Friluftsheidi

Det er august og det er igjen på tide å «Trå til for MS».

Min historie:

Etter å ha slitt mer og mer i mange år fikk jeg høsten 2021 diagnosen multippel sklerose. Det medfører for min del gangvansker, fatigue og en del fysiske og kognitive utfordringer ellers. 2,5 måneder etter MS-diagnosen ble jeg diagnostisert med malignt melanom (føflekkreft) med spredning. Det ble jeg operert for og det ble forsøkt forebyggende behandling mot tilbakefall og ytterligere spredning. Mye av fjoråret gikk med til det. På grunn av multippel sklerose kan jeg ikke få standard kreftbehandling, og på grunn av kreftdiagnosen tar de foreløpig ikke sjansen på videre behandling for multippel sklerose.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå lever jeg med multippel sklerose som jeg kun kan håpe at holder seg stabil og en «hvilende» kreftdiagnose og håper jeg en dag om noen år kan kalle meg «kreftoverlever». Inntil da går jeg på tur etter beste evne. Og er veldig glad for alt jeg fortsatt faktisk KAN gjøre.

Mitt prosjekt:

I april deltok jeg på MS-forbundet sin kampanje «Trå til for MS», der poenget var å gå eller bevege seg på andre måter tilsvarende 60 km i løpet av måneden og samtidig samle inn midler til forskning på ms. Jeg klarte 60 kilometer så vidt.

En god kollega sa til meg i vinter: «Det hadde vært moro å få deg på en fjelltopp!». Han har sett på ulike muligheter og vurdert at Glittertind er en topptur som er realistisk å få til. Helga 1.-3. september ble plottet inn og lørdag 2.september er dagen for selve toppstøtet (😉). Fra hjemmet mitt til Glitterheim er det ca 240 km. I mai, juni, juli og august er mitt prosjekt å gå og sykle tilsvarende denne avstanden. Det er jeg i ferd med å få til! Og nå i august kjører ms-forbundet i gang en ny innsamlings- og trå-til-aksjon.  Den finnes det mer informasjon om her:

https://www.ms.no/stoett-arbeidet/bli-med-aa-traa-til-for-ms-i-august

Jeg deltar i denne aksjonen og håper å knytte Glittertind-turen min til dette for å samle inn penger og skape oppmerksomhet rundt denne saken. Som nevnt i innledningen.

Min sykdomsutvikling er uforutsigbar og det jeg er i stand til nå kan være umulig å få til neste sesong. Det haster muligens en smule med å få meg på den toppen, for å si det sånn. Og hele prosjektet «Få Heidi til topps» er helt avhengig av at alt ligger maksimalt til rette.

Jeg trenger såpass bra vær at det ikke er glatt. Det må vurderes tett opptil. Jeg trenger turfølge som er villig til å bære både eget og mitt utstyr for dagen. Jeg trenger hvile før og etter. Jeg trenger hyppige pauser underveis på turen og mange timer for å gjennomføre. Det er mye som må ligge maksimalt til rette, men tenk om det går?

Vil du støtte meg i dette prosjektet så har jeg opprettet en spleis her:

http://spleis.no/tiltoppsforms

Alle som donerer en sum, stor eller liten eller akkurat passe, får et egenprodusert armbånd som vist på bildet. I dag har jeg hatt hjelp av både datter og «svigersønn», men ellers er de lagd av meg. Du kan også hjelpe til med å sette fokus på MS ved å dele innlegget mitt. Heiing er også kjærkomment!

Bli med å få Heidi til topps!

Den som vil vite mer om min historie de siste åra kan lese rundt omkring på frilufsheidi.blogg.no. Der ligger disse og mange andre innlegg som forteller om mitt liv med multippel sklerose og malignt melanom:

Hvorfor gå?

Varig syk

Hun er min favoritt-pyntegjenstand for tida. Og hun har vel i grunn vært det siden hun kom i hus. I alle fall så er hun nok på pallen.

Hun ankom stua en gang i fjor sommer. En gang da friluftsheidi var en smule nede for telling. Men akkurat som «hun som står i stormen» så gjelder det å «stå han av». I alle fall så godt en kan. Og om det er mulig på kort og lengre sikt.

