Friluftsheidi

Og ja; den overskrifta var så definitivt både ironisk og sarkastisk ment. Men; jeg får stort sett ikke mer moro enn jeg lager sjøl, så da blir dette dagens ms-funfact:

MS er jo en autoimmun sykdom som blant annet fører til at signaler hjernen min sender til musklene ikke nødvendigvis kommer dit de skal, og i alle fall ikke i forventet fart. Det betyr at signaler oppi topplokket også kan oppføre seg noe forvirret! Det kognitive og det motoriske er begge deler påvirket. Jeg er rett og slett litt tregere oppi hue. Og glemmer. Og sier feil ord. Og klarer ikke følge med i samtalen. Og må spørre opp igjen. Og en del annen moro.

I dag hilste jeg på en ny vikar på jobb. Inne på en annen avdeling. Så gikk det en snau time. Jeg var sammen med barn og voksne på «min» avdeling og så havnet vi etter hvert på utelekeplassen. Etter en stund kommer nevnte vikar ut. «Hu der må jeg hilse på så jeg ikke virker fullstendig nedsnødd», tenkte jeg. Og strenet bort. Jeg tror til og med jeg ytret noe sånt som «du virker kjent»(!!!). Da den unge damen høflig og tålmodig presenterte seg, igjen, så skjønte jeg jo at jeg hadde hilst før. Men jeg kunne ikke for mitt bare liv huske hvor og når….

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og ja, forglemmelser og stress og kaos kan skje de fleste. Det er ikke første gangen jeg har hilst for både andre og tredje gang på nye foreldre i barnehagen, altså. Men dette er annerledes. Fullstendig blankt. Blackout. Et sort hull. Jeg observerer fenomenet med både lett vantro og bekymring.

Og jeg ble ikke sikker på hvor jeg hadde hilst på henne før før jeg satt i bilen på vei hjem og tenkte så det sikkert dampet ut av topplokket. Da kunne jeg jo spille begge hilserundene både detaljert og glassklare for meg selv. Jeg husket det jo godt da. Begge. Hadde jeg ikke hatt ms hadde jeg vært bombesikker på at en eller annen form for demens hadde innhentet meg. Men sånn går no’ dagan. Signalene på avveie gir både silly-walk og sjangling. Signaler på avveie gjør også at jeg leter etter ord jeg trenger for å uttrykke meg. Og de tuller stadig med hukommelsen.

Stakkars jente. Hun måtte føle seg ufattelig betydningsfull. Glemt etter en time… Men husket etter to, da. Det var vel så lang tid signalet brukte før det kom fram oppi topplokket her… Lite kunne vel hun vite at hun var del av dagens MS-moro!

Bilde: illvit.no

Har du lyst har du lov – har du vett lar du det være, har jeg hørt. Men har jeg lyst og tid og energi, så har jeg ikke tid til å la være, tenker jeg. Og innimellom klarer jeg å ta hensyn til det. Så i går hadde jeg lyst. Og jeg hadde energi nok. Og vær og værmelding var enig. Dermed hadde jeg vett nok til å iverksette.

Planen var å henge opp hengekøya, sitte ved bålet hele kvelden, sove godt med kald nesetipp og resten godt pakket inn i soveposen og våkne til en nydelig soloppgang med frostrøyk over vannet. Å lese bok der i hengekøya etter frokost var også del av planen.

Det ble helt magisk. Selv om jeg ikke fikk det jeg forventet. Det ble ingen soloppgang. Ingen sol som jaget morgentåka og fuktigheten på flukt mens jeg tente kaffebålet i dag tidlig. Og ingen sol som varmet sida på hengekøya slik at jeg kjente det var på tide å stå opp. Et tynt skydekke sørget for at sola lot vente på seg, selv om jeg både bikket meg ut av køya, kokte kaffe og gikk en tur i skogen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selv uten sol ble det ei lesestund i køya utpå formiddagen. DA kom sola til slutt også, men idet den dukket opp måtte jeg pakke meg hjem for da begynte jeg å bli sulten. Og maten var spist opp 😉.

