner».
Heldigvis ikke like langt som til Glittertind. Og heldigvis høy bål- og kanelsnurrfaktor etterpå.
Bildet av trappa er tatt på Oppistun Børli, Hans Børli sitt barndomshjem i Eidskog. Jeg ser for meg at dette er kjøkkentrammen han beskriver i diktet. Huset er borte, da det brant i 1969. Bare kjøkkentrappa står igjen. Den kalte Hans Børli for sitt «alter». Det vokser markjordbær mellom trinnene.
To år på rad har jeg hatt gleden av å tilbringe et par dager her mens småbrukeren har drevet restaurering av bygninger som fortsatt står. Et magisk sted med helt spesiell stemning. Det er fint å sitte der på trammen og kikke ut over vatnet Børen, slik Hans helt sikkert gjorde mange ganger.
I oktober skal vi gå en fantasillion skritt. Eller 310 000 skritt. 10 000 om dagen. MS-forbundet i Norge arrangerer en innsamlingsaksjon der målet er å samle inn penger til forskning på multippel sklerose – for en verden uten MS. På veien går vi som er med på aksjonen med t-skjorter der saken promoteres og mange har opprettet innsamlingsaksjoner på facebook eller spleis.
Jeg går. Og sykler. Men har ingen planer om å gå hverken trehundreogtitusen eller en fantasillion skritt. MEN, jeg skal ut hver dag. En liten tur i frisk luft hver eneste oktoberdag er mitt mål denne gangen. For målene må tilpasses. Og det kan jo ikke dreie seg om å komme seg til toppen av Glittertind hver gang. Og jeg går med t-skjorta. Utapå jakka en del. Og det legger jo alle ekorn og all trost jeg møter i skogen merke til, ikke sant😊?
Jeg kjenner at det ikke passer for meg å opprette egen innsamlingsaksjon denne gangen. Jeg tenker at jeg «brukte opp» både nettverket og treffpunkter i Glittertind-spleisen jeg kjørte i august.
MEN: den som føler seg kallet, om ikke akkurat til å støtte saken med en fantasillion penger eller skritt har fortsatt muligheten! Vipps til 22127 og merk innbetalingen med «Gå 310 000 skritt i oktober» og gjerne med mitt navn. Da kommer pengene til rett konto og blir brukt til å skape gode møteplasser, støtte til forskning, politisk arbeid og andre tiltak som vil gjøre livet til mennesker, som meg, med MS og deres pårørende bedre.
Jeg har ikke gått en fantasillion skritt i dag. Ikke 10 000 heller, men jeg har nådd mitt mål: jeg har vært ute! På tur. I skogen.
Hjertet banker for alle som er ute og går og samler inn midler for en verden uten MS.
Jeg slapp ut igjen fra kreftenheten på sykehuset rimelig greit i dag. De fleste av de siste ukenes tester var bestått og jeg fikk nye tre måneder «pause» før neste runde. Det skal riktignok fjernes enda en «flekk» med antatt basalcellekarsinom, hudkreft som ikke sprer seg til lymfer, blod og andre kroppsdeler, men det er jo knapt nok en bagatell. Noe vi nevner i en bisetning. Og i og med at jeg gjorde det samme i april, så vet jeg at det er gjort på et kvarters tid og ei ukes tid med vanntett plaster.
Slikt noe må jo feires! Jeg var fysen på kake, men gadd ikke reise innom butikken. Og bake gadd jeg i alle fall ikke! Dermed ble det sykkeltur med innlagt sjokoladepause. Og BADING! Jeg kan ikke tenke meg noen bedre markering enn et forfriskende bad i oktober! Heheeee…
Det skal sies at før denne runden undersøkelser så har jeg hatt en for meg uvanlig irrasjonell nervøsitet som jeg ikke har hatt de tidligere rundene. Det er ingen grunn til at bekymringen skulle være større nå enn de andre gangene, men direkte logisk kan jeg jo ikke alltid regne med at psyken oppfører seg. Irrasjonelt flaksende mellom tilsynelatende likegyldighet, fullstendig avslappethet og tilløp til panikk. For det meste ganske pragmatisk.
Mange vil kalle feiringen, i alle fall badingen, rimelig irrasjonell også. Galskap, skrev avleggeren på melding. Men for meg er jo det hele ganske rasjonelt. Bading er gøy. Det er og gjør godt. Og det er jo noe jeg velger å gjøre rett som det er. Så det er definitivt rasjonelt for en som kjenner at det er viktig å gjøre det man har lyst til. NÅ.