Det handler om å se muligheter. Muligheter til å fortsatt holde på med det en liker og se potensiale for å tilpasse slik at en kan få til. Plutselig handler det ikke bare om å gjøre det beste ut av dagen. Det handler om å overleve. Så hver gang jeg ser på henne så minner det meg om akkurat det:

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det gjelder å stå i stormen. Ikke blåse bort. Holde seg fast. Rette seg opp. Finne mening. Ta gode valg. Være passe sterk og passe svak. Selv om det stormer. Og uansett hva som kastes etter deg.

Takk til Tonje som både lagde og sendte meg «hun som står i stormen». Hun er egentlig ikke en pyntegjenstand. Hun er et livsvalg og et motto! Og så er hun en gave med mye mening. En jeg setter enormt pris på!

Sjekk @galleritonje på instagram for flere damer og andre vakre kunstutrykk.

Dette var det siste bidraget mitt i dixierose sin fotoutfordring. For min del startet det med damer som ofte går på tur og endte med ei dame som har reist ganske langt men som ikke går så langt nå. I stormen står vi alle sammen!

Kveldens stikkord i fotoutfordringen fra dixierose er LEK. Jeg er noe mer enn gjennomsnittet opptatt av begrepet lek, vil jeg tro. Det har vel med yrkeslivet som pedagog og ikke minst barnehagelærer å gjøre. Lek er barnas viktigste aktivitet. Lek er barnas egeninitierte aktivitet og lek er barnas arbeid.

Sånn var det før også. Selv om de tidlig ble innlemmet i de voksnes arbeid. Både små og store måtte gjøre nytte for seg. Men jammen drev barna med egeninitiert lek også «før i tida». De lekte det de voksne gjorde. Nettopp som en bearbeiding av det de hadde sett og for å forberede seg til voksenlivet. Og ikke minst for å forstå sammenhengene i livet.

I sommer så jeg et fysisk resultat av barnas lek. Et 150 år gammelt monument over lek. I Skog, et bittelite sted i Warmland i Sverige, ikke engang et tettsted, samlet lokale barn seg på en bratt bergnabb i utkanten av bygda og lekte. Og bygde. I hovedsognet ble det bygd ny kirke. Stor og fin. Som en katedral. Jeg kan se for meg at det var mange voksne og mye ressurser som var engasjert i det.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Og ungene ville ikke være dårligere. De møttes og bygde sin egen kirke. Stenkyrkan i Skog, kalles den. Hovedkirka sto ferdig i 1878 og det antas at skogskyrkan ble bygd noe før. Altså av barn på 1870-tallet.

Mens foreldrene dro på sitt daglige arbeid med å lempe og slepe stein til den nye kirka, dro ungene opp i skogen. Det sies at de til og med brukte en renset kuskalle som kirkeklokke der oppe. Forelderenes slit resulterte i en praktfull kirke som Gustaf Frøding til og med sang om. Men den sto ikke i så mye som hundre år innen den brant ned til grunnen.

Jeg ser for meg små barbente lyslugger, antakelig liknet de på Emil og Ida fra Lønneberget, som etter dagens plikter pilte oppover i terrenget og møttes for å slepe stein og bygge. Hadde de arbeidstegninger tro? Eller klar arbeidsfordeling? En plan for ferdigstillelse? Det kan jeg bare spekulere i.

Kirka står der den dag i dag. Ungenes mye mer gebrekkelige byggverk av stablede steiner står fortsatt oppi i skogen. Og hverken vind eller vann har kunnet utfordre bygget. Med steingjerde rundt og mulighet for å gå inn i «skipet» fra baksida. Og med vindu. Riktignok uten glassmalerier.

Kilde: uddautflykter.se

Et fantastisk minnesmerke over barns lek. For LEK både var og er viktig!

Den optimale hockeysveisen. Eller «mullet» som de kaller det over dammen. Det var mye av det da jeg vokste opp. Spesielt  på 80-tallet. Vi likte hår. Det skulle være mye og det skulle være stort. Og krøllete.

Mitt hår var rimelig glatt fram til en eller annen gang omtrent samtidig som jeg bikket inn i tenåra. Da oppdaget jeg hjemmepermanenten. Jeg kan fortsatt kjenne hvordan det lukter om jeg tenker meg om. Kjemisk og hverken miljø-eller hodevennlig, vil jeg tro. Det kunne i alle fall svi litt. Og de første par ukene etter gjennomført prosedyre så liknet hodet på en ufrisert sau, egentlig. Før det gikk seg til.