Men magi, det ble det! Kveldens og nattas måneskinn var helt perfekt. Vindstille og glassklart både i lufta og vannet. Gjenskinn i den glassklare vannflata. Og behov for å snu nesa og åpningen i soveposen riktig vei slik at jeg slapp å få måneskinnet rett i fleisen da det var på tide å sove. Og nok lys til at doturen i nattas mulm og mørke ikke foregikk komplett i svarte natta.

Denne turen var et godt eksempel på livet. Jeg kan legge opp dagen på best mulig måte for MEG. Jeg kan velge og velge bort. Jeg kan ta valg som gjør meg best mulig i stand til å møte det jeg møter. Det jeg ikke har kontroll på, må jeg sørge for å løse på best mulig måte for meg.

Sånn er det med tur. Jeg kan legge til rette, lese værmelding og ta med meg det utstyret jeg vet jeg trenger. Jeg kan velge å være inne eller ute. Og jeg kan utnytte fine dager til å gjøre det jeg har lyst til. MEN, jeg kan ikke styre været!

Jeg må ta de utfordringene livet serverer meg. Akkurat som alle andre må. Enkelte utfordringer kommer jeg ikke utenom. Som for eksempel sykdom(mer). Og jeg må ta det været jeg får. Sånn er det med den saken.

Men i natt fikk jeg måneskinn! Ikke soloppgangen jeg forventet. Den kom ikke før langt på dag og jeg noterer meg at neste gang må jeg ta med mer mat! Jeg er uansett glad jeg benyttet muligheten!

Friluftsheidi besøkte ikke Heidis plass hverken i august eller september. Jeg  husker ikke om siste gang var i juni eller juli. Men sist jeg var på tur husket jeg ikke hvilket år vi var der sist så…

Men i kveld henger køya på plass og bålet brenner i vannkanten. Jeg krysser fingrene for ei behagelig natt og en magisk soloppgang om noen timer🤞

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den første oktober kom med indian summer her jeg bor. Ikke så ekstremt mange varmegrader, men sol og deilig vær. Såpass at det ble en bitteliten skogstur bare for å rusle litt. Og dermed ble dagens mål, og første del av oktobermålet nådd.

Jeg er jo glad i mål. Det holder meg i gang. Det skaper fokus. Og for meg skaper det gjennomføringsglede og -evne. I april var målet å gå 60 kilometer for en verden uten MS. Det ble i snitt to kilometer om dagen, og jeg klarte det så vidt. Dermed var neste mål litt lettere å forplikte seg til. Jeg skulle til Glittertind! Den 2.september. Og hva skulle jeg gjøre for å få til det? Jeg måtte jo røre meg og helst være i så god form som mitt potensial tilsier. Dermed ble neste mål å gå 240 kilometer i løpet av de fire månedene mai, juni, juli og august. 240 kilometer tilsvarer sånn omtrent avstanden hjemmefra til foten av Glittertind.

Jeg kom meg til Glittertind. Både de 240 kilometerne før selve toppturen, og ikke minst den 6 kilometer og drøye 1000 høydemetre lange turen opp, og de like lange (minst!) og mange høydemeterne ned. Jeg takker teamet som var rundt for muligheten enda en gang! Men jeg tror også jeg må takke egen innsats for å nå personlige mål i tida før. Både aprilmålet og 240-kilometersmålet bidro til å motivere meg for trening og aktivitet. Som igjen gjorde meg i stand til den i overkant tøffe jobben det var å ta meg til topps.

I oktober har jeg satt meg et nytt mål. Det handler ikke om meter, kilometer eller fjelltopper. Målet er å komme meg ut hver dag. Uansett hvilket vær og hvilke utfordringer oktober byr på. Og uansett om jeg er stupkje etter timer på sykehus eller andre «MÅ-ting».Det betyr tur i skogen og forhåpentligvis på fjellet. Det betyr sykkelturer med trehjulingen min og etter planen overnattingstur(er) med hengekøye eller lavvo. Og det betyr antakelig å gå tur rundt huset og til postkassa. Det må tas høyde for slike dager. Sånn er det bare.

