Å fråtse kan kanskje lett høres ut som noe unødvendig og overdrevet. Kanskje til og med litt vulgært. Fråtsing kan gjerne assosieres med å være glupsk og å meske seg uhemmet. Ikke nødvendigvis så positive assosiasjoner det. Men i dag har jeg virkelig fråtset i sommer her på bruket.
Kortreist sommer. Med smak av sol og sødme. Varme og friskhet. Rett og slett komplett sommerfølelse. Og sommerfråtsing.
Ei hel kasse med solmoden høykvalitetsjordbær fra naboen kom i hus. Toppen av luksus. Og toppen av fråtsing.
Det har vært jordbær til snacks. Jordbærmojito. Jordbær i middagssalaten. Jordbær med mascarponekrem til dessert. Og jeg tenker det blir skive med brie og jordbær til kvelds. Og det vi ikke orker å spise opp i løpet av det neste døgnet – det skal røres og fryses.
Det samme må den rosa peonen som satt i håret da avleggeren skulle på jentefest for et par uker siden (festen hadde for øvrig fargetema og avleggeren hadde jo fargen rosa):
Dagens rosa drink inntatt iført rosa skjørt (og forøvrig rosa trøye og sokker også!) var også inspirert av helgeutfordringen:
Og sist men ikke minst; de rosa rosene i hagen som akkurat nå er på sitt aller fineste. Og flua er enig:
Jammen dukket det opp mye rosa da jeg begynte å gå på jakt etter det, gitt. Takk for utfordringen, utifriluft!
Noen ganger så ser øyet noe som det er vanskelig for hjernen å prosessere til et forståelig innhold. Det kan være noe som skjer brått og går fort eller noe totalt uventet. Hva var det jeg så nå? Hæ? Er det mulig?
Eller det kan være noe som opptrer på en plass og i en situasjon som vi ikke er vant til.
Slik som i dag. Da kjørte jeg(vi) forbi et syn som så ut som dette:
Vi har desverre blitt vant til å se leiligheter og hus uten vegger både fra Ukraina og Gaza. Gapende hull der det før var vegg. Der eiendeler som vitner om hverdag står igjen som om eieren bare er på do eller ute en snartur. Om sakene ikke har blitt kastet rundt og ligger hulter til bulter etter å ha blitt ristet kraftig.
Dette huset står ikke i en krigssone. Veggen er riktignok borte. Vi ser rett inn i baksida av kjøkkenskapet der kjeler og panner fortsatt befinner seg. Duken ligger på bordet og lampa henger i taket. Vaskemidler står fortsatt i skapet. Utslagsvasken har imidlertid blitt med veggen i fallet og ligger i ei røys på nedsiden.
‘Det ser ut som et dukkehus”, sa avleggeren. Og hun hadde rett. Det var som å kikke inn i et hverdagsliv som hadde stoppet opp og brått blitt “hermetisert” nøyaktig slik det var akkurat I det øyeblikket veggen forsvant.
Hva skjedde? Ruslet beboerne bare ut og kom aldri igjen? Eksploderte noe og tok med seg veggen? Var det noen hjemme da veggen forsvant?
Forklaringen er nok helt sikkert en annen enn den som gjelder for Gaza og Ukraina. For dette noe slitne “dukkehuset” befinner seg langs en grusvei i skogen i Värmland.
Dagen har vært full av dyr. Rett og slett dyrisk. Både små og litt større. Selv om vi fortsatt har til gode å møte på den halvtamme elgen vi har blitt advart om🫎. Heldigvis kanskje. Noen har vi støtt på relativt nære. I alle fall nære nok. Andre har vi sett og knipset på god(og fotomessig noe drøy) avstand:
Små og store gleder har stått i kø i dag. Og selv om dagens plan var å “gjøre ingenting” så har vi vært på sporet av dem og møtt dem stadig vekk. Gledene altså. Og noen av dem har havnet på kamerarullen:
Kosedyr er ukas helgeutfordring fra utifriluft. Her. Og kosedyr skal bli. Som liten hadde jeg både bjørnen Colargol og flere andre som jeg ikke husker. Avleggeren derimot har hatt maaaaange flere. Særlig viktig har ulike varianter av Nasse Nøff vært. Inkludert en kjempediger variant som måtte få plass i en venninnes koffert hjem fra Tallin en gang. Det har vært flere andre også, Gule Bamsen, Gule Pus og mange varianter av tigre og løver. Men altså; Nasse Nøff har alltid vært den viktigste.
Etter at avleggeren ble voksen har kosedyrene fortsatt plass på hylla over senga på jenterommet. Selv om eieren kun sover der sporadisk. Hun har tross alt bodd i hovedstaden i over fem år. Men vi har enda en Nasse vi!
For litt over to år siden kom nemlig en engstelig liten fyr og flyttet inn på småbruket. Han fikk, fordi det passet så godt, navnet Nasse. Han er høyst levende, ikke rosa annet enn på snuten, og bare kosete innimellom. Men han er definitivt et kosedyr:
Dagens tre hverdagsgleder er av det helt enkle, men ikke mindre gullkantede slaget.
Treåringen som møtte meg i barnehagen(jobben) i dag og gledesstrålende ropte «Heidi» fra andre sida av lekeplassen før han kom i full fart, ga meg en god klem, og så returnerte til leken. For øvrig den samme treåringen som var med til Bitihorn for noen få dager siden. Han bekler toppen av seierspallen i dag.
Det er ferie! Fra både jobb, sykehus og avtaler. Nå skal det bare leves i sus og dus i flere uker.
Hagen bugner. Både av salat, reddiker og annet i kjøkkenhagen og av blomster i bedene. Selv om ingen har kjøpt sommerblomster til småbruket i år, så er det som er selvsådd godt i gang. Fortsetter det sånn så blomstrer det i potter og krukker når staudene har gjort fra seg senere i sommer.