Det ble mange runder med permanent de åra der. Og det gikk mye hårspray. Og jeg ble god til å stå på på huet når hårføneren skulle gjøre jobben sin.

Jeg har fortsatt mye hår. Og jeg bruker hårspray. Om enn i noe mindre kvanta. Det rareste er at jeg fortsatt har krøller. Når jeg IKKE føner håret med hårføner! Etter at jeg ga meg med permanenten en eller annen gang tidlig på 90-tallet så har korketrekkerne vært der i nakken og bakhodet så sant håret får lufttørke og det er langt nok. Det skjer ikke ofte. Men de er der, tro meg. SÅ sterk var altså den hjemmepermanenten!

Men så digert hår som jeg hadde i 15-års alderen og litt oppover, DET får jeg nok aldri igjen.

Plastøreringer og palme i håret. Tror det feires en eller annens 15-årsdag. Det er riktignok stetteglass på bordet, men det som jeg først trodde var ei flaske er ei krydderkrukke 🙂

Takk for frisyre-utfordring, dixierose.

Endelig får avleggeren oppleve litt norsk sommer. I natt da jeg hentet henne på fest var det 9 grader. Pluss. Da hadde hun fått med seg to hagefester her i innlandet. Mellom skurene. Antrekket og innholdet i sekken bar preg av norsk sommer. Sommerkjole og ullgenser på skrotten. Ullundertøy, langbukse og ullsokker i sekken. Og pledd. Beredt til det meste.

Tidligere denne uka kom hun flyvende fra Japan. 40 grader og høy luftfuktighet. Ikke noe behov for ull der. Kun inne der airconditionen visstnok sto på litt for kaldt. Men nå er både avlegger og koffert og sommerkjole hjemme på småbruket. Det feires og hygges.

Sommer-innlegget mitt i fotoutfordringen skulle egentlig vært et fint blomstereng-bilde, dixierose , men det endte altså med sommertemperaturer.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Antrekk for norsk sommerfest. Katta fikk ikke være med.

…kjører gåsemor. Det synger Øystein Sunde. Og det er ikke gåsemor som i fuglen gås det er snakk om der. Ikke her heller. Men først i køen er hun. Og jammen er det bra hun ikke er på motorveien. For hun her har nok å henge f… svømmeføttene i.

Takk for utfordringen. Her er mitt bidrag under temaet “fugler”, dixierose.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Alle har vel hørt om Nasse Nøff? Den lille rosa grisen som stadig vekk henger sammen med Ole Brumm rundt omkring i Hundremeterskogen. Nasse Nøff er en engstelig liten gris. Verden, også Hundremeterskogen, kan være skremmende for slike som han. Han er engstelig. Men tvers igjennom lojal. Når det gjelder så er det ikke en bedre venn å ha enn Nasse Nøff.

Her på bruket har nevnte hr Nøff betydd mye. I 23 år eller der omkring. Avleggerens ubestridte favoritt er og har alltid vært en nå litt skittenrosa koseNasse på rundt 40 gram. Og Nassealarmen har gått med ujevne mellomrom.

Nassealarmen kan for eksempel gå når securitasvakta på Gardermoen røsker Nassebamsen ut av 2,5 åringens hånd for å kjøre gjennomlyse den i maskina si akkurat i det mor og datter helt uforvarende og i villfarelsen om å ha alt under kontroll skulle passere gjennom  røndtkenportalen. Både Nasse, mor og avlegger overlevde fint. Jeg er usikker på om securitasvaktene som var på jobb den dagen endte med yrkesskade. Type hørsel

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Nassealarmen kan også gå når Nassebamsen detter i kanalen under brua vi passerte på ferie i Sverige. Klønete av ham å dette ut av barnevogna akkurat der. Eller bli slengt…

Det var tilløp til dramatikk da Nassebamsen fløt stille nedover kanalen før den la seg til rette inni et myrdrag med mye siv på andre sida. Da kom endene. Og begynte å nappe i Nasse sitt øre.

Småbrukeren beinet resolutt bort til ei nærliggende hytte og røsket ned ei badeleke fra veggen før han liggende på magen padlet ut og reddet Nassebamsen fra å bli spist av ender.