Men jeg har et mål. Og jeg satser på at det motiverer og inspirerer like mye denne gangen. Og saken: jo den skal promoteres i oktober også. For tenk om målene kan bidra til «en verden uten MS»!

Bål og kanelsnurrer fra i går. Men plassen er den samme 🙂

Denne uka har det vært både epledag, skolemelkdag og fårikålens festdag. Alt i følge meny.no. Og jeg har inntatt alt sammen! Ja, kanskje ikke skolemelk da. Bare vanlig melk. Laktoseredusert sådan. Det ene epletreet bak huset her hadde så mye frukt at det måtte frigjøres for det meste rett og slett for å ikke bukke under for vekta. Så epler kan vi fråtse i. På tirsdag, som var epledagen, fikk dagens epledose være med på sykkeltur.

Og så fårikål da: ikke mindre enn fire fårikålmiddager har jeg spist den siste uka. Det blir gjerne sånn med akkurat fårikål. Mye. Og da gjør det jo ikke noe at den bare blir bedre og bedre etter som dagene går.

I dag blir det elgstek. Jeg tror ikke det er elgens dag. Og i alle fall ikke elgstekas. Men det er i alle fall elgjakt. Og festlig regner jeg rett og slett med at det blir uansett.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den neste matdagen å feire er kaffedagen. Den kommer allerede på søndag. Og så kommer det virkelig noe å glede seg til den 4. oktober: Kanelbollens dag! Akkurat den tror jeg faktisk at jeg kommer til å feire på forskudd.

Men AT jeg kunne gå glipp av både baconets dag og sjokoladedagen tidligere i september a gitt! Nesten katastrofe! Men på den annen side: det kan jo bli en aldeles strålende opplevelse å kombinere det meste for litt feiring på etterskudd!

Får og kål. Tidlig stadium.  Min favorittsau: Sauen Shaun, nrksuper.no.

Undertegnede har fått et anstrengt forhold til real turmat. Det kan ha noe med at hun et par ganger har forspist seg på greiene, samt at det meste av slikt frysetørret minner skremmende om papp. Eller bikkjemat. Ut over det er a ganske altetende. Det gjelder nok de andre døtrene også. Bortsett fra at hu ene ytret at hu «unngikk pølser så sant det var mulig!». Samme dama er dronningen av Grandiosa. Akkurat det utdypes ikke nærmere.

Men altså. På tur gjelder det derfor å unngå pølser og real, og ellers gå for akkurat passe enkelt næringsinntak både når det gjelder flytende og fast føde. Det ene må kunne tilberedes på bål, det andre må kunne inntas VED bål.

Først den flytende. Det er fort gjort å bli skutt. Det er tross alt elgjakt. Så skudd i skogen er ikke helt uvanlig for tida. Da er det fint at den ene er god til å sikte og den andre er god til å dukke. Det gikk bra selv om korken er borte. Dessuten så er disse døtrene såpass erfarne at glassene er fargekodet. Så vi ikke skal begynne å stjæle av hverandre utpå kvelden. Nå når det er coronatid igjen. Men stett må de ha. Også på tur.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ble ikke grandis til middag. Men det ble pizza. Nam nam. Den dama kan å lage mat. Også på bål. Og så er det jo moro for henne med litt større utfordringer enn grandis… Det ble godt og vi ble mette. Såpass at det ble igjen smågodt til dagen etter. Den var for øvrig rimelig bedugget dagen derpå. Fuktig etter nattas tåke. Vi var ikke bedugget dagen derpå.

«Vi må ta med oss mindre vin neste gang», ble nemlig ytret dagen derpå på forrige hengekøyetur. Og det klarte vi: IKKE! Men av ulike både kjente og ukjente årsaker så klarte undertegnede seg bedre denne gangen, for det var selvfølgelig undertegnede som slet noe forrige gang. Morgenkaffen på bålet ble både god og det ble mye av den denne gangen.  Når friluftsheidi fant igjen kaffen, da.