Så dermed ble feiring med et bad helt rasjonelt en torsdag den 5. oktober.
Og ja; den overskrifta var så definitivt både ironisk og sarkastisk ment. Men; jeg får stort sett ikke mer moro enn jeg lager sjøl, så da blir dette dagens ms-funfact:
MS er jo en autoimmun sykdom som blant annet fører til at signaler hjernen min sender til musklene ikke nødvendigvis kommer dit de skal, og i alle fall ikke i forventet fart. Det betyr at signaler oppi topplokket også kan oppføre seg noe forvirret! Det kognitive og det motoriske er begge deler påvirket. Jeg er rett og slett litt tregere oppi hue. Og glemmer. Og sier feil ord. Og klarer ikke følge med i samtalen. Og må spørre opp igjen. Og en del annen moro.
I dag hilste jeg på en ny vikar på jobb. Inne på en annen avdeling. Så gikk det en snau time. Jeg var sammen med barn og voksne på «min» avdeling og så havnet vi etter hvert på utelekeplassen. Etter en stund kommer nevnte vikar ut. «Hu der må jeg hilse på så jeg ikke virker fullstendig nedsnødd», tenkte jeg. Og strenet bort. Jeg tror til og med jeg ytret noe sånt som «du virker kjent»(!!!). Da den unge damen høflig og tålmodig presenterte seg, igjen, så skjønte jeg jo at jeg hadde hilst før. Men jeg kunne ikke for mitt bare liv huske hvor og når….
Og ja, forglemmelser og stress og kaos kan skje de fleste. Det er ikke første gangen jeg har hilst for både andre og tredje gang på nye foreldre i barnehagen, altså. Men dette er annerledes. Fullstendig blankt. Blackout. Et sort hull. Jeg observerer fenomenet med både lett vantro og bekymring.
Og jeg ble ikke sikker på hvor jeg hadde hilst på henne før før jeg satt i bilen på vei hjem og tenkte så det sikkert dampet ut av topplokket. Da kunne jeg jo spille begge hilserundene både detaljert og glassklare for meg selv. Jeg husket det jo godt da. Begge. Hadde jeg ikke hatt ms hadde jeg vært bombesikker på at en eller annen form for demens hadde innhentet meg. Men sånn går no’ dagan. Signalene på avveie gir både silly-walk og sjangling. Signaler på avveie gjør også at jeg leter etter ord jeg trenger for å uttrykke meg. Og de tuller stadig med hukommelsen.
Stakkars jente. Hun måtte føle seg ufattelig betydningsfull. Glemt etter en time… Men husket etter to, da. Det var vel så lang tid signalet brukte før det kom fram oppi topplokket her… Lite kunne vel hun vite at hun var del av dagens MS-moro!
Har du lyst har du lov – har du vett lar du det være, har jeg hørt. Men har jeg lyst og tid og energi, så har jeg ikke tid til å la være, tenker jeg. Og innimellom klarer jeg å ta hensyn til det. Så i går hadde jeg lyst. Og jeg hadde energi nok. Og vær og værmelding var enig. Dermed hadde jeg vett nok til å iverksette.
Planen var å henge opp hengekøya, sitte ved bålet hele kvelden, sove godt med kald nesetipp og resten godt pakket inn i soveposen og våkne til en nydelig soloppgang med frostrøyk over vannet. Å lese bok der i hengekøya etter frokost var også del av planen.
Det ble helt magisk. Selv om jeg ikke fikk det jeg forventet. Det ble ingen soloppgang. Ingen sol som jaget morgentåka og fuktigheten på flukt mens jeg tente kaffebålet i dag tidlig. Og ingen sol som varmet sida på hengekøya slik at jeg kjente det var på tide å stå opp. Et tynt skydekke sørget for at sola lot vente på seg, selv om jeg både bikket meg ut av køya, kokte kaffe og gikk en tur i skogen.
Selv uten sol ble det ei lesestund i køya utpå formiddagen. DA kom sola til slutt også, men idet den dukket opp måtte jeg pakke meg hjem for da begynte jeg å bli sulten. Og maten var spist opp 😉.