Vel hjemme ble øret sydd og Nassebamsen har så vidt jeg vet etter det levd et harmonisk og stille liv her på småbruket.

Nasse Nøff har alltid vært en sånn passe antihelt som har hatt ei spesielt høy stjerne i boka her på bruket. Og i fjor fikk endelig avleggeren, i en alder av 23, hilst på figuren i egen høye person! Endelig en klem av ekte Nasse Nøff! For i Disneyland er alt ekte, ikke sant?

Småbrukets fascinasjon av grisen og fantasiens Nasse Nøff har i år ført til at husets katt heter Nasse. Han er ikke rosa. Men engstelig. Muligens også lojal. Noen har lurt på om katten tror han er en gris. Med tanke på navnet, regner jeg med. Jeg vet ikke hva Nasse identifiserer seg som. Kosedyr i alle fall.

Så dermed: svaret på utfordringen om bilde av kosedyr hos dixierose var ikke gitt. Det var vel gitt at det måtte bli Nasse. Men jeg klarte ikke velge mellom Nasse Nøff og Nassepus.

Disneyland Paris 2022. Foto: E.B.

I dixierose sin utfordring, som ligger her; fotoutfordring, etterspørres det foto av eller med eller om «hobby». Det er spennende. Ikke bare har vi bloggere ulike yrker og yrkesbakgrunner og livssituasjoner. Vi driver da med ganske så mye annet også. Kanskje ikke så spennende eller overraskende så handler hobby for meg om friluft.

Jeg er uteligger på hobbybasis. Jeg går mye på tur i natur. Men aller best liker jeg det når jeg kan pakke sekken og være ute over natta. Enten alene eller i godt selskap. Minst til neste dag. Ligger det til rette så gjerne flere netter. Jeg har ikke prøvd å bo ute over lengre tid. Ikke har jeg prøvd å gå langtur over mer enn 3-4-dager heller. Og jeg er ikke så sikker på at det blir aktuelt å prøve det noen gang. Men tur er hobby. Og uteligging er hobby. Under tarp, i lavvo, i gapahuk eller som her: i hengekøye!

Det er godt å lufte både kropp og hue. Og det gir både ventilasjon og ro. Og mestring! Hurra for hobbyer som gjør godt!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

«Ferie er å bade». Det sier ferieloven. I alle fall i følge sikre kilder som har greie på slikt noe. For meg som bader så lenge det ikke er is på vannet her i innlandet, så er ferie å morgenbade. I ferien morgenbader jeg så sant det er mulig. Det vil si at et kriterie for valg av leieobjekt, eller tomt for oppsett av lavvo eller hengekøye, er bademuligheter. Det vil si at det bør være lettvint å stå opp fra senga når jeg våkner om morran, smette på et par kontaktlinser og et eller annet eller ikkeno badetøy og rusle sånn passe kort ned til vannet for å ta meg et morgendupp.

Jeg kan love alle at det i 99 % av tilfellene er avkjølende. Forrige uke ble det morgenbad hver dag, uansett vær. Badebrygga med badestige og svømmemuligheter lå et litt solid steinkast fra terrassen. Jeg ble avkjølt hver morgen. Og varm og god i skrotten etterpå. Dermed har jeg plenty av ferske bilder av avkjøling å bruke til dixierose sin utfordring.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Ibsens ripsbusker og andre buskvekster flommer over av grøde for tida. I alle fall gjør mine ripsbusker det. Eller, nå er de faktisk helt tomme. Det lille som er igjen er til trosten.

I dag hadde jeg nemlig besøk av to ivrige ripsplukkere. På et par effektive timer tømte de 6 ripsbusker mer eller mindre fullstendig. 30 liter rips skal bli til masse deilig ripsgele. Det sørger tenåringen som var den ivrigste plukkeren for. Og det syns jeg er skikkelig stilig.

Konseptet med tenåringer som ser verdien i ressursene som finnes og evner å konservere og bruke råvarene! Tusen takk for besøket F og R. Dette er også slik man har venner til. «Venner deler!», sa Ole Brumm eller Nasse Nøff i en tegnefilm jeg så med avleggeren for et halvt liv siden.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Ripsen blir tatt vare på og jeg fikk plukket det som var av solbær. Den har jeg lagt i egen fryser til bruk på yoghurt og grøt utover høsten og vinteren. Hæsjtægg sjølberging.