Så selv om kokken hadde glemt pålegget til frokosten så ble vi mette. Opptil flere ganger. Selv uten både pølser, real og grandis. Men hadde vi med oss for lite flytende drivstoff? Jeg var i alle fall tørst på tur hjem….

Den norske årlige epledagen er snart på hell. Den feires visst hvert år den siste tirsdagen i september.

På frukt.no kan du lese massevis av eplekjekke funfacts, om epler 😉 Jeg feiret dagen med sykkeltur langt til skogs. Der ble det bålkaffe og lunjs på bål – og et eple fra egen hage!

Når folk kommer til en viss fremskreden alder så blir briller stadig et tema. Riktige briller er vi avhengige av. Briller for nærsynthet. Lesebriller. Solbriller med eller uten styrke. Aggressive briller….altså progressive, som det heter. Briller kjøpt for mange lapper hos optikeren og Nille-briller som anskaffes rimelig og ligger rundt omkring der en kan få brukt for slikt. I bilen og på nattbordet…. Briller er rett og slett rimelig nødvendig.

Men hvor er nå de der brillene? Vi som husker barne-tv fra før fargefjernsyn ble jo fort kjent med konseptet leting etter briller. «Hvor er brillene mine, Pernille?» var jo omkvedet når Mr Nelson svinset rundt. Jeg husker egentlig ingenting annet fra det programmet enn at han lette etter brillene sine, mens han maste gnagsår i øra (antakelig) på hu der Pernille. Antakelig var hun den som holdt oversikt og hadde kontroll på det meste.

Vi hadde også med oss en slik på tur i helga. Heldigvis. Ikke at det hjalp å spørre henne når vi andre manglet noe, da. Hun visste jo heller ikke hvor det ble av greiene. Men hun rota ikke med sine saker i alle fall.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Min erfaring er at det alltid glemmes noe på tur. I alle fall glemmer jeg stort sett alltid minst en ting. Både på jobbturer og privaten så er i grunn spørsmålet; «hva har vi glemt å ta med i dag?». Spenning i hverdagen!

Det startet med at undertegnede ikke skjønte hvor vi skulle møtes. «Jeg møter dere ved turplassen», var meldinga. «Ved bommen eller der vi parkerer?», spurte jeg. «På turplassen!», var svaret. Selvfølgelig. Les! Jeg fikk et lyst øyeblikk og trodde jeg visste hva som gjaldt. Dermed kjørte vi og skulle møtes «der vi lå i hengekøye på første turen vår i vår», som jeg sa.

Underveis kom det bilder fra hun som kom først. Fra en annen turplass…. Okei. «Oj, er du der, du», meldte jeg. Vi kjørte dit og fant dama. Der jeg trodde vi hadde vært i vår hadde vi ikke vært siden i fjor høst! Nemlig. I vår hadde vi hengt opp køyene en annen plass så da møttes vi visst plutselig der.

Men vi bestemte oss fort for å dra dit vi skulle. Altså da vi ble enige om hvor det var. Så da gjorde vi det. Da hadde jo moroa allerede begynt og etter en liten vandretur med sekk på ryggen var det bare å starte rigging av hengekøyer og tenning av bål.

Det første som var borte var et myggnett til hengekøya. Noe leting, et par telefoner og en retur til bilen for å lete hjalp ikke. Myggnettet var borte og siden vi da bare bestemte at myggen gikk og gjemte seg når det ble mørkt så brydde vi oss ikke så mye mer om det. Så ble det borte et trekk til et teppe. Det ble ikke brukt mye ressurser på å lete etter det, for vi hadde andre ting å drive med.