Men magi, det ble det! Kveldens og nattas måneskinn var helt perfekt. Vindstille og glassklart både i lufta og vannet. Gjenskinn i den glassklare vannflata. Og behov for å snu nesa og åpningen i soveposen riktig vei slik at jeg slapp å få måneskinnet rett i fleisen da det var på tide å sove. Og nok lys til at doturen i nattas mulm og mørke ikke foregikk komplett i svarte natta.
Denne turen var et godt eksempel på livet. Jeg kan legge opp dagen på best mulig måte for MEG. Jeg kan velge og velge bort. Jeg kan ta valg som gjør meg best mulig i stand til å møte det jeg møter. Det jeg ikke har kontroll på, må jeg sørge for å løse på best mulig måte for meg.
Sånn er det med tur. Jeg kan legge til rette, lese værmelding og ta med meg det utstyret jeg vet jeg trenger. Jeg kan velge å være inne eller ute. Og jeg kan utnytte fine dager til å gjøre det jeg har lyst til. MEN, jeg kan ikke styre været!
Jeg må ta de utfordringene livet serverer meg. Akkurat som alle andre må. Enkelte utfordringer kommer jeg ikke utenom. Som for eksempel sykdom(mer). Og jeg må ta det været jeg får. Sånn er det med den saken.
Men i natt fikk jeg måneskinn! Ikke soloppgangen jeg forventet. Den kom ikke før langt på dag og jeg noterer meg at neste gang må jeg ta med mer mat! Jeg er uansett glad jeg benyttet muligheten!
Friluftsheidi besøkte ikke Heidis plass hverken i august eller september. Jeg husker ikke om siste gang var i juni eller juli. Men sist jeg var på tur husket jeg ikke hvilket år vi var der sist så…
Men i kveld henger køya på plass og bålet brenner i vannkanten. Jeg krysser fingrene for ei behagelig natt og en magisk soloppgang om noen timer🤞
Den første oktober kom med indian summer her jeg bor. Ikke så ekstremt mange varmegrader, men sol og deilig vær. Såpass at det ble en bitteliten skogstur bare for å rusle litt. Og dermed ble dagens mål, og første del av oktobermålet nådd.
Jeg er jo glad i mål. Det holder meg i gang. Det skaper fokus. Og for meg skaper det gjennomføringsglede og -evne. I april var målet å gå 60 kilometer for en verden uten MS. Det ble i snitt to kilometer om dagen, og jeg klarte det så vidt. Dermed var neste mål litt lettere å forplikte seg til. Jeg skulle til Glittertind! Den 2.september. Og hva skulle jeg gjøre for å få til det? Jeg måtte jo røre meg og helst være i så god form som mitt potensial tilsier. Dermed ble neste mål å gå 240 kilometer i løpet av de fire månedene mai, juni, juli og august. 240 kilometer tilsvarer sånn omtrent avstanden hjemmefra til foten av Glittertind.
Jeg kom meg til Glittertind. Både de 240 kilometerne før selve toppturen, og ikke minst den 6 kilometer og drøye 1000 høydemetre lange turen opp, og de like lange (minst!) og mange høydemeterne ned. Jeg takker teamet som var rundt for muligheten enda en gang! Men jeg tror også jeg må takke egen innsats for å nå personlige mål i tida før. Både aprilmålet og 240-kilometersmålet bidro til å motivere meg for trening og aktivitet. Som igjen gjorde meg i stand til den i overkant tøffe jobben det var å ta meg til topps.
I oktober har jeg satt meg et nytt mål. Det handler ikke om meter, kilometer eller fjelltopper. Målet er å komme meg ut hver dag. Uansett hvilket vær og hvilke utfordringer oktober byr på. Og uansett om jeg er stupkje etter timer på sykehus eller andre «MÅ-ting».Det betyr tur i skogen og forhåpentligvis på fjellet. Det betyr sykkelturer med trehjulingen min og etter planen overnattingstur(er) med hengekøye eller lavvo. Og det betyr antakelig å gå tur rundt huset og til postkassa. Det må tas høyde for slike dager. Sånn er det bare.
Men jeg har et mål. Og jeg satser på at det motiverer og inspirerer like mye denne gangen. Og saken: jo den skal promoteres i oktober også. For tenk om målene kan bidra til «en verden uten MS»!
Jeg trår til for MS, vipps nr. #22127.
Bål og kanelsnurrer fra i går. Men plassen er den samme 🙂