Undertegnede var veldig oppesen og hevdet bestemt at «denne gangen hadde a husket å ta med seg medisiner i alle fall». Det hadde hun nemlig ikke sist. Så da var det meste under kontroll og bål, bobler, bålmat og leirliv kunne nytes. At vi manglet minst ei hodelykt da det ble mørkt gjorde ikke så mye. Den vi hadde lyste vei til do og det andre vi trengte å se…

Etter ei god natts søvn der vi hang mellom trærne var det tid for kaffe og frokost. Sola varmet kroppen og solbrillene var borte. Det var morgenmedisinene også. Det vil si de var hjemme. Jeg hadde husket de som var til kvelden, men at det kom en dag derpå, DET var det visst ikke tatt høyde for. Jaja, da fikk det vente til jeg kom hjem.

Siden bålkaffe om morgenen er rimelig viktig så ble kaffekjele nummer to raskt igangsatt. Det skulle kokes «på gruten» så klart og noe mer kaffekorn måtte oppi for å få den rette smaken. Og undertegnede hadde glemt kaffen! Kok nummer en var i boks, og drukket opp. Hvor var så kaffepose nummer to? I alle fall ikke med på tur…vi hadde kakao og te og innfant oss med at det var det. Helt til undertegnede kom på og «fant» kaffen som hun hadde tømt i en egnet boks før hun dro hjemmefra. Både for å spare plass og pakke lurt! Rett og slett for lur for sitt eget beste! Så lur som jeg var før jeg dro var jeg jo slett ikke dagen etter!

Så da ble det kaffe også, gitt! Ved nedpakking fant vi jammen meg både det savnede trekket og myggnettet også! Det meste dukker opp! Bortsett fra solbrillene. De er fortsatt savnet.

Alt i alt så syns vi at vi klarte oss bra. Kun et par briller som svinn. DET er ikke verst. Og heldigvis hadde vi med vår egen Pernille. Det er tross alt bedre med to rotehuer enn med tre. Og heldigvis hadde «Pernille» med noen av de viktige tinga: bobler og “glamping-belysning», for eksempel!

Det var på tide å henge litt igjen. Mellom to trær. Hengekøyetur, med andre ord. Og bål. Krattsjuka, som småbrukeren kaller det. Og i natt ble det skapt en tradisjon. Det er nemlig tredje året på rad at to av oss drar på hengekøyetur og overnatter til skogs sammen. Og tre ganger – da er det tradisjon. Vi har jammen meg hengt i køye sammen (i hver vår!) flere ganger ellers de siste par åra også, men det er tredje gang i september.

Siden vi blir relativt tidlig trøtte i vår alder og dermed må gå og legge oss «i rett tid», så får slike som meg gjerne en fantastisk flott opplevelse morgenen etter. Tidlig våken og orkesterplass til soloppgangen og en høstverden som våkner til en ny dag:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er godt vi ikke vet hva som treffer oss i framtida. Blogginnleggene mitt fra to år tilbake forteller meg det. Jeg kjente at teppet ble dratt vekk under beina mine den dagen. I alle fall litt. Godt jeg ikke visste at både teppet og linoleumen skulle rykkes unna, samt at tregolvet under skulle begynne å gi etter.

Sånn beskrev jeg tepperøsket i september 2021: Ny diagnose.

Reisen fortsetter den. Jeg var sjokkert da, og jeg er vel på mange områder like forvirra i dag. Men to år har gått og jeg går fortsatt på egne bein. Riktignok med litt hjelpemidler. Jeg kan fortsatt bo i huset mitt slik det er og jeg kjører bil.

Det er nesten litt vittig å lese hvor naiv jeg på mange måter var. Konklusjonen som til slutt kom i november for snart 2 år siden var jo i grunn bare begynnelsen. Livet og fokuset er annerledes i dag. Men også ganske likt. Gode opplevelser hver dag er det viktigste i dag og var det viktigste da.

Bremsemedisin ble det dårlig med. Diagnosen som kom i februar sørget for bråstopp i den vurderinga. Og nå er det kanskje ikke så aktuelt. Gårsdagens mr-runde vil bli del av den vurderinga. Vi får se.